Helgen 23. og 24. november avholdes det årlige julemarkedet i Austråttborgen på Ørlandet. Her har du muligheten til å kjøpe julegaver produsert i nærområdet, alt fra strikkede votter og gensere, prima saueskinn, annet håndverk og brukskunst, til flatbrød, lefser og annet bakverk, sild, grønnsaker, og ikke minst spekepølse av utegris og skotsk høylandsfe. Du kan også kjøpe med deg tomtebrygg eller saft og gløgg laget av aroniabær.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Arrangementet passer for hele familien, da det også er mange aktiviteter for barna. Åpen kafé med julegodsaker, pyntede juletrær, konserter og historier om jul før i tiden og overtro. Det blir også mulighet til å kjøre med hest og vogn utenfor borgen.

• 

• 

• 

• 

Austråttborgen er åpen begge dager fra kl 1100 til 1600.

Jeg har tidligere skrevet om Austrått her:

Førjulshelg på Austrått

Fantastiske Fosen

• 

• 

• 

• 

Erik Drilen (besøkte Austrått 23. november 2019)

Det var her det hele startet. Altså trønderrocken. I Namsos. Det var her Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Per Erik Wallum og de andre medlemmene i Prudence slet ut sine første skosåler. Det har blitt femti år siden et av Norges mest legendariske band ble startet i denne byen. Inspirert av The Beatles, Bob Dylan, The Band og Jethro Tull, med trekkspill og fløyte, først med tekster på engelsk, etterhvert på trøndersk, fikk musikken deres betegnelsen trønderrock.

Åge og Terje har fortsatt denne arven helt fram til i dag, og underveis har noen flere hengt seg på, i all særdeleshet D.D.E., også fra samme by. De som har levd noen tiår vil nok også huske Stein Ingebrigtsen, også han fra Namsos. De yngre kjenner vel bedre hans sønn, Christian Ingebrigtsen, best kjent fra den internasjonale popgruppa a1.

• 

• 

• 

Byens mest kjente museum er utvilsomt Rock City, også kjent som Trønderrock-museet. Det er også det du får her: Trønderrock. Stedet er et opplevelsessenter som forteller historien om musikkstilen helt fra den oppstod med Prudence på Mellingsmoen Samfunnshus på Namsskogan en gang på slutten av 1960-tallet, frem til i dag med nye trønderrockere som bl.a. Chand Torsvik.

• 

• 

• 

Mellingsmoens scene med originalt interiør og Prudence’ egne instrumenter er utstilt. Åge Aleksandersens Verdensrommet, hans skrivestue og hjemmestudio fra tiden han bodde på Flatåsen i Trondheim er gjenskapt, selvsagt med originale instrumenter og gjenstander. Med berøringsskjermer får du en guidet rundtur i rommet der Åge skrev sine største sanger, som fortsatt i dag spilles på hans konserter.

• 

• 

• 

• 

Terje Tysland. Hans Rotmo og Vømmøl Spellmannslag, selvfølgelig med Rotmos lurk er der, en to meters lang seljestokk med en beksømsko i enden. D.D.E. og selv Stein Ingebrigtsen har fått plass i Rock City. Instrumenter, gullplater, spellemannspris og andre troféer er utstilt. Selvfølgelig får du også se alle platecoverene som vi trøndere vokste opp med.

Når du besøker Namsos er det naturlig å legge turen innom Rock City. Skal du overnatte ligger Scandic Rock City Hotel rett ved siden av, med utsikt over Namsenfjorden. I en rekke andre land har Hard Rock Café sin egen hotellkjede, Hard Rock Hotels. Scandic Rock City er sannsynligvis det nærmeste du kommer i Norge.

Interiøret på hotellet har musikk som tema, også på rommene. Selvsagt snakker vi også her om trønderrock. For øvrig har hotellet både restaurant, bar og møterom.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Om du går ned mot fjorden og småbåthavnen bak hotellet kommer du først til Utøya-monumentet, til minne om de 77 som ble drept i terrorangrepet 22. juli 2011, 69 ungdommer som døde på Utøya og åtte som døde i regjeringskvartalet i Oslo.

Fortsetter man mot småbåthavna kommer man til Vinsjan på kaia, et morsomt monument basert på D.D.E.s sang med samme navn, og et minne for sagbruk og sjøfolk i Namsos. Selve monumentet er to vinsjer og et skilt som peker i retning Bergen, Murmansk og Mo. Rundt plassen er det utdrag fra tekster fra trønderske artister, og med sjø og hav som tema, som Prudence’ «Sailor Song», Åge Aleksandersens «Dekksguten» og selvsagt D.D.E.s egen «Vinsjan på kaia».

• 

• 

Bare for å markere at Namsos er Rock City og trønderrockens hjemby, har også Åge Aleksandersen fått sin egen statue i byen. Selvsagt står den på Festplassen, dvs på hjørnet der Kirkegata og Herlaugs gate møtes.

• 

• 

• 

Namsos har selvsagt også en rekke andre severdigheter. En av de står bare hundre meter fra Åge-statuen, nemlig Namsos kirke. Rød teglsteinskirke som ble innviet i 1960. Moderne kirke, og kirketårnet er frittstående ved siden av.

• 

• 

• 

Kulturhuset bare et steinkast unna huser bl.a. bibliotek, konsertsal, kulturkafé og ikke minst Kunstmuseet Nord-Trøndelag, som kan være verdt å få med seg.

• 

• 

• 

Om du skulle stusse over at Kulturhuset ligger i Stasjonsgata, kan jeg opplyse at ja, Namsos har hatt jernbane. Faktisk er den aldri offisielt blitt nedlagt, men det går ingen tog lenger. Historien rundt dette kan jeg komme tilbake til ved en senere anledning, når jeg skal skrive om Fiskeveien, som starter i Namsos og ender i Krokom i Jämtland, Sverige.

Namdalsmuseet er byens folkemuseum og kulturhistoriske museum. Her finner du alt fra gårdsbygninger fra 1700-tallet, gjenstander helt tilbake fra 1500-tallet, til gjenstander du kjenner igjen fra din egen barndom og helt fram til i dag. Totalt 24 hus, samt 13.000 gjenstander og fotografier finnes på museet. Av årlige arrangementer her kan nevnes Kulturmartnan midt i august og Julemarkedet den andre helgen i desember.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Namsos er ingen gammel by, grunnlagt i 1845, og med bare drøyt 13.000 innbyggere i kommunen, er det meste i byen innenfor gåavstand. Veldig befriende er det at det ikke er noe problem å finne parkeringsplass når man kommer med bil, og at parkeringen attpåtil er gratis så lenge man følger henvisningene om hvor lenge man kan stå.

Faktisk er sentrum av Namsos så lite at du kan gå på markatur rett etter shopping eller restaurantbesøket uten å måtte sette deg i bilen først. Bjørumsklumpen, eller bare Klompen som lokalbefolkningen sier, ligger praktisk talt midt i sentrum, bare noen meter høyere opp.

Om du starter i Kirkegata har du to muligheter. Du kan enten følge en merket sti rett opp fra veien. Merk at denne kan være noe bratt for enkelte og kanskje krevende for små ben. Vær også obs på at denne kan være glatt om det er vått. Det er gelender man kan holde seg i på deler av stien.

Fordelen med denne stien er at du også har mulighet til å se på et par bunkerser fra andre verdenskrig. Disse er en del av Fredriksberg Bunkersanlegg. Om du ikke finner de, så treffer du helt sikkert på noen lokale som kan fortelle deg veien.

• 

• 

• 

Den andre veien opp til Klompen følger du bare Kirkegata helt til den går over i Fjellvegen. Denne tar deg helt til topps, til den beste utsikten over byen. Jeg vil anbefale å gå veien ned igjen, da det som sagt kan være bratt og glatt ned stien.

For å få med deg Norsk Sagbruksmuseum må du ta veien over Namsosbrua til Spillum, men ikke lenger enn at du kan se sagbruket fra strandkanten i Namsos. Veien er skiltet når du kommer til Spillum, så det er ikke vanskelig å finne.

• 

• 

Sagbruksmuseet er lokalisert sammen med Spillum Dampsag & Høvleri, og er en av fire avdelinger i Museet Midt, som også inkluderer allerede omtalte Namdalsmuseet i Namsos, Nord-Trøndelag fylkesgalleri i Kulturhuset i Namsos, samt kystmuseet Norveg i Vikna. Sagbruksmuseet forvalter en nasjonal gjenstandssamling med sagbruksutstyr fra store deler av landet, i tillegg til det tekniskindustrielle kulturmiljøet Spillum Dampsag & Høvleri, og det vernede fartøyet M/B Hauka.

• 

• 

• 

Erik Drilen (besøkte Namsos 7. september 2019)

For den tegneserieinteresserte var Vangsgutanes julehefter alltid kjærkomment lesestoff når det nærmet seg jul. Kanskje var tegneserien noe av det norskeste og mest folkelige av alle tegneserier her i landet, utvilsomt av alle tegneserier på nynorsk i hvert fall. Noen vil kanskje si at 91 Stomperud slår Vangsgutane på popularitet og folkelighet, men til de må jeg fortelle at vår norske 91 Stomperud er basert på den svenske 91:an Karlsson. Noen vil kanskje nevne Smørbukk. Vel, dette er en diskusjon noen andre får ta.

Historiene om Vangsgutane ble skrevet av Leif Halse, og handler om to brødre, Steinar og Kåre, et snilt norsk svar på Knoll og Tott, som var arbeidsomme og ikke fant på rampestreker. Rampestrekene var det Larris fra nabogården som stod for. Selvfølgelig var det Larris som også fikk svi for strekene sine.

• 

• 

• 

Det er vel kjent at guttene kommer fra Todalen i Surnadal på Nord-Møre, på grensen til Trollheimen og Trøndelag. Selve handlingen er tatt derfra, og selv om karakterene er oppdiktet, har Leif Halse aldri lagt skjul på at personene i serien er basert på virkelige personer. Vangsgutane er hans egne sønner Steinar og Kåre. Vangen gård eksisterer heller ikke i virkeligheten, men de fleste stedsnavnene i serien finner man igjen på kartet.

Siden 1997 har det stått en statue av Vangsgutane utenfor Todalen Skule. På sokkelen er det et relieff av forfatteren Leif Halse. Utenfor gamleskolen var det også et tresnitt av Vangsgutane, men dette er nå fjernet, da det dessverre er ødelagt av sopp. Om det noen gang kommer opp igjen er lite trolig, da soppangrepet skal ha vært så kraftig at tresnittet ikke kan reddes. Synd, men kanskje det kan lages et nytt?

Halsesamlinga kan man allikevel få med seg fremdeles. Den var tidligere i gamleskolen, men er nå flyttet inn i biblioteket på nyskolen. Leif Halses personlige eiendeler, som bøker, bilder, diplomer, priser, fele, vest og skrivemaskin er utstilt her, i tillegg til at man får et innblikk i Halses forfatterskap og hva han betydde for todalingene.

Todalsøra er en perle, som tydeligvis også mange tyske turister har oppdaget. Da jeg kjørte gjennom bygda la jeg merke til mange tyskregistrerte biler. Todalsøra er et gammelt handelssted og havn fra den tiden da kommunikasjonen og transporten gikk med båt. Et høydepunkt, også i historiene med Vangsgutane var da dampbåten fra Kristiansund la til ved kaia. Det gamle varemottaket huser i dag Pakkhuset Pub.

Når man fortsetter videre innover dalen, følger man elva Toåa opp mot Trollheimen. Der man krysser elva ligger Laksesteinen, et laksemonument i stål. Toåa er utmerket for sportsfiskere, og det er mye laks og sjøørret i elva.

• 

• 

Like ovenfor ligger også Todalshytta, bygd i 1901 av engelskmannen Ethelbert Lort-Phillips, en rik forretningsmann og ivrig sportsfisker, for å tilby sportsfiskere standsmessig losji og forpleining. Kristiansund og Nordmøre Turistforening overtok hytta i 1947 som turisthytte.

• 

• 

• 

Veien fortsetter videre oppover til Kårvatn. På denne gården har det vært bosetning siden 1400-tallet. Fjellturismen startet på 1890-tallet, og i dag kan fjellvandrere fortsatt overnatte på gården eller i hytter i området. Naturen her er variert og vakker, og herfra kan man gå til Trollheimshytta.

Men selv om man kommer til Kårvatn kun på dagstur, er det mye fint å få med seg. Stabburet er omgjort til museum med utstoppede dyr i omgivelser som ligner på Trollheimen, samt multimediashow som viser den vestlige delen av Trollheimen, samt historien om gården Kårvatn. En gammel lafta låve fra Oppdal ble i 2009 flyttet og gjenreist på gården. I dag huser denne Kårvatn Fjellutstyr, en butikk som tilbyr varer til friluftsbruk og fjellvandring.

Når man først er på Kårvatn må man også få med seg Nauståfossen, et vakkert fossefall med et fall på 110 m, som definitivt er verdt de 20 minuttene det tar å gå fra Kårvatn. Og om man lurer på om vannet er rent, så kan Norske Institutter for vannforskning, luftforskning og skogforskning informere om at vannet er det reneste i Europa.

Et godt turtips er også å gå til Bjøråskaret, der du har utsikt over Innerdalen og Innerdalsfjellene i nabokommunen Sunndal.

Men det finnes andre steder i Surnadal som er verdt å få med seg. På veien mellom Surnadal og Todalen bør man få med seg Svinviks Arboret på Gjengstøa, en unik botanisk hage ved Todalsfjorden, mest kjent for rododendronsamlingen med rundt 375 ulike typer, som blomstrer vakkert tidlig på sommeren. Men hagen består også av bambus, spesielle løvtrær og ikke minst en bartresamling, som består av mer enn 250 ulike tresorter fra hele verden, samt tradisjonelle staudebed, prydbusker og en gammel frukthage.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Hagen ble laget av gartneren Halvor Svinvik på begynnelsen av 1940-tallet. På slutten av tiåret flyttet Anne Reitan fra Bjugn til Gjengstøa, og giftet seg med Halvor året etterpå. I 1971 donerte ekteparet eiendommen med hele plantesamlingen til Vitenskapsmuseet i Trondheim. Siden 2010 har eiendommen med samlingen tilhørt Surnadal kommune, og drives som museumshage i regi av Nordmøre museum. Det er også en museumskafé på stedet, der du kan ta en kaffepause, der du også kan smake deres spesialitet, blomsterpyntet hjemmebakst, i vakre omgivelser. Åpen fra midten av mai til midten av august.

• 

• 

• 

Like sør for Surnadalen, på den gamle skyssgården Åsen i Eidet, finner man Åsen bygdemuseum. Dette er et friluftsmuseum med en samling bygninger fra forskjellige tidsepoker, deriblant en fredet røykstue fra Torvika. Det finnes også en 1950-talls interiørutstilling.

• 

• 

• 

Nordmøre museum, som har ansvaret for Åsen bygdemuseum, har også ansvaret for Kleiva like over Skei sentrum i Surnadal. Dette var hjemmet til dikteren Hans Hyldbakk, kjent for diktet Vårsøg, som Henning Sommero har satt musikk til. Det tar et kvarter å gå turstien opp fra sentrum av bygda. Det er enkelt å finne, det er bare å spørre ved turistkontoret og gå derfra. Fra Kleiva har du også flott utsikt over Surnadalen. Under Vårsøghelga i Surnadal siste helga i mai hvert år, er det lagt friluftskonsert til Kleiva.

• 

• 

• 

• Visste du at Norges eneste musefellefabrikk ligger i Surnadal?

Når du kjører fra kommunesenteret av Surnadal mot Rindal kommer du snart til et lite tettsted med navnet Røv. Om du ikke har lest historien før du legger i vei, er det fort gjort å kjøre forbi et par severdigheter her. På Utistua Røv, blant lokalbefolkningen kjent under navnet Kongsgården, er det et monument på husveggen til minne om den gangen kong Christian V overnattet her på sin reise gjennom bygda i 1685. Gården har tilhørt den samme familien helt siden vikingtiden, og så vel kong Haakon VII, som kong Olav V og kronprinsparet Haakon Magnus og Mette Marit har besøkt gården.

Når du allikevel er i Røv, bør du også ta turen over elven til Mo kirke. Innviet i 1728, og er én av kun fem Y-formede kirker i Norge. Rett ved kirken står det også et vikinggravfunnmonument.

Erik Drilen (besøkte Surnadal kommune 18. august 2019)

Fylkesvei 705 starter ved Hell i Stjørdal og går de 143,6 km gjennom Selbu og Tydal til Brekken i Røros. Dette er en av de mindre kjente turistveiene i Norge, og er ikke blant de 18 veiene som går under samlenavnet De nasjonale turistveiene. Allikevel ble denne fremmet på en messe i Berlin for noen år siden under navnet Route 705. Det er slettes ingen dum idé å velge den såkalte «scenic route» fra Trondheim til Røros, selv om den er litt lenger enn den andre veien. Men beregn god tid, da det er mange flotte steder å stoppe ved.

Hell jernbanestasjon, eller Hell Station, er en populær fotostopp for turister, spesielt blant de engelsktalende. At bygget ved siden av har et skilt som sier «Gods Expedition» gjør det ikke mindre populært. Men visste du at det på Steinmohaugen på Hell også finnes rundt 6000 år gamle helleristninger? Veien opp er skiltet.

• 

• 

Selbu

Fra Hell tar det drøyt en halvtime å kjøre til Selbu. Det første som møter deg ved veien når du kommer til Selbu er selbutrollet. Som seg hør og bør, selvsagt i klær med den tradisjonelle selburosa, som er selve varemerket på Selbu.

• 

• 

• 

Med et så kjent mønster som selburosa og det minst like kjente plagget selbuvotten, er Husfliden i Selbu et naturlig sted å legge inn et stopp. Her kan du kjøpe hjemmestrikkede plagg med selburosa, eller kanskje få med deg mønster på å strikke selv? På Husfliden kan du også se verdens største selbuvott, med bekreftelse fra Guinness’ rekordbok.

Selbuvotter har du også anledning til å se i Selbu bygdemuseum bare noen hundre meter unna. Selbu var også den største eksportøren av kvernstein i Norge på slutten av 1800-tallet. Den historien kan du også få med deg på bygdemuseet. Like ved bygdemuseet ligger Selbu kirke, som er over 800 år gammel og en av Trøndelags største kirker. Den er for øvrig også kjent for sin gode akustikk, som flere norske artister har benyttet seg av i forbindelse med konserter og plateinnspillinger.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

I Selbu kan du også finne et par andre severdigheter som er verdt å besøke. Rett ved fylkesvei 705 rett før du kommer til Selbu fra nord, ligger Granby Gård, et gårdstun fra 1912. Her finnes en utstilling som handler om utvandringen fra Selbu til Amerika fra 1859 til 1900, samt de to store gullrushene i Amerikas historie. Den dramatiske historien om Brynhild Paulsdatter Størset, eller bedre kjent som Belle Gunnes, en av Amerikas verste seriemordere noensinne, og som kom fra Selbu, blir også fortalt på Granby Gård. Sjekk åpningstidene før du tar turen, da det ikke er åpent daglig.

En annen kuriositet i Selbu er Norsk Radio- og Fjernsynsmuseum. Vakkert beliggende i Sjøbygda med utsikt over Selbusjøen. Radiomuseet tar for seg radiohistorien fra 1890 til 1980, og radioproduksjonen i Norge, og spesielt de største, som Edda Radiofabrikk, Tandberg og Radionette, utstilt fra de eldste til de nyeste modellene. I tillegg til radioer vil du også finne jukebokser, gamle plater, båndspillere og grammofoner, samt bilder og historiske klipp i museet. På gården finnes også en sykkelutstilling og en fotoutstilling med rundt 500 kameraer.

• 

• 

• 

Fjernsynsmuseet er i et selvstendig bygg, og som viser fjernsynsteknikken og programsiden i Norge de siste 60 årene. Museet har sammen med Teknisk Museum overtatt alt av historisk utstyr fra NRK, noe som utgjør rundt 5000 gjenstander, inkludert en bilpark fra fjernsynshistoriens tidligste år. Noe som gjør museet unikt i Europa er at det inneholder fjernsynsapparater og utstyr helt siden 1928 fram til i dag. Det finnes også gårdskafé med alle rettigheter ved museet. På sommeren er det også konserter og forestillinger i amfiet. Museet er ikke åpent daglig, så sjekk åpningstidene før du legger i vei.

Så må man ikke glemme selve Selbusjøen. Kanskje en av landets vakreste innsjøer? I hvert fall er den en av Trøndelags største og dypeste innsjøer, samt innsjøen der Nidelva i Trondheim starter fra.

Tydal

Når man befinner seg i Trøndelag på grensen mot Jämtland og Sverige, kommer man ikke utenom karolinerne og general Carl Gustaf Armfeldt denne gangen heller. Jeg har skrevet om de ved flere anledninger tidligere, mest omfattende i mitt innlegg om Åre, samt om stykket Elden på Røros. Fra Tydal startet marsjen over fjellet til Duved i Jämtland der flere tusen soldater omkom av uvær og kulde. Tydal har for øvrig sitt eget skuespill, Karolinerspelet, hvert år på Brekka Bygdetun i midten av januar. Jeg kan kanskje komme tilbake til det ved en senere anledning.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

På Brekka Bygdetun kan man for øvrig oppleve et levende bygdetun på sommeren, med mange forskjellige dyr og enkel servering, særlig populært blant barnefamilier. Tydal Museum ligger heller ikke langt fra bygdetunet, men museets Armfeldt- og karolinerutstilling befinner seg for tiden på 705-senteret, også det i Tydal.

Stugudalen

Fra Tydal tar det bare et drøyt kvarter å kjøre til Stugudalen. Og nå begynner naturen virkelig å vise seg fra sin beste side. Omkranset av mektige fjell ligger speilblanke Stuggusjøen lunt i bunnen av dalen. Herfra har du den beste utsikten mot de massive fjellene Sylan på grensen mot Sverige. Den høyeste toppen er Storsylen med sine 1762 m.o.h., og er med det Sør-Norges høyeste grensefjell. Mye flott turterreng og mange turisthytter i området.

Det sies at det finnes flere fritidshytter enn innbyggere i Tydal kommune, og at de aller fleste hyttene ligger i Stugudalen. Det er også mulig å ri på islandshester i området her, og dessuten har Stuggusjøen fine badestrender. Fiskemuligheter er det også.

Før du kjører videre bør du legge inn en stopp på hotellet Væktarstua. Det er kanskje ikke det første stedet du forventer å finne en Kon-Tiki utstilling, men det var faktisk her, på Væktarstua i Stugudalen, at Thor Heyerdahl skrev boka om Kon-Tiki og ferden over Stillehavet mot Påskeøya. Utstillingen er permanent og et samarbeide med Kon-Tiki museet i Oslo. Også restauranten på Væktarstua har mat og drikke knyttet opp mot Kon-Tiki og Thor Heyerdahl.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Når du kjører det siste strekket fra Stugudalen mot Brekken i Røros, kommer du snart over tregrensen, og du kan se de store viddene på høyfjellet med Storsylen som ruver massivt over terrenget. På denne strekningen er det heller ikke uvanlig å se reinsdyr. Faktisk har jeg ikke kjørt denne veien uten å se reinsdyr.

Visste du forresten at Norges lengste og vannrikeste elv, Glomma, har sine kilder fra noen små vann sør for Mustjønna i Tydalsfjellene? Mustjønna ligger rett ved fylkesvei 705. Elva renner via innsjøene Storøvlingen, Riasten til Rien. Først etter Rien heter elva Glåma og fortsetter til Aursunden nord for Røros. Fra Glåmos fortsetter elva sørover til den renner ut i Oslofjorden ved Fredrikstad. Både Glåma og Glomma er likestilte navn på elva. Glåma er mest vanlig i nord, mens det er mest vanlig å skrive Glomma fra Østerdalen og sørover.

Erik Drilen (kjørte fylkesvei 705 den 24. juli 2019)

På vernet grunn som står på UNESCOs verdensarvliste, fremføres rockemusikalen Elden på Røros, hver kveld fra 24. juli til 3. august i år. Den feirer også 25 års jubileum i år, siden den ble oppført på Slegghaugan for første gang i 1994.

Dette stykket har utviklet seg til å bli Norges nest største utendørs teaterstykke. Kun «Peer Gynt» på Gålå hadde i fjor flere publikummere. Med skuespillere fra bl.a. Det Norske Teater og Trøndelag Teater, i tillegg til at regien er ved Catrine Telle, koreografien ved Arne Fagerholt og musikken med Skjalg M. Raaen som leder, er det lov å forvente mye av oppsettingen. Etter å ha overvært generalprøven, må jeg bare si at alle innfrir. Ikke minst honnør til de flere hundre frivillige som har sørget for at alt både i og rundt stykket har gått smertefritt.

• 

• 

Historien er skrevet av Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug og handler om karolinernes forsøk på å ta Trøndelag og Norge med 10.000 soldater under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt høsten og vinteren 1718-19. Denne historien har jeg tidligere skrevet om i mitt innlegg om Åre kommune.

• 

• 

Stykket handler om den lille troppen under ledelse av general De la Barre, som skulle sikre seg kobberet og rikdommene på Røros, om svenskekongen Karl XIIs død og dødsmarsjen tilbake over Tydalsfjellene til Handöl i Sverige, der flere tusen soldater døde av storm og kulde.

• 

• 

I tillegg til oppsettingen av Elden, er det også en kostymeutstilling i kjelleren på Domus kjøpesenter, samt en minneutstilling i Thomasgården på Røros i hele perioden mens Elden pågår.

Å komme til det historiske sentrum av Røros, eller Bergstaden, er som å reise flere hundre år tilbake i tid. Det skyldes selvsagt at husene langs begge sidene av elva Glomma, spesielt fra Kjerkgata og østover, er fredet og står på UNESCOs verdensarvliste. Dermed får man heller ikke lov til å endre på fasadene i denne bydelen. Derfor ser Bergstaden i hovedsak ut slik den gjorde på general Armfeldt og karolinernes tid.

Røros kirke er selve kjennetegnet på Røros. Bergstadens Ziir, som den også kalles, fordi det står «Til Guds Ære og Bergstadens Ziir» over inngangen, stod ferdig i 1784 og troner over trehusene i byen. Den er en av landets største kirker med 1600 sitteplasser, og er kåret til et av landets mest kjente landemerker.

• 

• 

Smelthytta på Malmplassen rett ved elva er Røros’ museum, der du kan lære om Bergstaden og kobberverket. Gjennom modeller av gruver, smeltehytter og tekniske anretninger som var i bruk på den tiden, blir historien levendegjort.

Røros kalles gjerne Norges beste julested. Man kan lett bli nasjonalromantisk når man kommer til Røros i desember måned. Men visste du at episoden «Pippis jul» i tv-serien om Pippi Langstrømpe ble spilt inn på Røros? Eller mer spesifikt i Sleggveien, kalt Pippigatan av svenskene, ved Slegghaugan. Slagget her er avfallsproduktet etter kobbersmeltinga, og minner om store fjell. Om du følger stiene opp til toppen, vil du oppleve panoramautsikt over Bergstaden. Det er på baksiden av disse at også Elden fremføres.

Rørosmartnan er også en av de store begivenhetene på Røros, og som jeg tidligere har skrevet om her.

• 

• 

Nord for Røros ligger gruveområdene Nordgruvene og Storwartz med bl.a. Olavsgruva. Disse står også på UNESCOs verdensarvliste siden 2010, som deler av Circumferensen som omfatter store deler av området rundt selve Bergstaden og omliggende kommuner. I Olavsgruva kan du daglig få en times omvisning på sommeren, noe sjeldnere utenfor sesongen, så sjekk før du tar turen. 300 års bergverkshistorie, 500 m inn i fjellet og 50 m under bakken.

• 

• 

• 

Visste du forresten at Norges eneste ørken ligger på Røros? Etter ordets rette betydning er det nok ikke en ørken, i og med at det faller for mye nedbør gjennom året, men rørosingene liker å kalle det ørkenen. Det offisielle navnet er Kvitsanden landskapsvernområde, og består av finkornet flyvesand, og ligner til forveksling på en ørken. Allikevel kan den oppføre seg som en ørken ved at flyvesanden forflytter seg med vindene. Man har forsøkt å plante furu og hollandsk båndpil for å holde sanden i ro.

Erik Drilen (var på Røros og førpremieren av Elden 23. juli 2019)

Nordmenn og svensker har vært rivaler så lenge man kan huske, det være seg i idrett så vel som andre konkurranser. I Norge sier man gjerne at «vi behøver ikke vinne, bare vi slår svenskene». Svenskevitser har eksistert i hvert fall siden jeg selv var barn, og de samme vitsene har man hørt svenskene fortelle om oss nordmenn. Allikevel, til tross for at Carl Gustaf Armfeldt og karolinerhæren forsøkte å invadere Norge gjennom å ta Trondheim i 1718 (det kan du lese mer om her), så har forholdet mellom nordmenn og svensker stort sett vært godt. Nordmenn kaller jo også svenskene «Söta bror», så rivaliseringen sitter nok ikke så veldig dypt.

Relasjonene mellom trøndere og jemtlendinger er kanskje tradisjonelt bedre enn noe annet sted over grensen mellom Norge og Sverige. Ikke bare er språket tett beslektet, men også kulturelt har vi alltid stått hverandre nært. Noen historikere mener til og med at trønderne kom fra Jämtland så tidlig som 4-500-tallet etter vår tidsregning, og handel mellom Trøndelag og Jämtland har foregått i minst tusen år. Jämtland og Härjedalen var også norsk fram til år 1645. Da Sverige stemte ja til EU og Norge stemte nei i 1994, var det en del mennesker i Jämtland som begynte å rope høyt at de ønsket å bli norsk igjen.

Folket i Jämtland og Härjedalen har også vært trofaste fans av Norges fotballstolthet Rosenborg de siste tiårene. Da deres eget lag, Östersund FK, presterte å kvalifisere seg til Europa League, var ikke trønderne snauere enn at de også heiet på Östersund. I europeisk sammenheng er dette unikt. Det er ikke vanlig at nordmenn heier på svenske lag eller vice versa. Noen engelskmenn jeg pratet med mente også at det var helt unikt, for til sammenligning hvor mange engelskmenn ville heie på et lag fra Skottland, eller motsatt? Ikke mange. Det er ikke uten grunn at trøndere ofte kaller Jämtland for Øst-Trøndelag.

Marsimartnan

Man vet ikke sikkert hvor navnet Marsimartnan kommer fra. Mest sannsynlig kommer det fra Mattismesse, siden markedet i Levanger alltid har vært knyttet til Mattisdag, som er 24. februar. Mattismartnan har da sannsynligvis blitt Marsimartnan, og har ingenting å gjøre med måneden mars, selv om den blir avholdt på denne tiden. Historisk sett er markedet i Levanger et av landets største, og i 1682 ble det i et kongelig privilegium fastsatt at «Levanger Marked skal forblive som af Arilds tid, formedelst indkommende Jämters medhavende Vare at Jernfang og andet tienlig for Nordlands Brug».

Handel mellom Trøndelag og Jämtland har som sagt foregått i minst tusen år, og er til og med flere ganger omtalt i Snorres kongesagaer. Hver vinter i månedsskiftet mellom februar og mars har markedet i Levanger samlet fiskere fra Fosen og Trøndelagskysten, samt bønder og håndverkere fra Innherred, og handelsmenn fra Jämtland med kobber, messing, sekkestrie, manufaktur og håndverksvarer for å bytte. Med seg tilbake hadde jemtlendingene fisk, flesk og korn, som de solgte videre. Og hester. Flere hundre hester ble solgt til jemtlendingene hvert år.

Det som man bør få med seg i Levanger er fakkeltoget som går på fredagskvelden. Byen mørklegges og tusenvis av mennesker samler seg på torget. Rundt 8000 mennesker pleier å delta i fakkeltoget som går gjennom byen, og underveis er det mange humoristiske kulturinnslag fra lokalbefolkningen. Kvelden avsluttes med fyrverkeri.

Gregoriemarknaden

Også kjent som Frösömarknaden, selv om markedet ble flyttet fra Frösön til sentrum av Östersund allerede i 1798. Gjennom århundrene har dette markedet vært Jämtlands viktigste, og ble først omtalt i skriftlige kilder fra år 1170, men har nok holdt på i minst et par hundre år før det. Markedet ble innskrevet i den eldste Frostatingsloven i Trøndelag. Etter kristningen av Sverige fikk markedet navnet Gregoriemarknaden, eller Gregorimarsnen på jamska, da det ble holdt den 12. mars, dagen som Jamtamot, Jämtlands allting, ble avholdt. Samme dag som Gregoriusdagen, etter den katolske helgenen Gregorius.

Årsaken til at markedene i Levanger og Östersund ble avholdt på vinteren var fordi det var lettere å reise med hest og slede på snø. Rundt år 1750 kom 200 hestesleder med mer enn 1500 svensker til Marsimartnan.

Da toget fra Östersund til Trondheim kom i 1882, hadde markedet i Levanger utspilt sin rolle, men overlevde en stund som hestemarked. Med togforbindelsen til Trondheim, og også til Stockholm, ble heller ikke interessen for Gregoriemarknaden den samme. Man forsøkte å få i gang markedet igjen i 1950, men først i 1986, i Östersunds 200-årsjubileum, ble det fart i sakene, og markedet har blitt avholdt hvert år siden. I 1989 kom også Marsimartnan tilbake, og har siden blitt en årlig tradisjon.

I Östersund får man med lokal kultur og folkemusikk i Badhusparken, og et eget EU-finansiert prosjekt med hest og slede, som er spesielt populært blant barna.

På begge markedene legges det opp til tilvirking av lokal mat og mattradisjoner. Kolbullar og tunnbröd er jämtlandske tradisjonsretter som må forsøkes.

Marsimartnan i Levanger avholdes i år 27. februar til 2. mars, og Gregoriemarknaden fra 7. til 9. mars, altså uken etterpå og ikke to uker som tidligere.

I år avholdes også VM i Skiskyting samtidig som Gregoriemarknaden i Östersund.

Jeg har også tidligere skrevet om Rørosmartnan her, som i år arrangeres 19.-23. februar.

Erik Drilen (Oppdatert med bilder fra Marsimartnan 1. mars og fra Gregoriemarknaden 8. mars)

I år, som i fjor, åpner Austråttborgen dørene for juleomvisning like oppunder advent. Om du ønsker å lære om juletradisjoner fra de siste femhundre årene og fram til i dag, er Austrått på Ørlandet stedet denne helgen.

På omvisningen får du blant annet besøke Riddersalen, der juletreet er pyntet etter historiske tradisjoner, og du får innføring i mat- og festtradisjoner fra Ove Bjelkes dager (1611-1674) og hele tiden borgen har vært bebodd. I tillegg har du muligheten til å se malerier av Ove Bjelke og hans brødre i Riddersalen, samt den originale kaminen som kostet like mye som et hus i byen. Omvisningen passer for både voksne og barn.

Austrått er en av landets eldste herregårder og et mektig kulturminne fra middelalderen. Den strategiske plasseringen av borgen ved innløpet av Trondheimsfjorden, jordbruksland og like ved havet med sine fiskeressurser, gjorde Austrått til et maktsentrum. Her har både vikinghøvdinger og medlemmer av Norges høyeste adel bodd.

Den mest berømte innehaveren av gården, Inger Ottesdotter Rømer, eller Fru Inger til Østeraad, ble udødeliggjort gjennom Henrik Ibsens drama fra 1857. Hun var gift med ridder og rikshovmester Niels Henrikssøn, og var en av de mest markante personene i Norge under reformasjonstiden.

Eldste del av borgen, derimot, er enda eldre. Eldste bevarte del er tårnet og østre del av hovedhuset, som er fra rundt år 1150-1200, og var opprinnelig en kirke. På 1500-tallet ble østre del gjort om til kapell i første etasje, og seremonisal (Riddersalen) i andre etasje. I vestre del av hovedhuset bodde familien.

Kapellet og krypten er de rommene på borgen som har mest originalt interiør. Altertavlen, prekestolen, benkevangene og maleriene er fra 1600-tallet. Sju statuer er fra middelalderen, som Austråttmadonnaen fra rundt år 1220. I krypten står også Ove Bjelkes kiste.

I løpet av forjulshelgen har du også mulighet til å bli kjent med lokale kunstnere og produsenter av lokale spesialiteter, både mat og drikke. Også kaféen er åpen med lokale godsaker.

Austråttborgen er for øvrig åpen hver dag på sommeren, og resten av året etter avtale.

Jeg har også tidligere skrevet om Austrått her.

Erik Drilen (besøkte Austrått 24. november 2018)

Trondheim er Norges første hovedstad, og sannsynligvis den byen i Norge med mest historie. Her kan du få storbyens kulturliv sammen med sjarmen fra en småby. Snaue 200.000 mennesker bor i Trondheim, som gjør den til Norges tredje største by.

Offisielt ble Trondheim, under navnet Nidaros, grunnlagt i 997 av Olav Tryggvason, men arkeologer tror at byen kan være enda eldre ifølge utgravinger som fortsatt pågår. Faktisk kan det hende at folk drev med handel her så tidlig som år 400 etter vår tidsregning.

Et besøk i Trondheim starter gjerne med Nidarosdomen, vårt lands nasjonale helligdom, trøndernes store stolthet, verdens nordligste gotiske katedral, et viktig pilgrimsmål og en av landets mest besøkte severdigheter. Påbegynt rundt år 1070, bygget på stedet der Olav den Helliges grav etter sigende skal befinne seg. Her har alle norske konger siden 1814 og frem til Haakon VII blitt kronet. I 1908 ble det bestemt at norske konger ikke lenger skulle krones, men både Olav V og Harald V ble begge signet i Nidarosdomen. Kirken er fremdeles i dag i bruk til gudstjenester, og det er populært å bli gift her. Du kan få omvisninger i domkirken, og det er også mulig å klatre de 172 trappetrinnene opp til tårnet. I krypten under Nidarosdomen finnes Norges største samling av middelalderske gravsteiner, deriblant trolig hertug Skules gravstein. Billetter fås kjøpt i velkomstsenteret rett ved siden av kirken. Flere ganger i året avholdes konserter i Nidarosdomen, alt fra religiøse til klassisk og rock.

Rett ved siden av domkirken ligger Erkebispegården, som også er en av de viktigste severdighetene i Trondheim, og bør tilgodeses med et besøk. Komplekset er sannsynligvis Norges eldste profane steinbygning, påbegynt rundt 1161 av erkebiskop Øystein Erlendsson. Dette var erkebiskopens bolig og Norges administrative sentrum fram til reformasjonen i 1537. Plassen som Erkebispegården ligger heter Kongsgården, da den fra 1556 ble lensherrens residens. Tidlig på 1600-tallet ble det også foretatt ombygginger for å forvandle gården til et renessanseslott. I dagens museum kan du se gjenstandene som arkeologene har gravd ut her de siste 20-30 årene. Forsvarsmuseet Rustkammeret (tidligere kjent som Rustkammeret og Nordenfjeldske hjemmefrontmuseum), som viser det norske forsvarets utvikling fra vikingtiden fram til i dag, ligger også på dette stedet. Mange våpen er utstilt her. Riksregaliene, den norske kongekronen og kronjuvelene, har også fått sitt hjem her.

 

På Marinen nedenfor Erkebispegården, ved Nidelva og Elgeseter bru, finner man St Olavs kilde. Det sies at kilden sprang fram der Olav den Hellige ble midlertidig gravlagt ved Nidarosdomen etter at han falt i slaget på Stiklestad. Da han ble gravd opp igjen sprang kilden fram. Dagens fontene ligger på Hadrians plass og henter vann i rør fra den opprinnelige kilden.

Flere store branner har gjennom århundrene herjet Trondheim. Spesielt den store brannen i 1681, kalt Hornemansbrannen, som la store deler av sentrum i aske, har preget byens utvikling senere. Da sentrum av byen skulle gjenoppbygges, var det den luxemburgske generalmajoren Johan Caspar de Cicignon som fikk oppgaven. Hans byplan bestod i at det skulle anlegges et stort torg midt i byen, og hovedgatene skulle være brede og rette. Munkegata er en del av Cicignons byplan. Når du står i tårnet på Nidarosdomen, og ser nedover gata ligger Torget midt mellom deg og Ravnkloa, og Munkholmen rett foran deg ute i fjorden.

Etter branner på 1700- og 1800-tallet ble det innført en lov som bestemte at alle hus i sentrum av byen skulle bygges i mur. Før loven ble innført rakk mange å bygge nye trehus. De fleste trehusene i sentrum av Trondheim er derfor i dag fra midten av 1800-tallet, og blant byens historiske severdigheter.

Ikke mange hundre meterne fra Nidarosdomen krysser Gamle Bybro, også kjent som Lykkens Portal, Nidelva. Den ble anlagt i 1681 som en del av Cicignons byplan. Fram til 1816 var det en bevoktet byport her. Bybroa er i likhet med utsikten fra den, bryggerekka på begge sider av Nidelva, noen av de mest fotograferte severdighetene i Trondheim. I dag er Gamle Bybro stengt for biltrafikk.

På østsiden av Nidelva ligger et av de eldste og vakreste områdene med trebebyggelse i Trondheim, kjent som Bakklandet. Dette var den eldste forstaden til Trondheim, og ble bygd på 1600-tallet. Bydelen har vært utsatt for flere branner opp gjennom århundrene, men den var ikke del av Cicignons byplan, og gatenettet på Bakklandet er trolig slik sentrum av Trondheim så ut før Cicignon endret gatebildet på vestsiden av elva fullstendig.

En av severdighetene i Trondheim som har fått mest internasjonal oppmerksomhet, er den 130 m lange sykkelheisen Trampe som går fra Gamle Bybro og opp Brubakken. Den ble først åpnet i 1993, og var da verdens eneste sykkelheis. Årlig frakter den opp mot 30.000 syklister opp den bratte bakken. Det er gratis å bruke den.

Fortsetter du opp bakken kommer du snart til Kristiansten festning. Den ble bygd fra 1682 til 1684 etter ordre fra kong Christian V, og konstruert av Cicignon og generalkvartermester Anthony Coucheron, som en del av byplanen etter brannen i 1681. Festningen står på en strategisk viktig høyde ovenfor bydelene Bakklandet og Møllenberg. Den eneste gangen festningen har vært i kamp var under den store nordiske krigen i årene 1700-1721, da en armé på over titusen svensker under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt skulle innta Trondheim og Trøndelag. Det gikk ikke helt bra for svenskene, noe du kan lese mer om i mitt innlegg om Åre.

I dag er Kristiansten festning museumsområde, og populært sted for turgåere. Fra festningen har du også utsikt over hele sentrum av byen. Du kan også spise på Restaurant Kommandanten, som holder til i den restaurerte kommandantboligen fra 1777.

Nedenfor festningen, og nord for Bakklandet ligger bydelen Møllenberg, som også er kjent for sin trebebyggelse fra slutten av 1800-tallet. Tidligere var dette arbeiderklassens bydel, men i dag er mange av de gamle tregårdene bygd om til studentboliger. Ved Nidelven ligger det gamle industriområdet, et område som heter Nedre Elvehavn i dag. Der ligger kjøpesenteret Solsiden, som også er kjent for sine mange restauranter i tillegg til rundt 60 butikker. Det samme bygget huset tidligere Trondhjems Mekaniske Værksted.

Går man over Verftsbrua, eller Blomsterbrua som lokalbefolkningen kaller den, pga alle blomstene som henger på rekkverket av den, og tar til venstre over Brattørbrua i retning Radisson Blu Royal Garden Hotel, kommer man til Trondhjems Sjøfartsmuseum. Bygget i seg selv er et av Trondheims eldste murbygg fra 1784 og er kjent som det gamle «Slaveriet», eller også Brattørvakta.

Bygget er i dag fredet og eies av Trondheim Havn. Historien går enda lenger tilbake i tid. Opprinnelig stod en bygning med navnet Blokkhuset på tomta, men den ble totalskadd under den store bybrannen i 1681. En vaktbod ble reist her i 1725, og i forbindelse med den var det også et slaveri. Dagens bygg har også en lang historie bak seg. Bl.a. har militæret hatt tilhold her, i tillegg til tollvesenet. På slutten av 1800-tallet var det også en periode isolat for difterisyke, før det ble transportsentral. Siden 1967 har Sjøfartsmuseet hatt tilhold i bygget, og det huser museets samlinger og utstillinger.

Plassen foran Sjøfartsmuseet heter Krigsseilerplassen, og her står bl.a. Krigsseilermonumentet.

Seildampskipet Hansteen, Norges første forskningsfartøy fra 1866, eies også av Sjøfartsmuseet, men ligger for tiden på Fosenkaia noen hundre meter fra museet, like ved Trondheim S, byens hovedjernbanestasjon. SDS Hansteen har både dampmaskin og seil, og var på sin tid overgangen fra gammel til ny tid. Skipet har også vært passasjerskip mellom Trondheim og Steinkjer, samt til Sandnessjøen og Træna i Nordland. Til og med husbåt for hjemløse i Oslo har det vært.

På den andre siden av kanalen, langs Fjordgata ligger fortsettelsen av bryggerekka, som jeg nevnte tidligere i forbindelse med Gamle Bybro. De berømte Bryggene i Trondheim står fra Gamle Bybro på begge sidene ved utløpet av Nidelva, langs Nedre Bakklandet på den ene siden, og langs Kjøpmannsgata på den andre siden, og fortsetter, som sagt, langs Fjordgata og kanalen mot Fosenkaia, helt til Sandgata. De eldste bevarte bryggene er fra 1700-tallet, men det har vært brygger her i mange århundrer før den tid. På kong Sverres tid (født 1151, konge av Norge fra 1184 til hans død i 1202) var bryggene også brukt som forsvarsverk.

 

Der Fjordgata slutter og svinger opp mot Munkegata, ligger Ravnkloa, byens fisketorg. Fiskehandel har foregått her i århundrer. På 1800-tallet var det også annen torghandel. Dagens fiskehall ble åpnet i 2000, og i tillegg til fiskehandel over disk, kan du også besøke sommerkaféen, populært sted å spise reker på en varm sommerkveld.

På en fin og varm sommerdag bør du så absolutt også vurdere å besøke Munkholmen. Du tar rutebåten fra Ravnkloa, og etter få minutter er du på holmen. Her kan du kombinere mer historie med bading på en av byens mest populære badeplasser. Ta gjerne med hele familien. Pakk piknikkurven eller spis på restauranten. På vikingtiden var Nidarholm, som den het tidligere, rettersted. Hodene til Kark og Håkon Jarl Sigurdsson ble satt på påler her ute, til skrekk og advarsel, etter at de falt i kamp mot Olav Tryggvason og hans menn. Senere ble det bygd kloster her, som varte fram til reformasjonen. Etter den tid ble det bygget festning. Munkholmen også vært brukt som statsfengsel, og den mest kjente fangen som satt her var Peder Schumacher Griffenfeld, som selveste Victor Hugo har skrevet en roman om, Han d’Islande (1823), eller Fangen på Munkholmen som boka heter på norsk. Under andre verdenskrig hadde tyskerne luftvernstillinger på holmen.

Om noen nå kanskje fikk lyst til å lese Victor Hugos bok, så har de den kanskje på Trondheim Folkebibliotek. Og hvis ikke, er det ikke så dumt å stikke en tur innom biblioteket allikevel. Biblioteket er nemlig bygd på historisk grunn. Tidligere var det både rådhus og fengsel her, men enda lenger tilbake i tid lå den eldste Olavskirken her. I dag kan du se utgravingene fra denne. I bakgården av biblioteket graves det for øvrig flittig fortsatt. Man regner med at dette er stedet hvor den eldste bebyggelsen i Trondheim lå. Arkeologer graver i dag frem Klemenskirken, Nidaros’ første kirke, hvor Olav den Helliges lik først ble oppbevart før han ble flyttet til Olavskirken og deretter til slutt gravlagt i Nidarosdomen. I følge Snorres kongesagaer skal også kong Magnus den gode blitt gravlagt her. Under utgravingene har man også funnet spor som tyder på at byen kan være mye eldre enn 997, året da Olav Tryggvason ifølge sagaen skal ha grunnlagt byen.

Muséer finnes det mange av i Trondheim. Ett av de ligger rett over gaten for biblioteket, i det gamle bygget til Norges Bank, Vitensenteret, som er et populærvitenskapelig opplevelsessenter. Dette er spesielt rettet mot barn og ungdom, hvor de ikke bare kan lære om naturvitenskapelige fenomener og teknologi, men også få prøve de ut i praksis. Morsomt også for foreldrene.

Mindre enn hundre meter unna Vitensenteret, eller tjue meter vestenfor biblioteket, i Sparebank 1’s lokaler i Søndre gate, finner man i kjelleren en myntutstilling, men også noe for historieinteresserte. Her finnes nok en kirkeruin. Først trodde man at dette var Gregoriuskirken, oppkalt etter pave Gregor 1 (død i 604), men nyere teorier går ut på at det kan være snakk om Olavskirken. Det er gratis å komme inn hit i bankens åpningstider.

En annen kirke i Trondheim verdt å ta en titt innom er Vår Frue kirke. Foruten Nidarosdomen er dette den eneste kirken i Trondheim som har overlevd fra middelalderen, og er den tredje største middelalderkirken i Norge. Kirken ble påbegynt sent på 1100-tallet, og ble da kalt den yngre Mariakirken, etter at den eldre Mariakirken fra 1060 ble revet noen år før. Ifølge Snorres kongesagaer skal birkebeinere ha søkt tilflukt i kirken, da baglerne angrep Nidaros i 1206. Disse skal ha blitt massakrert og kirken delvis ødelagt. Navnet Vår Frue kirke fikk den på 1400-tallet. Kirkens skip ble forlenget på slutten av 1600-tallet og tårnet ble bygd på 1700-tallet. Deler av kirkens interiør kan dateres fra 1600-tallet. Kollektbøssen, som blir holdt av en engel, samler inn penger til de fattige gjennom Kirkens Bymisjon.

På Torget like ved Vår Frue kirke står den 14 m høye statuen av byens grunnlegger Olav Tryggvason. Den som ser nøye etter, kan se hodet av trellen Kark ved kongens føtter. Statuen er del av verdens største solur, der statuen kaster skygge på et ur som i rundkjøringen som forteller hvor mye klokken er. For tiden renoveres hele Torget, så det kan bli en stund før soluret er tilbake på plass. Ellers er Torget kjent for bondens marked, samt årlige marked og festivaler som Martna’n, Trøndersk mat- og bryggerifestival (som jeg har skrevet om her), Olavsfestdagene og julemarked (som jeg har skrevet om her). Olavsfestdagene avholdes også i Erkebispegården, og de nærliggende områdene.

 

Stiftsgården i Munkegata er Nordens største trepalé, en av de største trebygningene i Norden, og fungerer som byens offisielle kongeresidens. Paléet ble bygd 1774-78 som privatbolig for geheimrådinne Cecilie Christine von Schøller. Bygningen ble overtatt av Staten i 1800, og har siden vært sentrum for flere kongelige begivenheter, som fire kongekroninger og to kongevelsignelser, samt ett prinsessebryllup. Når kongehuset ikke benytter seg av Stiftsgården, er selskapsværelsene åpent for publikum. Stiftsgårdsparken er også åpen, og inneholder bl.a. en statue av kong Olav V.

Verdt å merke seg er også Hornemansgården, det store, gule huset på Torget. Det er også ett av de store trepaléene, bygget på 1700-tallet. Av andre trebebyggelser i sentrum av byen må også nevnes Brattørgata og Brattørveita.

Den jødiske synagogen i Trondheim var lenge verdens nordligste synagoge, helt til Fairbanks, Alaska, fikk sin synagoge i 2005. Den ligger allikevel ikke mange kilometer lenger nord enn Trondheim. Fortsatt er den Europas nordligste. Bygget som huser synagogen, og det jødiske museet, var opprinnelig Trondheims første jernbanestasjon, bygd i 1864. Den ortodokse synagogen ble innviet i 1925. Et interessant museum for dem som vil få med seg jødenes historie i Trondheim, samt holocaust, jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Om det er noen som har lagt merke til snublesteinene rundt omkring i Trondheim, så kan du også få forklart disse her.

 

Norsk Døvemuseum ligger også i Trondheim. Det ikoniske røde bygget i Bispegata var Trondheims første nygotiske bygning, og huset norsk døveskole fra 1855 til 1992. Nå er det et nasjonalt museum for hørselshemmedes kultur og historie. Her er det også tegnspråkkafé hver lørdag. De døves menighet holder til i andre etasje av bygget, sammen med Trondheim kommunes rådgivingstjeneste for døve og døvblinde. Døveskolen holder nå til på Heimdal, sør for Trondheim.

På NTNU Vitenskapsmuseum kan du se den mest komplette utstillingen over det historiske Trondheim. Her har de rekonstruert deler av middelalderbyen Nidaros, og du kan gå noen meter gjennom byen slik de tror den så ut. Her kan du også se kulisteinen, en runestein fra begynnelsen av 1000-tallet, der navnet Norge er brukt for første gang på norsk jord. Steinen står på UNESCOs Memory of the World-liste. Museet er for øvrig ett av sju norske universitetsmuseer, og har både natur- og kulturhistoriske utstillinger i tre store bygninger.

Ringve botaniske hage på Lade tilhører også NTNU Vitenskapsmuseum, og er Trondheims vakreste hage på 130 dekar. Det er gratis å besøke hagen.

Når man først er på Ringve er det også et must å besøke Ringve Museum, som er Norges nasjonale museum for musikk og musikkinstrumenter. Mer enn 2000 historiske musikkinstrumenter kan man se og høre her. Ringve Gård, hvor museet har tilhold, har også en mer enn firehundre år historie. Det var bl.a. barndomshjemmet til Peter Wessel Tordenskiold (1690-1720), en av Danmark-Norges store krigshelter.

Rockheim på Brattørkaia er Norges nasjonale rockemuseum. I sjette etasje kan du følge norsk rocks historie fra 1950-tallet fram til i dag. I femte etasje er det kafeteria med god utsikt over hele sentrum av Trondheim. I fjerde etasje er det skiftende utstillinger, og pr i dag er det en egen utstilling om det amerikanske rockebandet Kiss, en utstilling som skal vare til februar. På bakkenivå er det skiftende utstillinger, butikk hvor du kan kjøpe vinylplater og bøker om musikk, i tillegg til et lokale der det fra tid til annen avholdes konserter.

Like ved Nidarosdomen, i Bispegata, ligger Trondheim Kunstmuseum, som har omfattende kunstutstillinger med egen samling av både norske og internasjonale verker året rundt, i tillegg til skiftende samtidsutstillinger. Kunstmuseet har også en avdeling ved Nedre Elvehavn, TKM Gråmølna.

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum ligger også bare noen meter fra kunstmuseet. Her er det kunsthåndverk og design som står på utstilling.

For den kulturelt interesse har Trondheim naturligvis også sitt eget teater, Trøndelag Teater. Den originale bygningen er fra 1816, men fra 1997 innlemmet i det nye teaterhuset, innviet av dronning Sonja, med hele fem scener, hvorav den største, Hovedscenen, har plass til 524 mennesker. Peer Gynt, West Side Story, Jesus Christ Superstar, Bør Børson jr og Les Miserables er noen av stykkene som har blitt fremført her.

På Skansen finner du restene av Trondheims gamle bymur. Etter at Trondheim i 1816 mistet sin status som festningsby, ble det meste av bymurene revet, men i Skansen park kan du fortsatt se Kongens bastion og deler av bymuren. En annen severdighet på Skansen er Skansen jernbanebru. Hvis du lurer på hva den har til felles med Golden Gate Bridge i San Francisco kan du lese mer om den her.

Ikke langt fra Skansen vil du også finne Justismuseet, det nasjonale museet for politi, rettsvesen og kriminalomsorg. Dette museet het tidligere Norsk rettsmuseum, og viser gjenstander fra norsk rettshistorie fra 1600-tallet fram til i dag. Bygget i seg selv er interessant, da det er fra 1833, og ble brukt som slaveri og senere som fengsel for fanger som var dømt til straffarbeid. Fra 1895 var det kriminalasyl for farlige, kriminelle sinnsyke helt fram til 1963. I dag finner du replika av et lensmannskontor, utstilling av hjemmebrentsanlegg, beslaglagte våpen, falske pengesedler, politiuniformer gjennom tidene og mye annet. Til og med en egen avdeling som omhandler andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge.

En av Trondheims viktigste trebebyggelser finnes i Ila, eller Ilsvikøra, som ligger rett vest for Skansen. Den eldste trebebyggelsen her med de lave husene er fra 1700-tallet, mens de nyere bygårdene er fra 1800-tallet. Ilevollen Park, også kjent som Ilaparken, er et populært rekreasjonsområde.

Ila har også en rekke kunstverk i form av street art. Dette kan du også finne en del av på Bakklandet, og ikke minst i bydelen på Lademoen som er kjent som Svartla’mon, rett sør for E.C. Dahls bryggeri.

Trondheim er den nordligste byen i verden som har rutegående trikk. Du kan i dag ta trikken, Gråkallbanen, fra sentrum av byen, opp Byåsen og helt til Lian Restaurant i Bymarka. Tidligere gikk trikken også til Lade, Singsaker og Elgeseter, men disse traséene er nå nedlagt. Gjør du en stopp på Munkvoll stasjon kan du også besøke Sporveismuseet i Trondheim. Her har de en utstilling med gamle sporvogner, i tillegg til en samling av historiske fotografier. Noen av de historiske sporvognene kan chartres av grupper.

På Byåsen finner du også Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, der historiske bygninger, de fleste fra Trondheim, men mange også fra resten av Trøndelag, har fått nytt liv i et levende museum. På fjelltoppen i muséet ligger ruinene av kong Sverres borg, Sion, en ringborg bygd i årene 1182-83. Kong Sverre var leder for birkebeinerne, konge av Norge i 25 år, og la grunnlaget for Sverreætten, som regjerte i Norge helt fram til unionen med Danmark. Ættens våpenskjold, en gulløve på rød bunn, danner også grunnlaget for Norges riksvåpen i dag. På folkemuséet finnes også en bondegård med levende husdyr. Et populært sted for barn. Det holdes også store konserter på Sverresborg.

• Visste du forresten at det finnes hele ti ølbryggerier i Trondheim? E.C. Dahls er nok det som er mest kjent for de fleste. Trondhjem Mikrobryggeri, Austmann og To Tårn er andre som er godt kjent. E.C. Dahls har jeg skrevet om her. Jeg vil komme tilbake til de andre ved en senere anledning.
• Liker du derimot søte saker, vil du kanskje vurdere å besøke Nidar Sjokoladefabrikks utsalg på Strindheim. Der har de også sjokolademuseum.

Trondheim er også en by som dominerer i idrett. Mange medaljegrossister i vinter-OL og -VM kommer fra byen. Konkurranser i skihopping, kombinert, langrenn og skiskyting arrangeres hver vinter på Granåsen Skisenter.

Er du interessert i fotball, har Trondheim to fotballklubber i Eliteserien, Rosenborg og Ranheim. Førstnevnte spiller sine hjemmekamper på Lerkendal Stadion, mens sistnevnte spiller sine hjemmekamper på Extra Arena på Ranheim. Rosenborg er tidenes mestvinnende når det kommer til å vinne titler, pokaler, heder og ære i Norge, og har det høyeste gjennomsnittlige tilskuertallet i Norge uansett lagidrett. På damesiden spiller Trondheims-Ørn sine hjemmekamper i Toppserien på Ørn Arena på Lade.

Trondheims store stolthet i håndball er Byåsen som spiller i Eliteserien for damer. Hjemmekampene spilles i Trondheim Spektrum. Også på herresiden har Trondheim et eliteserielag i håndball, Kolstad, som spiller på Kolstad Arena, ca 13 km sør for Trondheim sentrum. I ishockey har byen kun et lag på nest øverste nivå, Nidaros Hockey, som spiller sine kamper i Leangen Ishall.

Om du liker å trene selv har du også mange muligheter. Pirbadet, som ligger på Brattørkaia er Norges største innendørs badeanlegg. Det er et samlokalisert bade- og treningsanlegg, og besøkes av en halv million mennesker hvert år.

Veien fra sentrum av Trondheim og ut i marka er ikke lang. En kort tur med buss eller trikk, og du er i Bymarka. Det finnes flere fjelltopper rundt byen som byr på fantastisk utsikt over hele byen, til kysten eller helt til Sverige. Storheia, som med sine 565 m er Trondheims høyeste topp, eller Gråkallen med de markante kuplene, som kanskje har en enda bedre utsikt til tross for at den er 13 m lavere. Trondhjems Turistforening byr hvert år, fra mai til oktober, på et turtilbud til sju topper i Trondheimsområdet, der du kan registrere kodeord fra disse toppene og være med i trekning om premier. Om du ikke vinner en premie, så vinner du i hvert fall bedre helse og kommer i bedre form. Og så kan du jo kjøpe Topp 7-merket som bevis på at du har deltatt. Hvilke topper som er med varierer fra år til år.

Selv i Bymarka kan må få med seg litt historie. Den som leter klarer kanskje å finne hytta Dreiers minne. Hytta er delvis bygd inn i fjellet på vestsiden av Geitfjellet i Bymarka. Den kan være vanskelig å finne, da du ikke ser den før du er tett på. Man tror hytta skal ha blitt bygget rundt år 1900, men ingen vet av hvem. Navnet har den fått etter Henrik Dreier, en friluftsentusiast som satte den i stand og vedlikeholdt hytta i årene like før andre verdenskrig. Under krigen ble stedet brukt som skjulested fra tyskerne. Alle kan besøke Dreiers minne, så lenge de forlater den i samme stand de fant den.

Ønsker man å se Trondheim fra oven, er også det 120 m høye Tyholttårnet et godt utsiktspunkt. I restauranten behøver man faktisk ikke bevege seg, da den roterende restauranten 70 m over bakken gjør jobben for deg. På én time har du sett hele byen.

Erik Drilen

I ferden rundt omkring i Trøndelag har jeg kommet til Hemne og Halsa. Det vil si, sistnevnte er ikke en del av Trøndelag enda. Fra 1. januar 2020 vil nordmørskommunen, sammen med deler av Snillfjord, bli slått sammen med Hemne til én kommune og bli del av det nye Trøndelag. Heim kommune skal bli navnet på den nye kommunen.

Heim er for øvrig et navn godt kjent i Hemne, da det også var navnet på en kommune som fra 1911 til 1963 lå på begge sidene av ytre Hemnfjorden, i dag et område delt mellom Hemne og Snillfjord. Bygda Heim ligger på vestsiden av Hemnfjorden.

Det første man merker seg når man kommer kjørende fra Orkdal kommune fra Våvatnet og langs Snillfjorden mot Hemnes kommunesenter Kyrksæterøra, er den vakre naturen, de høye og bratte fjellsidene. Til slutt kommer man til Hemnfjorden og Kyrksæterøra.

Kyrksæterøra er ei vakker lita bygd med drøye 2500 innbyggere. Verdt å få med seg her er tettstedets idylliske hvite sentrum, med Øragata, som sikkert vil få selv sørlendinger til å heve brynene. Den første bebyggelsen her kom på 1600-tallet, men først utover 1800-tallet fikk man en sammenhengende bebyggelse som gjorde at man kunne kalle det en gate. Rundt 1850 ble Wesselverftet etablert på tettstedet, og Øragata fikk etablerte virksomheter som håndverkere, smeder og bakeri. Ser man på bilder fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, vil man kjenne igjen gata slik den fremstår i dag. Foran flere av de historiske bygningene i Øragata vil man finne skilt med opplysninger og historien til de bygningene man står foran.

Følger man hele Øragata og videre Brekka opp på høyden, kommer man til Hemne kirke. Fra gammelt av antas det at det stod et gammelt gudehov på dette stedet. Etter Olav den Helliges fall på Stiklestad i år 1030 ble landet kristnet, de fleste gudehovene ble revet og det ble bygd kirker på de samme stedene. Man vet ikke med sikkerhet når den første kirka ble reist på Kyrksæterøra, men man antar tidlig middelalder, det vil si en gang mellom årene 1030 og 1200. Den eldste kirka ble beskrevet som en langkirke, som etterhvert ble ombygd til ei korskirke. Den brant ned etter et lynnedslag i 1815. Dagens åttekantede kirke ble bygd og innviet i 1817. Rester av murene etter den gamle kirken er bevart under kirkegulvet. Du har god utsikt over bygda herfra.

Besøker man Kyrksæterøra i Hemnehallens åpningstider, kan man der også se premiesamlingen til de gamle skilegendene og ekteparet Ove og Berit Aunli.

Følger man vestsiden av Hemnfjorden (11 km fra sentrum av Kyrksæterøra), kommer man til slutt til Oddan Gård, eller Oddan Alpakka, som er en åpen gård med bl.a. alpakka, i tillegg til høner, kaniner og villsau. Førstnevnte, alpakkaene, er nok de som trekker til seg flest nysgjerrige, siden det er dyr som man ikke ser for ofte her i landet. Populært for barn. Gården har også en trollskog hvor barna kan leke og balansere. Gårdsbutikk som selger honning, i tillegg til produkter fra alpakka og villsau, har de også.

Kjører man til Gjengstø, ca 30 km nord for sentrum av Kyrksæterøra, har man utsikt over til Magerøya, en liten øy med en interessant historie. Magerøyskjåen er et gammelt, ærverdig handelssted siden 1700-tallet. Det finnes mange fornminner og kulturminner på øya, blant annet gravrøyser fra vikingtiden, i tillegg til et sjøbruksmuseum. For å komme seg ut dit må man ha tilgang til båt, men det burde la seg gjøre om man ordner en avtale med noen av de lokale som er der, eller med gjestgiveriet på øya, som er åpent i sommerhalvåret.

Ikke langt fra Gjengstø og Magerøya ligger også Hellandsjøen. En vakkert beliggende småbåthavn og Stokkebrygga Kafé, der du kan kjøpe vafler, is, eller bestille et enkelt måltid. Også pub med plass til 35 personer inne og 60 personer ute, populært både blant de fastboende og hyttefolket i området. Her serveres øl og vin.

Fortsetter man vestover kommer man til Aure kommune, men den får jeg komme tilbake til en annen gang. I stedet kjører jeg tilbake gjennom Kyrksæterøra og videre til Vinjeøra.

Vinjeøra ligger idyllisk til i bunnen av Vinjefjorden. Kun 300 mennesker bor her, men selv om det er et lite sted er det verdt å stoppe her. Det første du oppdager når du kommer nordfra er Hemne kommunes andre åttekantede kirke, Vinje kirke. Kirken ble oppført i 1820, men det har stått kirker her også tidligere. Det viktige å få med seg her er et romansk krusifiks, trolig fra 1100-tallet, og altertavla fra 1712 i nederlandsk barokkstil. Også prekestolen er fra kirka som stod på stedet før denne. Ved gravlunden er det gravplass og æresminnesmerke for 165 russiske krigsfanger som ble gravlagt der under andre verdenskrig.

Nede i sentrum av bygda finner du blant annet Bua, bygdas museum. Bua var opprinnelig landhandel, åpnet i 1872. Da Vinje Bruk kom i gang i 1875 ble det utvidet med bakeri. Dessverre ble bakeriet og landhandelen totalskadd av en stor brann i januar 1895, men ny bygning ble reist samme året, den som fortsatt står der i dag. Butikkdriften holdt på til slutten av 1970-tallet, da landhandelen ble nedlagt. Vinje Fortidsminneforening har omvisninger i muséet, og da har man muligheten til å se hvordan en landhandel så ut før i tiden, i tillegg til å få demonstrert gammel bakekunst.

Nå er det kanskje på tide med et bedre måltid. Fortsetter man et lite stykke fra sentrum av Vinjeøra kommer man snart til Grønset Gård, rett ved E39, der Gammelfjøset fra 1890 har fått nytt liv med støtte fra Kulturminnefondet. Her har det nå blitt spiseri, og til og med tre rom der man kan overnatte. Menyen er rustikk, og byr på tradisjonelle gamle norske retter. Og noen arabiske innslag, da kokken er fra Syria. Grønset er en gammel storgård i distriktet, og man regner med at den eldste delen av våningshuset er fra 1600-tallet.

På veien videre krysser du snart både fylkesgrensa til Møre og Romsdal, og kommunegrensa til Halsa kommune. Men, som nevnt, denne grensa kommer til å forsvinne 1. januar 2020.

Ved Valsøyfjorden finnes flere severdigheter og attraksjoner. På selve Valsøya, som er forbundet med bru på begge sider, finnes klatreparken Høyt & Lavt, med klatreløyper av varierende lengde og vanskelighetsgrad i trærne, zipline og såkalt Quick-Jump. En aktivitetspark som passer for barn og voksne i alle aldre og ferdighetsnivå.

Svinger man inn mot Valsøyfjorden kommer man snart til Engan, der Geitbåtmuséet ligger. De har rundt 40 trebåter, der den eldste er fra 1700-tallet. Dessverre er Geitbåtmuséet for tiden stengt på grunn av omfattende restaureringsarbeid, men Husasnotra, som er en avdeling av muséet og et lærested for tradisjonelt håndverk der de bygger hus og geitbåter, er åpent i vanlig arbeidstid mandag til fredag om de ikke er ute på andre oppdrag.

Otnes er en liten bygd verdt å gjøre et stopp i, om ikke annet, i det minste for en kaffepause på Otnesbrygga. På Otnes ved innløpet til Valsøyfjorden ble det bygd havneanløp for dampbåter i 1860-årene, samtidig som både kirke ble bygd og handelsvirksomhet kom i gang. Da Otnes handel ble nedlagt i 1991, ble den restaurert og ombygd slik den framstod i gamle dager. På sommeren er det åpen restaurant og pub her. Du kan også sitte ute og nyte kaffe og kaker på brygga med utsikt over småbåthavnen. På Otnes vil du også finne Elstadsamlinga i det gamle skolehuset, med en samling av Anne Karin Elstads forfatterskap, både bøker, manus, film og historier. Elstad selv gikk sine første skoleår på denne skolen.

Jeg har tidligere skrevet om steinhvelvbruer i Åre kommun i Jämtland, Sverige. De finnes i Norge også. Et godt eksempel på det er Steinkvelvsbrua over Klettelva i Halsa. Den ble påbegynt rundt 1910, og stod ferdig i 1912. Slike bruer var vanlig i Norge før i tiden, helt til betongbruer overtok rundt andre verdenskrig. Selv om det ikke var vanlig å bygge steinhvelvbruer i Norge før på 1700-tallet, var byggemetoden kjent her i landet fra gammelt av, da det var samme metode som hadde blitt brukt i norske steinkirker helt siden middelalderen. Steinkvelvsbrua i Halsa er vernet. Ved dette stedet er det også avkjørsel til Halsa Motorsportsenter, der du har mulighet til å kjøre gokart.

I september 2002 fikk Halsa hele verdens øyne rettet mot seg. Spekkhoggeren Keiko, kjent fra Free Willy-filmene, kom til kommunen. Keiko hadde levd 19 år i fangenskap før han endelig skulle slippes fri igjen på Island i 1998, der han hadde blitt fanget i 1979. Han trivdes ikke særlig godt med andre spekkhoggere, og hadde et nærmere forhold til mennesker, og fant til slutt veien til Skålvikfjorden i Halsa. Teamet som hadde tatt hånd om spekkhoggeren alle de foregående årene ble hentet inn for å ta seg av ham. Da vinteren nærmet seg, ble det bestemt at Keiko måtte flyttes, da det var fare for at Skålvikbukta ville fryse til. Valget falt på Taknesbukta, også det i Halsa, noen kilometer unna. Der var Keiko helt til han døde av lungebetennelse 12. desember 2003. Den seks tonn tunge hvalen ble trukket på land og gravlagt på stranden bare et par dager etterpå. Barn og voksne fra hele verden har lagt steiner på graven siden, og rett ved gravstedet står det et skilt med historien om Keiko.

I Halsa finnes også et par andre steder som kan være verdt å stikke innom. Begge ligger i kommunesenteret Liabø. Et av de er Villa Viungen, det lille røde huset ved parken i Liabø, der det blant annet holdes utstillinger, språkkafé og ikke minst tirsdagskafé der folk kan møtes. Det andre er Kuriumet på Negarden, en gård som driver med gårdsturisme og overnatting, i tillegg til kjøtt- og melkeproduksjon. Selve kuriumet er et stort lokale med store vinduer rett inn til kyrne i fjøset. Eldste del av Nordmørslåna er fra 1700-tallet. Stabburet fra 1890 brukes til overnattingsgjester. Med jevne mellomrom arrangeres det åpen gård med aktiviteter for hele familien. Det planlegges gårdsmuseum, kafé og butikk på gården.

Fergeleiet på Halsa markerer slutten på Halsa kommune. På den andre siden ligger Kanestraum og veien videre mot Kristiansund.

Erik Drilen (besøkte Hemne og Halsa 15. juli 2018)

Det er bare å venne seg til det: Rindal i Trøndelag, ikke Rindal i Møre og Romsdal. Det er ingen tvil om at folket i Rindal er trøndere ut fra dialekten, og ikke nordmøringer. Og Rindal har ønsket å bli en trøndersk kommune i snart hundre år (de søkte om bli del av Trøndelag for første gang i 1923). 1. januar 2019 skjer det: Rindal blir en del av Trøndelag. Velkommen skal dere være!

Hva har Rindal som turistdestinasjon å tilføre Trøndelag? Kommunen er kjent som Porten til Trollheimen, et fjellområde og populært turterreng, så vel sommer som vinter, i kommunene Surnadal, Sunndal, Rindal, Meldal, Rennebu og Oppdal. En populær turrute for friluftsfolk er den såkalte Trekanten, Trollheimshytta, Gjevilvasshytta og Jøldalshytta. På vinteren er det oppkjørte skiløyper mellom hyttene.

Og hva er langrenn uten trøndere? Hvor mange OL- og verdensmestere kan Møre og Romsdal skilte med? Vel, bortsett fra noen fra Rindal, selvsagt. Rindal ski- og bygdemuseum passer derfor utmerket inn i Trøndelag. Her står det 15 bygninger, deriblant også ei trønderlån (merk trønder, ikke møre) der eldste del trolig er fra 1600-tallet. Skimuséet tar for seg kjente skiløpere fra Rindal, Sigurd Røen, VM-mester fra Chamonix i 1937, og flere som fulgte etter ham, samt Even Landsem, kjent som han som startet Landsem Skifabrikk i Rindal. Her er det utstilling av premier, skiutstyr og drakter, viser hvordan skiproduksjonen startet hjemme i kjelleren til Even Landsem til det ble storindustri, samt mye annen norsk skihistorie. Nå er det ingen skiproduksjon i Rindal lenger, etter at Madshus overtok Landsem i 1987 og flyttet produksjonen til Biri i Gjøvik, men muséet er verdt et besøk.

Fra Rindal er det mulighet for flere guidede turer til steder som er vanskelig å finne om man ikke er lokalkjent, blant annet til Svartåmoen (som strengt tatt ligger i Surnadal), et barskogreservat som inneholder noen av de eldste og største furutrærne i Norge. Morten Gåsvand ved Saga Trollheimen Hotel, samt fotograf og forfatter, arrangerer turer dit. Med iTrollheimen kan du også besøke Trollheimshøtta eller Trollavvoen i Helgetunmarka på grensen til Meldal, som passer veldig godt til utdrikningslag eller teambuilding. Mulighetene er mange.

En av Rindals største og skjulte skatter befinner seg også i nærheten, på elva Folda på grensen mellom Rindal og Surnadal. Blant lokalbefolkningen går den under navnet kulpainn, eller kulpene. Trollenes badeland er et annet uoffisielt navn på stedet. Ifølge Gøran Bolme fra iTrollheimen er det her trollene koker mat, bader og vasker klær. At det finnes troll i Trollheimen er han overbevist om. Uansett troll eller ikke, naturen har ikke kunnet skapt et bedre badeland. Her er det badekulper, stup og vannsklier. På sommeren er dessuten badetemperaturene her behagelige, og passer godt for hele familien, både store og små. De dristigste kan hoppe fra bergene, mens de som ønsker å ta det litt roligere kan slappe av eller svømme i jettegrytene. Mellom kulpene er det vannsklier, og til og med dusj er det, under de små fossefallene. Kjenner du ingen i lokalbefolkningen kan det være greit å få med seg en guide, da det ikke er lett å finne kulpene for en ukjent. Eller, er det nærmere 30 varmegrader, som da jeg var her, kan man ta sjansen og se hvor bilene stopper. Det koster kr 60,- i bompenger for å kjøre veien til Folldalen. Det er betalingsautomat ved bommen.

Ellers har også Rindal sentrum også et annet badested som er veldig populært, Igltjønna. Vannet ligger like ved bygdemuséet, og er et vakkert skue når det er vindstille. I og med at vannet er så lite, tar det ikke mange sommerdager for å gjøre det badeklart med behagelig temperaturer. Rundt er det et populært friluftsområde med naturstier, i tillegg til at det er bord, benker og stupetårn ved vannet, og handicaptoalett ved parkeringsplassen. På sommeren er det også grillplass og åpen kiosk på stedet. Den korteste turstien på 1,8 km går langs vannet, er gruslagt og flat, og kan brukes av funksjonshemmede med rullestol. Den er også en del av lysløypa og derfor opplyst på kveldstid. Stiene er godt skiltet.

Kunstinteresserte fra hele Trøndelag og flere deler av landet, ja, til og med en og annen fra utlandet, kommer til Rindal. Inga Dalseggs atelier ligger i Dalalåven ved siden av bygdas dagligvarebutikk. Der har Inga utstilling samtidig som hun maler nye bilder. Under Kulturvøkku tar hun gjerne inn en annen kunstner eller fotograf, som også får muligheten til å stille ut sine kunstverk. Inga deltar også på kunstutstillinger både i inn- og utland. Hun tar også imot bestillinger om du ikke finner det du leter etter. Hvor ofte har du muligheten til å få et bilde malt etter dine egne ønsker?

Rindal har også et hotell som er ganske unikt, Saga Trollheimen Hotel. Stedet er i praksis et levende bygdemuseum med flere hundre år gamle bygninger. Det familiedrevne hotellet har 30 rom og inntil 80 sengeplasser, og kan ta imot grupper både til kurs og møter. Eller bryllup. Egen brudesuite har de selvsagt. Mange detaljer, håndmalt dekor og utskjæringer i tillegg til annen bygdekunst. Tradisjonelle og gode matopplevelser med mat fra nærområdet har de også. Selv om hotellet er tradisjonelt på alle måter, så har hotellets eier og daglig leder, Morten Gåsvand, lagt vekt på at alle rommene skal ha høy standard, moderne fasiliteter og topp moderne bad, i tillegg til at det er internettilgang. TV-rom og hjemmekino er det i peisestua. På hotellet har de også fotokunst og utstillinger, da Morten Gåsvand også er fotograf.

 

Erik Drilen (besøkte Rindal 1. juli 2018)