Kategoriarkiv: Norge

På fjelltur i Snåsa

Ismenningen Fjellstuggu i Snåsafjellene.

For mange kan man få inntrykk av at Snåsa er en kommune de fleste kjører tvers gjennom på E6 for å komme seg nordover eller sørover.

© norgeskart.no

Til tross for bare drøye 2.000 innbyggere er ikke Snåsa noen liten kommune. Med nesten 2.500 kvadratkilometer er den Trøndelags nest største kommune og på størrelse med gamle Vestfold fylke. Omtrent halvparten av kommunens befolkning bor i administrasjonssenteret Snåsa.

Snåsa er forøvrig en tospråklig kommune, der norsk og sørsamisk er likestilt. Kommunen er der sørsamenes språk står sterkest, og om noe sted her i landet skal regnes som sørsamenes hovedstad, må det være Snåsa.

I Snåsa er det fjellturer som gjelder. Og om du ikke har hytte der selv, er det ikke noe problem å få leid seg inn.

Ismenningen Fjellstuggu har 29 sengeplasser fordelt på sju rom i hovedbygget og to frittstående hytter. Du kan bestille rom som privat, men hele eller deler av anlegget kan også leies til familietreff eller virksomheter som ønsker å avholde møter, arrangement eller naturopplevelser. Sengetøy er levert av Mascot Høie på Ørlandet.

Anlegget tilfredsstiller de nyeste handicap-kravene og er godkjent for blant annet leirskoler. Det er mulig å kjøre buss helt opp til fjellstuen.

I spisesalen kan det dekkes opp til 60 personer.
Baren har alle rettigheter.

Ismenningen Fjellstuggu kan også dekke festbord for 60 mennesker ved større arrangement. De har også bar med alle rettigheter og wifi.

Storm Stjern Ledang er fornøyd når han får være med å fiske. (Foto: Skjalg Ledang)
Ikke minst når han stolt kan vise frem fangsten etterpå.

Snåsafjellene er kjent for sitt rike dyreliv og er et populært område for både jakt og ferskvannsfiske. Man kan leie båt eller kano bl.a. i Ismenningen, Grønningen og Langvatnet. Husk fiskekort, som man kan bestille på nett. Flere steder kan man også bade, bl.a. ved Ismenningen Fjellstuggu.

Å «gå i fjellgårdene» sier man i Snåsa. Med det mener man å gå tur over flere dager i Snåsas fjellheim. Nesten halve kommunen ligger i Norges fjerde største nasjonalpark, Blåfjella-Skjækerfjella, med mange forskjellige turløyper. Noen av fjellgårdene med bevertning og muligheter for overnatting er Gjevsjøen, Holden, Gaundalen og Gressåmoen.

Spesielt førstnevnte, Gjefsjøen fjellgård, bør interessere den som er opptatt av krigshistorie. Rype var kodenavnet på en amerikansk fallskjermstyrke, som ble droppet i Snåsafjellene tidlig på våren 1945. Styrken, som hovedsakelig bestod av norskamerikanere, ble ledet av William Colby, og som senere ble CIA-sjef, hadde som oppgave å drive geriljaaksjoner bak tyskernes linjer, og sabotere jernbanen mellom Steinkjer og Grong. De hadde base på Gjefsjøen fjellgård.

Skjækerfjella

Ett av flyene med soldater som ikke nådde fram, styrtet i Snåsafjellene. Et minnesmerke, en pyramide, ble reist på Plukktjernfjellet, til minne om de tolv soldatene som ble drept, etter krigen. Bygningen på Gjefsjøen fjellgård, som ble brukt som hovedkvarter for Operasjon Rype er nå under restaurering.

Snåsa er også kjent for å være bygda med flest setrer i det gamle Nord-Trøndelag. Flere av snåsasetrene vil du kunne besøke når du følger noen av de nevnte turløypene fra Ismenningen og Grønningen.

Det går ingen bilveier til disse setrene, og for å komme til de må man gå til fots. Til gjengjeld får man oppleve Norge slik det var for hundre år siden. Her er husdyr og budeier, og maten framstilles på tradisjonelt vis. Melkebilen kommer ikke til setrene, så melken blir foredlet på stedet. I tillegg får man høre mange historier, både om setrene, men også om dyrene og naturen, langt borte fra storbyens stress og mas. Kanskje får du se reinsdyr også.

Bølareinen

Selv om kommunen ikke er av de folkerikeste i Trøndelag, er Snåsa full av historie. Det finnes spor som beviser at det var mennesker her for minst 6000 år siden. Bølareinen er en av Norges mest kjente helleristninger, og ligger tett ved Snåsavatnet. Strengt tatt ligger Bølareinen i Steinkjer kommune, men mye av området med rundt 30 figurer ligger også på snåsasiden, og driftes av Saemien Sijte, sørsamenes museum og kultursenter i Snåsa. Det er naturlig å stoppe her på sørsiden av Snåsavatnet på vei til Snåsa. På kaféen er det også enkel matservering i tillegg til produkter av reinkjøtt og andre lokale råvarer.

Av severdighetene i Snåsa sentrum er det verdt å få med seg Saemien Sijte, for å bli kjent med den sørsamiske kulturen.

Ikke langt unna samenes museum ligger også barndomshjemmet til Snåsamannen, Joralf Gjerstad. Gjerstadhuset fremstår som det gjorde gjennom Gjerstads oppvekst. Medaljer og utmerkelser han har mottatt opp gjennom tidene er også utstilt her. Snåsa Hotell har også et lite Joralfmuseum, en miniutstilling om Joralfs liv og virke gjennom bilder og avisutklipp. En byste av Snåsamannen finnes også her.

Gjerstadhuset
Snåsa kirke

I sentrum av Snåsa kan man nå det meste til fots. Snåsa kirke ligger heller ikke langt fra Saemien Sijte og Gjerstadhuset. Den eldste delen av kirken er fra første halvdel av 1200-tallet, den nye delen ble ferdig i 1869. Altertavlen er et praktfull treskjærerarbeid fra 1677. Også en del av prekestoltønnen er fra 1600-tallet, selv om resten av trappen og prekestolen ble laget i 1930-årene.

Rett ved kirken og Vinje prestegård står det to minnesmerker. Det ene er til minne om Bernt Julius Muus, født i Snåsa i 1832, utvandret til Amerika, der han ble sokneprest for norske innvandrere fra 1859. I 1874 grunnla han St Olaf College i Northfield, Minnesota.

Vinje prestegård er fredet.

Det andre minnesmerket er til minne om Ole Rynning, som også reiste til Amerika. Hans far var sokneprest i Snåsa. Rynning er mest kjent for å ha skrevet boka Sandfærdig Beretning om Amerika til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand, bedre kjent som Amerika-boka, som har fått en viktig plass i norsk utvandringshistorie.

17. maisteinen på Lysthusberget

Ole Rynning reiste også 17. maisteinen på Lysthusberget i 1835, i gangavstand fra Vinje prestegård. Dette monumentet skal være ett av Norges eldste nasjonalmonument, og utvilsomt Norges eldste 17. maimonument. Kong Karl Johan hadde få år tidligere forbudt markeringer for den norske grunnloven og grunnlovsdagen, og reisingen av 17. maisteinen var en protest mot dette. I dag holdes en blomsterseremoni ved steinen 17. mai hvert år.

Viosen ved Snåsavatnet.

Viosen er «gamlebyen» i Snåsa, og var det tidligere sentrum med bakeri, handelslag og kai. I dag er det stort sett bolighus her, mange i sjarmerende og gammel stil, og er absolutt verdt et besøk. Her er også badestrand og marina for fritidsbåter. Snåsa bygdemuseum, Vonheim, ligger også like ved Viosen.

Krigsmonumentet på Jørstad

Jørstad jernbanebru ligger på sørsiden av Snåsavatnet, ikke langt fra Breide og avkjørselen til Megard og Ismenningen. Den opprinnelige jernbanebrua ble sprengt av en norske sabotasjegruppe kjent under navnet Woodlark, som var en del av den britisk ledede Norwegian Independent Company No. 1, også kjent som Kompani Linge etter kompanisjefen Martin Linge. I dag er det et krigsminnesmerke på stedet, to støtter, én til minne om Operasjon Woodlark og én til minne om Operasjon Rype.

Husmannsplassen på Sandmoen

Husmannsplassen på Sandmoen representerer bygninger som var vanlige i Snåsa før i tiden. Andre husmannsplasser har enten blitt revet eller fått andre formål, og derfor var det viktig å få fredet Sandmoen, som er fra rundt 1845. Et viktig kulturminne i kommunen, som ligger mellom minnesmerket ved Jørstad jernbanebru og avkjørselen i Breide til Megard og Ismenningen.

På vei opp til Ismenningen kjører man også forbi Megard kirkested i Imsdalen, hvor det også er en St Olavskilde. Det sies at Olav den Hellige skal ha drukket av denne kilden, og at vannet har en helbredende kraft. Som med de fleste Olavskildene rundt omkring, er det vel heller usannsynlig at Olav den Hellige noen gang har satt sine bein på Megard, men det er verdt å gjøre et stopp ved den lille kirken og kilden. Den ligger på den nordlige pilgrimsleden til Stiklestad og Nidaros. Man antar at kirken ble bygget en gang på første halvdel av 1300-tallet.

Visste du forresten…

  • – at Snåsavatnet er Norges sjette største innsjø?
  • – …og at Snåsavatnet har sin egen sjøorm, Kudulla?
Snåsavatnet sett fra Viosen.

Erik Drilen (besøkte Snåsa og Ismenningen Fjellstuggu 15-16. juli 2020)

Refsneshagan (Indre Fosen)

Refsnesbautaen fra 1914 til minne om 30 menn fra Stjørna som kjempet i Napoleonskrigen 1801-1814

I mitt forrige innlegg skrev jeg om Bakstein kulturminneløype i Fevåg, Indre Fosen. Ikke langt unna finnes nok en kultursti: Refsneshagan.

Før i tiden var det et yrende liv på Refsneshagan, med landhandleri, bakeri, poståpneri og dampskipsekspedisjon. Med andre ord et naturlig samlingssted i bygda. Rutebåten fra Trondheim til Stjørna la også til på dampskipskaia her fram til 1956. Hovedhuset er fra 1882. I dag er husene forlatt og overlatt til naturen og forfall, men vil i de nærmeste årene bli restaurert og bli klargjort til nye behov i vår tidsalder.

Noe av det første du legger merke til når du følger stien oppover mot toppen av Refsnes, er bautaen. Den ble reist i 1914 til minne om de 30 mennene fra Stjørna, som ble sendt til Napoleonskrigen hundre år før (1801-1814) mot Sverige og Storbritannia. Kongeriket Danmark-Norge var Napoleons allierte på den tiden, og mange nordmenn ble også sendt i krigen. Etter Kielfreden i 1814 rakk Norge å signere sin grunnlov, før Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Etter at Norge ble selvstendig i 1905, ble flere bautaer reist til minne om de som kjempet for landets frihet, og på Refsnes valgte man å hedre de 30 fra Stjørna.

På Refsnes har mennesker bodd, jaktet og fisket i nærmere 9000 år. Langs kulturstien vil du komme over en stor steinalderboplass fra yngre steinalder (4000-1500 før vår tidsregning) som er ryddet fram.

Fra gammelt av var det tradisjon å gravlegge mennesker sammen med noen av deres eiendeler i en gravhaug. Med kristendommen endret denne skikken seg, og folk ble gravlagt etter kristne ritualer i vigslet jord på kirkegårder. De gamle gravrøysene fra steinalderen og jernalderen ble glemt og etter hvert overgrodd av mose og busker. På Refsnes finnes flere gravrøyser fra både steinalderen og jernalderen (1500 år siden). Disse har arkeologer ryddet fram igjen, og med informasjonsskilt langs kulturstien kan vår generasjon lære historien om våre forfedre som bodde her.

Utsikt fra laksevorpet.

På Refsnes finnes også et såkalt laksevorp, en gammel fangstmetode, der man ventet på laksen med en traktformet not. Fjellveggen var hvitkalket, slik at laksen trodde at den var på vei mot en foss. Fiskerne ventet til at nok laks hadde svømt inn i nota, for deretter å stenge den igjen. Fiskemetoden var vanlig fra middelalderen og helt fram til begynnelsen av 1900-tallet.

Stikkelsteinan.

Utroskap hadde man før i tiden også. En utro kone planla, sammen med sine to elskere, å drepe sin mann. Liket av mannen ble gjemt under en berghammer, og mannens båt ble satt på sjøen for at folk skulle tro at han hadde druknet. Dessverre for kona og elskerne ble udåden oppdaget. De ble dømt til døden på Refsnes, og hodene deres ble plassert på hver sin holme utenfor. Disse holmene heter den dag i dag Stikkelsteinan.

Kommer man fra Sørfjorden til Refsnes, vil man også oppdage to bruer, som var del av den gamle hovedveien til Rissa, over Fevågskaret til Mælan, bygd på 1920-tallet, helt til den ble avløst av en ny hovedvei over Hogsdalen på slutten av 1960-tallet. Saga bru er en steinhvelvsbru over Sagelva, bygd i 1919. Dalen bru er en steinbru over Dalelva bygd i 1912. Nye bruer ble bygd ved siden av de gamle og åpnet i henholdsvis 1978 og 1979.

Gjengitt med tillatelse fra Norgeskart.no

Erik Drilen (besøkte Refsneshagan 17. juni 2020)

Fevåg: Steinalderhistorie, eventyr og skipsvrak

En av flere havfruer på berget langs Bakstein kulturminneløype.

Få mennesker her i verden reiser like mye som oss nordmenn. De aller fleste velger å reise ut av landet i ferien, men situasjonen med Covid-19 har gjort at vi må tenke alternativt i år. Utenlandsferie blir byttet ut med norgesferie eller kanskje til og med hjemmeferie.

Er du heldig er puben åpen.

Men hvor godt kjenner du nærområdet ditt? Selv om jeg tidligere har kjørt rundt hele Fosen og skrevet om Fosenhalvøya, må jeg innrømme at jeg fortsatt kommer over perler som jeg ikke visste om.

Skipsvraket «Crete Joist» har ligget i fjæra i snart 80 år.

Selv om Fevåg ligger i nabokommunen, og på den andre siden av fjorden, er det ingen grunn til at jeg ikke burde ha kjent til Bakstein kulturminneløype der. Skipsvraket «Crete Joist» kan jeg til og med se hjemmefra med en god kikkert. Men det måtte altså en post på Facebook til for at jeg skulle bli gjort oppmerksom på den.

Er du interessert i historie og eventyr, så er turen dit så absolutt verdt å anbefale.

Fevåg ligger ved innløpet til Stjørnfjorden, 21 km fra kommunesenteret Rissa i Indre Fosen kommune i Trøndelag, om du ikke er kjent med området. Du tar av mot havna ved Coop Marked i Fevåg.

Du går fra Ungdomshuset, hvor det for øvrig også er parkeringsplass, og følger grusveien til du kommer til et skilt der det står Kulturminneløype. Derfra går det en enkel sti over myr og berg, som passer for hele familien. Underveis vil du møte på skilt som forteller om funn fra steinalder og jernalder.

Når stien igjen møter grusveien på den andre siden, på Baksteinneset, vil du bli møtt av kjente og kjære skikkelser fra eventyr og sagn. Alt fra huldra, nøkken og troll, til havfruer og de tre bukkene Bruse. Og ikke minst Knerten.

Huldra og nøkken.

Når man følger grusveien tilbake til Fevåg vil man snart oppdage et skip som ligger i fjæra. Den 57 meter lange betonglekteren «Crete Joist» har ligget der helt siden 1943. Det unike med den er at den er laget av betong, og har derfor ikke rustet bort, slik mange andre forlis gjør etterhvert.

«Crete Joist» ble bygget i 1920 ved verftet Blackett’s Concrete Ships Ltd i Thornaby-on-Tees, England. Skipet ble kjøpt av Christiania Portland Cementfabrik i 1924, der det ble brukt til frakt av kalkstein fra Langøya til Slemmestad. I 1941 ble skipet solgt til Bergen Kullkompagni. Under andre verdenskrig tok tyskerne beslag i skipet, og det ble satt inn i koks- og kulltrafikk mellom Trondheim og Ålesund.

Ifølge Stjørna Heimbygdslag og kilder i Fevåg forliste den under en storm vinteren 1943. «Crete Joist» var da under slep som røk, og skipet drev i land i fjæresteinene i Fevåg. Der har det ligget siden. Man har forsøkt å trekke skipet av land uten å lykkes. Man har også forsøkt å sprenge det for å fjerne det, men «Crete Joist» synes å være bygd av usedvanlig sterk betong. I stedet har skipet blitt liggende, og blitt en lokal turistattraksjon.

Kulturminneløypa er totalt 5,1 km.

Når man først er i Fevåg bør man også ta en titt på havna og bryggerekka. De fleste gamle husene og naustene her ble bygget på 1800-tallet.

Gjengitt med tillatelse fra https://www.norgeskart.no/

Erik Drilen (gikk kulturminneløypa i Fevåg 4. juni 2020)

Ørland: Flyvraket på Tønnølsfjellet

Utsikt over Ørlandet, Storfosna og Hitra fra Tønnølsfjellet.

Tåken lå tett over Oksvoll og Nes denne sommerdagen. Et fly kunne høres. Motorduren var høy. Det måtte ha flydd veldig lavt. Så ble det stille. Timer senere var det fullt av tyske soldater ved Tønnølsfjellet. Et fly hadde styrtet i fjellet, rett ved Steinvikskardet, denne fredagen 27. juni 1941.

Krasjstedet sett nedenfra på østsiden av fjellet.

En tysk Junkers Ju 52/3m, et kombinert passasjer- og transportfly med 14 soldater om bord, var på vei fra Banak, via Bardufoss, til Værnes. Soldatene var på vei hjem på perm. Tolv av de, inkludert tre crewmedlemmer, døde umiddelbart i flykrasjet. Én døde ved et Luftwaffe lasarett i Trondheim tre dager senere.

Den fjortende, Eugen Ruoff, hadde blitt kastet ut av flyet i krasjet og overlevde. Forkommen og med mange brudd i kroppen ble han også levnet små sjanser av legene til å overleve. Mot alle odds kom han seg og døde først i 2006 i en alder av 88 år.

Fosen Turlag har laget merket sti opp til Tønnølsfjellet og stedet for flyvraket. Det er en 6,6 km gåtur fra vannverket på Nes, bratt sti opp Olaklova, over bekkefaret og opp til åpent fjellterreng. På sørsiden av fjellet har du fantastisk utsikt over Nes, Ørlandet, Tarva, Storfosna og Hitra. Planlegger du godt kan du også få med deg Hurtigruten når den passerer.

© norgeskart.no

Det går merket sti rundt fjellet, mot krasjstedet, opp til de tre vardene på toppen av Tønnølsfjellet (374 m.o.h.), og videre tilbake til den samme stien der vi kom opp.

I dag, nesten 80 år senere, ligger det fortsatt flydeler oppe på Tønnølsfjellet. Dog ikke så mange. Mesteparten av vrakdelene lå lenge nedenfor fjellet, men de er borte i dag. Området er i dag vernet og det som fortsatt ligger der må ikke flyttes på.

En alternativ merket sti til flyvraket går fra parkeringsplassen i Risvika, ved fylkesveien rett nord for Bjugnholmen.

De tretten omkomne ligger i dag gravlagt på Havstein krigskirkegård i Trondheim.

Det finnes flere minner fra andre verdenskrig på Fosen. Jeg vil forsøke å besøke flere av disse i tiden framover, og skrive om disse.

Erik Drilen (besøkte Tønnølsfjellet 21. april 2020)

Jul før jul på Austrått

Helgen 23. og 24. november avholdes det årlige julemarkedet i Austråttborgen på Ørlandet. Her har du muligheten til å kjøpe julegaver produsert i nærområdet, alt fra strikkede votter og gensere, prima saueskinn, annet håndverk og brukskunst, til flatbrød, lefser og annet bakverk, sild, grønnsaker, og ikke minst spekepølse av utegris og skotsk høylandsfe. Du kan også kjøpe med deg tomtebrygg eller saft og gløgg laget av aroniabær.

Arrangementet passer for hele familien, da det også er mange aktiviteter for barna. Åpen kafé med julegodsaker, pyntede juletrær, konserter og historier om jul før i tiden og overtro. Det blir også mulighet til å kjøre med hest og vogn utenfor borgen.

Austråttborgen er åpen begge dager fra kl 1100 til 1600.

Jeg har tidligere skrevet om Austrått her:

Førjulshelg på Austrått

Fantastiske Fosen

Erik Drilen (besøkte Austrått 23. november 2019)

Namsos – Trønderrockens hjemby

Åge Aleksandersen, trønderrockens far.

Det var her det hele startet. Altså trønderrocken. I Namsos. Det var her Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Per Erik Wallum og de andre medlemmene i Prudence slet ut sine første skosåler. Det har blitt femti år siden et av Norges mest legendariske band ble startet i denne byen. Inspirert av The Beatles, Bob Dylan, The Band og Jethro Tull, med trekkspill og fløyte, først med tekster på engelsk, etterhvert på trøndersk, fikk musikken deres betegnelsen trønderrock.

En helt udramatisk historie fra Prudence-tida.

Åge og Terje har fortsatt denne arven helt fram til i dag, og underveis har noen flere hengt seg på, i all særdeleshet D.D.E., også fra samme by. De som har levd noen tiår vil nok også huske Stein Ingebrigtsen, også han fra Namsos. De yngre kjenner vel bedre hans sønn, Christian Ingebrigtsen, best kjent fra den internasjonale popgruppa a1.

Byens mest kjente museum er utvilsomt Rock City, også kjent som Trønderrock-museet. Det er også det du får her: Trønderrock. Stedet er et opplevelsessenter som forteller historien om musikkstilen helt fra den oppstod med Prudence på Mellingsmoen Samfunnshus på Namsskogan en gang på slutten av 1960-tallet, frem til i dag med nye trønderrockere som bl.a. Chand Torsvik.

Mellingsmoens scene med originalt interiør og Prudence’ egne instrumenter er utstilt. Åge Aleksandersens Verdensrommet, hans skrivestue og hjemmestudio fra tiden han bodde på Flatåsen i Trondheim er gjenskapt, selvsagt med originale instrumenter og gjenstander. Med berøringsskjermer får du en guidet rundtur i rommet der Åge skrev sine største sanger, som fortsatt i dag spilles på hans konserter.

Terje Tysland. Hans Rotmo og Vømmøl Spellmannslag, selvfølgelig med Rotmos lurk er der, en to meters lang seljestokk med en beksømsko i enden. D.D.E. og selv Stein Ingebrigtsen har fått plass i Rock City. Instrumenter, gullplater, spellemannspris og andre troféer er utstilt. Selvfølgelig får du også se alle platecoverene som vi trøndere vokste opp med.

Selv Rema 1000 er preget av at du er kommet til Rock City.
Scandic Rock City Hotel og Rock City sett fra byfjellet Klompen.

Når du besøker Namsos er det naturlig å legge turen innom Rock City. Skal du overnatte ligger Scandic Rock City Hotel rett ved siden av, med utsikt over Namsenfjorden. I en rekke andre land har Hard Rock Café sin egen hotellkjede, Hard Rock Hotels. Scandic Rock City er sannsynligvis det nærmeste du kommer i Norge.

© Scandic Rock City

Interiøret på hotellet har musikk som tema, også på rommene. Selvsagt snakker vi også her om trønderrock. For øvrig har hotellet både restaurant, bar og møterom.

22. juli monumentet.

Om du går ned mot fjorden og småbåthavnen bak hotellet kommer du først til Utøya-monumentet, til minne om de 77 som ble drept i terrorangrepet 22. juli 2011, 69 ungdommer som døde på Utøya og åtte som døde i regjeringskvartalet i Oslo.

Fortsetter man mot småbåthavna kommer man til Vinsjan på kaia, et morsomt monument basert på D.D.E.s sang med samme navn, og et minne for sagbruk og sjøfolk i Namsos. Selve monumentet er to vinsjer og et skilt som peker i retning Bergen, Murmansk og Mo. Rundt plassen er det utdrag fra tekster fra trønderske artister, og med sjø og hav som tema, som Prudence’ «Sailor Song», Åge Aleksandersens «Dekksguten» og selvsagt D.D.E.s egen «Vinsjan på kaia».

Bare for å markere at Namsos er Rock City og trønderrockens hjemby, har også Åge Aleksandersen fått sin egen statue i byen. Selvsagt står den på Festplassen, dvs på hjørnet der Kirkegata og Herlaugs gate møtes.

Namsos kirke.

Namsos har selvsagt også en rekke andre severdigheter. En av de står bare hundre meter fra Åge-statuen, nemlig Namsos kirke. Rød teglsteinskirke som ble innviet i 1960. Moderne kirke, og kirketårnet er frittstående ved siden av.

Kulturhuset bare et steinkast unna huser bl.a. bibliotek, konsertsal, kulturkafé og ikke minst Kunstmuseet Nord-Trøndelag, som kan være verdt å få med seg.

Om du skulle stusse over at Kulturhuset ligger i Stasjonsgata, kan jeg opplyse at ja, Namsos har hatt jernbane. Faktisk er den aldri offisielt blitt nedlagt, men det går ingen tog lenger. Historien rundt dette kan jeg komme tilbake til ved en senere anledning, når jeg skal skrive om Fiskeveien, som starter i Namsos og ender i Krokom i Jämtland, Sverige.

Fra Namdalsmuseet.

Namdalsmuseet er byens folkemuseum og kulturhistoriske museum. Her finner du alt fra gårdsbygninger fra 1700-tallet, gjenstander helt tilbake fra 1500-tallet, til gjenstander du kjenner igjen fra din egen barndom og helt fram til i dag. Totalt 24 hus, samt 13.000 gjenstander og fotografier finnes på museet. Av årlige arrangementer her kan nevnes Kulturmartnan midt i august og Julemarkedet den andre helgen i desember.

Fra Namdalsmuseet.

Namsos er ingen gammel by, grunnlagt i 1845, og med bare drøyt 13.000 innbyggere i kommunen, er det meste i byen innenfor gåavstand. Veldig befriende er det at det ikke er noe problem å finne parkeringsplass når man kommer med bil, og at parkeringen attpåtil er gratis så lenge man følger henvisningene om hvor lenge man kan stå.

Klompen sett fra sentrum.

Faktisk er sentrum av Namsos så lite at du kan gå på markatur rett etter shopping eller restaurantbesøket uten å måtte sette deg i bilen først. Bjørumsklumpen, eller bare Klompen som lokalbefolkningen sier, ligger praktisk talt midt i sentrum, bare noen meter høyere opp.

Utsikt fra Klompen.

Om du starter i Kirkegata har du to muligheter. Du kan enten følge en merket sti rett opp fra veien. Merk at denne kan være noe bratt for enkelte og kanskje krevende for små ben. Vær også obs på at denne kan være glatt om det er vått. Det er gelender man kan holde seg i på deler av stien.

Utsikt fra Klompen.

Fordelen med denne stien er at du også har mulighet til å se på et par bunkerser fra andre verdenskrig. Disse er en del av Fredriksberg Bunkersanlegg. Om du ikke finner de, så treffer du helt sikkert på noen lokale som kan fortelle deg veien.

Den andre veien opp til Klompen følger du bare Kirkegata helt til den går over i Fjellvegen. Denne tar deg helt til topps, til den beste utsikten over byen. Jeg vil anbefale å gå veien ned igjen, da det som sagt kan være bratt og glatt ned stien.

For å få med deg Norsk Sagbruksmuseum må du ta veien over Namsosbrua til Spillum, men ikke lenger enn at du kan se sagbruket fra strandkanten i Namsos. Veien er skiltet når du kommer til Spillum, så det er ikke vanskelig å finne.

Sagbruksmuseet er lokalisert sammen med Spillum Dampsag & Høvleri, og er en av fire avdelinger i Museet Midt, som også inkluderer allerede omtalte Namdalsmuseet i Namsos, Nord-Trøndelag fylkesgalleri i Kulturhuset i Namsos, samt kystmuseet Norveg i Vikna. Sagbruksmuseet forvalter en nasjonal gjenstandssamling med sagbruksutstyr fra store deler av landet, i tillegg til det tekniskindustrielle kulturmiljøet Spillum Dampsag & Høvleri, og det vernede fartøyet M/B Hauka.

Erik Drilen (besøkte Namsos 7. september 2019)

I Vangsgutanes rike

Kårvatn innerst i Todalen.

For den tegneserieinteresserte var Vangsgutanes julehefter alltid kjærkomment lesestoff når det nærmet seg jul. Kanskje var tegneserien noe av det norskeste og mest folkelige av alle tegneserier her i landet, utvilsomt av alle tegneserier på nynorsk i hvert fall. Noen vil kanskje si at 91 Stomperud slår Vangsgutane på popularitet og folkelighet, men til de må jeg fortelle at vår norske 91 Stomperud er basert på den svenske 91:an Karlsson. Noen vil kanskje nevne Smørbukk. Vel, dette er en diskusjon noen andre får ta.

Vangsgutane

Historiene om Vangsgutane ble skrevet av Leif Halse, og handler om to brødre, Steinar og Kåre, et snilt norsk svar på Knoll og Tott, som var arbeidsomme og ikke fant på rampestreker. Rampestrekene var det Larris fra nabogården som stod for. Selvfølgelig var det Larris som også fikk svi for strekene sine.

Det er vel kjent at guttene kommer fra Todalen i Surnadal på Nord-Møre, på grensen til Trollheimen og Trøndelag. Selve handlingen er tatt derfra, og selv om karakterene er oppdiktet, har Leif Halse aldri lagt skjul på at personene i serien er basert på virkelige personer. Vangsgutane er hans egne sønner Steinar og Kåre. Vangen gård eksisterer heller ikke i virkeligheten, men de fleste stedsnavnene i serien finner man igjen på kartet.

Siden 1997 har det stått en statue av Vangsgutane utenfor Todalen Skule. På sokkelen er det et relieff av forfatteren Leif Halse. Utenfor gamleskolen var det også et tresnitt av Vangsgutane, men dette er nå fjernet, da det dessverre er ødelagt av sopp. Om det noen gang kommer opp igjen er lite trolig, da soppangrepet skal ha vært så kraftig at tresnittet ikke kan reddes. Synd, men kanskje det kan lages et nytt?

Halsesamlinga.

Halsesamlinga kan man allikevel få med seg fremdeles. Den var tidligere i gamleskolen, men er nå flyttet inn i biblioteket på nyskolen. Leif Halses personlige eiendeler, som bøker, bilder, diplomer, priser, fele, vest og skrivemaskin er utstilt her, i tillegg til at man får et innblikk i Halses forfatterskap og hva han betydde for todalingene.

Todalsøra.

Todalsøra er en perle, som tydeligvis også mange tyske turister har oppdaget. Da jeg kjørte gjennom bygda la jeg merke til mange tyskregistrerte biler. Todalsøra er et gammelt handelssted og havn fra den tiden da kommunikasjonen og transporten gikk med båt. Et høydepunkt, også i historiene med Vangsgutane var da dampbåten fra Kristiansund la til ved kaia. Det gamle varemottaket huser i dag Pakkhuset Pub.

Laksesteinen.

Når man fortsetter videre innover dalen, følger man elva Toåa opp mot Trollheimen. Der man krysser elva ligger Laksesteinen, et laksemonument i stål. Toåa er utmerket for sportsfiskere, og det er mye laks og sjøørret i elva.

Like ovenfor ligger også Todalshytta, bygd i 1901 av engelskmannen Ethelbert Lort-Phillips, en rik forretningsmann og ivrig sportsfisker, for å tilby sportsfiskere standsmessig losji og forpleining. Kristiansund og Nordmøre Turistforening overtok hytta i 1947 som turisthytte.

Veien fortsetter videre oppover til Kårvatn. På denne gården har det vært bosetning siden 1400-tallet. Fjellturismen startet på 1890-tallet, og i dag kan fjellvandrere fortsatt overnatte på gården eller i hytter i området. Naturen her er variert og vakker, og herfra kan man gå til Trollheimshytta.

Men selv om man kommer til Kårvatn kun på dagstur, er det mye fint å få med seg. Stabburet er omgjort til museum med utstoppede dyr i omgivelser som ligner på Trollheimen, samt multimediashow som viser den vestlige delen av Trollheimen, samt historien om gården Kårvatn. En gammel lafta låve fra Oppdal ble i 2009 flyttet og gjenreist på gården. I dag huser denne Kårvatn Fjellutstyr, en butikk som tilbyr varer til friluftsbruk og fjellvandring.

Når man først er på Kårvatn må man også få med seg Nauståfossen, et vakkert fossefall med et fall på 110 m, som definitivt er verdt de 20 minuttene det tar å gå fra Kårvatn. Og om man lurer på om vannet er rent, så kan Norske Institutter for vannforskning, luftforskning og skogforskning informere om at vannet er det reneste i Europa.

Et godt turtips er også å gå til Bjøråskaret, der du har utsikt over Innerdalen og Innerdalsfjellene i nabokommunen Sunndal.

Todalsfjorden sett fra Svinviks Arboret.

Men det finnes andre steder i Surnadal som er verdt å få med seg. På veien mellom Surnadal og Todalen bør man få med seg Svinviks Arboret på Gjengstøa, en unik botanisk hage ved Todalsfjorden, mest kjent for rododendronsamlingen med rundt 375 ulike typer, som blomstrer vakkert tidlig på sommeren. Men hagen består også av bambus, spesielle løvtrær og ikke minst en bartresamling, som består av mer enn 250 ulike tresorter fra hele verden, samt tradisjonelle staudebed, prydbusker og en gammel frukthage.

Hagen ble laget av gartneren Halvor Svinvik på begynnelsen av 1940-tallet. På slutten av tiåret flyttet Anne Reitan fra Bjugn til Gjengstøa, og giftet seg med Halvor året etterpå. I 1971 donerte ekteparet eiendommen med hele plantesamlingen til Vitenskapsmuseet i Trondheim. Siden 2010 har eiendommen med samlingen tilhørt Surnadal kommune, og drives som museumshage i regi av Nordmøre museum. Det er også en museumskafé på stedet, der du kan ta en kaffepause, der du også kan smake deres spesialitet, blomsterpyntet hjemmebakst, i vakre omgivelser. Åpen fra midten av mai til midten av august.

Like sør for Surnadalen, på den gamle skyssgården Åsen i Eidet, finner man Åsen bygdemuseum. Dette er et friluftsmuseum med en samling bygninger fra forskjellige tidsepoker, deriblant en fredet røykstue fra Torvika. Det finnes også en 1950-talls interiørutstilling.

Nordmøre museum, som har ansvaret for Åsen bygdemuseum, har også ansvaret for Kleiva like over Skei sentrum i Surnadal. Dette var hjemmet til dikteren Hans Hyldbakk, kjent for diktet Vårsøg, som Henning Sommero har satt musikk til. Det tar et kvarter å gå turstien opp fra sentrum av bygda. Det er enkelt å finne, det er bare å spørre ved turistkontoret og gå derfra. Fra Kleiva har du også flott utsikt over Surnadalen. Under Vårsøghelga i Surnadal siste helga i mai hvert år, er det lagt friluftskonsert til Kleiva.

  • Visste du at Norges eneste musefellefabrikk ligger i Surnadal?

Når du kjører fra kommunesenteret av Surnadal mot Rindal kommer du snart til et lite tettsted med navnet Røv. Om du ikke har lest historien før du legger i vei, er det fort gjort å kjøre forbi et par severdigheter her. På Utistua Røv, blant lokalbefolkningen kjent under navnet Kongsgården, er det et monument på husveggen til minne om den gangen kong Christian V overnattet her på sin reise gjennom bygda i 1685. Gården har tilhørt den samme familien helt siden vikingtiden, og så vel kong Haakon VII, som kong Olav V og kronprinsparet Haakon Magnus og Mette Marit har besøkt gården.

Mo kirke, Røv.

Når du allikevel er i Røv, bør du også ta turen over elven til Mo kirke. Innviet i 1728, og er én av kun fem Y-formede kirker i Norge. Rett ved kirken står det også et vikinggravfunnmonument.

Erik Drilen (besøkte Surnadal kommune 18. august 2019)

Route 705 – Fra Hell til Røros

Reinsdyr sør for Stugudalen

Fylkesvei 705 starter ved Hell i Stjørdal og går de 143,6 km gjennom Selbu og Tydal til Brekken i Røros. Dette er en av de mindre kjente turistveiene i Norge, og er ikke blant de 18 veiene som går under samlenavnet De nasjonale turistveiene. Allikevel ble denne fremmet på en messe i Berlin for noen år siden under navnet Route 705. Det er slettes ingen dum idé å velge den såkalte «scenic route» fra Trondheim til Røros, selv om den er litt lenger enn den andre veien. Men beregn god tid, da det er mange flotte steder å stoppe ved.

Hell Station

Hell jernbanestasjon, eller Hell Station, er en populær fotostopp for turister, spesielt blant de engelsktalende. At bygget ved siden av har et skilt som sier «Gods Expedition» gjør det ikke mindre populært. Men visste du at det på Steinmohaugen på Hell også finnes rundt 6000 år gamle helleristninger? Veien opp er skiltet.

Selbutrollet

Selbu

Fra Hell tar det drøyt en halvtime å kjøre til Selbu. Det første som møter deg ved veien når du kommer til Selbu er selbutrollet. Som seg hør og bør, selvsagt i klær med den tradisjonelle selburosa, som er selve varemerket på Selbu.

Med et så kjent mønster som selburosa og det minst like kjente plagget selbuvotten, er Husfliden i Selbu et naturlig sted å legge inn et stopp. Her kan du kjøpe hjemmestrikkede plagg med selburosa, eller kanskje få med deg mønster på å strikke selv? På Husfliden kan du også se verdens største selbuvott, med bekreftelse fra Guinness’ rekordbok.

Selbuvotter har du også anledning til å se i Selbu bygdemuseum bare noen hundre meter unna. Selbu var også den største eksportøren av kvernstein i Norge på slutten av 1800-tallet. Den historien kan du også få med deg på bygdemuseet. Like ved bygdemuseet ligger Selbu kirke, som er over 800 år gammel og en av Trøndelags største kirker. Den er for øvrig også kjent for sin gode akustikk, som flere norske artister har benyttet seg av i forbindelse med konserter og plateinnspillinger.

I Selbu kan du også finne et par andre severdigheter som er verdt å besøke. Rett ved fylkesvei 705 rett før du kommer til Selbu fra nord, ligger Granby Gård, et gårdstun fra 1912. Her finnes en utstilling som handler om utvandringen fra Selbu til Amerika fra 1859 til 1900, samt de to store gullrushene i Amerikas historie. Den dramatiske historien om Brynhild Paulsdatter Størset, eller bedre kjent som Belle Gunnes, en av Amerikas verste seriemordere noensinne, og som kom fra Selbu, blir også fortalt på Granby Gård. Sjekk åpningstidene før du tar turen, da det ikke er åpent daglig.

Norsk Radiomuseum

En annen kuriositet i Selbu er Norsk Radio- og Fjernsynsmuseum. Vakkert beliggende i Sjøbygda med utsikt over Selbusjøen. Radiomuseet tar for seg radiohistorien fra 1890 til 1980, og radioproduksjonen i Norge, og spesielt de største, som Edda Radiofabrikk, Tandberg og Radionette, utstilt fra de eldste til de nyeste modellene. I tillegg til radioer vil du også finne jukebokser, gamle plater, båndspillere og grammofoner, samt bilder og historiske klipp i museet. På gården finnes også en sykkelutstilling og en fotoutstilling med rundt 500 kameraer.

Fjernsynsmuseet er i et selvstendig bygg, og som viser fjernsynsteknikken og programsiden i Norge de siste 60 årene. Museet har sammen med Teknisk Museum overtatt alt av historisk utstyr fra NRK, noe som utgjør rundt 5000 gjenstander, inkludert en bilpark fra fjernsynshistoriens tidligste år. Noe som gjør museet unikt i Europa er at det inneholder fjernsynsapparater og utstyr helt siden 1928 fram til i dag. Det finnes også gårdskafé med alle rettigheter ved museet. På sommeren er det også konserter og forestillinger i amfiet. Museet er ikke åpent daglig, så sjekk åpningstidene før du legger i vei.

Så må man ikke glemme selve Selbusjøen. Kanskje en av landets vakreste innsjøer? I hvert fall er den en av Trøndelags største og dypeste innsjøer, samt innsjøen der Nidelva i Trondheim starter fra.

Tydal

Når man befinner seg i Trøndelag på grensen mot Jämtland og Sverige, kommer man ikke utenom karolinerne og general Carl Gustaf Armfeldt denne gangen heller. Jeg har skrevet om de ved flere anledninger tidligere, mest omfattende i mitt innlegg om Åre, samt om stykket Elden på Røros. Fra Tydal startet marsjen over fjellet til Duved i Jämtland der flere tusen soldater omkom av uvær og kulde. Tydal har for øvrig sitt eget skuespill, Karolinerspelet, hvert år på Brekka Bygdetun i midten av januar. Jeg kan kanskje komme tilbake til det ved en senere anledning.

På Brekka Bygdetun kan man for øvrig oppleve et levende bygdetun på sommeren, med mange forskjellige dyr og enkel servering, særlig populært blant barnefamilier. Tydal Museum ligger heller ikke langt fra bygdetunet, men museets Armfeldt- og karolinerutstilling befinner seg for tiden på 705-senteret, også det i Tydal.

Stugudalen

Fra Tydal tar det bare et drøyt kvarter å kjøre til Stugudalen. Og nå begynner naturen virkelig å vise seg fra sin beste side. Omkranset av mektige fjell ligger speilblanke Stuggusjøen lunt i bunnen av dalen. Herfra har du den beste utsikten mot de massive fjellene Sylan på grensen mot Sverige. Den høyeste toppen er Storsylen med sine 1762 m.o.h., og er med det Sør-Norges høyeste grensefjell. Mye flott turterreng og mange turisthytter i området.

Utsikt mot Storsylen

Det sies at det finnes flere fritidshytter enn innbyggere i Tydal kommune, og at de aller fleste hyttene ligger i Stugudalen. Det er også mulig å ri på islandshester i området her, og dessuten har Stuggusjøen fine badestrender. Fiskemuligheter er det også.

Før du kjører videre bør du legge inn en stopp på hotellet Væktarstua. Det er kanskje ikke det første stedet du forventer å finne en Kon-Tiki utstilling, men det var faktisk her, på Væktarstua i Stugudalen, at Thor Heyerdahl skrev boka om Kon-Tiki og ferden over Stillehavet mot Påskeøya. Utstillingen er permanent og et samarbeide med Kon-Tiki museet i Oslo. Også restauranten på Væktarstua har mat og drikke knyttet opp mot Kon-Tiki og Thor Heyerdahl.

Når du kjører det siste strekket fra Stugudalen mot Brekken i Røros, kommer du snart over tregrensen, og du kan se de store viddene på høyfjellet med Storsylen som ruver massivt over terrenget. På denne strekningen er det heller ikke uvanlig å se reinsdyr. Faktisk har jeg ikke kjørt denne veien uten å se reinsdyr.

Visste du forresten at Norges lengste og vannrikeste elv, Glomma, har sine kilder fra noen små vann sør for Mustjønna i Tydalsfjellene? Mustjønna ligger rett ved fylkesvei 705. Elva renner via innsjøene Storøvlingen, Riasten til Rien. Først etter Rien heter elva Glåma og fortsetter til Aursunden nord for Røros. Fra Glåmos fortsetter elva sørover til den renner ut i Oslofjorden ved Fredrikstad. Både Glåma og Glomma er likestilte navn på elva. Glåma er mest vanlig i nord, mens det er mest vanlig å skrive Glomma fra Østerdalen og sørover.

Erik Drilen (kjørte fylkesvei 705 den 24. juli 2019)

Elden på Røros

Kjerkgata på Røros

På vernet grunn som står på UNESCOs verdensarvliste, fremføres rockemusikalen Elden på Røros, hver kveld fra 24. juli til 3. august i år. Den feirer også 25 års jubileum i år, siden den ble oppført på Slegghaugan for første gang i 1994.

Karolinersoldaten Kalle.

Dette stykket har utviklet seg til å bli Norges nest største utendørs teaterstykke. Kun «Peer Gynt» på Gålå hadde i fjor flere publikummere. Med skuespillere fra bl.a. Det Norske Teater og Trøndelag Teater, i tillegg til at regien er ved Catrine Telle, koreografien ved Arne Fagerholt og musikken med Skjalg M. Raaen som leder, er det lov å forvente mye av oppsettingen. Etter å ha overvært generalprøven, må jeg bare si at alle innfrir. Ikke minst honnør til de flere hundre frivillige som har sørget for at alt både i og rundt stykket har gått smertefritt.

Historien er skrevet av Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug og handler om karolinernes forsøk på å ta Trøndelag og Norge med 10.000 soldater under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt høsten og vinteren 1718-19. Denne historien har jeg tidligere skrevet om i mitt innlegg om Åre kommune.

Stykket handler om den lille troppen under ledelse av general De la Barre, som skulle sikre seg kobberet og rikdommene på Røros, om svenskekongen Karl XIIs død og dødsmarsjen tilbake over Tydalsfjellene til Handöl i Sverige, der flere tusen soldater døde av storm og kulde.

I tillegg til oppsettingen av Elden, er det også en kostymeutstilling i kjelleren på Domus kjøpesenter, samt en minneutstilling i Thomasgården på Røros i hele perioden mens Elden pågår.

Å komme til det historiske sentrum av Røros, eller Bergstaden, er som å reise flere hundre år tilbake i tid. Det skyldes selvsagt at husene langs begge sidene av elva Glomma, spesielt fra Kjerkgata og østover, er fredet og står på UNESCOs verdensarvliste. Dermed får man heller ikke lov til å endre på fasadene i denne bydelen. Derfor ser Bergstaden i hovedsak ut slik den gjorde på general Armfeldt og karolinernes tid.

Røros kirke er selve kjennetegnet på Røros. Bergstadens Ziir, som den også kalles, fordi det står «Til Guds Ære og Bergstadens Ziir» over inngangen, stod ferdig i 1784 og troner over trehusene i byen. Den er en av landets største kirker med 1600 sitteplasser, og er kåret til et av landets mest kjente landemerker.

Smelthytta på Malmplassen rett ved elva er Røros’ museum, der du kan lære om Bergstaden og kobberverket. Gjennom modeller av gruver, smeltehytter og tekniske anretninger som var i bruk på den tiden, blir historien levendegjort.

Sleggveien, eller Pippigatan som svenskene kaller den.

Røros kalles gjerne Norges beste julested. Man kan lett bli nasjonalromantisk når man kommer til Røros i desember måned. Men visste du at episoden «Pippis jul» i tv-serien om Pippi Langstrømpe ble spilt inn på Røros? Eller mer spesifikt i Sleggveien, kalt Pippigatan av svenskene, ved Slegghaugan. Slagget her er avfallsproduktet etter kobbersmeltinga, og minner om store fjell. Om du følger stiene opp til toppen, vil du oppleve panoramautsikt over Bergstaden. Det er på baksiden av disse at også Elden fremføres.

Rørosmartnan er også en av de store begivenhetene på Røros, og som jeg tidligere har skrevet om her.

Nord for Røros ligger gruveområdene Nordgruvene og Storwartz med bl.a. Olavsgruva. Disse står også på UNESCOs verdensarvliste siden 2010, som deler av Circumferensen som omfatter store deler av området rundt selve Bergstaden og omliggende kommuner. I Olavsgruva kan du daglig få en times omvisning på sommeren, noe sjeldnere utenfor sesongen, så sjekk før du tar turen. 300 års bergverkshistorie, 500 m inn i fjellet og 50 m under bakken.

Visste du forresten at Norges eneste ørken ligger på Røros? Etter ordets rette betydning er det nok ikke en ørken, i og med at det faller for mye nedbør gjennom året, men rørosingene liker å kalle det ørkenen. Det offisielle navnet er Kvitsanden landskapsvernområde, og består av finkornet flyvesand, og ligner til forveksling på en ørken. Allikevel kan den oppføre seg som en ørken ved at flyvesanden forflytter seg med vindene. Man har forsøkt å plante furu og hollandsk båndpil for å holde sanden i ro.

Erik Drilen (var på Røros og førpremieren av Elden 23. juli 2019)

Marsimartnan og Gregoriemarknaden

Fakkeltoget under Marsimartnan på Levanger.

Nordmenn og svensker har vært rivaler så lenge man kan huske, det være seg i idrett så vel som andre konkurranser. I Norge sier man gjerne at «vi behøver ikke vinne, bare vi slår svenskene». Svenskevitser har eksistert i hvert fall siden jeg selv var barn, og de samme vitsene har man hørt svenskene fortelle om oss nordmenn. Allikevel, til tross for at Carl Gustaf Armfeldt og karolinerhæren forsøkte å invadere Norge gjennom å ta Trondheim i 1718 (det kan du lese mer om her), så har forholdet mellom nordmenn og svensker stort sett vært godt. Nordmenn kaller jo også svenskene «Söta bror», så rivaliseringen sitter nok ikke så veldig dypt.

Relasjonene mellom trøndere og jemtlendinger er kanskje tradisjonelt bedre enn noe annet sted over grensen mellom Norge og Sverige. Ikke bare er språket tett beslektet, men også kulturelt har vi alltid stått hverandre nært. Noen historikere mener til og med at trønderne kom fra Jämtland så tidlig som 4-500-tallet etter vår tidsregning, og handel mellom Trøndelag og Jämtland har foregått i minst tusen år. Jämtland og Härjedalen var også norsk fram til år 1645. Da Sverige stemte ja til EU og Norge stemte nei i 1994, var det en del mennesker i Jämtland som begynte å rope høyt at de ønsket å bli norsk igjen.

Folket i Jämtland og Härjedalen har også vært trofaste fans av Norges fotballstolthet Rosenborg de siste tiårene. Da deres eget lag, Östersund FK, presterte å kvalifisere seg til Europa League, var ikke trønderne snauere enn at de også heiet på Östersund. I europeisk sammenheng er dette unikt. Det er ikke vanlig at nordmenn heier på svenske lag eller vice versa. Noen engelskmenn jeg pratet med mente også at det var helt unikt, for til sammenligning hvor mange engelskmenn ville heie på et lag fra Skottland, eller motsatt? Ikke mange. Det er ikke uten grunn at trøndere ofte kaller Jämtland for Øst-Trøndelag.

Marsimartnan

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen og Levangers ordfører Robert Svarva deltar også i fakkeltoget.

Man vet ikke sikkert hvor navnet Marsimartnan kommer fra. Mest sannsynlig kommer det fra Mattismesse, siden markedet i Levanger alltid har vært knyttet til Mattisdag, som er 24. februar. Mattismartnan har da sannsynligvis blitt Marsimartnan, og har ingenting å gjøre med måneden mars, selv om den blir avholdt på denne tiden. Historisk sett er markedet i Levanger et av landets største, og i 1682 ble det i et kongelig privilegium fastsatt at «Levanger Marked skal forblive som af Arilds tid, formedelst indkommende Jämters medhavende Vare at Jernfang og andet tienlig for Nordlands Brug».

Handel mellom Trøndelag og Jämtland har som sagt foregått i minst tusen år, og er til og med flere ganger omtalt i Snorres kongesagaer. Hver vinter i månedsskiftet mellom februar og mars har markedet i Levanger samlet fiskere fra Fosen og Trøndelagskysten, samt bønder og håndverkere fra Innherred, og handelsmenn fra Jämtland med kobber, messing, sekkestrie, manufaktur og håndverksvarer for å bytte. Med seg tilbake hadde jemtlendingene fisk, flesk og korn, som de solgte videre. Og hester. Flere hundre hester ble solgt til jemtlendingene hvert år.

Det som man bør få med seg i Levanger er fakkeltoget som går på fredagskvelden. Byen mørklegges og tusenvis av mennesker samler seg på torget. Rundt 8000 mennesker pleier å delta i fakkeltoget som går gjennom byen, og underveis er det mange humoristiske kulturinnslag fra lokalbefolkningen. Kvelden avsluttes med fyrverkeri.

Etter fakkeltoget i Levanger avsluttes kvelden med fyrverkeri.

Kolbullar er en jämtlandsk tradisjon som må prøves.

Gregoriemarknaden

Også kjent som Frösömarknaden, selv om markedet ble flyttet fra Frösön til sentrum av Östersund allerede i 1798. Gjennom århundrene har dette markedet vært Jämtlands viktigste, og ble først omtalt i skriftlige kilder fra år 1170, men har nok holdt på i minst et par hundre år før det. Markedet ble innskrevet i den eldste Frostatingsloven i Trøndelag. Etter kristningen av Sverige fikk markedet navnet Gregoriemarknaden, eller Gregorimarsnen på jamska, da det ble holdt den 12. mars, dagen som Jamtamot, Jämtlands allting, ble avholdt. Samme dag som Gregoriusdagen, etter den katolske helgenen Gregorius.

Årsaken til at markedene i Levanger og Östersund ble avholdt på vinteren var fordi det var lettere å reise med hest og slede på snø. Rundt år 1750 kom 200 hestesleder med mer enn 1500 svensker til Marsimartnan.

Da toget fra Östersund til Trondheim kom i 1882, hadde markedet i Levanger utspilt sin rolle, men overlevde en stund som hestemarked. Med togforbindelsen til Trondheim, og også til Stockholm, ble heller ikke interessen for Gregoriemarknaden den samme. Man forsøkte å få i gang markedet igjen i 1950, men først i 1986, i Östersunds 200-årsjubileum, ble det fart i sakene, og markedet har blitt avholdt hvert år siden. I 1989 kom også Marsimartnan tilbake, og har siden blitt en årlig tradisjon.

I Östersund får man med lokal kultur og folkemusikk i Badhusparken, og et eget EU-finansiert prosjekt med hest og slede, som er spesielt populært blant barna.

På begge markedene legges det opp til tilvirking av lokal mat og mattradisjoner. Kolbullar og tunnbröd er jämtlandske tradisjonsretter som må forsøkes.

Marsimartnan i Levanger avholdes i år 27. februar til 2. mars, og Gregoriemarknaden fra 7. til 9. mars, altså uken etterpå og ikke to uker som tidligere.

I år avholdes også VM i Skiskyting samtidig som Gregoriemarknaden i Östersund.

Jeg har også tidligere skrevet om Rørosmartnan her, som i år arrangeres 19.-23. februar.

Erik Drilen (Oppdatert med bilder fra Marsimartnan 1. mars og fra Gregoriemarknaden 8. mars)