Turismen er på vei oppover igjen i Ukraina etter Russlands invasjon av Krimhalvøya og grenseurolighetene øst i landet. Første kvelden i Kiev ble vi invitert av og hadde et møte sammen med Norsk-Ukrainsk Handelskammer og den norske ambassaden. De kunne forsikre oss om at generelt er det tryggere å reise i Ukraina enn mange andre steder i Europa, så lenge man holder seg borte fra Krim, samt fylkene Donetsk og Luhansk helt øst i Ukraina. Dette er også det offisielle reiserådet fra det norske UD. Europeiske flyselskaper har igjen begynt å fly østover, og til våren kommer en ny rute mellom Oslo og Kiev.

Kiev

Hovedstaden i Ukraina heter Kiev, eller Kyiv, som det heter på ukrainsk. Min personlige mening er at Kiev er en av Europas vakreste byer, og jeg har hørt flere si det samme. En by som fortjener mange flere turister.

Kiev ble grunnlagt i 482 e.Kr. og er en av Øst-Europas eldste byer. Av de største severdighetene i byen kan nevnes den 1,3 km lange Khreshchatyk Street, som er hovedgata i sentrum av Kiev. Her finnes historiske bygninger, monumenter, fontener, hoteller, kaféer og restauranter, samt shoppingmuligheter i massevis. Når det gjelder shopping, få med deg det underjordiske kjøpesenteret øverst i gata, Bessarabs’ka Square. Gå heller ikke glipp av Bessarabsky Market med lokale spesialiteter. Langs Khreshchatyk finnes også rådhuset, samt Maidan, uavhengighetsplassen med frihetsmonumentet og monumentet med byens grunnleggere, og hovedpostkontorbygningen. Og det store kjøpesenteret TsUM må vel også nevnes. Det store Hotel Ukraine fra sovjettiden, ruver med utsikt over uavhengighetsplassen.

Om du er sulten og får lyst på lunsj, så kan jeg anbefale restauranten Ostannya Barykada, eller Last Barricade, som den er nevnt som i de fleste turistbrosjyrene. Denne restauranten er en severdighet i seg selv. Den er både restaurant og museum, viet til ukrainsk kultur og de tre revolusjonene. Utfordringen er å finne den. Den ligger rett ved Lyadsky-porten, like ved de musikalske fontenene. I Globus shopping mall går du til heisen. I den er det en knapp der det står OB. Du velger denne. Du kommer til en hemmelig etasje. Når du går ut vil du se store vinduer til kjøpesenteret og en kaffebutikk, ingenting mer. Men ikke stopp her. Ved enden av kaffebutikken vil du se en vegg med en QR-kode. Scann koden, og du vil få et passord på ukrainsk: «Boritesya-poborete!» (Kjemp, og du vil vinne!) Si dette passordet til resepsjonisten, og du vil bli ledet videre til en vegg med flere titalls metallhender. Nå gjelder det å finne hånden som åpner den hemmelige døren. Når du finner døren, kommer du inn i en fancy restaurant som serverer ukrainske retter, og kun av lokale råvarer. Vel verdt et besøk.

 

En annen viktig severdighet er Andriyivsky Descent. Den formidable St Andrewskirken på toppen er ett av kjennemerkene fra Kiev. Følger man gaten nedover selges det håndlagede suvenirer, som vyshyvanka (broderte skjorter), malte påskeegg (pysanka), ukrainske matryoshka-dukker, håndbroderte duker, keramikk og malerier av lokale kunstnere. Ellers er det mange små kunstgallerier, kaféer og restauranter å finne i denne gaten, som ligger i en bratt bakke. Det kan være greit å ha gode sko når man går her.

St Michael’s Golden-Domed Monastery er også ett av de fantastiske byggverkene som ruver over Kiev. De forgylte løkkuplene er synlige fra et hvilket som helst utsiktspunkt i byen. I andre enden av gata kommer man først til Bohdan Khmelnytsky-monumentet, og deretter den minst like imponerende St Sophia’s Cathedral. Dette fantastiske byggverket fra det 11. århundret, med tretten forgylte løkkupler, er på UNESCOs verdensarvliste. Av andre byggverk i sentrum man bør få med seg er Zoloti Vorota (Golden Gate), som var hovedporten i den gamle bymuren for snart tusen år siden. Inne i bygningen er det i dag museum. Og glem heller ikke National Taras Shevchenko University eller National Opera House of Ukraine når du allikevel er i området. Eller alle parkene i byen.

Ett sted i Kiev der man kan bruke mange timer, eller en hel dag, for den saks skyld, er byens største og utvilsomt mest imponerende severdighet: Lavra. Dette klosteret fra det 11. århundret er ett av de eldste ortodokse kristne kloster i hele Ukraina, og som i tillegg til å stå på listen over Ukrainas syv underverker, også er på UNESCOs verdensarvliste. Stedet må bare oppleves. Bare hundre meter unna ligger også Ukrainian Genocide Holodomor Memorial Museum, et museum og monument viet de mange millioner ukrainske ofrene fra hungersnøden og folkemordet Holodomor i 1932-33, utført av Sovjetunionen. Dette stedet er også ett av de beste utsiktspunktene over byen.

Lviv

Noe av det første man merker seg i byen Lviv, en by med rundt 750.000 innbyggere, og som ligger nesten på grensen til Polen, er det unike restaurant- og utelivet. Noen av restaurantene skiller seg ut på en måte som du sannsynligvis ikke finner noen andre steder i verden. Men selv om restaurant- og utelivet i Lviv er verdt reisen alene, så er det selvsagt mye å se ellers i byen også.

Lviv ble grunnlagt i 1256, og har mange historiske bygninger helt tilbake fra middelalderen. Den har vært under både polsk, østerriksk, sovjetrussisk og ukrainsk herredømme. Tyskere og jøder har også bodd her gjennom århundrene og vært med på å gi byen inspirasjon. Byen ble i liten grad bombet under annen verdenskrig, og slapp billig unna Stalins forfølgelser i etterkrigsårene. Derfor finnes rundt halvparten av alle kulturminnene i Ukraina i Lviv. Byen har også en vakker arkitektur. I 1998 kom Lvivs gamleby på UNESCOs verdensarvliste. For den som liker å utforske nye steder er Lviv en veldig interessant by å besøke, da det etter vår standard fortsatt er veldig billig her, og stedet har en virkelig autentisk følelse, i motsetning til steder som Krakow eller Praha, som er oversvømt med turister. Byen er også en stor universitetsby, noe som påvirker det store kulturelle tilbudet.

Men tilbake til restaurantene. Til tross for et veldig stort tilbud av restauranter og utesteder i Lviv, er noen så populære at man må regne med lang kø. Derfor kan det være en absolutt fordel å bestille bord på forhånd, det vil si, der man kan. De fleste utestedene og restaurantene ligger rundt eller i gangavstand fra markedsplassen Rynok Square.

De som ønsker det kan delta på en kulinarisk reise, en såkalt gourmet-tur, gjennom Lviv. Det er en opplevelse verdt turen alene. Et eksempel på restaurantbesøk på en slik tur er «At the Golden Rose», en jødisk restaurant i jødekvartalet, nær ruinene av Golden Rose-synagogen. Der vil du legge merke til det gammeldagse interiøret og de gamle gjenstandene. Her kan du starte med en forrett, og kanskje et lite glass hjemmelaget brennevin. I menyen finnes ingen priser, og hva du ender opp med å betale kommer an på dine pruteferdigheter.

Like ved ligger Ribs Restaurant «Arsenal», som ligger i byens tidligere våpenhus innenfor de gamle bymurene, et bygg som også huser byens våpenmuseum. Denne restauranten er Lvivs mest populære barbecuerestaurant, og har i år blitt nominert til pris som Ukrainas beste kjøttrestaurant av SALT National Restaurant Award. Selve restauranten ligger i en middelalderhall med rustninger og med sverd, spyd og andre middelaldervåpen på veggene. Her er det ikke tillatt med bestikk, og maten spises med fingrene. Men på Arsenal må du regne med kø. Det sies at man må regne med ventetid på opptil to timer for å komme inn, og de tar ikke imot forhåndsreservasjoner, men de som har vært der sier at det absolutt er verdt det.

Nå begynner kvelden å bli interessant. Neste stoppested ligger ved Rynok Square, og heter Kryjivka. Dette er, etter sigende, Europas mest besøkte restaurant med én million besøkende hvert år. Dette er det siste gjemmestedet for ukrainernes opprørshær fra andre verdenskrig. Restaurantens motto er «The Fight Continues», kampen fortsetter. For å forstå konseptet med denne restauranten er det greit å ha satt seg litt inn i historien. Den ukrainske opprørshæren kjempet både mot tyske nazistyrker og russerne under den andre verdenskrigen. De pleide å gjemme seg i underjordiske bunkere, og brukte koder for å gjenkjenne hverandre, som f.eks. «Slava Ukraini», som betyr «heder til Ukraina». Den andre parten skulle da svare «Heroyam Slava», «heder til heltene». Restauranten Kryjivka ligger også i en undergrunnsbunker midt i sentrum av Lviv. Om du ikke vet hvor den ligger, så klarer du heller ikke å finne den. Du går inn i en helt alminnelig bygning, som slettes ikke minner om noen restaurant. Her må du også regne med kø for å komme inn. Når du først har kommet til døren vil du bli møtt av en vakt i uniform som sier «Slava Ukraini», og du må svare «Heroyam Slava». Vakten vil da spørre om du har noen «moskaler» (russere) med deg, og du må da svare nei («ni» på ukrainsk). Deretter vil den store tredøren bli åpnet, og du slipper inn, og en vakt vil gi deg et velkomstshotglass med honningvodka. Dermed kan du nyte maten og drinkene der inne, servert av servitører i militæruniformer. Ved inngangen bør du for all del ikke snakke russisk. Da kan det hende at de kaster deg i glattcelle i stedet. Ikke la deg affektere av at servitørene og bartenderene virker seriøse og skremmende, og avfyrer løsskudd i ny og ne. Det er restaurantens image.

Neste besøk er ikke mindre spesielt. Den er kjent som «The Most Expensive Galician Restaurant», og ligger i andre etasje i samme bygg som Kryjivka. Hos mange er den også kjent som «the Masonic Restaurant», pga sitt frimurertema. Også her må du banke på en dør, som ser ut som du inviterer deg selv inn i en privat bolig. En eldre mann åpner døra, og du blir bedt om å synge en sang. Han ønsker deg velkommen og slipper deg inn i noe som ser ut som kjøkkenet i en helt vanlig leilighet fra sovjettiden. Potetene står på kjøkkenbenken. Du virker kanskje forvirret, og er det her vi skal spise? Så blir du vist videre inn i det som er selve restauranten. Her er alt dekorert i frimurerstil, veggene, bildene, piano, og til og med en bil. Ikke la deg skremme av prisene i menyen. Selv om restauranten kalles den dyreste galisiske restauranten (området som dekker det tidligere Galicia i Ukraina og Polen, den har ingenting med Galicia i Spania å gjøre), så er menyprisene en del av restaurantens konsept og image. Så snart servitøren kommer til ditt bord, vil han gi deg et kort med 90 prosent rabatt. Med andre ord, du kan stryke den siste nullen fra menyen. Og husk, om du må på do eller ikke, besøk restaurantens toalett. Den er en trone.

Om du tror du har sett alt, så er det bare å forberede seg på neste overraskelse. Leopold von Sacher-Masoch, den kjente erotiske forfatteren, ble født i Lviv. Man behøver ikke si stort mer, selvfølgelig finnes det en kafeteria over temaet: Masoch Cafe, Lvivs mest kinky spisested. Veggene er erotisk dekorerte, og de lærkledde servitørene går med pisk, og du hører det smeller rundt ørene på deg. Om du vil kan du også bli bundet, få bind for øyene, og bli pisket. Alt på gøy selvsagt. Alt er frivillig.

Kvelden avsluttes på Beer Theatre «Pravda». Om du ikke har kommet i stemning til nå, så er du i hvert fall garantert at det blir liv nå. Her kan det også være på sin plass å ha reservert bord på forhånd, selv om dette er en stor restaurant i flere etasjer. Bestill gjerne i samme etasje som husorkesteret. Her er det god mat, høy stemning og godt øl. Mye øl. Under bandets trommesolo blir det delt ut tomme plastflasker til alle, og du kan tromme med disse på bordene sammen med trommeslageren. Restauranten har eget mikrobryggeri, og til og med suvenirbutikk, hvor du kan kjøpe med deg øl og suvenirer før du drar tilbake til hotellet.

Og har du ikke fått nok etter én kveld? Da kan jeg berolige med at det finnes drøssevis av andre konseptrestauranter også, middelalderrestauranten «Meat and Justice», restauranten «Gas Lamp» hvor du blir geleidet til bordet av en vert med lanterne, eller en sjokoladerestaurant, der du kan lage din egen sjokolade. Eller hva med å besøke en kaffegruve? Eller restauranten «Livyj Bereg», hvor du blir servert av teaterfolk og skuespillere? Kanskje er det Dracula som serverer deg, eller Askepott? Restauranten «House of Legends»? Jeg sier ikke mer, la deg begeistre over alt som finnes av uteliv i Lviv. Du vil ikke angre. Og om du foretrekker en stille restaurant med bord for to, så finnes det flere av de også.

Du kan fly til Lviv med bl.a. Lufthansa via Tyskland, med Austrian Airlines via Wien eller med LOT via Warszawa, eller du kan ta tog fra Kraków eller Kiev. Inntil det kommer en direkteavgang med fly fra Norge. Det er flere som skulle ønske seg det.

Bukovel

Mens nordmenn flest reiser til dyre vintersportssteder i Tyskland, Østerrike, Sveits og Italia, så finnes det fullgode alternativer for en rimeligere penge. Bukovel i Ukraina er et slikt sted. Den lille skilandsbyen ligger i Karpatene, like nord for grensen til Romania og øst for Polen og Slovakia. Litt kronglete å komme seg dit, kanskje, siden man må reise åtte timer med tog fra Kiev til Ivano-Frankivsk, og deretter to timer i buss eller taxi videre til Bukovel. Men det er billig. Og kan kombineres med et opphold i Kiev. Alternativt kombinere med Lviv, kun to timer med tog fra Lviv til Ivano-Frankivsk, og buss eller taxi derfra. Eller du kan fly til Ivano-Frankivsk via Kiev.

 

Mer enn én million skiturister besøker Bukovel hvert år. Her kan du bo på hotell, i leiligheter eller i hytter av høy standard til en brøkdel av prisen andre steder i Europa. Du kan fort fø hele familien med mat og drikke til prisen for én person i f.eks. Østerrike eller Sveits.

Det finnes skiheiser og løyper i alle de fire fjellsidene som omkranser landsbyen. Ellers er Bukovel kjent som et kursted, med flere kurbad. Bukovel ønsket å søke om OL i 2022, men krigen i Øst-Ukraina satte en stopper for det, til stor skuffelse for Bukovel. Om den politiske vinden snur, og finansene går i orden, skal man ikke se bort fra at Bukovel kan være aktuell som OL-kandidat i fremtiden.

Erik Drilen (besøkte Ukraina sammen med Norsk-Ukrainsk Handelskammer 14-19. september 2017)

Oberlausitz ligger helt i øst i Tyskland, i delstaten Sachsen, på grensen til Polen og Tsjekkia. Sammen med Niederlausitz, i den nordøstlige delen av Sachsen og i Spreewald i Brandenburg utgjør dette området den sorbiske delen av Tyskland, et område som er tospråklig og en stor del av befolkningen snakker sorbisk, et slavisk språk beslektet med polsk og tsjekkisk. Jeg har tidligere skrevet om Lübbenau i Spreewald her.

Via Romantika er navnet på en rundreise som går gjennom Sachsen, gjennom historiske byer, vakre landskap, og forbi mange slott og palasser. Den østlige delen av veien går gjennom Oberlausitz. Motorveien fra Berlin til Praha krysser Via Romantika to ganger, bare to timer fra Berlin og halvannen time fra Praha, hvilket gjør det enkelt å reise dit. Man kan gjerne bruke Dresden, som er en del av ruten, som et utgangspunkt. Velger du å kjøre hele Via Romantika, er den 685 km, og du klarer det på rundt 15 ½ time. Det anbefales allikevel å bruke noen dager på ruten, da det er mye å se. Jeg vil her fokusere på den østlige delen, den som går gjennom Oberlausitz. Bare for å få det på det rene, Via Romantika må ikke forveksles med Romantische Strasse som går fra Würzburg til Füssen helt sør i Tyskland.

Görlitz – byen uten grenser

Görlitz er Tysklands østligste by, og hevdes av mange å være den vakreste byen i Tyskland. Med mer enn 4 000 vernede bygninger, har byen den største samlingen av historiske monumenter i hele Tyskland. I tillegg til gamlebyen fra middelalderen, har byen også en betydelig samling hus med arkitektur fra gründertiden og art nouveau (jugendstil) fra siste del av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Noe av det spesielle med Görlitz er også at byen ligger både på tysk og polsk side av elven Neisse. Det er ingen grensekontroll, ingen skilt som sier at du forlater Tyskland eller går inn i Polen når du krysser broen. Byen på polsk side heter Zgorzelec. Byen ble delt etter andre verdenskrig, men etter Polen ble en del av Schengen har de nå sett seg muligheten til å bli én by igjen, i to land.

En annen ting Görlitz er kjent for er film. På folkemunne kalles byen av enkelte Görliwood. Mange kjente filmer er spilt inn her, som f.eks. «The Grand Budapest Hotel», «Inglourious Basterds», «The Book Thief» og Jackie Chan-versjonen av «Around the World in 80 Days».

Det er ikke bare Via Romantika som går gjennom Görlitz, men også Via Regia, den kongelige veien, også kjent som Way of St James, apostelen Jakobs vei, som går fra Kiev i Ukraina til Santiago de Compostela i Spania.

Zittau

En førti minutters bil- eller busstur sør for Görlitz, og du kommer til Zittau, som ligger helt i det sørøstlige hjørnet av delstaten Sachsen, på grensen mot både Polen og Tsjekkia. Herfra er det også gode togforbindelser videre til f.eks. Liberec i Tsjekkia. Av de seks byene i Oberlausitz som var kjent under navnet «De seks byers forbund» (Bautzen, Görlitz, Kamenz, Löbau, Lubań i dagens Polen og Zittau), var Zittau kjent som den rike byen. Dessverre ble byen ødelagt av østerrikske tropper under sjuårskrigen på 1700-tallet. Rekonstruksjonen av byen ble dominert av klassisistiske byggestiler, noe som er uvanlig i Tyskland, og rådhuset minner om et italiensk palass, sengotisk og tidlig renessanse, som er verdt å få med seg. To unike skatter i tysk sammenheng, som man finner i Zittau, er fastedukene i muséet til Kirche zum Heiligen Kreuz og i fransiskanerklostermuséet. I gamle dager ble de brukt til å dekke alteret i forbindelse med fasten. Den store fasteduken i førstnevnte, som er fra år 1472, er på hele 56 kvadratmeter og er en samling bibelske bilder i tegneserieformat, mens den andre på 15 kvadratmeter, fra 1573, er et bilde av korsfestelsen. Det eksisterer i dag kun 18 fasteduker av denne typen i verden, og de to i Zittau er altså de eneste i Tyskland. Den største regnes for å være det viktigste malekunstverket fra sen middelalder. Et spisested som det er verdt å besøke, og aller helst innta et måltid, er vertshuset Zum Alten Sack, som ligger i Salthuset fra 1511.

Historisk damptog fra Zittau til Oybin

Fra Zittau vil jeg anbefale besøkende å reise med Zittauer Schmalspurbahn, en jernbane som ble åpnet allerede i 1889, en drøy halvtimes togtur med gammeldags damptog, til Oybin, som ligger i Zittaufjellene, en del av fjellkjeden Karpatene. Togturen i seg selv er en opplevelse, som å reise hundre år tilbake i tid. På veien merker du at naturen også gradvis endrer seg, fra lange sletter til fjellandskap. Kurstedet Oybin er kjent for slottsruinene og klosteret på fjelltoppen midt i sentrum. I Oybin er du også så nær den tsjekkiske grensen at du kan gå dit på bare noen minutter. Veien videre kjører du langs grensen, og flere av de små landsbyene du kjører forbi ligger på tsjekkisk side av grensen.

Herrnhut

Du har kanskje aldri hørt om byen Herrnhut? Men du har kanskje sett julestjernene på julemarkedene rundt omkring i Tyskland, eller for den saks skyld i England eller USA? Noen kjenner de som Moravianstjerner, etter Moraviakirken, andre som tyske stjerner, eller til og med som Philadelphiastjerner. I Tyskland er de kjent som Herrnhutstjerner. For det er her de kommer fra, og det er her de fortsatt lages. Det er fullt mulig å besøke fabrikken, se på utstillingen, se hvordan stjernene lages, og til og med kjøpe stjerner, både til deg selv, familie og venner, fabrikkens butikk. Du kan kjøpe de som byggesett, og sette de sammen selv, så blir det ikke noe problem med plass i kofferten heller. I år blir det en annerledes julestjerne i vinduet hjemme.

Löbau

Löbau ble nevnt i skriftlige kilder for første gang i år 1221 i vår tidsregning. Bygningene i gamlebyen og rundt den gamle markedsplassen vitner om en hendelsesrik fortid. Byen var også hovedsete for Oberlausitz’ seks byers forbund. I byens museum for håndverk og de seks byers forbund kan man se det originale begeret fra forbundet. Ellers er Löbau mest kjent for ett av verdens mest kjente bolighus, Haus Schminke, bygget i 1933 av Hans Scharoun i den såkalte Bauhaus-stilen, eller funkisstil, som vi kaller det i Norge. Huset ble bygget som ett av de mest familievennlige husene på den tiden, er regnet som en edelstein i internasjonal arkitektur, og inspirerer hvert år mange mennesker fra hele verden. Man kan faktisk leie huset og bo der for bestemt periode. Prisen er heller ikke avskrekkende.

Bautzen – én by, to kulturer

Bautzen er sorbernes hovedstad, og her er alle skilt på to språk, tysk og sorbisk. På sorbisk heter byen Budyšin. Byen med sine 40.000 innbyggere ligger på en høyde ved elven Spree, den samme elven som renner gjennom Berlin. Det finnes bevis på at de første germanerne slo seg ned i dette området allerede i det tredje århundret ifølge vår tidsregning, men det hadde bodd mennesker her helt siden steinalderen. Sorberne kom i det sjette århundret. De første skriftlige kildene som nevner byen er fra år 1002. En fredsavtale, freden i Bautzen, ble undertegnet her av den tyske Kong Henrik II og den kommende polske Kong Bolesław I den modige, i 1018. Byen var også ett av slagstedene under Napoleonskrigen, Slaget ved Bautzen i 1813.

 

Severdighetene i byen inkluderer Reichenturm (det skjeveste tårnet i Europa nord for alpene, der det er mulig å få adgang), det gamle vannverket (arkitektonisk monument og museum, ett av de eldste bevarte vannverkene i Europa, bygd i 1558), St Peterskatedralen (noe så uvanlig som både katolsk og protestantisk kirke i en og samme bygning), Hexenhaus (heksehuset, byens eldste bevarte bolighus som fremdeles står, bygd i 1604), samt Ortenburg slott. Det tidligere Stasifengselet i Bautzen er det også en del mennesker som vil få med seg. Og hva kjøper man i Bautzen? Jo, Bautz’ner sennep.

Erik Drilen (besøkte Oberlausitz gjennom workshop og studietur 24.-26. oktober 2017)

Pyreneene er en av Europas mest kjente fjellkjeder, og den danner den naturlige grensen mellom Frankrike og Spania, og med Andorra også inneklemt midt i fjellkjeden. Om du er av den typen som ønsker en aktiv og utfordrende ferie i Spania, er Pyreneene så absolutt en destinasjon å vurdere. Kort vei fra Barcelona eller Girona. Her kan du sykle i de samme fjellene som deler av Tour de France går i, fjellene er utmerket for fjellvandring, eller du kan drive med juving eller elverafting, for å nevne noe.

Er man ikke så sportslig anlagt er det også my annet man kan finne på i Pyreneene. Et par mil nord for byen Lleida, nær landsbyen Àger, befinner Parc Astronòmic Montsec seg. Centre d’Observació de l’Univers, eller universets observasjonssenter for de som ikke snakker spansk eller katalansk, er til og med erklært av UNESCO som Starlight Reserve. Få steder i verden er stjernehimmelen klarere enn her, og kun to andre steder i verden har fått tildelt en slik status. Observasjonssenteret er også ett av seks Starlight Touristic Destinations i verden. I planetariet kan du lære om universet, samt gjennom teleskopene muligheten til å studere stjernene og planetene i vårt solsystem.

Om du velger å overnatte på Hotel Terradets i Cellers, bare 20 minutters kjøring fra Parc Astronòmic Montsec, og du ankommer på kvelden etter mørkets frembrudd, vil du morgenen etter våkne til en av de vakreste tenkbare utsiktene: En speilblank innsjø med fjell rundt. På Terradetssjøen kan du starte dagen med en kajakktur. For grupper er det mulig å legge inn rebusløp med kajakk. Av andre aktiviteter her kan nevnes hesteridning og fiske.

Ikke langt unna, nær landsbyen Talarn er det mulig å besøke vingården Castell d’Encús for omvisning og vinsmaking. Foruten å levere vindruer til Torres, produserer de også sin egen vin, Encús. Av hvitvin har de Ekam og Taleia, musserende vin Taïka og rødvinene Quest, Acusp og Thalarn. Rødvinen Quest er spesielt verdt å nevne, da den lages på gamle metoder, bl.a. gjæres de i de flere hundre år gamle steinkarene fra tiden da det bodde munker her. Den leire- og kalkholdige grunnen i området skal egne seg spesielt bra til vindruedyrking, i kombinasjon med høyden (850 til 1000 m.o.h.) og forskjellen mellom dag- og nattetemperaturene, som derfor gjør den lite påvirket av klimaendringene som synes å være et problem for vindruer mange andre steder. Vingården bruker verken ugressmidler, insektmidler eller soppdrepende midler i dyrkingen. Derimot er de den første vingården til å bruke varmevekslingsutstyr med geotermisk teknologi i alle prosessene for å maksimere effektiv energi.

Barranquismo, canyoning på engelsk, eller juving som vi kaller det på norsk, er det mulig å være med på sammen med Guies Vall Fosca ved byen La Pobla de Segur. For de som ikke er kjent med begrepet juving, så er dette en aktivitet der man forserer et juv (canyon), til fots, ved hjelp av klatring, rappellering eller svømming, alt etter hvilke utfordringer som dukker opp underveis. Guies Vall Fosca arrangerer også guidede utflukter med offroad eller fjellsykling, fjellklatring og rafting.

Ønsker man å prøve rafting, kan man også kjøre noen mil nordover til den lille landsbyen Llavorsí. Her er du bare et par mil i luftlinje fra Andorra og Frankrike, men noe lenger langs fjellveiene. Landsbyen ligger i en trang dal mellom høye fjell og er veldig pittoresk, og verdt et besøk. Den ligger der hvor tre store daler møtes, Àneu, Cardós og Vallfarrera. I 1985 fant man bronseornamenter, økser og våpen ved utgravinger i utkanten av byen, som viste at det var mennesker her allerede for nesten 3000 år siden. Gå fra elven og opp de trange gatene og smugene langs den bratte fjellsiden. Jeg kan ikke forstå annet enn at Llavorsí må ha inspirert mang en dikter eller forfatter, eller ikke minst mang en maler. Selve sentrum av byen ligger på 811 m.o.h., men fjelltoppene rundt strekker seg over 1300 m.o.h. Innbyggertallet ligger på beskjedne 360. Midt gjennom byen renner elven Noguera Pallaresa, som også deler byen i tre. Byen og elven er mest kjent for rafting, og her vil du se gummibåter med eventyrlystne drive gjennom sentrum hele dagen. Det er også fullt mulig å delta i andre aktiviteter, som fjellvandring, hesteridning og kajakkpadling, men også mer krevende aktiviteter som fjellklatring og offroadsykling. I Llavorsí finnes det campingplass nesten i sentrum. Om du heller foretrekker hotell, kan firestjerners Hotel Riberies anbefales, med eget svømmebasseng, spa og restaurant.

Bildene fra Guies Vall Fosca er gjengitt med tillatelse fra Catalunya Convention Bureau.

Erik Drilen (besøkte Pyreneene på studietur med Catalunya Convention Bureau 15-17. juni 2017)

De fleste vinelskere har nok på et eller annet tidspunkt drukket vin fra Torres. Enda flere har helt sikkert sett flaskene på Vinmonopolet og i både norske og utenlandske taxfree-butikker. Det er faktisk fullt mulig å få omvisning og vinsmaking på vingården, og det er heller ikke så vanskelig å komme seg dit.

Det tar en liten time med tog fra jernbanestasjonen Barcelona-Sants, forbi fjellene i Montserrat, til Vilafranca del Penedés. Deretter tar du taxi, om du ikke har forhåndsbestilt bil fra Torres sammen med billetten, de siste fire kilometrene, til Pacs. Er det snakk om gruppe, kan man chartre buss fra Barcelona, som også venter på dere under omvisningen og smakingen. Om dere bor i Sitges, er det bare en taxitur på 20 minutter.

Vel fremme på vingården vil dere først få se en kort videopresentasjon om Torres-familien og vinproduksjonen fra begynnelsen og fram til i dag. Deretter går dere ut, og får se vinmarkene mens guiden forteller om utviklingen av vindruene gjennom årstiden. Videre blir det en kort togreise forbi druetrærne til fasilitetsområdet, der dere blant annet får omvisning i vinkjellerne og flaskeanlegget.

Til slutt er det tid for vinsmaking. Inkludert i billetten er smaking av én hvit- og én rødvin, om dere ikke har valgt å kjøpe en pakke som inkluderer flere viner. Etter vinsmakingen får dere tid til å besøke Torres-muséet på egenhånd, eller handle vin i butikken. Den best kjente vinen fra Torres er Gran Coronas Reserva, fra vinmarken Mas las Plans i Penedés, som utkonkurrerte selv franskmennene i Wine Olympics i Paris i 1979. Det var egentlig tilfeldig at vinen deltok i konkurransen. Det var moren til dagens øverste sjef, Miguel Torres jr, som mente at han burde melde på vinen i en blindtest. Resten er historie, som det heter.

Vindyrking i området var viktig allerede for romerne, som hadde korn, oliven og vin som sine viktigste næringskilder, men da var det byen Tarragona noen mil lenger sør som var provinshovedstaden.

Penedés er for øvrig et av Spanias mest kjente vinområder, og faktisk foregår også hele 95 prosent av Spanias cavaproduksjon her. Torres produserer også brandy. I dag er Torres et stort konsern med vingårder også i California og Chile, og de kjøper også vindruer fra andre vingårder i Spania, bl.a. fra Castell d’Encús i Pyrenéene, som jeg vil skrive mer om senere. Men hovedkontoret ligger altså i Penedés.

Etter vingårdsbesøket kan det legges inn lunsj eller middag, i Vilafranca om dere reiser på egenhånd, eller i Torres’ egne restaurant Mas Rabell, som ligger sju kilometer fra vingården, om dere er en gruppe med chartret buss. Mas Rabell er et gammelt tradisjonelt katalansk landsbygdhus, en masia, fra 1400-tallet, som Torres har restaurert med moderne kjøkken og trivelige saler. Her serveres typiske katalanske retter sammen med viner fra Torres, samt Torres brandy som avec.

Erik Drilen (besøkte Bodegas Torres 18. juni 2017)

Bussen snor seg rundt de mange svingene langs fjellsidene på vei opp til Ronda. Mange steder er det langt ned til dalbunnen. Utsikten er fantastisk, men målet for turen er enda mer spektakulær, der den lille hvite byen Ronda ligger på kanten av en klippe. At den ble grunnlagt av romerne allerede under den andre punerkrigen (ca 200 f.Kr.), gjør den også til en av Spanias eldste byer. Også Ronda ble erobret, som resten av Spania, av maurerne på 700-tallet, og mye av byens arkitektur er inspirert av dette. Etter de kristnes gjenerobring av byen i 1485, ble de muslimske bygningene bygget om og fikk kristne funksjoner. På kirken Iglesia de Santa Maria la Mayor, kan man fortsatt se enkelte arabiske inskripsjoner. La Ciudad, som er den gamle muslimske bydelen, finnes det fortsatt noen store og fine hus mellom de trange labyrintene av gater, og man kan også besøke et gammelt arabisk bad.

Allikevel, det er broen ved navn Puente Nuevo, den nye broen, alle skal se. Til tross for navnet er ikke broen særlig ny lenger, da den stod ferdig allerede i 1793, etter en byggeperiode på 42 år. Broen forbinder de to bydelene La Ciudad og El Mercadillo, over det 120 meter dype juvet som skiller bydelene. Du kan også følge en sti fra La Ciudad ned til bunnen av juvet, slik at du kan se broen og byen nedenfra. Det er tre broer i Ronda, og de to andre er Puente Viejo, den gamle broen, fra 1616, og den virkelige gamle broen, Puente Árabe, som er fra romertiden. Ernest Hemingway besøkte Ronda, og han har beskrevet Puente Nuevo i romanen «Klokkene ringer for deg», og at republikanerne under den spanske borgerkrigen kastet fanger ned i juvet fra broen. En annen forfatter som har brukt en del av sin tid i Ronda er Orson Welles.

Jardines de Cuenca, Cuencas hager, er verdt et besøk. Hagene befinner seg langs veggen i juvet, som for øvrig heter El Tajo. Når du går gjennom hagene har du også fullkommen utsikt mot Puente Viejo og La Ciudad nedenfra, og når du fortsetter nedover ender du til slutt ved Puente Viejo.

De fleste hotellene og restaurantene i Ronda ligger i bydelen El Mercadillo. Dette er en bydel som inneholder færre severdigheter av historisk interesse enn La Ciudad, men både en av de flotteste plassene i Ronda, Plaza del Socorro, samt tyrefekterarenaen, ligger i den nyere bydelen.

Ronda kalles tyrefektingens vugge, og Plaza de Toros er Spanias eldste tyrefekterarena fortsatt i bruk. Da Pedro Romero for første gang i 1785 entret arenaen, var det for første gang noen stod foran oksen til fots, og den første som introduserte tyrefekting som en kunst og bevis på mot. Rondas tyrefekterlegende har også gitt navn til en av byens beste restauranter. Arkitekten bak tyrefekterarenaen var José Martin de Aldehuela, mannen som også designet Puente Nuevo og stod for rekonstruksjonen av Málagas katedral. Arenaens museum er verdt et besøk.

Det opprinnelige navnet på Ronda var Acinipo, vinens by. Byen var faktisk en av få byer i Spania som dyrket vin og som ble eksportert til Roma. Vinsmaking er derfor også en naturlig del av besøket. I La Ciudad ligger det et vinmuseum, Bodega la Sangre de Ronda – Centro de interpretación del vino Sangre de Ronda. Her kan du smake vin, selvbetjening gjennom en tappekran i veggen, eller kjøpe vin om du ønsker det. Alternativt kan det legges inn besøk til en eller flere av vingårdene i distriktet. 20 km fra dagens Ronda kan man finne ruinene av et romersk teater med navnet Acinipo.

Om man ønsker et roligere besøk i Ronda, husk at de fleste turistene som kommer dit er på dagstur. Gatene vil derfor være roligere på morgenen og om kvelden. Derfor er det ikke så dumt å legge inn en overnatting i Ronda. Du kan få god standard til en pris som er mye lavere enn på solkysten. Har man tid og bil, anbefales også et besøk til nabobyen Setenil de las Bodegas. Eller hva med et bad i Cueva del Gato, kattens hule, i Benaoján, 20 minutters kjøretur fra Ronda?

Erik Drilen (besøkte Ronda 13. juni 2017)

Et av de stedene mange besøker når de er på ferie på Costa del Sol, er Gibraltar, et stykke Storbritannia helt på sydspissen av Spania. Én dagstur holder lenge på Gibraltar, eller The Rock, klippen, som mange kaller det. Man rekker over det meste på noen timer. Samtidig trenger man den ene dagen. Det er mange tusen som besøker halvøya hver dag, og du må regne med god tid ved grensepasseringen og tollen. Og husk pass. Uten kommer du nemlig ikke inn.

Ferierer du på strekningen Malaga – Marbella kan det være greit å melde seg på en busstur, som f.eks. Juliá Travel, som starter fra Malaga rundt kl 07.00 på morgenen og plukker opp passasjerer underveis. De har også sightseeing inkludert, i tillegg til at du får et par timer på egenhånd til lunsj og shopping i sentrum av byen. Kommer du med bil kan det etter sigende ta opptil seks timer å krysse grensen. Da er det bedre å sette igjen bilen på spansk side, og gå over grensen til fots.

Noe som er interessant med Gibraltar er at man etter grensepasseringen må krysse Gibraltar lufthavns rullebane for å komme deg inn til byen. Dette er unikt, og er du riktig uheldig, eller heldig alt ettersom, kan veien inn til byen være stengt fordi et fly skal lande eller ta av.

Gibraltar er ikke den mest interessante byen. Den er som en liten engelsk småby, noen historiske bygninger, noen puber, og ikke minst røde telefonkiosker. Ikke å forglemme, politimennene har bobbyhatter. Du rekker over det meste i byen på et par timer. For mange er det mest for å krysse av på kartet at de har vært der. Gibraltar er som et eget land, nesten. Siden 1713 var Gibraltar britisk oversjøisk område, men har siden 1830 vært britisk kronkoloni. De har eget parlament, men som administreres fra Storbritannia. Språket er engelsk, øl selges som pint, og du betaler i pund. Det kan være greit å ta med seg kredittkort også, for shopping er skattefritt. Er det noe i sentrum som kan være morsomt å få med seg, er det vaktskiftet utenfor The Convent, der guvernøren av Gibraltar holder hus.

Det er to ting som er verdt å få med seg i Gibraltar: Apene på det The Rock og St Michaels grotte. Man kan ta taubanen opp til fjellet, men billetten er dyr, og den inkluderer ikke noe mer enn sveveturen opp og ned igjen. Ikke særlig spennende hvis man har reist med taubaner mange andre steder i verden. En guidet sightseeingtur gir mer for pengene, du får sett mer, du blir guidet underveis, inngang til St Michaels grotter er inkludert, og i tillegg får du møte apene. Utsikten fra The Rock er fantastisk. Herfra ser du over til Marokko, og flere titalls store skip på vei inn og ut mellom Atlanterhavet og Middelhavet.

St Michaels grotte er den mest populære av totalt 150 grotter på Gibraltar. Kalksteinsgrotten er et stort rom med stalagmitter og stalaktitter, opplyst i flere farger. I tillegg er det i den lavere delen av grotten en innsjø med krystallklart vann. Et fascinerende syn.

Det er ingen som vet hvordan berberapene har kommet seg over fra Marokko til Gibraltar. Guiden påstår i hvert fall at ryktene om en underjordisk tunnel under Gibraltarstredet ikke stemmer. Vi fikk klar beskjed om at alle plastposer måtte ligge igjen i bussen når vi gikk ut for å treffe de. Skuldervesker, ryggsekker og kamera går greit, men plastposer forbinder de med mat, og de vil garantert forsøke å nappe de til seg. Å mate de er forbudt, og man skal heller ikke forsøke å røre de. At en av apene la hånden sin på skuldra mi da jeg skulle ta selfie var akseptert. Uansett en morsom opplevelse.

Erik Drilen (besøkte Gibraltar 12. juni 2017)

Det er lett å komme seg til Málaga fra Norge. Det går direktefly fra flere steder i landet, og på sommeren til og med flere dager i uken. Málaga er ingen søvnig fiskerlandsby eller en liten badeby med all inclusive hoteller, men derimot en storby med nærmere 600.000 innbyggere og mye historie og kultur. Det vil si, badestrand har de jo, Malagueta, og byen kan derfor på flere måter sammenlignes med Barcelona. Reiser man på badeferie er heller ikke Torremolinos, Fuengirola eller Marbella langt unna. Ingen steder i Spania har flere soltimer enn Costa del Sol. Byen er også et godt utgangspunkt for turer til Granada, Sevilla, Ronda og Gibraltar. Eller hva med en tur til olivendistriktene i Córdoba og Jaén, som jeg skrev om i mitt forrige innlegg?

Málaga er en moderne by, men gamlebyen viser at byen har en rik historie. Málaga er faktisk så gammel som 2.800 år, grunnlagt av fønikerne så tidlig som 770 f.Kr., hvilket gjør byen til en av verdens eldste. Her er det spor fra romertiden, og fra araberne. Det romerske teateret ligger midt i gamlebyen, og rett ovenfor ligger Alcazaba-festningen, som er en av byens viktigste severdigheter, og som absolutt kan anbefales. Litt kultur og trim samtidig. Festningen ble bygget av Hammudi-dynastiet på 1000-tallet, og er den best bevarte alcazabaen i hele Spania. Innenfor er det et vakkert palass med hage. Herfra har du også god utsikt over gamlebyen og havnen i Málaga. Om du ønsker enda bedre utsikt, og enda mer trim, kan du også gå opp til den høyereliggende Gibralfaro, og du får da utsikt over hele byen og Andalucía-kysten. Gibralfaro er fra år 929 e.Kr., men ble utvidet på 1300-tallet for å beskytte alcazabaen. Merk at det er gratis inngang til begge festningene etter kl 14.00 søndag ettermiddag. På veien ned igjen kan du legge turen innom tyrefekterarenaen, et arkitektonisk byggverk fra 1876.

Málaga har fostret noen av de spanjolene vi kjenner aller best. Antonio Banderas kjenner de fleste filminteresserte. Om du velger å spise på restauranten Bodegas El Pimpi, se etter tønna med Banderas’ autograf. Men husk å bestille bord. Dette er Málagas mest populære restaurant. Etter sigende skal Banderas også ha leilighet like i nærheten.

En annen kjent personlighet fra Málaga, og som jeg trygt kan si er mye større enn Banderas, er kunstneren Pablo Picasso. Picasso-muséet i byen huser rundt 200 av hans kunstverk, i tillegg til andre kunstutstillinger. Muséet ligger i et 1500-talls palass, som i seg selv er verdt et besøk. Ta også turen innom plassen Plaza de la Merced og huset der Picasso ble født.

Av andre severdigheter kan nevnes Plaza del Obispo, med katedralen og Palacio Episcobal. Parken ned mot havnen er også verdt en gåtur. For den bilinteresserte kan Museo Automovilístico de Málaga, med 86 klassiske biler, anbefales.

Málaga er mer enn historiske severdigheter og stranden Malagueta. Byen er full av restauranter, natteliv og shoppingmuligheter. Prøv gjerne noen av byens mange tapasbarer. Eller få med deg et flamencoshow. Ta også en runde rundt i byen for i beskue moderne kunst i form av street art.

Jeg bodde på to hoteller i Málaga, som begge kan anbefales: AC Hotel Málaga Palacio, kort vei fra gamlebyen, og Hotel MS Maestranza like ved tyrefekterarenaen og i gåavstand fra stranden på Malagueta.

Erik Drilen (besøkte Málaga 11-14. juni 2017)

Andalucía er et av de største distriktene i Spania, og strekker seg fra den portugisiske grensen i vest, ligger ved både Atlanterhavet og Middelhavet i sør, nasjonalparker og fjellkjeder som Sierra Nevada i nord, helt til Murcia i øst. Ingen steder i Spania har flere timer med sol, og de fleste nordmenn som reiser til Andalucía, velger også å legge ferien til solkysten, Costa del Sol, til feriebyer som Málaga, Torremolinos, Fuengirola og Marbella. Dagsutflukter går gjerne til Gibraltar, et britisk territorium helt i sør, eller til historiske steder og arkitektoniske skjønnheter som Sevilla, Ronda eller Granada. En vandring langs El Camino del Rei, Kongeveien, frister også en del nordmenn.

Like kjent er det kanskje ikke at Spania også er den største produsenten av olivenolje i Europa, og at de 215 millioner oliventrærne på to millioner hektar land utgjør verdens største plantede skog. 60% av dette området ligger i Andalucía, først og fremst i provinsene Córdoba og Jaén. Vía Verde del Aceite, Olivenoljeruten, går gjennom en rekke av landsbyene i nettopp Córdoba og Jaén. Den 60 km ruten nord for Jaén er et nettverk av nedlagte jernbaneskinner i Spania, der det såkalte «el tren del aceite», olivenoljetoget, gikk i det forrige århundret, men som i dag brukes aktivt til sykling eller fotturer. Eller til hest om du vil. Ruten går gjennom et fantastisk landskap, og du ser ikke bare oliventrær. På begge sider av dalen er det fjell, og på omtrent annenhver høyde nær landsbyene finnes det en festning eller slott.

Priego de Córdoba

Verdens beste olivenolje er blitt sagt å komme fra Priego de Córdoba, en liten by med et par og tyvetusen innbyggere sørøst i Córdobaprovinsen. Her er oliventrærne veldig gamle og ikke plantet like symmestrisk som f.eks. i Jaén. Av noen hundretalls forskjellige olivensorter som finnes er det hojiblanca, picuda og picual som dominerer i dette området. Etter sigende jobber også 80% av folket i Priego med oliven.

 

Priego de Córdoba er også en av Andalucías mest pittoreske byer. Barrio de la Villa, gamlebyen, står på kanten av en klippe i fjellkjeden Sierra Subbética, en naturlig festningsmur, og bebyggelsen består av hvite hus i trange, svingete gater, fra den tiden da maurerne okkuperte landet. Et naturlig valg for kunstmalere. Noen av husene er fra så langt tilbake som til 1200-tallet, men det er den barokke byggestilen som gjort byen mest kjent.

Bo på Hotel Hospedería San Francisco, som har beholdt stilen fra den tiden da det var et fransiskanerkloster, grunnlagt i 1512 av den første Marquis av Priego, don Pedro Fernández de Cordova. Besøk også San Francisco-kirken ved siden av. Slapp av ved fontenen Fuente del Rey. Spis middag på restaurant La Muralla.

Zuheros

På veien til Zuheros kan du besøke Queseria los Balanchares, et ysteri der du kan smake flere varianter av geitost sammen med olivenolje, eller handle i butikken deres.

Zuheros er en av de vakreste fjellandsbyene du kan tenke deg. Fra den gamle arabiske festningen har du utsikt over hele dalen med oliventrær, allerede nevnte Vía Verde del Aceite, og El Cañon del Bailón, den ville kløften som Zuheros ligger ved. Spis lunsj, eller om du har tid, overnatt på Hotel Rural Zuhayra.

Om du har tid, få også med deg La Cueva de los Murciélagos, flaggermushulen, en dryppsteinshule med en av Andalucías største flaggermuskolonier. Hulen er rundt to kilometer lang, men kun 450 m er tilgjengelig for besøk. Her kan du også se hulemalerier fra yngre steinalder. Under borgerkrigen brukte republikanerne hulen som tilfluktssted.

Luque

La Estación de Luque, den gamle stasjonsbygningen langs Via Verde, er i dag blitt en livlig restaurant og suvenirbutikk. Et naturlig sted å legge inn en stopp på ruten. Her kan du også leie sykkel om du kommer med bil, og kan tenke deg å sykle deler av traséen som utgjør olivenoljeruten.

I den høyereliggende landsbyen kan du også besøke La Cueva de la Encantada, en 40 m lang hule med hulekunst.

Úbeda

Úbeda er en veldig gammel by, fra før romertiden, og var også en viktig by for maurerne da de invaderte den iberiske halvøya på 700-tallet. Siden kong Ferdinand III gjenerobret byen i 1233 har muslimske, kristne og jødiske kulturer levd side om side her. Plaza de Santa Maria i Úbida regnes for å være en av de ypperste kunsthistoriske samlingene av bygninger i hele Andalucía. Den spanske renessansearkitekten Andrés de Vandelvira satte sitt store preg på byen på 1500-tallet, og blant byggverkene som er verdt et besøk kan nevnes kirken Sacra Capilla del Salvador, Vásquez de Molina-palasset, som i dag fungerer som rådhus, Dekan Ortega-palasset, som siden 1930 har fungert som hotell, samt Santiago-sykehuset. Vandelvira var en viktig arkitekt i hele provinsen, og er ofte nevnt i forbindelse med byggverk også i nabobyen Baeza, samt katedralen i Jaén. Av andre severdigheter kan nevnes kirken Santa María de los Reales Alcázares som også ligger ved Plaza de Vázques de Molina, og som under maurernes tid var en moské. Sinagoga del Agua, Vannets synagoge, er også verdt et besøk. Úbeda står på UNESCOs verdensarvliste.

Du har sikkert vært med på vin- eller ølsmaking før, men tar du turen til olivenoljefabrikken Oleícola San Francisco i Úbeda, får du i tillegg til en omvisning i fabrikken, der du får lære mer om olivenolje og hvordan den fremstilles, også muligheten til en olivenoljesmaking. Olivenoljen skal holde en temperatur på 28℃. Man får gjerne smake tre forskjellige olivenoljer, som blir satt fram i fargede glass. Først får man lukte, før man får smake ved å dyppe brød i oljen. Det er også mulig for grupper å bestille lunsj på fabrikken, samt for deltakerne å handle både olivenolje og souvenirer i fabrikkens egen butikk. Olivenolje regnes for å være godt for helsen, og er en naturlig del av matlagingen rundt Middelhavet. For å produsere en liter olivenolje regner man rundt ti kilo oliven. Betegnelsen extra virgin får den når den ikke inneholder mer enn 1% frie fettsyrer.

Overnatt på det lille familiedrevne hotellet Nueve Leyendas, som har kun ni rom, og der ingen rom er like. Spis middag på Restaurant Zeitúm.

Baeza

Som Úbeda står også Baeza på UNESCOs verdensarvliste. I likhet med sin større naboby bare en mil unna, var Baeza et viktig handels- og transportsentrum under romertiden. Under arabernes okkupasjon var byen et viktig kulturelt sentrum med rundt 50.000 innbyggere, og mauriske konger hadde sin residens her. I dag bor det bare rundt 16.000 mennesker i Baeza. De fleste lever av jordbruk, og som et stoppested på Via Verde, er naturligvis olivenolje den viktigste inntektskilden. Av severdigheter kan nevnes Baeza-katedralen, som på 1200-tallet ble bygget over en moské, rådhuset (Ayuntamiento), Baeza-universitetet, Santa Cruz-kirken, San Pablo-kirken og ruinene av San Francisco-klosteret, Jabalquinto-palasset, løvefontenen og Santa Maria-fontenen, det meste fra 1500-tallet. Museo de la Cultura del Olivo, som er det eldste muséet i provinsen, ligger også rett utenfor Baeza.

Jaén

Jaén er med sine nesten 120.000 innbyggere den største byen, og hovedstad, i provinsen med samme navn. Byen kalles også verdens olivenoljehovedstad, da den er den største produsenten av olivenolje i verden. Santa Catalina-borgen står som et stort monument over byen. Herfra har du utsikt over hele byen og de nærliggende byene i Guadalquivir-dalen. Den viktigste severdigheten i byen er Santa Iglesia-katedralen, et imponerende byggverk med en fasade tegnet av arkitekten Andrés de Vandelvira på 1500-tallet. På Plaza de Santa Maria finner man også rådhuset og bispegården. Følger du gaten Carrera de Jesús kommer du til Karmeliterklosteret. Bak katedralen ligger Palacio de San Francisco, som er sete for provinsregjeringen. Følger du gaten Álamos kommer du til Plaza de la Audiencia og Teatro Darymelia. Her begynner den eldste delen av Jaén. San Lorenzo-buen er det eneste som er igjen av en gammel kirke i gotisk stil. San Bartolomé-kirken og Santa Clara-klosteret ligger på veien til Palacio de Villardompardo med de arabiske bad, som er Spanias best bevarte arabiske bad, og verdt et besøk.

Noen kilometer utenfor Jaén, i retning Mengíbar, kan du besøke Terra Oleum – Active Museum of the Olive Oil and Sustainability, et museum og interaktivt multimediasenter hvor du kan lære om oliventrærne, og gjennom utstillingen følge gangen fra hvordan olivenfrukten modnes fram til innhøstingen, produksjonen av oljen og til det ferdige produktet. Det er også mulig å prøvesmake både olivenolje og lokal mat her.

Overnatt på hotellet Parador Nacional de Turismo Santa Catalina, som ligger i ett med borgen. Hotellet regnes som et av Europas ti beste slottshoteller. Å besøke hotellet er som en tidsreise noen hundre år tilbake, og du får ikke bedre utsikt. Spis gjerne middag i hotellets restaurant også.

Gastronomi i Andalucía

Siden Andalucía og spesielt provinsen Jaén er verdens største olivenoljeprodusent, er det også naturlig at olivenolje er en viktig del av kostholdet i regionen. Og det behøver slettes ikke være kompliserte retter å tilberede. En meget enkel rett, som har blitt spist gjennom århundrer, er panaceite, også kalt hoyo, eller rett og slett brød dyppet i olivenolje. Ellers brukes olivenolje i tapas over hele Spania. Olivenolje brukes til det meste, fra salat (prøv også å tilsette appelsin i salaten, fantastisk godt), til fisk og kjøtt, og til og med desserter og, tro det eller ei, til iskrem.

Erik Drilen (besøkte Andalucía 7-11. juni 2017, studietur i regi av Det spanske turistkontoret i Norge)