Kategoriarkiv: Norge

Marsimartnan og Gregoriemarknaden

Fakkeltoget under Marsimartnan på Levanger.

Nordmenn og svensker har vært rivaler så lenge man kan huske, det være seg i idrett så vel som andre konkurranser. I Norge sier man gjerne at «vi behøver ikke vinne, bare vi slår svenskene». Svenskevitser har eksistert i hvert fall siden jeg selv var barn, og de samme vitsene har man hørt svenskene fortelle om oss nordmenn. Allikevel, til tross for at Carl Gustaf Armfeldt og karolinerhæren forsøkte å invadere Norge gjennom å ta Trondheim i 1718 (det kan du lese mer om her), så har forholdet mellom nordmenn og svensker stort sett vært godt. Nordmenn kaller jo også svenskene «Söta bror», så rivaliseringen sitter nok ikke så veldig dypt.

Relasjonene mellom trøndere og jemtlendinger er kanskje tradisjonelt bedre enn noe annet sted over grensen mellom Norge og Sverige. Ikke bare er språket tett beslektet, men også kulturelt har vi alltid stått hverandre nært. Noen historikere mener til og med at trønderne kom fra Jämtland så tidlig som 4-500-tallet etter vår tidsregning, og handel mellom Trøndelag og Jämtland har foregått i minst tusen år. Jämtland og Härjedalen var også norsk fram til år 1645. Da Sverige stemte ja til EU og Norge stemte nei i 1994, var det en del mennesker i Jämtland som begynte å rope høyt at de ønsket å bli norsk igjen.

Folket i Jämtland og Härjedalen har også vært trofaste fans av Norges fotballstolthet Rosenborg de siste tiårene. Da deres eget lag, Östersund FK, presterte å kvalifisere seg til Europa League, var ikke trønderne snauere enn at de også heiet på Östersund. I europeisk sammenheng er dette unikt. Det er ikke vanlig at nordmenn heier på svenske lag eller vice versa. Noen engelskmenn jeg pratet med mente også at det var helt unikt, for til sammenligning hvor mange engelskmenn ville heie på et lag fra Skottland, eller motsatt? Ikke mange. Det er ikke uten grunn at trøndere ofte kaller Jämtland for Øst-Trøndelag.

Marsimartnan

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen og Levangers ordfører Robert Svarva deltar også i fakkeltoget.

Man vet ikke sikkert hvor navnet Marsimartnan kommer fra. Mest sannsynlig kommer det fra Mattismesse, siden markedet i Levanger alltid har vært knyttet til Mattisdag, som er 24. februar. Mattismartnan har da sannsynligvis blitt Marsimartnan, og har ingenting å gjøre med måneden mars, selv om den blir avholdt på denne tiden. Historisk sett er markedet i Levanger et av landets største, og i 1682 ble det i et kongelig privilegium fastsatt at «Levanger Marked skal forblive som af Arilds tid, formedelst indkommende Jämters medhavende Vare at Jernfang og andet tienlig for Nordlands Brug».

Handel mellom Trøndelag og Jämtland har som sagt foregått i minst tusen år, og er til og med flere ganger omtalt i Snorres kongesagaer. Hver vinter i månedsskiftet mellom februar og mars har markedet i Levanger samlet fiskere fra Fosen og Trøndelagskysten, samt bønder og håndverkere fra Innherred, og handelsmenn fra Jämtland med kobber, messing, sekkestrie, manufaktur og håndverksvarer for å bytte. Med seg tilbake hadde jemtlendingene fisk, flesk og korn, som de solgte videre. Og hester. Flere hundre hester ble solgt til jemtlendingene hvert år.

Det som man bør få med seg i Levanger er fakkeltoget som går på fredagskvelden. Byen mørklegges og tusenvis av mennesker samler seg på torget. Rundt 8000 mennesker pleier å delta i fakkeltoget som går gjennom byen, og underveis er det mange humoristiske kulturinnslag fra lokalbefolkningen. Kvelden avsluttes med fyrverkeri.

Etter fakkeltoget i Levanger avsluttes kvelden med fyrverkeri.
Kolbullar er en jämtlandsk tradisjon som må prøves.

Gregoriemarknaden

Også kjent som Frösömarknaden, selv om markedet ble flyttet fra Frösön til sentrum av Östersund allerede i 1798. Gjennom århundrene har dette markedet vært Jämtlands viktigste, og ble først omtalt i skriftlige kilder fra år 1170, men har nok holdt på i minst et par hundre år før det. Markedet ble innskrevet i den eldste Frostatingsloven i Trøndelag. Etter kristningen av Sverige fikk markedet navnet Gregoriemarknaden, eller Gregorimarsnen på jamska, da det ble holdt den 12. mars, dagen som Jamtamot, Jämtlands allting, ble avholdt. Samme dag som Gregoriusdagen, etter den katolske helgenen Gregorius.

Årsaken til at markedene i Levanger og Östersund ble avholdt på vinteren var fordi det var lettere å reise med hest og slede på snø. Rundt år 1750 kom 200 hestesleder med mer enn 1500 svensker til Marsimartnan.

Da toget fra Östersund til Trondheim kom i 1882, hadde markedet i Levanger utspilt sin rolle, men overlevde en stund som hestemarked. Med togforbindelsen til Trondheim, og også til Stockholm, ble heller ikke interessen for Gregoriemarknaden den samme. Man forsøkte å få i gang markedet igjen i 1950, men først i 1986, i Östersunds 200-årsjubileum, ble det fart i sakene, og markedet har blitt avholdt hvert år siden. I 1989 kom også Marsimartnan tilbake, og har siden blitt en årlig tradisjon.

I Östersund får man med lokal kultur og folkemusikk i Badhusparken, og et eget EU-finansiert prosjekt med hest og slede, som er spesielt populært blant barna.

På begge markedene legges det opp til tilvirking av lokal mat og mattradisjoner. Kolbullar og tunnbröd er jämtlandske tradisjonsretter som må forsøkes.

Marsimartnan i Levanger avholdes i år 27. februar til 2. mars, og Gregoriemarknaden fra 7. til 9. mars, altså uken etterpå og ikke to uker som tidligere.

I år avholdes også VM i Skiskyting samtidig som Gregoriemarknaden i Östersund.

Jeg har også tidligere skrevet om Rørosmartnan her, som i år arrangeres 19.-23. februar.

Erik Drilen (Oppdatert med bilder fra Marsimartnan 1. mars og fra Gregoriemarknaden 8. mars)

Førjulshelg på Austrått

I år, som i fjor, åpner Austråttborgen dørene for juleomvisning like oppunder advent. Om du ønsker å lære om juletradisjoner fra de siste femhundre årene og fram til i dag, er Austrått på Ørlandet stedet denne helgen.

På omvisningen får du blant annet besøke Riddersalen, der juletreet er pyntet etter historiske tradisjoner, og du får innføring i mat- og festtradisjoner fra Ove Bjelkes dager (1611-1674) og hele tiden borgen har vært bebodd. I tillegg har du muligheten til å se malerier av Ove Bjelke og hans brødre i Riddersalen, samt den originale kaminen som kostet like mye som et hus i byen. Omvisningen passer for både voksne og barn.

Austrått er en av landets eldste herregårder og et mektig kulturminne fra middelalderen. Den strategiske plasseringen av borgen ved innløpet av Trondheimsfjorden, jordbruksland og like ved havet med sine fiskeressurser, gjorde Austrått til et maktsentrum. Her har både vikinghøvdinger og medlemmer av Norges høyeste adel bodd.

Den mest berømte innehaveren av gården, Inger Ottesdotter Rømer, eller Fru Inger til Østeraad, ble udødeliggjort gjennom Henrik Ibsens drama fra 1857. Hun var gift med ridder og rikshovmester Niels Henrikssøn, og var en av de mest markante personene i Norge under reformasjonstiden.

Riddersalen.

Eldste del av borgen, derimot, er enda eldre. Eldste bevarte del er tårnet og østre del av hovedhuset, som er fra rundt år 1150-1200, og var opprinnelig en kirke. På 1500-tallet ble østre del gjort om til kapell i første etasje, og seremonisal (Riddersalen) i andre etasje. I vestre del av hovedhuset bodde familien.

Kapellet og krypten er de rommene på borgen som har mest originalt interiør. Altertavlen, prekestolen, benkevangene og maleriene er fra 1600-tallet. Sju statuer er fra middelalderen, som Austråttmadonnaen fra rundt år 1220. I krypten står også Ove Bjelkes kiste.

I løpet av forjulshelgen har du også mulighet til å bli kjent med lokale kunstnere og produsenter av lokale spesialiteter, både mat og drikke. Også kaféen er åpen med lokale godsaker.

Austråttborgen er for øvrig åpen hver dag på sommeren, og resten av året etter avtale.

Jeg har også tidligere skrevet om Austrått her.

Erik Drilen (besøkte Austrått 24. november 2018)

Trivelige Trondheim

Bryggerekka langs Nidelva i Trondheim.

Trondheim er Norges første hovedstad, og sannsynligvis den byen i Norge med mest historie. Her kan du få storbyens kulturliv sammen med sjarmen fra en småby. Snaue 200.000 mennesker bor i Trondheim, som gjør den til Norges tredje største by.

Studentersamfundet i Trondheim.

Offisielt ble Trondheim, under navnet Nidaros, grunnlagt i 997 av Olav Tryggvason, men arkeologer tror at byen kan være enda eldre ifølge utgravinger som fortsatt pågår. Faktisk kan det hende at folk drev med handel her så tidlig som år 400 etter vår tidsregning.

Nidarosdomen.

Et besøk i Trondheim starter gjerne med Nidarosdomen, vårt lands nasjonale helligdom, trøndernes store stolthet, verdens nordligste gotiske katedral, et viktig pilgrimsmål og en av landets mest besøkte severdigheter. Påbegynt rundt år 1070, bygget på stedet der Olav den Helliges grav etter sigende skal befinne seg. Her har alle norske konger siden 1814 og frem til Haakon VII blitt kronet. I 1908 ble det bestemt at norske konger ikke lenger skulle krones, men både Olav V og Harald V ble begge signet i Nidarosdomen. Kirken er fremdeles i dag i bruk til gudstjenester, og det er populært å bli gift her. Du kan få omvisninger i domkirken, og det er også mulig å klatre de 172 trappetrinnene opp til tårnet. I krypten under Nidarosdomen finnes Norges største samling av middelalderske gravsteiner, deriblant trolig hertug Skules gravstein. Billetter fås kjøpt i velkomstsenteret rett ved siden av kirken. Flere ganger i året avholdes konserter i Nidarosdomen, alt fra religiøse til klassisk og rock.

Fun fact: Inskripsjonen «Laurensius Celvi Anus Petri» (Lars er Peters rumpe) på sørveggen av Nidarosdomen er sannsynligvis Norges eldste homofile tagging. Inskripsjonen skal være rundt 800 år gammel.

Rett ved siden av domkirken ligger Erkebispegården, som også er en av de viktigste severdighetene i Trondheim, og bør tilgodeses med et besøk. Komplekset er sannsynligvis Norges eldste profane steinbygning, påbegynt rundt 1161 av erkebiskop Øystein Erlendsson. Dette var erkebiskopens bolig og Norges administrative sentrum fram til reformasjonen i 1537. Plassen som Erkebispegården ligger heter Kongsgården, da den fra 1556 ble lensherrens residens. Tidlig på 1600-tallet ble det også foretatt ombygginger for å forvandle gården til et renessanseslott. I dagens museum kan du se gjenstandene som arkeologene har gravd ut her de siste 20-30 årene. Rustkammeret og Nordenfjeldske hjemmefrontmuseum, som viser det norske forsvarets utvikling fra vikingtiden fram til i dag, ligger også på dette stedet. Mange våpen er utstilt her. Riksregaliene, den norske kongekronen og kronjuvelene, har også fått sitt hjem her.

 

Marinen.

På Marinen nedenfor Erkebispegården, ved Nidelva og Elgeseter bru, finner man St Olavs kilde. Det sies at kilden sprang fram der Olav den Hellige ble midlertidig gravlagt ved Nidarosdomen etter at han falt i slaget på Stiklestad. Da han ble gravd opp igjen sprang kilden fram. Dagens fontene ligger på Hadrians plass og henter vann i rør fra den opprinnelige kilden.

Olav Tryggvason, byens grunnlegger.

Flere store branner har gjennom århundrene herjet Trondheim. Spesielt den store brannen i 1681, kalt Hornemansbrannen, som la store deler av sentrum i aske, har preget byens utvikling senere. Da sentrum av byen skulle gjenoppbygges, var det den luxemburgske generalmajoren Johan Caspar de Cicignon som fikk oppgaven. Hans byplan bestod i at det skulle anlegges et stort torg midt i byen, og hovedgatene skulle være brede og rette. Munkegata er en del av Cicignons byplan. Når du står i tårnet på Nidarosdomen, og ser nedover gata ligger Torget midt mellom deg og Ravnkloa, og Munkholmen rett foran deg ute i fjorden.

Brattørveita.

Etter branner på 1700- og 1800-tallet ble det innført en lov som bestemte at alle hus i sentrum av byen skulle bygges i mur. Før loven ble innført rakk mange å bygge nye trehus. De fleste trehusene i sentrum av Trondheim er derfor i dag fra midten av 1800-tallet, og blant byens historiske severdigheter.

Gamle Bybro.

Ikke mange hundre meterne fra Nidarosdomen krysser Gamle Bybro, også kjent som Lykkens Portal, Nidelva. Den ble anlagt i 1681 som en del av Cicignons byplan. Fram til 1816 var det en bevoktet byport her. Bybroa er i likhet med utsikten fra den, bryggerekka på begge sider av Nidelva, noen av de mest fotograferte severdighetene i Trondheim. I dag er Gamle Bybro stengt for biltrafikk.

Nedre Bakklandet

På østsiden av Nidelva ligger et av de eldste og vakreste områdene med trebebyggelse i Trondheim, kjent som Bakklandet. Dette var den eldste forstaden til Trondheim, og ble bygd på 1600-tallet. Bydelen har vært utsatt for flere branner opp gjennom århundrene, men den var ikke del av Cicignons byplan, og gatenettet på Bakklandet er trolig slik sentrum av Trondheim så ut før Cicignon endret gatebildet på vestsiden av elva fullstendig.

I Trondheim kan du låne bysykler.

En av severdighetene i Trondheim som har fått mest internasjonal oppmerksomhet, er den 130 m lange sykkelheisen Trampe som går fra Gamle Bybro og opp Brubakken. Den ble først åpnet i 1993, og var da verdens eneste sykkelheis. Årlig frakter den opp mot 30.000 syklister opp den bratte bakken. Det er gratis å bruke den.

Kristiansten festning

Fortsetter du opp bakken kommer du snart til Kristiansten festning. Den ble bygd fra 1682 til 1684 etter ordre fra kong Christian V, og konstruert av Cicignon og generalkvartermester Anthony Coucheron, som en del av byplanen etter brannen i 1681. Festningen står på en strategisk viktig høyde ovenfor bydelene Bakklandet og Møllenberg. Den eneste gangen festningen har vært i kamp var under den store nordiske krigen i årene 1700-1721, da en armé på over titusen svensker under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt skulle innta Trondheim og Trøndelag. Det gikk ikke helt bra for svenskene, noe du kan lese mer om i mitt innlegg om Åre.

I dag er Kristiansten festning museumsområde, og populært sted for turgåere. Fra festningen har du også utsikt over hele sentrum av byen. Du kan også spise på Restaurant Kommandanten, som holder til i den restaurerte kommandantboligen fra 1777.

Verftsbrua, også kjent som Blomsterbrua, ved Solsiden.

Nedenfor festningen, og nord for Bakklandet ligger bydelen Møllenberg, som også er kjent for sin trebebyggelse fra slutten av 1800-tallet. Tidligere var dette arbeiderklassens bydel, men i dag er mange av de gamle tregårdene bygd om til studentboliger. Ved Nidelven ligger det gamle industriområdet, et område som heter Nedre Elvehavn i dag. Der ligger kjøpesenteret Solsiden, som også er kjent for sine mange restauranter i tillegg til rundt 60 butikker. Det samme bygget huset tidligere Trondhjems Mekaniske Værksted.

Går man over Verftsbrua, eller Blomsterbrua som lokalbefolkningen kaller den, pga alle blomstene som henger på rekkverket av den, og tar til venstre over Brattørbrua i retning Radisson Blu Royal Garden Hotel, kommer man til Trondhjems Sjøfartsmuseum. Bygget i seg selv er et av Trondheims eldste murbygg fra 1784 og er kjent som det gamle «Slaveriet», eller også Brattørvakta.

Bygget er i dag fredet og eies av Trondheim Havn. Historien går enda lenger tilbake i tid. Opprinnelig stod en bygning med navnet Blokkhuset på tomta, men den ble totalskadd under den store bybrannen i 1681. En vaktbod ble reist her i 1725, og i forbindelse med den var det også et slaveri. Dagens bygg har også en lang historie bak seg. Bl.a. har militæret hatt tilhold her, i tillegg til tollvesenet. På slutten av 1800-tallet var det også en periode isolat for difterisyke, før det ble transportsentral. Siden 1967 har Sjøfartsmuseet hatt tilhold i bygget, og det huser museets samlinger og utstillinger.

Plassen foran Sjøfartsmuseet heter Krigsseilerplassen, og her står bl.a. Krigsseilermonumentet.

Seildampskipet Hansteen, Norges første forskningsfartøy fra 1866, eies også av Sjøfartsmuseet, men ligger for tiden på Fosenkaia noen hundre meter fra museet, like ved Trondheim S, byens hovedjernbanestasjon. SDS Hansteen har både dampmaskin og seil, og var på sin tid overgangen fra gammel til ny tid. Skipet har også vært passasjerskip mellom Trondheim og Steinkjer, samt til Sandnessjøen og Træna i Nordland. Til og med husbåt for hjemløse i Oslo har det vært.

På den andre siden av kanalen, langs Fjordgata ligger fortsettelsen av bryggerekka, som jeg nevnte tidligere i forbindelse med Gamle Bybro. De berømte Bryggene i Trondheim står fra Gamle Bybro på begge sidene ved utløpet av Nidelva, langs Nedre Bakklandet på den ene siden, og langs Kjøpmannsgata på den andre siden, og fortsetter, som sagt, langs Fjordgata og kanalen mot Fosenkaia, helt til Sandgata. De eldste bevarte bryggene er fra 1700-tallet, men det har vært brygger her i mange århundrer før den tid. På kong Sverres tid (født 1151, konge av Norge fra 1184 til hans død i 1202) var bryggene også brukt som forsvarsverk.

 

Der Fjordgata slutter og svinger opp mot Munkegata, ligger Ravnkloa, byens fisketorg. Fiskehandel har foregått her i århundrer. På 1800-tallet var det også annen torghandel. Dagens fiskehall ble åpnet i 2000, og i tillegg til fiskehandel over disk, kan du også besøke sommerkaféen, populært sted å spise reker på en varm sommerkveld.

Munkholmen

På en fin og varm sommerdag bør du så absolutt også vurdere å besøke Munkholmen. Du tar rutebåten fra Ravnkloa, og etter få minutter er du på holmen. Her kan du kombinere mer historie med bading på en av byens mest populære badeplasser. Ta gjerne med hele familien. Pakk piknikkurven eller spis på restauranten. På vikingtiden var Nidarholm, som den het tidligere, rettersted. Hodene til Kark og Håkon Jarl Sigurdsson ble satt på påler her ute, til skrekk og advarsel, etter at de falt i kamp mot Olav Tryggvason og hans menn. Senere ble det bygd kloster her, som varte fram til reformasjonen. Etter den tid ble det bygget festning. Munkholmen også vært brukt som statsfengsel, og den mest kjente fangen som satt her var Peder Schumacher Griffenfeld, som selveste Victor Hugo har skrevet en roman om, Han d’Islande (1823), eller Fangen på Munkholmen som boka heter på norsk. Under andre verdenskrig hadde tyskerne luftvernstillinger på holmen.

Trondheim Folkebibliotek

Om noen nå kanskje fikk lyst til å lese Victor Hugos bok, så har de den kanskje på Trondheim Folkebibliotek. Og hvis ikke, er det ikke så dumt å stikke en tur innom biblioteket allikevel. Biblioteket er nemlig bygd på historisk grunn. Tidligere var det både rådhus og fengsel her, men enda lenger tilbake i tid lå den eldste Olavskirken her. I dag kan du se utgravingene fra denne. I bakgården av biblioteket graves det for øvrig flittig fortsatt. Man regner med at dette er stedet hvor den eldste bebyggelsen i Trondheim lå. Arkeologer graver i dag frem Klemenskirken, Nidaros’ første kirke, hvor Olav den Helliges lik først ble oppbevart før han ble flyttet til Olavskirken og deretter til slutt gravlagt i Nidarosdomen. I følge Snorres kongesagaer skal også kong Magnus den gode blitt gravlagt her. Under utgravingene har man også funnet spor som tyder på at byen kan være mye eldre enn 997, året da Olav Tryggvason ifølge sagaen skal ha grunnlagt byen.

Muséer finnes det mange av i Trondheim. Ett av de ligger rett over gaten for biblioteket, i det gamle bygget til Norges Bank, Vitensenteret, som er et populærvitenskapelig opplevelsessenter. Dette er spesielt rettet mot barn og ungdom, hvor de ikke bare kan lære om naturvitenskapelige fenomener og teknologi, men også få prøve de ut i praksis. Morsomt også for foreldrene.

Mindre enn hundre meter unna Vitensenteret, eller tjue meter vestenfor biblioteket, i Sparebank 1’s lokaler i Søndre gate, finner man i kjelleren en myntutstilling, men også noe for historieinteresserte. Her finnes nok en kirkeruin. Først trodde man at dette var Gregoriuskirken, oppkalt etter pave Gregor 1 (død i 604), men nyere teorier går ut på at det kan være snakk om Olavskirken. Det er gratis å komme inn hit i bankens åpningstider.

Vår Frue kirke

En annen kirke i Trondheim verdt å ta en titt innom er Vår Frue kirke. Foruten Nidarosdomen er dette den eneste kirken i Trondheim som har overlevd fra middelalderen, og er den tredje største middelalderkirken i Norge. Kirken ble påbegynt sent på 1100-tallet, og ble da kalt den yngre Mariakirken, etter at den eldre Mariakirken fra 1060 ble revet noen år før. Ifølge Snorres kongesagaer skal birkebeinere ha søkt tilflukt i kirken, da baglerne angrep Nidaros i 1206. Disse skal ha blitt massakrert og kirken delvis ødelagt. Navnet Vår Frue kirke fikk den på 1400-tallet. Kirkens skip ble forlenget på slutten av 1600-tallet og tårnet ble bygd på 1700-tallet. Deler av kirkens interiør kan dateres fra 1600-tallet. Kollektbøssen, som blir holdt av en engel, samler inn penger til de fattige gjennom Kirkens Bymisjon.

Torget like ved Vår Frue kirke står den 14 m høye statuen av byens grunnlegger Olav Tryggvason. Den som ser nøye etter, kan se hodet av trellen Kark ved kongens føtter. Statuen er del av verdens største solur, der statuen kaster skygge på et ur som i rundkjøringen som forteller hvor mye klokken er. For tiden renoveres hele Torget, så det kan bli en stund før soluret er tilbake på plass. Ellers er Torget kjent for bondens marked, samt årlige marked og festivaler som Martna’n, Trøndersk mat- og bryggerifestival (som jeg har skrevet om her), Olavsfestdagene og julemarked (som jeg har skrevet om her). Olavsfestdagene avholdes også i Erkebispegården, og de nærliggende områdene.

 

Stiftsgården

Stiftsgården i Munkegata er Nordens største trepalé, en av de største trebygningene i Norden, og fungerer som byens offisielle kongeresidens. Paléet ble bygd 1774-78 som privatbolig for geheimrådinne Cecilie Christine von Schøller. Bygningen ble overtatt av Staten i 1800, og har siden vært sentrum for flere kongelige begivenheter, som fire kongekroninger og to kongevelsignelser, samt ett prinsessebryllup. Når kongehuset ikke benytter seg av Stiftsgården, er selskapsværelsene åpent for publikum. Stiftsgårdsparken er også åpen, og inneholder bl.a. en statue av kong Olav V.

Hornemansgården

Verdt å merke seg er også Hornemansgården, det store, gule huset på Torget. Det er også ett av de store trepaléene, bygget på 1700-tallet. Av andre trebebyggelser i sentrum av byen må også nevnes Brattørgata og Brattørveita.

Den jødiske synagogen i Trondheim.

Den jødiske synagogen i Trondheim var lenge verdens nordligste synagoge, helt til Fairbanks, Alaska, fikk sin synagoge i 2005. Den ligger allikevel ikke mange kilometer lenger nord enn Trondheim. Fortsatt er den Europas nordligste. Bygget som huser synagogen, og det jødiske museet, var opprinnelig Trondheims første jernbanestasjon, bygd i 1864. Den ortodokse synagogen ble innviet i 1925. Et interessant museum for dem som vil få med seg jødenes historie i Trondheim, samt holocaust, jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Om det er noen som har lagt merke til snublesteinene rundt omkring i Trondheim, så kan du også få forklart disse her.

 

Norsk Døvemuseum

Norsk Døvemuseum ligger også i Trondheim. Det ikoniske røde bygget i Bispegata var Trondheims første nygotiske bygning, og huset norsk døveskole fra 1855 til 1992. Nå er det et nasjonalt museum for hørselshemmedes kultur og historie. Her er det også tegnspråkkafé hver lørdag. De døves menighet holder til i andre etasje av bygget, sammen med Trondheim kommunes rådgivingstjeneste for døve og døvblinde. Døveskolen holder nå til på Heimdal, sør for Trondheim.

Norsk Døvemuseum
Kulisteinen.

NTNU Vitenskapsmuseum kan du se den mest komplette utstillingen over det historiske Trondheim. Her har de rekonstruert deler av middelalderbyen Nidaros, og du kan gå noen meter gjennom byen slik de tror den så ut. Her kan du også se kulisteinen, en runestein fra begynnelsen av 1000-tallet, der navnet Norge er brukt for første gang på norsk jord. Steinen står på UNESCOs Memory of the World-liste. Museet er for øvrig ett av sju norske universitetsmuseer, og har både natur- og kulturhistoriske utstillinger i tre store bygninger.

Ringve Botaniske Hage

Ringve botaniske hage på Lade tilhører også NTNU Vitenskapsmuseum, og er Trondheims vakreste hage på 130 dekar. Det er gratis å besøke hagen.

Når man først er på Ringve er det også et must å besøke Ringve Museum, som er Norges nasjonale museum for musikk og musikkinstrumenter. Mer enn 2000 historiske musikkinstrumenter kan man se og høre her. Ringve Gård, hvor museet har tilhold, har også en mer enn firehundre år historie. Det var bl.a. barndomshjemmet til Peter Wessel Tordenskiold (1690-1720), en av Danmark-Norges store krigshelter.

Rockheim

Rockheim på Brattørkaia er Norges nasjonale rockemuseum. I sjette etasje kan du følge norsk rocks historie fra 1950-tallet fram til i dag. I femte etasje er det kafeteria med god utsikt over hele sentrum av Trondheim. I fjerde etasje er det skiftende utstillinger, og pr i dag er det en egen utstilling om det amerikanske rockebandet Kiss, en utstilling som skal vare til februar. På bakkenivå er det skiftende utstillinger, butikk hvor du kan kjøpe vinylplater og bøker om musikk, i tillegg til et lokale der det fra tid til annen avholdes konserter.

Leiv Eiriksson seilte fra Nidaros da han oppdaget Amerika.

Like ved Nidarosdomen, i Bispegata, ligger Trondheim Kunstmuseum, som har omfattende kunstutstillinger med egen samling av både norske og internasjonale verker året rundt, i tillegg til skiftende samtidsutstillinger. Kunstmuseet har også en avdeling ved Nedre Elvehavn, TKM Gråmølna.

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum ligger også bare noen meter fra kunstmuseet. Her er det kunsthåndverk og design som står på utstilling.

For den kulturelt interesse har Trondheim naturligvis også sitt eget teater, Trøndelag Teater. Den originale bygningen er fra 1816, men fra 1997 innlemmet i det nye teaterhuset, innviet av dronning Sonja, med hele fem scener, hvorav den største, Hovedscenen, har plass til 524 mennesker. Peer Gynt, West Side Story, Jesus Christ Superstar, Bør Børson jr og Les Miserables er noen av stykkene som har blitt fremført her.

Restene av Trondheims bymur.

Skansen finner du restene av Trondheims gamle bymur. Etter at Trondheim i 1816 mistet sin status som festningsby, ble det meste av bymurene revet, men i Skansen park kan du fortsatt se Kongens bastion og deler av bymuren. En annen severdighet på Skansen er Skansen jernbanebru. Hvis du lurer på hva den har til felles med Golden Gate Bridge i San Francisco kan du lese mer om den her.

Ikke langt fra Skansen vil du også finne Justismuseet, det nasjonale museet for politi, rettsvesen og kriminalomsorg. Dette museet het tidligere Norsk rettsmuseum, og viser gjenstander fra norsk rettshistorie fra 1600-tallet fram til i dag. Bygget i seg selv er interessant, da det er fra 1833, og ble brukt som slaveri og senere som fengsel for fanger som var dømt til straffarbeid. Fra 1895 var det kriminalasyl for farlige, kriminelle sinnsyke helt fram til 1963. I dag finner du replika av et lensmannskontor, utstilling av hjemmebrentsanlegg, beslaglagte våpen, falske pengesedler, politiuniformer gjennom tidene og mye annet. Til og med en egen avdeling som omhandler andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge.

Hospitalskirken

En av Trondheims viktigste trebebyggelser finnes i Ila, eller Ilsvikøra, som ligger rett vest for Skansen. Den eldste trebebyggelsen her med de lave husene er fra 1700-tallet, mens de nyere bygårdene er fra 1800-tallet. Ilevollen Park, også kjent som Ilaparken, er et populært rekreasjonsområde.

Ila har også en rekke kunstverk i form av street art. Dette kan du også finne en del av på Bakklandet, og ikke minst i bydelen på Lademoen som er kjent som Svartla’mon, rett sør for E.C. Dahls bryggeri.

Trondheim er den nordligste byen i verden som har rutegående trikk. Du kan i dag ta trikken, Gråkallbanen, fra sentrum av byen, opp Byåsen og helt til Lian Restaurant i Bymarka. Tidligere gikk trikken også til Lade, Singsaker og Elgeseter, men disse traséene er nå nedlagt. Gjør du en stopp på Munkvoll stasjon kan du også besøke Sporveismuseet i Trondheim. Her har de en utstilling med gamle sporvogner, i tillegg til en samling av historiske fotografier. Noen av de historiske sporvognene kan chartres av grupper.

Sverresborg Folkemuseum

På Byåsen finner du også Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, der historiske bygninger, de fleste fra Trondheim, men mange også fra resten av Trøndelag, har fått nytt liv i et levende museum. På fjelltoppen i muséet ligger ruinene av kong Sverres borg, Sion, en ringborg bygd i årene 1182-83. Kong Sverre var leder for birkebeinerne, konge av Norge i 25 år, og la grunnlaget for Sverreætten, som regjerte i Norge helt fram til unionen med Danmark. Ættens våpenskjold, en gulløve på rød bunn, danner også grunnlaget for Norges riksvåpen i dag. På folkemuséet finnes også en bondegård med levende husdyr. Et populært sted for barn. Det holdes også store konserter på Sverresborg.

  • Visste du forresten at det finnes hele ti ølbryggerier i Trondheim? E.C. Dahls er nok det som er mest kjent for de fleste. Trondhjem Mikrobryggeri, Austmann og To Tårn er andre som er godt kjent. E.C. Dahls har jeg skrevet om her. Jeg vil komme tilbake til de andre ved en senere anledning.
  • Liker du derimot søte saker, vil du kanskje vurdere å besøke Nidar Sjokoladefabrikks utsalg på Strindheim. Der har de også sjokolademuseum.

Trondheim er også en by som dominerer i idrett. Mange medaljegrossister i vinter-OL og -VM kommer fra byen. Konkurranser i skihopping, kombinert, langrenn og skiskyting arrangeres hver vinter på Granåsen Skisenter.

Lerkendal Stadion

Er du interessert i fotball, har Trondheim to fotballklubber i Eliteserien, Rosenborg og Ranheim. Førstnevnte spiller sine hjemmekamper på Lerkendal Stadion, mens sistnevnte spiller sine hjemmekamper på Extra Arena på Ranheim. Rosenborg er tidenes mestvinnende når det kommer til å vinne titler, pokaler, heder og ære i Norge, og har det høyeste gjennomsnittlige tilskuertallet i Norge uansett lagidrett. På damesiden spiller Trondheims-Ørn sine hjemmekamper i Toppserien på Ørn Arena på Lade.

Trondheims store stolthet i håndball er Byåsen som spiller i Eliteserien for damer. Hjemmekampene spilles i Trondheim Spektrum. Også på herresiden har Trondheim et eliteserielag i håndball, Kolstad, som spiller på Kolstad Arena, ca 13 km sør for Trondheim sentrum. I ishockey har byen kun et lag på nest øverste nivå, Nidaros Hockey, som spiller sine kamper i Leangen Ishall.

Pirbadet

Om du liker å trene selv har du også mange muligheter. Pirbadet, som ligger på Brattørkaia er Norges største innendørs badeanlegg. Det er et samlokalisert bade- og treningsanlegg, og besøkes av en halv million mennesker hvert år.

Veien fra sentrum av Trondheim og ut i marka er ikke lang. En kort tur med buss eller trikk, og du er i Bymarka. Det finnes flere fjelltopper rundt byen som byr på fantastisk utsikt over hele byen, til kysten eller helt til Sverige. Storheia, som med sine 565 m er Trondheims høyeste topp, eller Gråkallen med de markante kuplene, som kanskje har en enda bedre utsikt til tross for at den er 13 m lavere. Trondhjems Turistforening byr hvert år, fra mai til oktober, på et turtilbud til sju topper i Trondheimsområdet, der du kan registrere kodeord fra disse toppene og være med i trekning om premier. Om du ikke vinner en premie, så vinner du i hvert fall bedre helse og kommer i bedre form. Og så kan du jo kjøpe Topp 7-merket som bevis på at du har deltatt. Hvilke topper som er med varierer fra år til år.

Selv i Bymarka kan må få med seg litt historie. Den som leter klarer kanskje å finne hytta Dreiers minne. Hytta er delvis bygd inn i fjellet på vestsiden av Geitfjellet i Bymarka. Den kan være vanskelig å finne, da du ikke ser den før du er tett på. Man tror hytta skal ha blitt bygget rundt år 1900, men ingen vet av hvem. Navnet har den fått etter Henrik Dreier, en friluftsentusiast som satte den i stand og vedlikeholdt hytta i årene like før andre verdenskrig. Under krigen ble stedet brukt som skjulested fra tyskerne. Alle kan besøke Dreiers minne, så lenge de forlater den i samme stand de fant den.

Ønsker man å se Trondheim fra oven, er også det 120 m høye Tyholttårnet et godt utsiktspunkt. I restauranten behøver man faktisk ikke bevege seg, da den roterende restauranten 70 m over bakken gjør jobben for deg. På én time har du sett hele byen.

Trondheim Havn

Erik Drilen

Hemne og Halsa

Fra Kyrksæterøra i Hemne.

I ferden rundt omkring i Trøndelag har jeg kommet til Hemne og Halsa. Det vil si, sistnevnte er ikke en del av Trøndelag enda. Fra 1. januar 2020 vil nordmørskommunen, sammen med deler av Snillfjord, bli slått sammen med Hemne til én kommune og bli del av det nye Trøndelag. Heim kommune skal bli navnet på den nye kommunen.

Fra Øragata i Kyrksæterøra.

Heim er for øvrig et navn godt kjent i Hemne, da det også var navnet på en kommune som fra 1911 til 1963 lå på begge sidene av ytre Hemnfjorden, i dag et område delt mellom Hemne og Snillfjord. Bygda Heim ligger på vestsiden av Hemnfjorden.

Det første man merker seg når man kommer kjørende fra Orkdal kommune fra Våvatnet og langs Snillfjorden mot Hemnes kommunesenter Kyrksæterøra, er den vakre naturen, de høye og bratte fjellsidene. Til slutt kommer man til Hemnfjorden og Kyrksæterøra.

Øragata.

Kyrksæterøra er ei vakker lita bygd med drøye 2500 innbyggere. Verdt å få med seg her er tettstedets idylliske hvite sentrum, med Øragata, som sikkert vil få selv sørlendinger til å heve brynene. Den første bebyggelsen her kom på 1600-tallet, men først utover 1800-tallet fikk man en sammenhengende bebyggelse som gjorde at man kunne kalle det en gate. Rundt 1850 ble Wesselverftet etablert på tettstedet, og Øragata fikk etablerte virksomheter som håndverkere, smeder og bakeri. Ser man på bilder fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, vil man kjenne igjen gata slik den fremstår i dag. Foran flere av de historiske bygningene i Øragata vil man finne skilt med opplysninger og historien til de bygningene man står foran.

Følger man hele Øragata og videre Brekka opp på høyden, kommer man til Hemne kirke. Fra gammelt av antas det at det stod et gammelt gudehov på dette stedet. Etter Olav den Helliges fall på Stiklestad i år 1030 ble landet kristnet, de fleste gudehovene ble revet og det ble bygd kirker på de samme stedene. Man vet ikke med sikkerhet når den første kirka ble reist på Kyrksæterøra, men man antar tidlig middelalder, det vil si en gang mellom årene 1030 og 1200. Den eldste kirka ble beskrevet som en langkirke, som etterhvert ble ombygd til ei korskirke. Den brant ned etter et lynnedslag i 1815. Dagens åttekantede kirke ble bygd og innviet i 1817. Rester av murene etter den gamle kirken er bevart under kirkegulvet. Du har god utsikt over bygda herfra.

Besøker man Kyrksæterøra i Hemnehallens åpningstider, kan man der også se premiesamlingen til de gamle skilegendene og ekteparet Ove og Berit Aunli.

Følger man vestsiden av Hemnfjorden (11 km fra sentrum av Kyrksæterøra), kommer man til slutt til Oddan Gård, eller Oddan Alpakka, som er en åpen gård med bl.a. alpakka, i tillegg til høner, kaniner og villsau. Førstnevnte, alpakkaene, er nok de som trekker til seg flest nysgjerrige, siden det er dyr som man ikke ser for ofte her i landet. Populært for barn. Gården har også en trollskog hvor barna kan leke og balansere. Gårdsbutikk som selger honning, i tillegg til produkter fra alpakka og villsau, har de også.

Magerøya

Kjører man til Gjengstø, ca 30 km nord for sentrum av Kyrksæterøra, har man utsikt over til Magerøya, en liten øy med en interessant historie. Magerøyskjåen er et gammelt, ærverdig handelssted siden 1700-tallet. Det finnes mange fornminner og kulturminner på øya, blant annet gravrøyser fra vikingtiden, i tillegg til et sjøbruksmuseum. For å komme seg ut dit må man ha tilgang til båt, men det burde la seg gjøre om man ordner en avtale med noen av de lokale som er der, eller med gjestgiveriet på øya, som er åpent i sommerhalvåret.

Fra Stokkebrygga Kafé, Hellandsjøen.

Ikke langt fra Gjengstø og Magerøya ligger også Hellandsjøen. En vakkert beliggende småbåthavn og Stokkebrygga Kafé, der du kan kjøpe vafler, is, eller bestille et enkelt måltid. Også pub med plass til 35 personer inne og 60 personer ute, populært både blant de fastboende og hyttefolket i området. Her serveres øl og vin.

Fortsetter man vestover kommer man til Aure kommune, men den får jeg komme tilbake til en annen gang. I stedet kjører jeg tilbake gjennom Kyrksæterøra og videre til Vinjeøra.

Vinjefjorden

Vinjeøra ligger idyllisk til i bunnen av Vinjefjorden. Kun 300 mennesker bor her, men selv om det er et lite sted er det verdt å stoppe her. Det første du oppdager når du kommer nordfra er Hemne kommunes andre åttekantede kirke, Vinje kirke. Kirken ble oppført i 1820, men det har stått kirker her også tidligere. Det viktige å få med seg her er et romansk krusifiks, trolig fra 1100-tallet, og altertavla fra 1712 i nederlandsk barokkstil. Også prekestolen er fra kirka som stod på stedet før denne. Ved gravlunden er det gravplass og æresminnesmerke for 165 russiske krigsfanger som ble gravlagt der under andre verdenskrig.

Bua.

Nede i sentrum av bygda finner du blant annet Bua, bygdas museum. Bua var opprinnelig landhandel, åpnet i 1872. Da Vinje Bruk kom i gang i 1875 ble det utvidet med bakeri. Dessverre ble bakeriet og landhandelen totalskadd av en stor brann i januar 1895, men ny bygning ble reist samme året, den som fortsatt står der i dag. Butikkdriften holdt på til slutten av 1970-tallet, da landhandelen ble nedlagt. Vinje Fortidsminneforening har omvisninger i muséet, og da har man muligheten til å se hvordan en landhandel så ut før i tiden, i tillegg til å få demonstrert gammel bakekunst.

Utsikt over Vinjefjorden fra Grønset Gård.

Nå er det kanskje på tide med et bedre måltid. Fortsetter man et lite stykke fra sentrum av Vinjeøra kommer man snart til Grønset Gård, rett ved E39, der Gammelfjøset fra 1890 har fått nytt liv med støtte fra Kulturminnefondet. Her har det nå blitt spiseri, og til og med tre rom der man kan overnatte. Menyen er rustikk, og byr på tradisjonelle gamle norske retter. Og noen arabiske innslag, da kokken er fra Syria. Grønset er en gammel storgård i distriktet, og man regner med at den eldste delen av våningshuset er fra 1600-tallet.

På veien videre krysser du snart både fylkesgrensa til Møre og Romsdal, og kommunegrensa til Halsa kommune. Men, som nevnt, denne grensa kommer til å forsvinne 1. januar 2020.

Ved Valsøyfjorden finnes flere severdigheter og attraksjoner. På selve Valsøya, som er forbundet med bru på begge sider, finnes klatreparken Høyt & Lavt, med klatreløyper av varierende lengde og vanskelighetsgrad i trærne, zipline og såkalt Quick-Jump. En aktivitetspark som passer for barn og voksne i alle aldre og ferdighetsnivå.

Svinger man inn mot Valsøyfjorden kommer man snart til Engan, der Geitbåtmuséet ligger. De har rundt 40 trebåter, der den eldste er fra 1700-tallet. Dessverre er Geitbåtmuséet for tiden stengt på grunn av omfattende restaureringsarbeid, men Husasnotra, som er en avdeling av muséet og et lærested for tradisjonelt håndverk der de bygger hus og geitbåter, er åpent i vanlig arbeidstid mandag til fredag om de ikke er ute på andre oppdrag.

Otnes er en liten bygd verdt å gjøre et stopp i, om ikke annet, i det minste for en kaffepause på Otnesbrygga. På Otnes ved innløpet til Valsøyfjorden ble det bygd havneanløp for dampbåter i 1860-årene, samtidig som både kirke ble bygd og handelsvirksomhet kom i gang. Da Otnes handel ble nedlagt i 1991, ble den restaurert og ombygd slik den framstod i gamle dager. På sommeren er det åpen restaurant og pub her. Du kan også sitte ute og nyte kaffe og kaker på brygga med utsikt over småbåthavnen. På Otnes vil du også finne Elstadsamlinga i det gamle skolehuset, med en samling av Anne Karin Elstads forfatterskap, både bøker, manus, film og historier. Elstad selv gikk sine første skoleår på denne skolen.

Jeg har tidligere skrevet om steinhvelvbruer i Åre kommun i Jämtland, Sverige. De finnes i Norge også. Et godt eksempel på det er Steinkvelvsbrua over Klettelva i Halsa. Den ble påbegynt rundt 1910, og stod ferdig i 1912. Slike bruer var vanlig i Norge før i tiden, helt til betongbruer overtok rundt andre verdenskrig. Selv om det ikke var vanlig å bygge steinhvelvbruer i Norge før på 1700-tallet, var byggemetoden kjent her i landet fra gammelt av, da det var samme metode som hadde blitt brukt i norske steinkirker helt siden middelalderen. Steinkvelvsbrua i Halsa er vernet. Ved dette stedet er det også avkjørsel til Halsa Motorsportsenter, der du har mulighet til å kjøre gokart.

Keikos gravsted.

I september 2002 fikk Halsa hele verdens øyne rettet mot seg. Spekkhoggeren Keiko, kjent fra Free Willy-filmene, kom til kommunen. Keiko hadde levd 19 år i fangenskap før han endelig skulle slippes fri igjen på Island i 1998, der han hadde blitt fanget i 1979. Han trivdes ikke særlig godt med andre spekkhoggere, og hadde et nærmere forhold til mennesker, og fant til slutt veien til Skålvikfjorden i Halsa. Teamet som hadde tatt hånd om spekkhoggeren alle de foregående årene ble hentet inn for å ta seg av ham. Da vinteren nærmet seg, ble det bestemt at Keiko måtte flyttes, da det var fare for at Skålvikbukta ville fryse til. Valget falt på Taknesbukta, også det i Halsa, noen kilometer unna. Der var Keiko helt til han døde av lungebetennelse 12. desember 2003. Den seks tonn tunge hvalen ble trukket på land og gravlagt på stranden bare et par dager etterpå. Barn og voksne fra hele verden har lagt steiner på graven siden, og rett ved gravstedet står det et skilt med historien om Keiko.

I Halsa finnes også et par andre steder som kan være verdt å stikke innom. Begge ligger i kommunesenteret Liabø. Et av de er Villa Viungen, det lille røde huset ved parken i Liabø, der det blant annet holdes utstillinger, språkkafé og ikke minst tirsdagskafé der folk kan møtes. Det andre er KuriumetNegarden, en gård som driver med gårdsturisme og overnatting, i tillegg til kjøtt- og melkeproduksjon. Selve kuriumet er et stort lokale med store vinduer rett inn til kyrne i fjøset. Eldste del av Nordmørslåna er fra 1700-tallet. Stabburet fra 1890 brukes til overnattingsgjester. Med jevne mellomrom arrangeres det åpen gård med aktiviteter for hele familien. Det planlegges gårdsmuseum, kafé og butikk på gården.

Fergeleiet på Halsa markerer slutten på Halsa kommune. På den andre siden ligger Kanestraum og veien videre mot Kristiansund.

Erik Drilen (besøkte Hemne og Halsa 15. juli 2018)

Rindal i Trøndelag

Rindal Bygdemuseum.

Det er bare å venne seg til det: Rindal i Trøndelag, ikke Rindal i Møre og Romsdal. Det er ingen tvil om at folket i Rindal er trøndere ut fra dialekten, og ikke nordmøringer. Og Rindal har ønsket å bli en trøndersk kommune i snart hundre år (de søkte om bli del av Trøndelag for første gang i 1923). 1. januar 2019 skjer det: Rindal blir en del av Trøndelag. Velkommen skal dere være!

Se nøye på bildet. Om bare seks måneder vil det øverste skiltet være borte.

Hva har Rindal som turistdestinasjon å tilføre Trøndelag? Kommunen er kjent som Porten til Trollheimen, et fjellområde og populært turterreng, så vel sommer som vinter, i kommunene Surnadal, Sunndal, Rindal, Meldal, Rennebu og Oppdal. En populær turrute for friluftsfolk er den såkalte Trekanten, Trollheimshytta, Gjevilvasshytta og Jøldalshytta. På vinteren er det oppkjørte skiløyper mellom hyttene.

Og hva er langrenn uten trøndere? Hvor mange OL- og verdensmestere kan Møre og Romsdal skilte med? Vel, bortsett fra noen fra Rindal, selvsagt. Rindal ski- og bygdemuseum passer derfor utmerket inn i Trøndelag. Her står det 15 bygninger, deriblant også ei trønderlån (merk trønder, ikke møre) der eldste del trolig er fra 1600-tallet. Skimuséet tar for seg kjente skiløpere fra Rindal, Sigurd Røen, VM-mester fra Chamonix i 1937, og flere som fulgte etter ham, samt Even Landsem, kjent som han som startet Landsem Skifabrikk i Rindal. Her er det utstilling av premier, skiutstyr og drakter, viser hvordan skiproduksjonen startet hjemme i kjelleren til Even Landsem til det ble storindustri, samt mye annen norsk skihistorie. Nå er det ingen skiproduksjon i Rindal lenger, etter at Madshus overtok Landsem i 1987 og flyttet produksjonen til Biri i Gjøvik, men muséet er verdt et besøk.

Trollheimen

Fra Rindal er det mulighet for flere guidede turer til steder som er vanskelig å finne om man ikke er lokalkjent, blant annet til Svartåmoen (som strengt tatt ligger i Surnadal), et barskogreservat som inneholder noen av de eldste og største furutrærne i Norge. Morten Gåsvand ved Saga Trollheimen Hotel, samt fotograf og forfatter, arrangerer turer dit. Med iTrollheimen kan du også besøke Trollheimshøtta eller Trollavvoen i Helgetunmarka på grensen til Meldal, som passer veldig godt til utdrikningslag eller teambuilding. Mulighetene er mange.

Kulpainn – Trollenes badeland

En av Rindals største og skjulte skatter befinner seg også i nærheten, på elva Folda på grensen mellom Rindal og Surnadal. Blant lokalbefolkningen går den under navnet kulpainn, eller kulpene. Trollenes badeland er et annet uoffisielt navn på stedet. Ifølge Gøran Bolme fra iTrollheimen er det her trollene koker mat, bader og vasker klær. At det finnes troll i Trollheimen er han overbevist om. Uansett troll eller ikke, naturen har ikke kunnet skapt et bedre badeland. Her er det badekulper, stup og vannsklier. På sommeren er dessuten badetemperaturene her behagelige, og passer godt for hele familien, både store og små. De dristigste kan hoppe fra bergene, mens de som ønsker å ta det litt roligere kan slappe av eller svømme i jettegrytene. Mellom kulpene er det vannsklier, og til og med dusj er det, under de små fossefallene. Kjenner du ingen i lokalbefolkningen kan det være greit å få med seg en guide, da det ikke er lett å finne kulpene for en ukjent. Eller, er det nærmere 30 varmegrader, som da jeg var her, kan man ta sjansen og se hvor bilene stopper. Det koster kr 60,- i bompenger for å kjøre veien til Folldalen. Det er betalingsautomat ved bommen.

Igltjønna

Ellers har også Rindal sentrum også et annet badested som er veldig populært, Igltjønna. Vannet ligger like ved bygdemuséet, og er et vakkert skue når det er vindstille. I og med at vannet er så lite, tar det ikke mange sommerdager for å gjøre det badeklart med behagelig temperaturer. Rundt er det et populært friluftsområde med naturstier, i tillegg til at det er bord, benker og stupetårn ved vannet, og handicaptoalett ved parkeringsplassen. På sommeren er det også grillplass og åpen kiosk på stedet. Den korteste turstien på 1,8 km går langs vannet, er gruslagt og flat, og kan brukes av funksjonshemmede med rullestol. Den er også en del av lysløypa og derfor opplyst på kveldstid. Stiene er godt skiltet.

Kunstner Inga Dalsegg og fotograf Nathan Lediard på Dalalåven Atelier under Kulturvøkku

Kunstinteresserte fra hele Trøndelag og flere deler av landet, ja, til og med en og annen fra utlandet, kommer til Rindal. Inga Dalseggs atelier ligger i Dalalåven ved siden av bygdas dagligvarebutikk. Der har Inga utstilling samtidig som hun maler nye bilder. Under Kulturvøkku tar hun gjerne inn en annen kunstner eller fotograf, som også får muligheten til å stille ut sine kunstverk. Inga deltar også på kunstutstillinger både i inn- og utland. Hun tar også imot bestillinger om du ikke finner det du leter etter. Hvor ofte har du muligheten til å få et bilde malt etter dine egne ønsker?

Saga Trollheimen Hotel

Rindal har også et hotell som er ganske unikt, Saga Trollheimen Hotel. Stedet er i praksis et levende bygdemuseum med flere hundre år gamle bygninger. Det familiedrevne hotellet har 30 rom og inntil 80 sengeplasser, og kan ta imot grupper både til kurs og møter. Eller bryllup. Egen brudesuite har de selvsagt. Mange detaljer, håndmalt dekor og utskjæringer i tillegg til annen bygdekunst. Tradisjonelle og gode matopplevelser med mat fra nærområdet har de også. Selv om hotellet er tradisjonelt på alle måter, så har hotellets eier og daglig leder, Morten Gåsvand, lagt vekt på at alle rommene skal ha høy standard, moderne fasiliteter og topp moderne bad, i tillegg til at det er internettilgang. TV-rom og hjemmekino er det i peisestua. På hotellet har de også fotokunst og utstillinger, da Morten Gåsvand også er fotograf.

 

Øvre Rindal kapell, fra 1911.

Erik Drilen (besøkte Rindal 1. juli 2018)

Orkdal og Meldal: Little Norway og Thamsriket

For noen år siden ga avisen VG Orkanger terningkast 1, da de ikke kunne finne turistinformasjonen. Vel, til VG kan jeg fortelle at turistinformasjonen ligger på Bårdshaug herregård, som for øvrig er godt skiltet når man kommer til Orkanger. Og i’en som indikerer turistinformasjon, står også på de samme skiltene. At Orkanger ikke har så veldig mange turistattraksjoner, er en helt annen sak.

Det er like greit å starte med den nye store attraksjonen, som har skapt interesse også fra amerikanere: Stavkirken, kjent fra Little Norway i Wisconsin, USA. Denne ble opprinnelig bygd på Strandheim Brug i Orkanger, for å brukes som norsk paviljong under verdensutstillingen i Chicago i 1893. Den var kjent som The Norway Building. I dag er dette den eneste bygningen fra verdensutstillingen som har bevart sin opprinnelige form. I 1936 ble den kjøpt opp av og fraktet til innvandrermuseet Little Norway, i Blue Mounds, nær Madison, Wisconsin. Little Norway ble stengt i 2012 pga nedgang i besøkstallene. Det var da noen frivillige fra Orkdal dro over til USA for å se på muligheten til å kjøpe bygningen. I 2015 ble kjøpsavtale inngått, bygningen ble demontert bit for bit, lastet inn i containere og fraktet til Norge, og satt sammen igjen i Orkanger. Nå er Thamspaviljongen endelig hjemme igjen, 124 år etter verdensutstillingen.

Bårdshaug herregård

Stavkirken ligger rett ved en annen av Orkangers store severdigheter, Bårdshaug herregård. Gården var hjemmet til Christian Thams, arkitekt, minister, godseier og konsul. Han kjøpte gården i 1890. I dag er Bårdshaug herregård et moderne hotell med konferanserom og restaurant, men historien fra Thams tid sitter fortsatt i veggene.

Gjølme bru

Når du allikevel er i Orkanger, kan du også gå langs elven Orkla, i Orklaparken, fra Bårdshaug herregård, til Gjølme bru, og videre til Orkangers «gamleby» med trehusbebyggelsen i Fjordgata og de omliggende gatene. En annen historisk bygning i Orkanger er Damphuset i Havnegata. Det er fra 1893 og var også eid av Christian Thams, og ble brukt som sagbruk og trelastforretning. I dag er huset totalrenovert, men har beholdt sin opprinnelige fasade. I dag brukes det til konferanser og arrangementer som dåp, konfirmasjon og bryllup.

Thamshavnbanen, her på Løkken stasjon

Orkangers største attraksjon er allikevel Thamshavnbanen. Det vil si, Bårdshaug stasjon ligger i Orkanger. Informasjonssenteret, jernbaneverkstedet og de viktigste severdighetene på banen ligger i nabokommunen Meldal, på Løkken Verk. Men siden de to kommunene, samt Agdenes og en del av Snillfjord, i. januar 2020 slås sammen til én kommune, er det ikke så nøye.

Thamshavnbanen fungerer i dag som museumsjernbane, drevet av Orkla Industrimuseum på Løkken Verk siden 1983. Banen åpnet i 1908 mellom Svorkmo og Thamshavn, og var den første elektriske banen i Norge som fraktet både passasjerer og gods, og landets første privatbane bygd uten offentlig tilskudd. Den er verdens eldste vekselsstrømsjernbane som fremdeles er i drift.

Kobber- og svovelkisproduksjonen på Løkken Verk var viktig for tyskerne under andre verdenskrig, og Thamshavnbanen var for de også viktig. Noen av Norges mest kjente sabotasjeaksjoner, godkjent av den norske eksilregjeringen i London, ble gjennomført her under krigen, som da Bårdshaug transformatorstasjon ble sprengt i 1942, også kjent som Operasjon Redshank. Året etter ble et lokomotiv sprengt på Løkken stasjon. Et bilde av denne hendelsen finnes på Orkla Industrimuseum, og er den eneste sabotasjeaksjonen i Norge som er foreviget på bilde. På Orkla Industrimuseum befinner også Kongevognen seg, Norges best bevarte kjøretøy fra før 1914. Salongmotorvogn nr 4, som er det offisielle navnet, var Christian Thams private vogn og ble brukt som representasjonsvogn for selskapets ledelse, og ble levert til åpningen av banen i 1908, noe som dermed gjør den til verdens eldste motorsalongvogn fortsatt i drift. En av de originale lyspærene virker fremdeles, noe som gjør den til en av verdens eldste lyspærer. Kun en lyspære på brannstasjonen i Livermore, California, det såkalte Centennial Light, som er fra 1890-årene, men tatt i bruk i 1901, er eldre ifølge det man vet. I 2014 ble den 25 km lange Thamshavnbanen og 18 bygninger fredet av Riksantikvaren.

På Løkken Verk finnes også en annen severdighet verdt å få med seg, nemlig Gammelgruva, der man kan få guidet omvisning, og høre om livet til gruvearbeiderne helt tilbake fra 1600-tallet. I gruva arrangeres det også konserter. En fin dagstur er å ta med familien eller venner på en tur med Thamshavnbanen fra Orkanger til Løkken Verk, med en omvisning i Gammelgruva og industrimuséet før dere returnerer med toget til Orkanger igjen på ettermiddagen.

Meldal bygdemuseum

I bygda Meldal, bare en kort kjøretur på ti minutter fra Løkken Verk, kan man også besøke Meldal Bygdemuseum. Også dette muséet drives av Orkla Industrimuseum, og har en samling av gamle hus helt tilbake til 1600-tallet fra Meldal.

Gravråkstuggu

I Orkdal og Meldal finnes også flere gårder med overnattingsmuligheter og gårdsbutikker som er verdt et besøk. Storbuan gård på en sidevei mellom Meldal og Løkken Verk er en slik. Der kan du overnatte på selve gården, eller i Gravråkstuggu. Gården var i sin tid eid av Christian Thams. Litjbumyran naturreservat er her et yndet turområde, der du kan se traner og andre fuglearter på nært hold. Man kan også leie kano eller båt for å fiske. Storbuan har flere romslige hus med kurs- og konferansemuligheter, overnattingsmuligheter med kjøkken, bad og aktivitetsrom.

Av andre gårder kan nevnes Strandhonning på Geitastranda og Fosslykja bigård på Fannrem, som har egen birøkt og produserer honning lokalt. Haugen gård på Løkken Verk produserer te og urtesalt, mens Reinhekla på Fannrem og Hafella på Gjønnes har melk- og kjøttproduksjon. Reinhekla byr på tradisjonell gårdsmat, mens Hafella er et moderne gårdsbruk med 200 dyr, der du også kan delta i det daglige livet på gården.

Erik Drilen (besøkte Orkdal og Meldal kommuner i august og september 2017)

Trondheim: Trøndersk mat- og bryggerifestival

Frode Haarstad fra Oppdal Spekemat AS byr på spekemat av høyeste kvalitet.

Trøndersk mat- og bryggerifestival er blitt Norges ledende lokalmatfestival, og kan i år vise til 153 lokale matprodusenter og 22 lokale ølbryggerier. Utgangspunktet er råvarer og produkter fra Trøndelag. Både Fosen, Røros, Oppdal, Innherred, Lierne, samt Hitra og Frøya, og til og med Øst-Trøndelag (Jämtland) er representert. Her kan du i tillegg til å smake lokale retter, også kjøpe mat som du ikke finner i de fleste dagligvarebutikkene. Festivalen i år arrangeres 3.-5. august, i forbindelse med Olavsfestdagene, og trekker folk ikke bare fra hele Norge, men også turister fra utlandet.

Gjørund Romstad fra Romstad Gård i Bjugn er på plass med sine gårdsprodukter.

En av de lokale bakverkene som har fått stor omtale i Adressa og som har hatt utrolig stor omsetning på årets festival er Melhus Bakeris Ølsprøtt, en slags chips bakt på ølbryggingsavfall, eller mesk, som er fuktig knust korn som blir igjen etter at stivelsen er fjernet fra maltet. Bryggeriet To Tårn i Trondheim leverer åtte-ti tonn mesk årlig til Melhus Bakeri, og det er veldig spennende at det kan brukes til nye matprodukter. I alle fall har det solgt som varme hveteboller. Det spørs om pizza med blåskjell fra Åfjord har et like stort nedslagsfelt. Ellers på festivalen kan du smake spekemat og burgere av både elg, hjort og bjørn. Fisk og sjømat er det også mye av.

E.C. Dahls er selvsagt til stede på Bryggerifestivalen, som det store lokale bryggeriet, men også To Tårn, Austmann og Trondhjem Mikrobryggeri fra Trondheim. I tillegg kan festivalen by på spennende lokale trønderbryggerier som Stokkøy Bryggeri, Reinskloster fra Rissa, Ansnes Brygger fra Hitra, Inderøy Gårdsbryggeri og Røros Bryggeri og Mineralvannfabrikk, blant mange andre. De lokale ølbryggerne er som oftest veldig entusiastiske når det gjelder å diskutere øl og de ølsortene de har fremstilt, så her er det muligheter til spørre, diskutere og lære om øl. I tillegg til sjansen å få smake forskjellige typer øl, er det mulig å melde seg på introduksjonskurs om de forskjellige øltypene. Eller hva med å melde seg på et kurs i å brygge øl selv? Bakke Brygg har også det du trenger til å starte hjemmebryggingen på sin stand.

Stokkøy Bryggeri er fornøyd med festivalen.

 

Mye spennende på festivalen, med andre ord. Om du ikke rakk festivalen i år, er det bare å begynne planleggingen for neste år.

Erik Drilen (besøkte Trøndersk mat- og bryggerifestival i Trondheim 4. august 2017)

Agdenes med Leksa

Allerede når man kommer til kommunegrensen i Agdenes blir man gjort oppmerksom på hvilken status kommunen har hatt gjennom historien. Hvor mange kommuner kan slå i bordet med hermelin (pels av røyskatt) og et rødt skjoldhode som kommunevåpen? Skjoldet symboliserer at de kongelige i tidligere tider hadde tilhold i Agdenes. Den som kontrollerte Agdenes kontrollerte også all skipstrafikk inn og ut av Trondheimsfjorden, og med det store deler av Midt-Norge. Kommunen har med andre ord en meget strategisk plassering.

Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no

Bosetting i området som dagens kommune omfatter, kan spores minst 6000 år tilbake i tid. Her finnes hustufter og gravhauger fra både steinalder og bronsealder. Hopper man noen tusen år fram i tid, til midten av 900-tallet, til Selva, der det lå et høvdingsete, eller slott eller kongsgård om man vil. Der bodde Håkon Grjotgardson jarl, som hadde herredømme over innseilingen til Trondheimen. Da Harald Hårfagre kom nordenfjells for å samle landet til et felles rike, var Håkon Grjotgardson høvding over hele kysten fra Nordmøre til Lofoten. Jarlen sluttet seg til Harald Hårfagre og ble en av hans fremste menn. Jarlen hadde også en datter, Åse, som ble gift med Harald Hårfagre, og ble det samlede Norges første dronning.

Agdenes er nevnt flere ganger i de norrøne sagaene. Eindride Ljoksa i Kong Sverres saga, hans etterkommere, hirdmennene fra Leksa (Ljoksnasveiene, eller Ljoksnabrødrene) i Håkon Håkonssons saga, for å nevne noen. Høvdingssetet til Håkon Grjotgardson er nevnt ved flere anledninger, ikke bare forbindelsen til Harald Hårfagre, som nevnt i forrige avsnitt, men det var også her Halvdan Svarte forsøkte å brenne inne halvbroren Eirik Blodøks.

Kong Øysteins havn

Helt øverst på Agdenes finner vi Kong Øysteins havn, nevnt i både Håkon Håkonssons saga, Snorres kongesagaer og Magnussønnenes saga. Det er ikke så mye igjen av den havnen, bygget rundt år 1100, som er synlig for vanlige turister i dag. Kun skansevollen, samt moloen som er delvis synlig i fjæresteinene. Dykkere har funnet rester av konstruksjoner på havbunnen på 7-8 meters dyp. Flere undersøkelser pågår, og det er innført et midlertidig dykkeforbud i området mens Vitenskapsmuseet i Trondheim utfører sine undersøkelser. Ved siden av havnen ligger Vertshuset Kong Øystein, hvor du kan innta god mat og drikke.

Kong Øysteins havn

Er du på leting etter skatter, er kanskje Olav den Helliges skatt av interesse? Ifølge historiske kilder ligger deler av denne på bunnen av fjorden utenfor Agdenes. Danskekongen Christian III hadde sendt to skip til Nidaros for å hente denne kirkeskatten til København for omsmelting i kongens skattkammer. Alle Olavs relikvier og helgenskrin ble samlet og brakt om bord i skipene. Det største av skipene sank utenfor Agdenes, men en kvittering fra kongens rentemester gir en detaljert beskrivelse over skattene som aldri nådde fram. Deriblant skal være et prosesjonskors av sølv som var offergave av helgenkongens søstersønn Guttorm Ketilson etter hans seier over Dublinkongen Margard i 1052, kirkeklokker fra Nidarosdomen, samt en del mindre klenodier som kalker, edelstener fra altertavlen, gull og sølv og andre kirkeskatter. Man regner med at om noen finner skatten i havdypet utenfor Agdenes, er det stor sjanse for at metaller som finnes er intakt. Både amatørdykkere og profesjonelle dykkere har forsøkt å lete, men havet utenfor er dypt og strømmen sterk.

Agdenes fyr

Like ved Kong Øysteins havn finner vi også Agdenes fyr fra begynnelsen av 1800-tallet, samt Tjalvehelleren, et steinoverheng der Olav Tryggvason og hans følge skulle overnatte i år 995. Det var herfra trellen Kark dro for å drepe Håkon Ladejarl, som var en motstander av Olav Tryggvason. Som takk for drapet ble Kark halshugget av Olav Tryggvason. Ifølge historien ble Karks hode plassert på stake på Munkholmen utenfor Trondheim sammen med hodet til Tore Klakka, som var Håkon Jarls spion, og som også ble halshugget av Olav Tryggvason. De som er årvåkne har sikkert sett at Karks hode ligger ved føttene til Olav Tryggvason på statuen på Trondheim Torg.

Kjører man sørover kommer man snart til Selva. Ved Selva kro står det et minnesmerke til minne om Nekolai Dahl, som vil bli husket for sitt banebrytende arbeid ved organisering av omsetning av fersk sild og fisk, og utviklingen av frysemetoden som kunne utnyttes industrielt. Metoden bygde på kuldeblandingsprinsippet som bestod av is og salt, kjent som Dahlen-metoden. Dahl tok ut hele 17 verdenspatenter, alle med tilknytning til fiskeindustrien. I 1936 ble han tildelt St. Olavs ridderkors for sitt arbeide.

Neste stopp på turen sørover er Lensvik, kommunesenter og største bygd i Agdenes. Fra eldgammel tid ble Lensvik regnet som den luneste og sikreste havnen i hele Trondheimsfjorden, særlig fra vikingetiden og til og med seilskutenes tid ble den ofte benyttet som liggeplass i all slags vær. Av severdigheter i Lensvik er Lensvik kirke fra 1863.

Av monumenter i Lensvik er statuen av Harald Grønningen den mest synlige, der den står i parken ved hovedveien. Harald Grønningen trenger vel ingen introduksjon for den eldre garde. Langrennsløper med to OL-gull fra Grenoble i 1968, tre sølv fra henholdsvis OL i Squaw Valley i 1960 og Innsbruck i 1964, samt sølv i VM i 1962 i Zakopane og gull i VM i 1966 i Oslo. I tillegg flere norgesmesterskapstitler og andre utmerkelser. Medaljesamlingen hans er utstilt i Lensvik Flerbrukshus. Ved Lensvik skole står to andre monumenter. Den ene er til minne om Lars H. Selbæk, som er kjent som grunnleggeren av jordbærnæringa i Lensvik. Jordbær fra Lensvik, eller Lensvikbær som de også kalles, er kjent langt utenfor landets grenser. Det andre monumentet er til minne om Ole Singstad, ingeniør som ble født i Lensvik, flyttet til USA, og ble kjent som mannen som klarte å bygge tunnel under Hudsonfloden fra New Jersey til Manhattan. Mange av datidens ledende ingeniører, samt oppfinnergeniet Thomas A. Edison, mente det var umulig. Singstad klarte det, og kalles nå tunnelpioner.

Helt sør i Agdenes kommune ligger Ingdalen. Grenda fikk egen kirkegård i 1869, men Ingdalen kapell ble ikke vigslet før 1960. Det spesielle med dette kapellet er at 60% av kostnadene ble dekket av innsamlede midler og gaver i grenda. Mer severdig er nok Ingdalsfossen industristed, med demningen, sagbruket (den første vannsaga ble anlagt på 1600-tallet), vadmelsstamperiet (vadmel er et pent ullstoff som ble brukt til å lage klær både til arbeidstøy og festbruk. Vadmelsstamperiet var i drift på midten av 1800-tallet) og møllebruket (som kvernet korn til mel, helt fra 1600-tallet).

På vei nordover igjen vil jeg anbefale å svinge av mot Øyangen. På veien dit ligger Ligård Ski & Veteranmaskiner, en privateid samling av maskiner, deriblant et tyvetalls traktorer, redskaper og andre gjenstander – det meste knyttet opp mot landbruket og livet for øvrig på en gård i Trøndelag mellom 1850 og 1950. I egen avdeling finner man en skiutstilling med ski som har blitt brukt av lokale skiløpere, deriblant Harald Grønningen. Fra Harald Grønningen inkluderer også utstillingen en av hans OL-drakter og flere par skisko, og ikke å glemme, den originale statuen av Harald Grønningen, som pleide å stå ved Lensvik skole. Den som står i parken i Lensvik er nemlig ikke den originale. Merk at man må ringe og varsle på forhånd om man ønsker å se samlingene på Ligård.

Fra Selva kan man svinge mot Værnes. Foruten å være en fin kjøretur langs fjorden til et idyllisk sted, finner man også her Værnes camping & marina, samt Agdenes kirke fra 1856. Agdenes kirke er hovedkirken i kommunen, og orgelet fra 1914 ble i stor grad betalt av utvandrede agdenesinger, bosatt i USA. På Værnes ligger også fergehavn for ferger som kan ta deg til øya Leksa, som også er en del av Agdenes kommune, samt til Storfosna og Garten i Ørland kommune. Fra Valset kan du reise med ferge til Brekstad. Jeg har tidligere skrevet om Fosenhalvøya her.

Mellom Valset og Værnes

Leksa er absolutt verdt et besøk. Det kan kanskje høres litt kronglete ut å måtte ringe til fergeselskapet senest en time før avgang for å gi beskjed om at du skal til Leksa, men turen står i ruteplanen, så det er egentlig ingen omvei.

Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no

Leksa har noen av de eldste minnesmerkene i hele Agdenes kommune. Her finnes hustufter fra steinalderen, datert helt tilbake til 5000-7000 år siden, og gravhauger fra bronsealderen, hvorav den største er imponerende 63 meter lang, fra ca 1800-650 f.Kr. Hustuftene og gravhaugene ligger sørøst for det høyeste punktet på øya, den 102 m høye Jøtuldalskallen. Det ligger også to gravhauger i Håvika. Leksa er flere ganger nevnt som et strategisk viktig punkt i historien, både i de norrøne sagaene, men også i norsk krigshistorie, da øya ligger ved innløpet til Trondheimsfjorden. Tyskerne så også denne strategiske fordelen under andre verdenskrig, og bygde et festningsanlegg på vestsiden av øya, i Gangstøa. Der var det under krigen stasjonert 300 tyske soldater, samt 60-70 polske og russiske krigsfanger. Ruinene av festningsanlegget står fortsatt og er verdt et besøk. Grunneier har dog satt opp skilt om at ferdsel er på eget ansvar.

Leksa i dag har ikke lenger den strategiske plasseringen for skipstrafikk og bevoktning av Trondheimsfjorden, men er blitt en idyllisk kystperle plassert mellom Agdenes og Snillfjord på den ene siden, og Hitra på den andre siden. Kun et tredvetalls mennesker bor her fast, og fire gårder er i drift på de to øyene Nord-Leksa og Sør-Leksa, som er forbundet med ei bru over Lekssundet. Det er mange ferieboliger på øyene.

Erik Drilen (Agdenes’ fastland besøkt 14. mai og Leksa besøkt 20. mai 2017)

Skansen Bru i Trondheim

Trondheim har to bemerkelsesverdige bruer. Den ene, Gamle Bybro, også kjent som Lykkens Portal, kjenner alle. Den andre er ikke like kjent, men er minst like bemerkelsesverdig, da den er Norges eneste, og en av få vippebruer av denne typen som finnes igjen i verden. Samtidig har den noe til felles med den mye mer berømte Golden Gate Bridge i San Francisco. Jeg snakker selvsagt om Skansen bru, eller Skansen jernbanebru, som den også kalles.

Skansen bru ble først åpnet i 1918, og ble designet av den amerikanske ingeniøren Joseph B. Strauss (1870-1938), mannen som også hadde ansvaret for Golden Gate Bridge i San Francisco. Det spesielle med denne brua er at den er en vippebru, eller klaffebru, med kontravekt opphengt i et bjelkeparallellogram, og som ved hjelp av motorer og tannhjul kan løfte og senke brua for å slippe gjennom båter. Skansen bru er med sine 52 meter det lengste bevegelige bruspennet i Norge. Siden 2006 har brua vært fredet av Riksantikvaren som et kulturminne.

Erik Drilen

Røros: Rørosmartnan

I 1644 ble det funnet kobbermalm i Rørostraktene. Røros Kobberverk ble satt i gang og innen et par år ble bergstaden Røros grunnlagt. På grunn av gruvedriften ble Røros et travelt handelssted. Bergverkssamfunnet var avhengig av tilførsel av matvarer og forsyninger. Fra alle kanter kom folk for å selge korn, fisk, kjøtt, melkeprodukter, tobakk, skinn, brennevin, redskaper, hester og alle andre nødvendigheter for gruvedrift og husholdning. Varene ble fraktet med hest og slede på vinterstid, allerede tohundre år før den første offisielle Rørosmartnan.

Mange av de lokale kler seg som for over hundre år siden.

I kongelig resolusjon av 1853 het det: «Fra 1854 af skal der i Røros afholdes et Marked, der begynder næst siste Tirsdag i Februar Maaned og varer til den paafølgende Fredag». Senere ble den utvidet til lørdag. Årets martna er den 164. i rekken. På disse fem februardagene forvandles Røros til en livlig markedsplass med et folkeliv og stemning som du ikke finner noe annet sted, i hvert fall ikke i Norden. Å komme til Bergstaden med sine historiske bygninger er som en tidsreise flere hundre år tilbake i tid. Etter at byen ble gjenoppbygget etter at svenske tropper ødela den i 1679, har byen unngått ødeleggelser av brann, og husene står derfor slik de gjorde for over trehundre år siden. Det historiske sentrum av Røros har derfor fått en fullt fortjent plass på UNESCOs verdensarvliste.

Rørosmartnan er først og fremst et handelsmarked, men også en vinterfest med kulturelle innslag, som konserter, dans, revyer og historieformidling. For barna er det tivoli og kjøring med hest og slede. Det er også mulig å kjøre rein med slede. Røros er et av de ledende distriktene i Norge på lokal mat. Her får du både prøvesmakt og kjøpt lokale spesialiteter som bl.a. spekepølse av rein, elg og moskus, i tillegg til tynnkake, ost og mye annet. Handelsmennene kommer fra, foruten Røros og omegn, også fra Østerdalen, Hedmark, Gauldal, Selbu og Tydal, og til og med fra Jämtland og Härjedalen i Sverige.

Røros er kjent for å være ett av de kaldeste stedene i Norge. Er det kaldt, kan du få varmet deg med varm kaffe eller gløgg, og du kan spise hjemmelagde kjøttkaker eller vafler. I disse historiske omgivelsene velger også mange å kle seg slik man gjorde for over hundre år siden. Er det fest skal det være gjennomført.

Det er rundt 250 utstillere og nærmere 80.000 mennesker som besøker martnan hvert år. Du kommer deg enklest til Røros med tog fra Trondheim eller Oslo/Hamar. I forbindelse med martnan setter også flere turoperatører opp busser. I tillegg kan man fly til Røros fra Oslo. Ønsker man å overnatte på Røros under martnan må man bestille i god tid på forhånd.

Erik Drilen (besøkte Rørosmartnan 24. februar 2017)