Kategoriarkiv: Norge

Julemarkedet på Røros

Røros med Bergstadens Ziir sett fra slegghaugene.

Røros i desember er selve symbolet på norsk jul. Ingen andre steder i vårt land kan vi oppleve jula på samme tradisjonelle måte, med den ekte og naturlige julestemninga, som på Røros. Julepyntede gater, de 350 år gamle, fargerike trehusene med snø oppetter veggene, gir den perfekte rammen rundt et utendørs julemarked. Dessuten er det ett av få julemarked i Norge med snøgaranti.

I 2021 er det tolvte gang julemarkedet arrangeres på Røros, og fra å avholdes andre helga i desember, utvider de likeså godt i år fra fire til hele tolv dager, fra 1. til 12. desember, slik at flere, både lokalbefolkningen og tilreisende kan få oppleve julemarkedet.

De sjarmerende handlegatene blir fylt med markedsboder, julemat og juleaktiviteter. Foruten julehandel i gatene og i butikkene, blir det reinsdyr og kanefart med hest og slede, julesang og nisser i gatene, samt konserter og andre aktiviteter. Med andre ord, noe som passer for alle i familien, fra barn til voksne.

Utstillerne består av både lokale og tilreisende, og tilbyr både håndverk, god mat og mye annet i de 30 bodene nederst i sentrum, samt i butikkene. Om det skulle bli kaldt, er det plassert benker og bålpanner rundt omkring.

På Røros er sparkstøttinger like vanlig på vinteren som sykler på sommeren, og de brukes av både barn og eldre. Om du har lyst til å prøve, kan du leie spark på turistkontoret.

Sleggveien, som ble udødeliggjort gjennom «Pippis jul».

Verdensarven Røros, med sine sjarmerende trehus og særegne gater, er nesten som i eventyrene. Faktisk har eventyrene kommet til Røros også. En barnefavoritt som «Pippis jul» ble blant annet spilt inn i Sleggveien og Flanderborg. Også «Jul i Blåfjell» ble spilt inn her. Netflixserien «Hjem til jul» likeså. TV-serien «Disney Times» hadde en episode fra Røros, og Disney-filmen «Frost» (Frozen) har også hentet inspirasjon herfra. Samt en rekke andre filmer.

Andre innlegg om Røros:

Erik Drilen (besøkte Røros 3. desember 2021)

Grensesteiner i Trøndelag

Riksrøys 167A markerer grensen mellom Norge og Sverige nord for Finnvola i Verdal kommune.

Du har sikkert passert de uten å tenke over hvilken nytte de har. Mange har du kanskje ikke lagt merke til, men de står der, gjerne rett ved siden av metallskiltene som i dag markerer grensene mellom kommuner, fylker eller land. Det vil si, kun på eldre veier. Kanskje ikke på motorveien eller veier med endrede traséer. Hva er det jeg snakker om? Jo, grensesteinene.

Metallskiltene har ikke alltid stått der. Før i tiden brukte man steiner, gjerne med en inskripsjon som forteller hvilken kommune eller hvilket fylke du er i ferd med å forlate eller bevege deg inn i. Selv i kommuner som ikke har eksistert på flere tiår, står gjerne disse steinene fortsatt på den gamle grensen. Selv på turstier kan det hende at det dukker opp grensesteiner.

Riksrøys 166A på grensen mellom Norge og Sverige ved Sandvika i Verdal. Svensk side.

Grensen mellom Norge og Sverige har såkalte riksgrenserøyser, varder bygd opp av stein og en markering av grensa på toppen. De kalles røyser, selv om steinsettingene kan være oppmurte. På toppen er det murt inn en steinplate, en såkalt hjertestein, som kan være opptil en meter, og med innhugd nummer, byggeår og kongenavn.

Norsk side av riksrøys 166A ved Sandvika i Verdal. Røysa har fått ny hjertestein i år, og er den første med Kong Harald V’s monogram.

I tillegg består grensen av en såkalt grensegate, et fem meter bredt område som er ryddet for all skog, der det ikke finnes naturlig grense som elv eller fjord. Tradisjonen med riksrøyser er fra 1752, da grensen mellom Norge og Sverige ble oppgått. Det skulle ikke være noen tvil om hvor grensen gikk. I dag er det i tillegg store metallskilt med riksvåpen ved grenseovergangene, samt skilt med fylkes- og kommunevåpen.

Grenser mellom fylkene har i dag metallskilt med fylkesnavn og fylkesvåpen. De gamle grensesteinene mellom fylkene har Norges riksvåpen i tillegg til fylkenes navn.

Grensestein mellom Trøndelag og Innlandet fylker. Steinen står ved E6 mellom Kongsvold og Hjerkinn.

Også kommunene har i dag metallskilt med kommunevåpen, men de gamle grensesteinene kan være veldig forskjellige i form og størrelse. Det ble som oftest brukt passende naturstein fra området ved grensa.

Gammel grensestein ved Elgeseter gård, også kjent som Vollan, kanskje den mest kjente steinen som markerte grensen mellom Trondheim og Strinda.

På grensen mellom gamle Trondheim og Strinda, har det vært utallige grensesteiner. Grensen gikk steder som i dag er boligområder nær Midtbyen, og grensesteiner kan du finne i hagene til folk, bl.a. på Singsaker.

Opprinnelig bestod Trondheim kun av området innenfor elveslyngen. Området på den andre siden var å regne som landsbygda. Etter hvert som befolkningen i byen vokste, handel og industri likeså, måtte man også utvide og man måtte ta av Strinda. De eldste grensesteinene er fra begynnelsen av 1800-tallet. Etter hvert som byen vokste, ble nye steiner satt opp, hvilket fortsatte helt til Strinda ble slått sammen med Trondheim i 1964.

På grunn av utbygging gjennom flere tiår, har flere av steinene forsvunnet, blitt flyttet eller ødelagt. En gang i tiden kunne man bli hardt straffet for å flytte på grensesteiner uten tillatelse. Man skal fortsatt ikke flytte eller tukle med grensesteinene den dag i dag. De er verdifulle kulturminner og kan være fredet.

Erik Drilen (bildene er tatt på bilturer rundt i Trøndelag sommeren 2021)

Kystriksveien, del 1: Fv17 fra Asp til Bindal

Øst for Overhalla kan du overnatte ombord i et tog på ei jernbanebru, uten at toget rører seg i løpet av natten.

Fylkesvei 17 (tidligere riksvei 17) fra Asp, nord for Steinkjer, til Løding, halvannen mil øst for Bodø, går under navnet Kystriksveien og er av flere blitt kalt Verdens vakreste reiserute.

Den delen som går gjennom Trøndelag, derimot, har jeg hørt flere si er en kjedelig strekning med bare skog og ingenting å se. Nå er selvfølgelig Kystriksveien mer enn bare Fv17, men også alle avstikkerne ut til kysten og øyene, og da blir den straks mer interessant. Selvsagt, som alltid, tok på meg oppgaven å motbevise påstanden om at det ikke finnes noe å se langs fylkesveien fra Asp til Bindal.

Asp (Steinkjer) – Namsos (66 km)

Fv17 starter ved avkjørsel fra E6 ved Asp, 7 km nord for Steinkjer, skiltet mot Namsos.

Tidligere gikk Kystriksveien gjennom Vellamelen, men med åpningen av Beitstadsundbrua i 2020, går nå Fv17 utenom det lille tettstedet. Vellamelen, gruntvannsområdet innerst i Hjellbotn, har et rikt fugleliv, og området er vernet fuglefredningsområde.

Ved Beitstad skole i Vellamelen står det en bauta over Ole Sivert Welde, stortingsmann fra 1859 til 1882, en viktig bondepolitiker innen den radikale venstreopposisjonen.

Bautaen over Ole Sivert Welde utenfor Beitstad skole i Vellamelen.

Etter Beitstadsundbrua kan du ta av mot Malm og Fosenhalvøya, om du ønsker å følge nordsiden av Trondheimsfjorden og kysten nordover. Det må nevnes at Fosenhalvøya er stor, og vil forlenge kjøreturen med flere timer. Fosenhalvøya er også verdt flere stopp, og om man ikke ønsker forlenge turen nordover mer enn nødvendig, kan en rundtur på Fosen være verdt et eget besøk ved en annen anledning.

Fortsetter du rett fram etter Beitstadsundbrua, kommer du snart til tidligere Namdalseid kommune, i dag innlemmet i Namsos. Årgårdselva er en av Norges beste smålakselver, og gjør området til en populær destinasjon for hobbyfiskere. Ellers er den gamle kommunen landbruksområde med få severdigheter.

Nord for tettstedet Namdalseid er det avkjørsel mot Osen og Fosenhalvøya, og drøye 5 km lenger nord er det også avkjørsel mot Flatanger.

Fortsetter du nordover er det ikke langt igjen til Namsos, som jeg også har skrevet om tidligere. Fra Namsos kan du kjøre vestover til Otterøya og Jøa, eller videre til Lund med ferge til Hofles, hvor du kan kjøre videre til Abelvær og Vikna. Alle veldig interessante og severdige steder å besøke. Du kan deretter fortsette nordover og komme inn på Fv17 igjen ved Foldereid eller Kjeldeidet.

Namsos – Overhalla (25 km)

Velger du derimot å følge Fv 17 nordover, er denne strekningen langs elva Namsen den mest severdige på den trønderske delen av Kystriksveien.

Like ved Namsos lufthavn ligger Namsos Camping. Her kan man, foruten å overnatte, også gå tur på en nedlagt jernbanelinje (Namsosbanen fra Namsos til Grong), eller til og med sykle på dresin. Det er kun på Namsosbanen, og noen få andre steder i landet man kan gjøre dette trygt uten å måtte bekymre seg for tog.

Melaferga

Når du kjører videre mot Overhalla, vil jeg anbefale å ta av ved Hunn mot Melen. En landslov fra 1274 regulerte fergetrafikken over norske elver, og den sa at der det var naturlig adkomst til ei elv hadde nærmeste gård rett og plikt til å drive fergetrafikk. På elva Namsen var det 13 slike fergeoverfarter, og én av disse var Melaferga, fra Melen til Homstad, drevet av Homstad gård på den andre siden av elva. En av fergene som fraktet folk, biler og traktorer over Namsen ligger nå på elvebredden på Melen, godt forankret som museumsferge.

Om du fortsetter mot Overhalla på den samme veien, vil du snart krysse jernbaneskinnene fra den nedlagte Namsosbanen igjen. Fra Øysvollen til Ranemsletta i Overhalla er det tilrettelagt en 4 km tursti på skinnegangen, en jernbanesti, der det tidligere gikk tog.

Ved Rygg på Fv17, like før Overhalla, ligger Ryggahøgda Krigsminnesmerke, et minnesmerke over falne i 2. verdenskrig. Det er også flere gravhauger, sannsynligvis fra yngre jernalder eller tidlig vikingtid, i området ved Hunn.

Haugum Mølle ligger i sentrum av Overhalla, i dag museum med blant annet lakseutstilling. Kafé og turistinformasjon på sommeren.

Ranem kirke

I sentrum av Overhalla ligger også Ranem kirke, en middelalderkirke i romansk stil i gråstein, fra 1187 og steinutsmykninger fra den tiden. Den barokke altertavlen fra 1678 er også et klenodium. Det spesielle med denne kirken er at den ble bygget på en sokkel av marmor fra lokale steinbrudd. Det er spådd at én dag vil kirka rase ut i elva, noe som ikke er utenkelig, da den ligger i et område der det har gått mange leirras opp gjennom årene. Det ble bygd murer, såkalte faskiner, langs elven så tidlig som i 1760, og senere forsterket, for å beskytte kirken mot å rase ut.

På strekningen mellom Namsos og Grong finnes det mange gravhauger, blant allerede på nevnte Hunn gravfelt, men også ved Øysletta sør for elva Namsen. Det mest bemerkelsesverdige er allikevel de tre store gravhaugene på Bertnem gård, ca 5 km ved avkjørsel mot Grong fra Fv17.

Gravhaugene på Bertnem

De tre gravhaugene er 6-7 m høye og har en diameter opp til 50 m. Ut fra hustufter som er funnet på gården antar man at rundhaugene er fra rundt år 550-800 etter vår tidsregning. Bertnem kan ha vært et stort høvdingsete i Namdalen allerede på den tiden.

Namsen Salmon & Train Experience ved Øysletta

Fra Bertnem gravhauger kan man på den andre siden av elva se en adskillig nyere severdighet. Også den har sitt utspring fra den nevnte nedlagte Namsosbanen, som jeg allerede har nevnt et par ganger. Bertnem jernbanebru med fire togvogner. Noe unikt som sannsynligvis ikke finnes noe annet sted i Europa, er dette et overnattingssted med muligheter for matservering om man bestiller på forhånd. Ideelt for laksefiskere, siden Namsen regnes som en av landets beste lakseelver. De har også utleie av dresin.

Om du ønsker å besøke Namsen Salmon & Train Experience, ligger det altså på sørsiden av Namsen, på Øysletta. For å komme dit kan du krysse brua ved Ranem kirke i Overhalla, eller om du har besøkt Bertnem gravhauger kan du ta veien over Skottleikbrua ved Austtun, like før Bergsmoen i Grong. Da er det bare å følge jernbanesporet til Øysletta.

En grunn til å velge veien over Skottleikbrua er at du da også kan finne den eneste jernbanestasjonen på den nedlagte Namsosbanen som fremdeles står: Øyheim stasjon.

Heksesteinen

Når du allerede befinner deg på Øysletta, kan du også ta turen opp til Lestem gård og finne heksesteinen, minnesmerket over Astrid Mikkelsdotter Lestem, den siste som ble erklært som heks, halshugget og brent i Namdalen i år 1661. Det har tidligere vært spel om hendelsen, Flamma i natta. Uvisst om det vil bli satt opp igjen.

Overhalla – Høylandet (26 km)

De snaue 26 km mellom Overhalla og Høylandet har ingen severdigheter av betydning, men når du kommer til Høylandet er det fire som er verdt å nevne:

Hammarsbrua

Hammarsbrua – Såkalte «covered bridges», eller overbygde bruer, er vanlig flere steder i USA og Canada, men ikke på våre breddegrader. Hammarsbrua, eller Hammer Bru som den også er kjent som, er en av veldig få av sitt slag i Norge. Brua krysser elva Søråa ved Hammer gård, rett sør for sentrum av Høylandet. Den er 30 m lang, og bygd i 1927 etter at ei tidligere bru fra 1891 ble tatt av flom i 1925. Selv om den er på en privat vei, ble den tegnet og bygd av Statens Vegvesen. Den første brua på stedet var fra 1884. Hammarsbrua skal etter sigende være den lengste av sitt slag i Europa. Biltrafikken går ikke lenger gjennom den overbygde trebrua, men over den nyere brua ved siden av.

Hammarsbrua

Flere har spurt meg om hvorfor bruene fra den tiden ble overbygd. Årsaken er enkel: Det er rett og slett for å beskytte de mot vær og vind. Bruer av tre har ikke den samme holdbarheten som bruer i stål og betong, eller stein som i de gamle steinhvelvbruene.

Grongstadfossen. Bildet er tatt på sensommeren med lav vannføring.

Grongstadfossen (også kjent som Grungstadfossen) med et fall på 75 m, er den største fossen i Høylandet kommune. Fossen har vært viktig opp gjennom årene, både innenfor laksefiske og tømmerfløting. Det har tidligere vært renne for tømmerfløting i elva. Det har også vært kraftstasjon der fra 1916, men brant ned pga overbelastning av generatoren den 9. april 1940, samme dag som tyskerne invaderte Norge i andre verdenskrig, uten sammenheng for øvrig. Det ble i 2009 søkt om å bygge et nytt kraftverk, men søknaden ble avslått, da det ville være i konflikt med vassdragets verdi som nasjonalt laksevassdrag. Fossen er skiltet fra Fv17, og det er parkeringsplass tett ved fossen.

Høylandet er best kjent som stedet der Norsk Revyfestival blir avholdt annethvert år. I tilknytning til gjestegården i sentrum finner du Norsk Revyfaglig Senter og Revyrikets Galehus, en toetasjes trønderlån full av klenodier, glede, humor og galskap.

Høylandet kirke er en langkirke i tre fra 1860, som ligger 2 km nord for sentrum. I samme område lå det tidligere en gammel stavkirke (nevnt i skriftlige kilder i 1543) og en kirke fra 1672. Det er for øvrig ikke Høylandet kirke som er den største severdigheten i seg selv, men et billedteppe fra kirken fra slutten av 1100-tallet, vevd og deretter brodert med bilder fra Matteusevangeliet. Det vil si, teppet i kirken er kun en kopi. Originalen henger på NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. På Vitenskapsmuseet finnes også et alterskap fra den samme kirken, og et prosesjonskors fra 1200-tallet.

Høylandet kirke

Avkjørselen til Høylandet kirke tar deg også videre til Geisnes fergekai, hvor du kan ta ferge videre til Hofles, for å kjøre videre til Abelvær og Vikna.

Høylandet – Holm (Bindal) (95 km)

Strekningen på 53 km fra Høylandet til Foldereid er det ingen severdigheter av betydning. Fra Foldereid kan du følge Fv770 til Kolvereid og Vikna.

Fortsetter du nordover, krysser du snart grensen til Nordland fylke og Bindal kommune. Dialektalt og kulturelt hører Bindal til Namdalen, men politisk er de i dag en del av Helgeland og Nordland.

Noen kilometer etter grensekryssingen kommer du til avkjørselen som leder deg til Terråk, administrasjonssenteret i Bindal kommune. Terråk har lange tradisjoner med båtbygging, den såkalte bindalsbåten, som du også kan se i Bindal museum i sentrum av bygda.

Bindal bygdetun

Tre kilometer øst for sentrum av Terråk, i ved Vassås, finner du både Bindal Bygdetun, som er en del av Bindal Museum, og Vassås kirke. Bygdetunet ligger på den gamle husmannsplassen Solheim fra 1875. Lessjordstua fra 1700-tallet, som også ligger på bygdetunet, er et av de eldste husene i Bindal.

Vassås kirke

Vassås kirke, som er sognekirken i Bindal, er en åttekantet trekirke fra 1734. De fleste oktogonale kirkene her i landet ble bygd i området som lå under Nidaros bispedømme, og de fleste av disse kirkene ligger da også i Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland. Det var rundt 80 av disse kirkene som ble oppført, og de fleste står fortsatt. To av de mest kjente er Røros kirke og Hospitalskirken i Trondheim.

Horstad gård

Om du fortsetter østover, mot Åbygda, kan du ta av ved herskapelige Horstad Gård. Det var her den kjente polfareren og oppdageren Otto Sverdrup ble født i 1854. I dag er det skipsreder og finansmannen Fred Olsen som eier den, overtatt etter sin far Thomas Olsen. Men det har bodd folk her lenge før Otto Sverdrup. Det er gjort funn fra jernalderen på gården, og på 1600-tallet var gården krongods.

I dag drives hotelldrift på Horstad Gård, samt at de tilbyr naturopplevelser med fiskerettigheter i den 17 km lange Åelva. Her er det gode muligheter for å fiske laks og sjøørret. De tilbyr også havfiske i Bindalsfjorden og det er ellers gode jaktmuligheter på elg og småvilt i naturen rundt.

Utsikt mot Heilhornet

Tilbake til Fv17 og Kystriksveien, kan du ved Kjeldeidet ta av mot den unike øya Leka i Trøndelag, som jeg har skrevet om tidligere. Fra denne veien har du også den beste utsikten mot landemerket Heilhornet, som også er det nest høyeste fjellet i kommunen med sine 1058 m.o.h. og det første virkelige Helgelandsfjellet du møter på veien nordover langs Kystriksveien.

Igjen, om du fortsetter nordover på Fv17, kommer du til enda en sidevei, mot Bindalseidet. Herfra kan du følge veien langs Bindalsfjorden og videre til Fiskerosen, nesten ved veis ende, som er et tidligere handelssted.

Tilbake på Fv17 er det kort vei til Holm, og ferga til Vennesund og neste etappe på Kystriksveien. Den kan jeg forhåpentligvis komme tilbake til ved en senere anledning.

Erik Drilen (kjørte Rv17 inkl sideveier ved flere anledninger sommeren 2021)

Severdigheter og opplevelser i Indre Namdalen

Namdalen er den nordligste delen av Trøndelag fylke og et landskapsområde som består av hele ti kommuner, Namsos, Flatanger, Overhalla, Høylandet, Nærøysund, Leka, Lierne, Grong, Namsskogan og Røyrvik. Dialektalt og kulturelt hører også Bindal til Namdalen, men politisk er Bindal i dag underlagt Helgeland i Nordland.

Følger man E6 fra Snåsa til Nordland grense, kjører man gjennom kommunene Grong, Namsskogan og Røyrvik, også kjent under fellesnavnet Indre Namdal. Tre kommuner som dekker et stort område på kartet, men bare drøye 3.600 mennesker bor der fast. Røyrvik med sine ca 460 innbyggere, er landets nest minst tettbefolkede kommune med bare 0,32 innbyggere pr km² (kun Kautokeino har færre innbyggere pr km²).

Det er derfor ganske naturlig at du ikke vil finne så mange menneskeskapte severdigheter her som i andre kommuner av tilsvarende fysisk størrelse, og mange vil nok synes at strekningen fra Snåsa og opp til Nordland fylke er kjedelig. Noen severdigheter finnes, i tillegg til en kanskje lite kjent omvei, og jeg vil skrive om disse her.

Jeg vil i dette innlegget konsentrere meg om områdene nord for Grong. Grong vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning når jeg skal ta for meg Fiskeveien fra Namsos til Krokom i Sverige.

Første stopp på turen nordover fra Grong er Gløshaug kirke. Når du følger E6 nordover til Gartland, tar du av ved riksvei 775, retning Høylandet. Ta av ved første avkjørsel til høyre i lia, og følg skilting til veiens ende.

Utsikten fra Gløshaugen er fantastisk.

Det er to grunner til at jeg anbefaler å ta turen opp til Gløshaugen. Det ene er kirkebygget. Det andre er utsikten over dalen, som er helt fantastisk.

Dagens kirke er fra 1689, noe som gjør den til én av veldig få trekirker fra 1600-tallet i det nordlige Trøndelag, men den ble bygget på fundamentet til en stavkirke som man antar kan være fra rundt 1330, da denne typer kirker var vanlig fra rundt 1320 til svartedauden kom i 1349. Man har også datert en svill som har vært brukt til å understøtte koret til 1100-tallet.

Gløshaug kirke

Inventaret er overveiende umalt, dvs trehvitt, og kirkerommet antas å ha nær opprinnelig utseende. Over koråpningen er årstallet 1689 inngravert, og foran kordøra henger en sølvfisk som er omtalt i inventaret fra 1622. Kirken skal ha vært viktig for samene, det ble avholdt såkalte «finnemesser». En dør på sørsiden har også samiske motiver.

I et alterskap er dørene fra middelalderen, og i skapet er det et krusifiks fra 1200-tallet. På utsiden av dørene er det bilder av Sankt Sunniva og Sankt Katarina. På innsiden Sankt Augustin og Sankt Olav. Kirken antas også å ha vært vigd til Olav den Hellige, da den på 1500-tallet var kjent som Olafshoug kirke. Nordleden, eller den nordlige pilegrimsleden, går også gjennom Gløshaugen.

Nordleden går rett ved Gløshaug kirke.

Fortsetter du du videre nordover på E6 kommer du snart til Namsen Laksakvarium like ved Nedre Fiskumfoss Kraftverk, men den har vært stengt i hele år pga anleggsvirksomhet, men håper å kunne komme tilbake til den i forbindelse med Fiskeveien.

Drøye tre mil nordover, og du kommer til den mest kjente og best besøkte severdigheten i Indre Namdal: Namsskogan Familiepark, dyrepark og aktivitetspark for både barn og voksne.

Fra Namsskogan Familiepark.

I dyreparken finner du Norges største samling av nordiske dyr, med mer enn 30 forskjellige arter. Her kan du følge dyrepasserne på fôringsrunden, barna kan delta i stell av dyrene i Barnas Dyrepark, eller du kan til og med delta i fôring av fjellrev. Om ikke det er nok, kan du også overnatte i gamme, like ved bjørn og jerv.

Fra Namsskogan Familiepark.

Av aktiviteter i parken kan nevnes klatrepark, hesteridning, zipline og Alpine racerbane.

Det er mange overnattingsmuligheter ved Namsskogan Familiepark. Namsskogan Hotell kan by på, foruten hotellrom, også leiligheter, hytter og campingplass med sanitæranlegg. De har også en egen kurs og konferanseavdeling, samt dagligvarebutikk og middagsservering.

Mens Namsskogan Familiepark ligger ved Trones, ligger tettstedet Namsskogan enda snaue tre mil nord for familieparken.

Rett sør for Namsskogan.

Namsskogan er det siste tettstedet på E6 før du kommer til Nordland fylke, men like før du når grensen, ved Smalåsen, står Kleist Gjedde-bautaen, til minne om Smalåsen-møtet i 1907, som resulterte i post og telefon, senere vei (dagens E6) og jernbane (Nordlandsbanen fra Grong til Mosjøen).

Kleist Gjedde-bautaen.

Den gamle jernbanestasjonen på Smalåsen, som var Trøndelags nordligste jernbanestasjon, ble nedlagt i 1959, og flyttet til Norges Jernbanemuseum på Hamar i 2009 etter å ha stått tom i mange år.

Når du krysser grensen til Nordland fylke, kjører du gjennom Nordlandsporten. Dette er et veldig populært fotostopp på E6. Men for meg blir det snuplass, for jeg har en rute til i Indre Namdal å kjøre.

For å komme til Røyrvik kommune, kan du ta av ved Namsskogan eller Brekkvasselv (Fv 773, nordfra) eller ta av mot Skorovatn ved Grøndalselv (Fv 764, sørfra).

Jeg anbefaler å ta av ved Brekkvasselv og kjøre over Steinfjellet, men i stedet for å kjøre gjennom tunnelen, vil jeg anbefale å ta en avstikker til Gamle Steinfjellvei, som dog frarådes å kjøre med campingvogn eller bobil. Den egner seg derimot utmerket til fottur, eller sykkeltur om du har med sykkel. Personbil går greit.

Langs denne veien har du god utsikt over Steinfjellet og helt til Børgefjell nasjonalpark. Den nordlige og største delen av Børgefjell nasjonalpark ligger i Nordland, men rundt en tredel av nasjonalparken ligger i Røyrvik kommune, samt et lite hjørne av Namsskogan. Ønsker du å komme nærmere nasjonalparken, kan du kjøre fra Røyrvik og opp mot Fredheim og Namsvatnet. Eller du kan gå stien opp til Viewpoint Børgefjell, ca 2,5 km fra Børgefjellsenteret.

Børgefjell nasjonalpark er Norges nest eldste nasjonalpark, og består i stor del av høyfjell, med daler, vidder, vassdrag og fjellvann der du kan fiske din egen middag. Da Børgefjell ble nasjonalpark ble det bestemt at området skulle bevares som villmark. Det er få stier og hytter der, og er ikke noe utpreget turistområde. Sjansen for at du får ha naturen for deg selv er derfor veldig stor.

I administrasjonssenteret Røyrvik, som har postadresse Limingen for ikke å bli forvekslet med Rørvik i Vikna, finner du Fjellrevsenteret og Visit Børgefjell, der du kan få den informasjonen du trenger om nasjonalparken og overnatting, samt dyrelivet i kommunen. De holder til i samme lokale som Røyrvik Auto AS.

Fra tettstedet Røyrvik kan du også fortsette østover forbi de gamle, nå nedlagte Grong Gruber i Joma, og videre til Sverige og Stora Blåsjön, der du kan ta turen langs Vildmarksvägen, som jeg har skrevet om tidligere. Hele veien mot svenskegrensen har du Børgefjell nasjonalpark på venstre side, og du vil også ha den på venstre side langs Vildmarksvägen helt opp til Stekenjokk, det høyeste punktet på veien.

Trøndelags fylkesvåpen og Røyrviks kommunevåpen på grensen til Sverige.

Røyrvik var opprinnelig et samisk område, som også kommunevåpenet i dag gjenspeiler, solkorset, «bjijje», som symboliserer de fire himmelretningene, og som også går igjen i sørsamisk håndverkskunst. Fremdeles i dag er kommunen et kjerneområde for sørsamisk bosetting, språk og kultur.

Utsikt over Limingen, vest for administrasjonssenteret Røyrvik.

Innsjøene Limingen og Tunnsjøen er begge blant Norges ti største innsjøer, henholdsvis nr 8 og 7. Veien fra E6 i Namsskogan, via Røyrvik sentrum, langs disse to sjøene til Skorovatn og tilbake til E6 ved Grøndalselvbrua har fått et helt kapittel i boka «Norges beste omveier» utgitt av NAF og Norsk Kulturarv, en naturskjønnhet som så absolutt er verdt en tur som et alternativ til E6, om ikke planen er å legge veien om Namsskogan Familiepark.

Gudfjelløya, også kjent som Tunnsjøguden.

Ute på Tunnsjøen ligger den majestetiske Gudfjelløya, eller Tunnsjøguden som den også er kjent som. Den er Norges høyeste innlandsøy, med sine 454 meter over vannflaten. Her ligger det et gammelt samisk offersted. I følge sagnene skal samene, når de ble så gamle at de ikke lenger klarte å følge reinflokken, ha blitt satt i pulk og sendt utfor fjellveggen etter eget ønske. Om det er sant, eller om det er en vandrehistorie, ja, si det. Det finnes også mange andre sagn rundt denne øya og offerstedet.

Kunst langs veien mellom Tunnsjøen og Skorovatn.

Når du kommer til Skorovatn, eller Skorovas som de sier lokalt, er du tilbake i Namsskogan kommune. Det tidligere gruvesamfunnet er i dag blitt et populært fritidsområde med flere fritidsboliger enn fastboende.

Skorovatn kapell

Det mest kjente landemerket er vel Skorovatn kapell. Den største turistattraksjonen er allikevel Skjenkestova med mer enn 500 ølsorter på flaske fra hele verden, i tillegg et like stort utvalg i akevitt, maltwhisky og andre sorter brennevin. En perfekt avslutning på dagen etter en fottur i Skorovasfjellene?

Gjengitt med tillatelse fra © norgeskart.no. Klikk på kartet for å forstørre.

Erik Drilen (besøkte kommunene Grong, Namsskogan og Røyrvik 1. juli 2021)

Seterdalene i Budal

Budal er en destinasjon du ikke kjører gjennom, men en destinasjon du må oppsøke. Den ligger ikke ved E6 mellom Trondheim og Oppdal, og ikke ved Rv30 mellom Støren og Røros, men et sted midt imellom. Den ligger verken på Dovrebanen eller Rørosbanen. Du må også regne med å sette av litt tid når du besøker Budal. Det er ikke et sted du bare svinger innom for å ta en kopp kaffe.

For å komme deg til Budal er det to steder du kan ta av fra hovedvei:

  • Du kan kjøre mot Snøan sør for Støren på E6 der det er skiltet avkjørsel mot Hauka og Budal.
  • Fra Rv30 kan du svinge av på Kotsøy, der det er skiltet mot Budal.
  • Fra begge er det rundt 20 minutter å kjøre.

Er det et sted i Trøndelag du ønsker å dra til for å oppleve det nasjonalromantiske, det Norge du forestiller deg for et par hundre år siden, er det vanskelig å komme utenom Budal. Når du kjører inn i seterdalene, er det som å reise tilbake i tid. Skal jeg sammenligne med noe annet sted i Trøndelag vil vel Storlidalen i Oppdal være det som ligger nærmest.

Budal var tidligere en egen kommune, men ble i 1964 slått sammen med Støren, Soknedal og Singsås til Midtre Gauldal kommune. Rundt 500 mennesker bor i Budal.

Når du kommer til Budal er det en dagligvarebutikk og Budal kirke. Egentlig er det ikke stort mer.

Budal, en av kun fem gjenværende Y-kirker i Norge.

Budal kirke er for øvrig verdt et stopp. Den er én av kun fem gjenværende Y-kirker i landet vårt, men også den best bevarte og den eneste som fremdeles har det originale barokkinspirerte interiøret fra 1754 intakt. Det mest verdifulle er nok den hjemmesmidde taklampa fra Soknedal fra 1755. Døpefonten er den samme som ble satt inn i 1754, og skåla i fonten ble laget i Nederland i 1747.

For å komme til seterdalene, følg skilt fra Budal mot Storbudal og Museumsseter. Deretter fortsetter du på bomvei mot Synnerdalen.

Fra Storbekkøya setermuseum.

Storbekkøya setermuseum er et godt utgangspunkt for den som ønsker å lære om historien og kulturen i seterdalene i Budal. Her er det setervoll og husmannsplass, den eneste bevarte årestua fra bygda, som er fra 1736, samt gravhauger og jernvinneanlegg med spor helt tilbake til år 300 etter vår tidsregning.

Den 3 km lange kulturstien ved museet er verdt en tur. Langs stien vil du finne informasjonstavler ved de ulike kulturminnene.

På sommeren er det servering av seterkost fra torsdag til søndag på museumssetra. Pilegrimsleden går også gjennom området.

Setervirksomhet har pågått i Budalen siden 1600-tallet, og fortsatt er det 12 brukere som driver seterdrift med melkeproduksjon. 40 andre har sau og storfe på beite i utmarka. Tradisjonen med utmarksslått holdes også fortsatt i hevd enkelte steder. Mange av seterbygningene er fra 1700-tallet.

Forollhogna nasjonalpark

Synnerdalen er også innfallsport til Forollhogna nasjonalpark. Der hvor veien ender er det parkeringsplass og stier innover i nasjonalparken og til toppen av Forollhogna, som med sine 1332 m.o.h. også markerer grensen mellom Trøndelag og Innlandet fylker. Fra toppen er det en imponerende utsikt når det er klarvær.

Samme vei tilbake, om du da ikke vil kjøre Endal Seterveg i samme slengen når du allikevel er i området. Følg da skilt mot Enmo etter Storbudal.

Erik Drilen (besøkte Budal 4. august)

Opplevelser og severdigheter på Oppdal

Moskus på Dovrefjell. © Oppdal Safari (www.moskussafari.no)

De fleste kjenner Oppdal som ei vintersportsbygd, men man kan utmerket godt besøke bygda og kommunen resten av året også. Faktisk er den like spennende på sommeren. Oppdal passer utmerket som utgangspunkt for mange aktiviteter som fjellturer i Trollheimen og Dovrefjell, samt en rekke severdigheter og opplevelser.

Oppdal er den tredje største kommunen i Trøndelag etter Lierne og Snåsa, med store fjellområder og nasjonalparker innenfor sine kommunegrenser.

Tettstedet Oppdal

Sentrum av Oppdal er ikke særlig gammelt. Man skal ikke lenger tilbake enn 125 år siden Oppdal var et rent jordbrukssamfunn. Stedet har allikevel en lang historie som ferdsels- og trafikknutepunkt. De gamle fjellstuene Kongsvold og Drivstua ligger i Drivdalen, og den gamle ferdselsveien Vårstigen går mellom disse.

Det finnes rundt 900 gravhauger på Vang gravfelt.

Tar du en tur like vest for sentrum av Oppdal vil du finne rundt 900 gravhauger på Vang gravfelt, Norges største gravfelt, med mange oldfunn fra folkevandringstiden og tidlig jernalder, men spesielt fra vikingtiden rundt år 750 og fram til kristendommen ble innført i landet vårt rundt år 1000 e.Kr. Mange av funnene finnes i dag på Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Oppdal kirke, en laftet korskirke fra 1651.

Oppdal kirke, ofte kalt Vangskirka, ligger rett nord for gravfeltet på Vang. Det er en laftet korskirke fra 1651, og har vernestatus. Altertavlen og prekestolen er fra 1654. Det har stått kirke her helt fra 1100-tallet.

Vakre utskjæringer på Sverrestuggu på Oppdalsmuseet.

Oppdalsmuseet, bygdemuseet like nord for sentrum av Oppdal, har et trettitalls bygninger, den eldste fra 1500-tallet, i tillegg til flere tusen gjenstander fra det gamle bondesamfunnet fra forskjellige tidsperioder.

Oppdal har lange tradisjoner for vintersport og er en av Norges mest populære vinterdestinasjoner. Stedet har hele fire skiheisanlegg, Vangslia, Hovden, Stølen og Ådalen, med en rekke skiheiser og nedfarter for den som er glad i alpint. For den langrennsinteresserte strekker løypene seg milevis innover fjellet.

På Hovden kan du ta gondol opp til Skjørstadhovden.

I sommerhalvåret blir skiheisene på Oppdal Skisenter (Hovden) byttet ut med komfortable gondoler, slik at det er mulig for alle å ta gondolen opp til Skjørstadhovden (1125 m.o.h.), der du kan nyte utsikten over Oppdal sentrum og fjellheimen omkring. Om du vil kan du gå eller sykle på merket grussti ned igjen.

Oppdal er også et yndet sted for fjellturer, blant annet i Trollheimen og til Snøhetta. På sommeren kan man være med på rafting i elven Driva, hanggliding eller ridning.

Noe annet Oppdal er kjent for er skifer. Oppdalskiferen er av bergarten kvartsittskifer, som er lett å dele med rette kanter, men samtidig er den slitesterk og brukes både innendørs og utendørs, så vel i industrielle bygg som i private hjem og hager.

Oppdals Quality Hotel har til og med fått navnet Skifer.

Olaf Skaslien, som var byggmester på Dovrebanen, fattet interesse for skiferen i Drivdalen sør for Oppdal sentrum, og lurte på om den kunne brukes som bygningsmateriale. Han gjorde forsøk med steinen og fant ut at den var lett å dele etter rette kanter og mål, som var en revolusjonerende oppdagelse, og som la grunnlaget for skiferindustrien i Oppdal. Da Dovrebanen ble åpnet i 1921, ble Skaslien værende i bygda og satset på skifer. Han regnes som pioneren i skiferindustrien, og har fått sitt minnesmerke ved siden av Oppdal stasjon.

Nerskogen – Vognillan

De fleste som kommer til Oppdal med bil, kjører enten E6 nordfra eller sørfra, eller riksvei 70 fra Kristiansund og Sunndalsøra. En mindre kjent vei er fylkesvei 6516, som starter fra Grindal eller Hol i Rennebu, over Nerskogen, og ender der den møter riksvei 70 ved Vognillan i Oppdal. Nerskogen er ei tidligere jordbruks- og seterbygd, men er nå i hovedsak ei hyttegrend. Vakker natur og flere setre på veien, samt den er innfallsport til Trollheimen med bl.a. avkjørsel mot både Jøldalshytta og Gjevilvasshytta.

På Vognillan, sju kilometer vest for Oppdal sentrum på Rv70, finner man Vognildsbua Landhandleri og Kafé. Vognildsbua er en tradisjonsrik landhandel med historie tilbake til 1860, noe som gjør den til en av de eldste landhandleriene her i landet som fremdeles er intakt. Pakkhuset, kaféen, kan by på hjemmebakte kaker. Både kaféen og museumsbutikken er åpen i sommermånedene.

Et par kilometer vest for Vognillan er det nok en avkjørsel til Gjevilvatnet og Gjevilvasshytta. Gjevilvasshytta, som er landets eldste bevarte turisthytte, består av bl.a. et fredet bygg fra 1819 med tømmer fra helt tilbake til 1739. Den ble i 2020 kåret til DNT’s fineste betjente turisthytte, og er et naturlig startpunkt for de som ønsker å gå trekanten Gjevilvasshytta – Jøldalshytta – Trollheimshytta i Trollheimen.

Storlidalen

Kjører du noen kilometer lenger vestover på Rv 70, kommer du til Lønset. Herfra starter veien til Storlidalen, en annen av innfallsportene til Trollheimen. Storlidalen er en vakker dal med storslått natur, setre og velholdte gårdsbruk.

De tre Vinndalsgårdene ligger i et gammelt klyngetun et par kilometer innover i Storlidalen. Oppigard er trolig den eldste, og den bebodde delen av våningshuset er trolig fra 1656. På Oppigardsetra er det full seterdrift og gårdsturisme, et setertun med små tømmerhus og seterstua fra 1780.

Bårdsgarden

Kjører man videre kommer man til den selvbetjente turisthytta Bårdsgarden, hvor det i tillegg til å ta imot turister, er full gårdsdrift med melkeproduksjon. Besøkende har de tatt imot helt siden slutten av 1800-tallet. I dag er turistdriften ivaretatt av Trondhjem Turistforening (TT) sitt nettverk, og herfra går det turstier innover i Trollheimen og til Innerdalen.

Storli gard.

Den mer enn 400 år gamle Storli gard ligger innerst i Storlidalen og Storligrenda, med kulturminnesti og gårdshistorisk utstilling. Gården er en levende gård med husdyrhold, og de produserer egen gårdsmat, men her et det også muligheter for overnatting og servering. De har også startet eget mikrobryggeri, der de lager sitt eget øl.

Overnatting og matservering er også mulig i Bortistu Gjestegard like ved. Det eldste huset på gården er fra 1648, og det har vært drevet turisme her siden 1887. Også denne gården er en levende fjellgård med gårdsdrift, men uten dyr.

Fra Storligrenda går det turstier til Innerdalen i Sunndal, til Kårvatn i Todalen, til Trollheimshytta og Gjevilvasshytta, for å nevne noen. Storlidalen er populær også på vinteren, da det er mange oppkjørte skiløyper innover dalen.

Dovrefjell

Magalaupet, eller også Mågålaupet, er et sikksakkformet elvegjel ved Engan i Drivdalen, ca 12 km sør for Oppdal sentrum. Den rundt hundre meter lange kløfta består av en rekke jettegryter gravd ut av elva Driva siden siste istid.

Åmotsdalen har samme avkjørsel på Engan som Magalaupet. Åmotsdalen er en vakker seterdal, den eneste i Oppdal uten bilvei. Bomvei slutter ved Åmotsdalen gard, men du kan fortsette til fots innover dalen på godt merkede stier. De sprekeste kan gå i dagesvis fra hytte til hytte.

Men selv om veien ikke går lenger enn til Åmotsdalen gard, så er gården i seg selv verdt et besøk. Den eldste gårdsbygningen er over 400 år gammel, fra 1620. Gården tilbyr, foruten servering og overnatting, åpen gård der du kan hilse på dyrene, samt få guidet omvisning på gården. Den største opplevelsen er allikevel gårdens zipline, en av de råeste i Norge, ca 100 m over bakken, og 360 m lang, som gjør at du får kjenne suget i magen.

Knapt noen annen av Norges fjellveier har opp gjennom historien vært like omtalt og fryktet som Vårstigen. Beretningene om strabasiøse og nifse opplevelser siden den ble omtalt for første gang i 1182 er utallige, bl.a. av kong Fredrik IV som krysset farene i karjol i 1704, og Christian VI i karosse i 1733. Aasmund Olavson Vinje beskrev den i Ferdaminni fraa Sumaren 1860. Den luftige veien går langs de bratte dalsidene på østsiden av Drivdalen. I dag er den en idyllisk spaservei på 6,2 km med fine utsiktspunkter. Startpunktet for den gamle fjellveien, som er del av pilegrimsleden og den gamle kongeveien, er godt skiltet langs E6.

Gudbrandsdalsleden er den lengste og mest kjent pilegrimsleden i Norge. Den strekker seg 643 km fra Oslo, gjennom Gudbrandsdalen og over Dovre til Trondheim. I middelalderen var veien hovedveien til Nidaros. Mange går fortsatt hele strekningen, men det er fullt mulig å ta kortere etapper eller legge ut på dagsturer. Du kan følge pilegrimsleia helt fram til Nidarosdomen i Trondheim. 45.000 sauer på sommerbeite sørger for vedlikeholdet.

Kongevegen over Dovrefjell ble omtalt allerede i kongesagaene, men var i vikingetiden og middelalderen kun stier eller rideveier. Kongevegen over Dovrefjell var den første offentlige kjøreveien over et høyfjellsområde i Norge, da den ble anlagt på begynnelsen av 1700-tallet, og det ble behov for mer effektiv samferdsel i forbindelse med postvesen, næringsvirksomhet og forsvar. Vegen strekker seg fra Dovre kirke, over Hjerkinn og Hjerkinnhø til Kongsvoll, og videre gjennom Drivdalen til Oppdal kirke.

Kongsvold Fjeldstue er en gammel skysstasjon på Dovrefjell. De eldste bygningene er fra 1720, men det har vært sælehus, eller herberge, her helt siden 1100-tallet, pga Nidaros sin betydning som kongssete, samt for pilegrimene som søkte nordover til Olav den helliges grav og Olavskilden. Senere kom fjellstuene.

Kongsvold Fjeldstue

Under den nordiske krigen i 1718 ble Kongsvold og de andre fjellstuene over Dovrefjell brent for å hindre at de svenske karolinerne skulle finne ly og mat på framrykkingen over fjellet. Det fikk svenskene til å snu. I 1720 startet gjenreisingen. I dag driver Kongsvold Fjeldstue, som er overtatt av Frich’s hoteller, overnattingssted, kro og restaurant, samt at de arrangerer utflukter på Dovrefjell. 

Både Pilegrimsleden og Kongevegen går gjennom tunet på Kongsvold Fjeldstue.

Moskus på Dovrefjell. © Oppdal Safari (www.moskussafari.no)

Moskus- og elgsafari

For millioner av år siden beitet moskusen i norske fjell og daler, side om side med mammuten. I Norge og store deler av verden døde den ut, men er blitt gjeninnført I Norge og noen få andre steder i verden. Dovrefjell nasjonalpark er det eneste stedet i Norge der du kan oppleve moskus i sitt rette element.

Du kan dra på moskussafari hele året. Det anbefales derimot å melde seg på en organisert moskussafari med guide. Ta med deg kameraet og følg guidens instruksjoner. Ikke gå for nær, da de store dyrene kan være uventet raske og farlige om de føler seg truet. Oppdal Safari har kontor i turistinformasjonen på Oppdal, rett bak Oppdal stasjon. De tilbyr også elg- og villreinsafari, samt en rekke andre utflukter og ekspedisjoner.

Jernbanestasjonene over Dovre

Dovrebanen fyller hundre år i år. 17. september 1921 åpnet strekningen fra Dombås til Støren. Spesielt jernbanestasjonene over Dovrefjell, fra Fokstua til Drivstua, har fått en del oppmerksomhet og regnes som noen av de vakreste jernbanestasjonene vi har her i landet vårt.

De fire stasjonene, Fokstua, Hjerkinn, Kongsvoll og Drivstua, har det til felles at de er tegnet av arkitekten Erik Glosimodt. Fokstua og Hjerkinn ligger strengt tatt ikke i Oppdal kommune, men siden de fire stasjonene er bygget i samme stil og er veldig like, velger jeg å nevne de her allikevel.

Kongsvoll stasjon

Glosimodt tegnet også Vålåsjø stasjon, mellom Fokstua og Hjerkinn, samt vokterboligen Svonå som ligger ved dagens E6, rett ved grensen til Trøndelag og Oppdal kommune. I tillegg tegnet han en rekke Narvesen-kiosker på Dovrebanen, men ingen av disse eksisterer lenger i dag.

Hjerkinn stasjon.

I dag er de fire førstnevnte stasjonene fredet av Riksantikvaren, men kun Hjerkinn og Kongsvoll har togstopp. For de andre er ikke passasjergrunnlaget lenger stort nok.

Viewpoint Snøhetta

Når du allikevel er på Hjerkinn anbefales det også å ta turen opp til Viewpoint Snøhetta, med imponerende utsikt mot fjelltoppen Snøhetta (2286 m.o.h.), en av Norges høyeste fjelltopper, og som ligger på grensen mellom Trøndelag og Innlandet fylker. Du har også en fantastisk utsikt over Dovrefjell og Sunndalsfjella nasjonalpark. Er du heldig får du kanskje se moskus også.

Fra parkeringsplassen er det ca 1,5 km opp til utsiktspunktet, og den grusede stien er godt tilrettelagt for barnevogner og rullestoler.

Gjengitt med tillatelse fra norgeskart.no

Erik Drilen (besøkte Oppdal 21. juli og 27. august 2021)

Abelvær og Vikna

Fra Abelvær Gård.

Havfiske har fra gammelt av vært den viktigste delen av livsgrunnlaget ved Namdalskysten. Øyene på Namdalskysten hadde også de største fiskeværene sør for Lofoten. På Sør-Gjæslingan ut mot havstykket Folla kunne 4000 menn og kvinner være samlet i høysesongen. Kystfisket er derfor sentralt også når man besøker Abelvær og Vikna-øyene i dag.

Sør-Gjæslingan og Nordøyan, som kun kan nås med båt, vil jeg forsøke å komme tilbake ved en senere anledning. Denne gangen vil jeg ta for meg de stedene man kan nå med bil.

Utsikt fra Langsundbrua mellom Mellom-Vikna og Ytter-Vikna.

Fra Kystriksveien, Fv17, kan Abelvær og Vikna nås fra fire steder, sørfra fra Namsos (Fv769) med ferge fra Lund til Hofles, fra Høylandet gjennom Skrøvdalen (Fv776) og ferge fra Geisnes til Hofles, nordfra Foldereid (Fv770) eller Bindal (Fv771).

Man kan også komme til Abelvær og Rørvik med hurtigbåt, med Hurtigruten til Rørvik, og også med fly til Rørvik.

Abelvær ligger i Nærøysund kommune, er et idyllisk fiskevær og handelssted med hvite hus og havstykket Folda rett utenfor. Abelvær var viktig for handel langs kysten mellom nord og sør, da stedet lå sentralt i skipsleden.

Man vet ikke sikkert når stedet ble etablert som handelssted. De eldste skriftlige kildene som nevner Abelvær, eller Appelvær som det også ble kalt, er fra 1600-tallet, da prosten Christopher von Aphelen etablerte rorbuer for fiskere der. Sannsynligvis er det von Aphelen som har gitt navn til stedet.

Abelvær Gård.

Abelvær Gård er den viktigste severdigheten. Fra 1802 var Niels Brandtzæg som kjøpte stedet, som drev med handel, fisketilvirkning, notbruk, fraktefartøyer og gårdsbruk. På den tiden var de også pålagt å kunne ta imot reisende, og fra 1804 fikk de også løyve til å skjenke vin og brennevin.

Handelsstedet og gården har vært i familiens eie siden den gang. I dag drives det overnatting og servering (etter avtale) på gården, samt historiefortelling og et stort utvalg aktiviteter, som havrafting, båtturer, dykking og kajakkutleie. I 2009 ble Abelvær Gård tildelt kvalitetsmerket «Olavsrosa» av stiftelsen Norsk Kulturarv.

Brandtzæg Canning, tidligere hermetikkfabrikk, i Abelvær.

Den 37 km lange strekningen fra Abelvær til Rørvik kalles Landnåmsvegen, og er en fin sykkeltur om du ikke reiser med bil, men har kommet med hurtigbåten fra Namsos.

Ved Ramstad like nord for Abelvær finner du Ketilhaugen, en båtformet langgrav, rundt 60 m lang og 30 m bred. Ramstad, eller Rafnista, var høvdingsete allerede før vikingetiden. Det er spor etter forhistorisk tid i dette området og Ketilhaugen er den største og mest sentrale gravhaugen i området.

Ketilhaugen ved Ramstad.

I følge sagnet er det Ketil Høng d.e. som er gravlagt her. Det er skrevet om ham både i fornaldersagaen Ketil Høngs saga, den første boka i de fire Ramstasagaene, og Landnåmabok. Ketil Høng d.e. var morfar til Ketil Høng d.y., som var en av de første landnåmsmenn på Island. Hans eldste sønn ble den første lovsigemann på Island.

Gissur Kveite, sønnesønn av Ketilbjørn Ketilsson, også fra Ramstad, innførte kristendommen på Island, og hans sønn bygde Skålholt, som ble bispesete. Pga av Ketil Høngs sterke tilknytning til Island og landets historie, er Ketilhaugen av stor interesse for islandske turister i området. Det er aldri blitt foretatt utgravinger i haugen.

På veien videre kjører du forbi Steine kirke, ei langkirke i tre fra 1911. Herfra er det også turløype, skiltet av nasjonal standard, til Steinsfjellet.

Langs Landnåmsvegen kan du også se Hundhammarfjellet med vindmølleparken. Det går både vei og tursti opp til toppen av fjellet.

Minnebauta over Georg Sverdrup.

Noen kilometer til og du kommer til gården Lauga, som også har historisk interesse. Eidsvollmannen Georg Sverdrup ble født på gården i 1770. Han fungerte som riksforsamlingens president 17. mai 1814 og var en av de første som signerte Norges Grunnlov. På Lauga gård står det en bauta til minne om ham.

Like før du kommer til Rørvik, kan du ta av mot venstre på Marøya, mot Storvollen. Herfra kan du se Nærøya, et viktig handelssted og høvdingsete fra vikingtiden, og religiøst senter på Namdalskysten lenge før kristendommen ble innført i Norge. Nærøya er et av de viktigste kulturminneområdene i Trøndelag.

Nærøya kirke.

Nærøya kirke ble bygget på 1100-tallet, like etter at kristendommen ble innført i Norge, og regnes som en av de aller viktigste middelalderkirkene i stein nord for Nidarosdomen i Trondheim. Kirken brant både på 1700-tallet og senest i 1848, da den gikk ut av bruk. Det har blitt jobbet med å restaurere og sikre den i dag overbygde kirkeruinen. Dessverre er man avhengig av båt for å komme seg ut til Nærøya, og pr i dag finnes det ikke organisert båtskyss ut til øya.

Nærøysundbrua.

For å komme over til Rørvik må du krysse den 701 m lange hengebrua Nærøysundbrua, som sammen med Marøybrua knytter Vikna-øyene til fastlandet. Hovedspennet på Nærøysundbrua er 325 m og seilingshøyden 41 m.

Rørvik, som ligger på Inner-Vikna, som er den nest største av Viknas nesten 6000 øyer, holmer og skjær, er ett av to administrasjonssenter i den nye Nærøysund kommune, som ble slått sammen av Vikna og Nærøy kommuner i 2020. En tredel av den nye kommunens 9.600 innbyggere bor i Rørvik.

Kystkultursenteret Norveg i Rørvik.

Om du ønsker å bli bedre kjent med kysten, kulturen og historien, er turen innom kystkultursenteret Norveg verdt et besøk. Utstillingen her presenterer kystens historie gjennom 10.000 år. I de samme lokalene finner du også sommerrestaurant, turistinformasjon og museumsbutikk. Bryggene på den andre siden av kanalen er også verdt å få med seg.

Et par hundre meter fra Norveg ligger Berggården gamle handelssted, gammelbutikken, som i likhet med Norveg også er driftet av Kystmuseet i Nord-Trøndelag. Her finner du en mer tradisjonell museumsutstilling.

Rørvik er også et ideelt utgangspunkt for dagsutflukter, da det er hurtigbåtforbindelser til Abelvær, Jøa, Namsos og Leka. Flere dager i uka kan du også ta dagsutflukt med båt til Sør-Gjæslingan, eller du kan overnatte der ute. Rørvik har også faste anløp med Hurtigruten.

Granittskulpturen «Sjømannens hustru» av billedhugger Harald Wårvik står rett ved kystkultursenteret Norveg

Det finnes flere overnattingssteder i Rørvik og på Vikna-øyene. De mest sentrale er Kysthotellet Rørvik og Rørvik Rorbuer som begge ligger i sentrum.

Av aktiviteter som er populære på Vikna er havrafting, padling, fiske og seiling.

Bryggerekka i Rørvik.

Andre steder som er verdt å få med seg når man kjører rundt på Vikna er

  • Garstad kirkegård – det står to bautaer på kirkegården. Den ene til minne om fiskere som forsvant på havet, den andre over Dannebrogsmannen, skiløperen Ole Skavhaug. Sistnevnte ble regnet som den nest største legenden i Trøndelag på 1800-tallet, etter Peter Wessel Tordenskjold. Han var soldat og bjørnejeger, og deltok bl.a. i felttogene mot Jämtland i 1808 og 1809. Mest kjent ble han allikevel for alene å ha fulgt etter de to morderne i Garnesdrapet i Verdal (1806) helt inn i Sverige, fikk de arrestert ved hjelp av svenske myndigheter og utlevert til Norge, der de ble dømt til døden og henrettet i Trondheim. Høsten 1808 mottok han Dannebrogskorset for sin heltemodige innsats, tildelt av kongen i København. Etter sin død i 1845 ble han gravlagt på Garstad kirkegård.
  • Vågsenget – er barndomshjemmet til Paul Woxeng (1883-1967), lokalhistoriker som bygde opp en samling med 3000 gjenstander på gården. Gjenstandene ble senere flyttet til Berggården i Rørvik, men gården er fortsatt i dag et koselig stoppested på utflukten rundt på øyene. Vågsenget er en del av Kystmuseet Rørvik.
Vågsenget.
  • Ellers er det fantastisk utsikt over skjærgården og havet fra visningshuset på Ytre Vikna Vindpark og fra Ramstadskardet ved Austadfjord.

Rørvik fikk bystatus i 2020. Et annet tettsted i Nærøysund med bystatus er Kolvereid, som er det andre administrasjonssenteret i kommunen. Kolvereid titulerer seg med å være Norges minste by med kun 1700 innbyggere.

Kolvereid er først og fremst kjent for Knut Trædal, som var prest, gårdbruker og ordfører i Kolvereid. Det som gjorde ham mest kjent for resten av landet var at han var sentral i grunnleggelsen av Bondepartiet, senere Senterpartiet. Utkastet til det første partiprogrammet ble skrevet på Kolvereid prestegård under ledelse av Trædal.

Gjengitt med tillatelse fra norgeskart.no.

Erik Drilen (besøkte Nærøysund 12. august 2021)

Leka – Norges geologiske nasjonalmonument

Leka er den nordligste kommunen i Trøndelag fylke. For å komme ut til øya Leka må du ta ferge fra Gutvik. Når du ankommer Skei, til østsiden av øya, er førsteinntrykket at dette kunne ha vært en hvilken som helst øy på Trøndelagskysten.

Siden som vender mot havet derimot, finnes ikke maken noe annet sted i Norge, faktisk ikke i hele Europa. Bergartene på vestsiden av Leka hører nemlig hjemme dypt nede i jorda, flere kilometer under oss. De dramatiske fjellformasjonene med de unike rødgule fargene er definitivt verdt et besøk. Mer om det lenger ned på siden.

Det er enkelt å ta seg rundt Leka, og passer veldig godt også for syklister. Runden rundt øya er kun 28 km. Det finnes flere rasteplasser og utsiktspunkt langs veien.

På fergeleiet på Skei er det et infosenter der du kan finne informasjon og brosjyrer før du legger i vei. Alternativt turistkontoret i Joker-butikken på Husby halvannen kilometer unna.

Fra toppen av Herlaugshaugen.

Bare noen hundre meter fra fergeleiet ligger Vertshuset Herlaug og Herlaugshaugen. Herlaugshaugen er Norges største gravhaug fra vikingetiden der det beviselig er gravlagt mennesker, betydelig større enn både Oseberg- og Gokstadhaugene i Vestfold, og under utgravingene på 1700-tallet fant man også et stort vikingskip.

Haugen ligger på den gamle gården Skei, og at den lå på østsiden med de store gresslettene tyder på at stedet kan ha vært hovedsete for et av Namdalskystens største maktsentra i yngre jernalder. Om haugen virkelig er gravstedet kong Herlaug fra sagnet om Herlaug og Rollaug kan ikke bekreftes, da det er flere steder i Ytre Namdal som har påberopt seg dette.

Sagnet, ifølge Snorre Sturlason, går ut på at det var to småkonger, to brødre, nord i Namdalen, som hørte at kong Harald Hårfagre var på vei for å samle Norge. Herlaug ville ikke overgi seg og lot bygge en stor gravhaug, der han, med skip og mannskap på elleve, lot seg gravlegge levende med gods og rikdommer. Rollaug overga seg til kong Harald Hårfagre, og ble satt som jarl over Naumdølafylket.

Ute på Skeisnesset er det flere tilrettelagte natur- og kulturstier mellom lyngheier, gravrøyser og utkikkspunkt med utsikt over storhavet, skipsleia og Helgelandsøyene.

På Skei har du også muligheten til å besøke Leka bygdemuseum, med en samling nordlandsbåter, samt noen gamle bygninger, inkludert ei husmannsstue fra rundt 1890, samt utstyr og redskap fra bonde- og fiskekulturen på Leka fra samme tidsperiode. I tillegg står to av kanonene fra det franske kaperskipet L’Enfant de la Patrie på museet. Skipet er ett av mange som har forlist i farvannet rundt Leka. Steinhytta på Skeisnesset tilhører også bygdemuseet.

Begynner du å kjøre sørover langs østsiden av øya, kommer du snart til Leka Motell & Camping. Der finner du Leka Steinsenter, der du kan lære om Lekas spennende geologi. Her selges også suvenirer, smykker, steiner, mineraler og fossiler fra alle verdensdeler.

Når du kjører videre sørover forbi Frøviksundet, kan du ved Haug ta snarveien over til vestsiden gjennom Vassdalen, men det anbefales å fortsette sørover ved å følge skiltene mot Årdalsstrand og Lekamøya.

Ved Årdalsmyrå kan du parkere ved et gårdstun og følge sti opp til Lekamøya, en fjellformasjon og kjent landmerke for sjøfolk. Folketro om fjellet nevnes i sagnet om De sju søstre, Trollfjellene på Helgelandskysten.

Så snart du runder sydspissen av øya, kommer du til de restaurerte sjøhusene. Her er det fint å rusle i fjære og få med seg historien om området på infotavle. Deretter går veien videre forbi de koselige, hvite husene i Solsemvågen. Stopp gjerne ved butikken Vestre for en kopp kaffe eller en is. De selger også «I love Leka» produkter, t-skjorter, smykker og andre ting, samt bøker relatert til Lekas geologi.

Butikken Vestre i Solsemvågen.

Det er nå Leka begynner å bli interessant. Stopp ved den store parkeringsplassen ved Solsem. Solsemhula, med de første kjente hulemaleriene som ble oppdaget i Nord-Europa, kan du besøke med guidet omvisning på visse tidspunkter i sommersesongen, eller ved forhåndsbestilling. Ellers er hula fysisk stengt med egen port. Stien opp er steinete, og du må regne med litt klyving opp mot hula. Den siste delen av strekningen har tau som du kan holde deg fast i. Man antar at hulemaleriene er fra sein steinalder eller tidlig bronsealder, dvs rundt 4000 år gamle.

Solsemhula. Gjengitt med tillatelse fra Kystriksveien Reiseliv.

På veien opp til Solsemhula passerer du Emaomn, et serpentenitt-konglomerat, stein, sand og grus som er kittet sammen av typen serpentenitt, og som sies å være Norges yngste bergart, dannet etter siste istid for rundt titusen år siden. Bergarten finnes bare på et lite område og man bes om ikke å ødelegge eller plukke med seg stein.

Det går også sti opp til Lekamøya fra parkeringsplassen ved Solsem.

Når man kjører videre merker man raskt at landskapet og fargene endres. De rødgule og golde fjellformasjonene består av, ifølge Trollfjell Geopark, ultramafiske bergarter, som ble dannet i de dypeste lagene av havskorpa og mantelen.

Leka ble dannet i en midthavsrygg ved Laurentia (Amerika) for 500 millioner år siden, og en del av denne havbunnskorpa ble presset opp da Amerika og Europa støtte sammen for 400 millioner år siden. Så med andre ord, her kan du bevege deg på grensa mellom jordas indre, mantelen, og jordskorpa. Det kan man ikke noe annet sted i Norge eller Europa.

Det finnes mange merkede løyper rundt omkring på Leka. En som anbefales er Herlaugsløypa, der du kan oppleve en formidabel utsikt og få med deg en rekke geologiske godbiter. Denne løypa er også kåret til en av de tre vakreste vandrerutene i Skandinavia i en tysk reiseguide. Hele løypa er 11 km.

En kortere og noe lettere løype er Støypet og Ørnrovet i Kvaløya. Parkeringsplassen er godt merket når du kjører nordover. Turen til Støypet er 1,5 km tur/retur, der du kan studere rullesteinene i mange former og farger.

Går du mot Ørnerovet, må du regne med litt mer klatring i ur, men utsikten er upåklagelig. På parkeringsplassen kan du lese historien om ørnerovet som gikk landet og verden rundt sommeren 1932, historien og tre år gamle Svanhild som ble tatt av ei ørn og funnet på ei berghylle sju timer senere.

En annen løype er MOHO. MOHO er overgangen mellom mantelen og jordskorpa, så her kan du faktisk stå med ett bein på jordskorpa og ett i mantelen.

Nå har du nesten kjørt hele veien rundt øya. Kanskje er du sulten? Hvorfor ikke ta en avstikker opp til Café Flora ved Leknessjøen? Det unike med denne kaféen er at det er både kafé, blomsterbutikk og begravelsesbyrå! Noe sånt finner du bare på Leka.

© norgeskart.no

Erik Drilen (besøkte Leka 26. juli 2021)

En reise i Olav Duuns rike

Landet i eventyrene finner man gjerne på stedene der forfatterne har vokst opp. Da jeg besøkte Jøa og Otterøya i Namsos kommune (tidligere Fosnes), var det derfor ganske naturlig å bruke Olav Duuns bøker og diktning, og i særdeleshet hans hovedverk, «Juvikfolket», som utgangspunkt.

Øver-Dun, Olav Duuns barndomshjem.

For å komme ut til øya Jøa, må man ta ferge fra Ølhammeren på fastlandet til Seierstad. Det er en veldig kort overfart, kun fem minutter tar det med ferga over det 680 m brede sundet. Eller man kan ta hurtigbåt fra Namsos.

Seierstad er et gammelt handelssted, som hadde sin storhetstid på første halvdel av 1800-tallet, men det har vært handelsmenn der siden slutten av 1600-tallet. Utvilsomt er det Seierstad som var Segelsund i Olav Duuns bøker om Juvikfolket.

Olav Duun, eller Ole Julius Raabye som han het, ble født på gården Stein i 1876, heimgården til hans mor. Allerede i hans første leveår flyttet foreldrene til Brakstad. Deler av huset der de bodde står fremdeles.

I dette huset på Brakstad bodde Olav Duun sine tidligste barneår.

Etter hvert flytter de videre til gården Øver-Dun, hvor Duun bodde det meste av barndommen og ungdomsårene. I denne tiden var han aktiv i ungdomslaget, og fra han var 16 til 25 år, rodde han sammen med sin far på vinterfiske på Sør-Gjæslingan.

Som 25-åring tok han navnet Olav Duun, og flyttet til Levanger for å ta lærerutdanning. Lærergjerningene hans førte ham videre til Sakshaug på Inderøy, Singsås i Gauldalen og til Botne i Vestfold, men det er hjemtraktene hans på Jøa og Otterøya jeg vil ta for meg i dette innlegget.

Olav Duun-monumentet på Øver-Dun.

Det er naturlig å begynne med barndomshjemmet på Øver-Dun, som ligger rett ovenfor Dun kirke, om man ønsker å få med seg mest mulig om Olav Duun, da hjemmet i dag er museum, og guiden kan informere om hvilke steder på Jøa og Otterøya som er verdt å få med seg, i tillegg til omvisning i barndomshjemmet og historier fra hans barndom og liv. På Øver-Dun arrangeres det også Duun-stevne annethvert år.

Huset der Olav Duun vokste opp er bevart og interiøret fra perioden da Duun bodde her er tilbakeført, inkl broderier som hans mor laget, kjøkkeninventar, samt klær som har tilhørt forfatteren. Det finnes også gamle utgaver av hans bøker på flere språk. Fra huset kan man se flere av stedene som er beskrevet i Duuns bøker, som f.eks. gården Hov, som var Håberg i hans romaner, men også Brakstadlandet og havstykket Folla.

Hov, som ligger ved Hovsjøen, var en av de store gårdene fra gammelt av. Det store gravfeltet ved sjøstranda kan tyde på en kampplass med stort mannefall. Sagnet sier at stedet var en kongsgård med gudehov i eldre tider. Navnet Hov kommer også fra det norrøne Hof, som var betegnelsen på hedenske gudshus. Både langhauger og rundhauger er samlet i bjørkeskogen.

Gravhauger ved gården Hov.

Både futer og andre storfolk har bodd på storgården, og gården var sentral i det første vellykkede bondeopprøret i Trøndelag og Jemtland. Nils Olsson Stein satte Jøa på det historiske kartet allerede på slutten av 1500-tallet, som en av de første bondehøvdingene som tok opp kampen mot futen og lensherrens urettferdige styre. Han søkte hjelp hos kong Christian IV av Danmark og Norge (Kristian Kvart), fikk støtte og fikk avsatt både fut og lensherre.

Selv om ikke Olav Duun har sagt det selv, så er det liten tvil om at gården Hov er Håberg i serien om Juvikfolket, sentralt i de siste bøkene, som stedet der Odin og Lauris bodde, og maktkampen mellom de to. Selvfølgelig brukte Duun sin dikteriske frihet, og la til det han følte måtte være med. Det har aldri vært noen sildoljefabrikk, og det har heller aldri vært noen elv som Odin rodde over på Hov, slik som i bøkenes Håberg.

Fra Brakstad Hamn.

Jøa kalles gjerne «Landet i eventyret». For Olav Duun er det Brakstad og landskapet rundt. Som allerede nevnt var det her Duun levde sine første leveår. Brakstadaunet, den gamle husmannsplassen bak haugene, mot Brakstadvågen, minner på mange måter om Kjelvika i bøkene hans.

Brakstad Hamn.

Brakstad hamn var siden slutten av 1800-tallet kjent som utgangspunkt for kilnotfiske etter laks for de tre gårdene på Brakstad. I dag står tre brygger og en kai igjen som vitner om denne virksomheten. I nyere tid har det blitt etablert gjestekai her, samt «Pøbben» med serveringsvirksomhet i den ene brygga.

Utenfor ligger havområdet Folda, med Gjæslingan (Øyvære i forfatterens bøker), Abelvær (Valvære) og Vikna-øyene. En av øyene er kanskje også Hilderøya?

Pøbben på Brakstad Hamn.

På Brakstad hamn kan du også leie kajakk. Brakstadsundet, Fosnavågen og Jøa rundt er tilrettelagt som padleløyper.

Av andre steder man bør få med seg når man besøker Jøa er Rakkavika, med en rekke turstier, gapahuker, utsiktsplass med kikkert og fiskeplass. Stedet er skiltet fra Hov, og stiene er også tilrettelagt for rullestolbrukere og for barnevogner.

Landhandleriet.

Landhandleriet på Jøa, som ligger på brygga ved Faksdalsjøen, er også som å reise noen tiår tilbake i tid. En sjarmerende butikk av det gamle slaget med lokalproduserte og kortreiste varer. Egenproduserte matvarer som urtesalt, chutney, såper og egg fra vertskapets gård, men også kaffe fra Inderøy Kaffebrenneri, sjokolade fra Jentene på Tunet, og andre ting som interiørartikler, lykter og pyntegjenstander. Faksdal Brygge-Pøbb med matservering finner du også her.

Fra Landhandleriet.

På veien mot Dun kan du også stikke innom Fru L. Foruten kafé og overnatting har de også gjenbruksbutikk, i tillegg til at de avholder auksjoner med varer kjøpt opp av private eller gjennom andre auksjoner, blant annet møbler og interiør, som er rengjort, og gjerne pusset opp eller forvandlet til noe bedre. Også eventyrskog med rebuser for barn, hengekøyepark og sykkelutleie.

Fru L.

Overnatting kan du for øvrig også finne på Dun Feriehus, et småbruk på landet, omkranset av grønnsakåkre, fjell og vakkert kulturlandskap. Med sykkelveier og kort vei til fjellturer med havutsikt, sjø og strand. Eller hva med å leie båt?

Rett ved kommunesenteret i Dun ligger Fosnes Bygdemuseum, et lite bygdetun. I biblioteket på kommunesenteret er det også turistinformasjon.

Fosnes bygdemuseum.

Under første verdenskrig var det mangel på brensel på Jøa. Mangel på olje og kull var stanset, og man måtte finne andre egnede måter å skaffe brensel på. Jøa hadde stor tilgang på torvmyrer, og Namdal Brændtorvfabrikk ble startet ved Skjærvika. Et rekonstruert produksjonsanlegg befinner seg her. Torvmuseet er skiltet fra fergeleiet på Seierstad. Du kan også få guiding ved å ta kontakt med Fosnes Bygdemuseum.

Til slutt, men ikke mindre betydelig: Jernaldergården Janheim.

Det har bodd mennesker på Jøa lenge før Olav Duun og Juvikfolkets tid. Det finnes utallige fornminner og ruiner fra så vel steinalderen som middelalderen overalt på øya. Tuftene på Tranås er godt bevart og stammer sannsynligvis fra perioden 500-700 år etter vår tidsregning. Det er spor etter menneskelig aktivitet her i over totusen år, og noe lignende finnes ikke i hele Namdalen.

Fra jernaldergården Janheim.

Det 26 m lange jernalderhuset på Janheim er bygget på malen etter det opprinnelige langhuset som stod her i vikingetiden. Det er et mektig byggverk som tar deg tilbake i historien så snart du setter foten innenfor. Guiding kan bestilles.

Da har vi tatt en gjennomgang av noe av det du kan se og oppleve på Jøa, men fortsatt gjenstår det store spørsmålet: Hvor er Juvika?

Da må vi over på naboøya Otterøya.

Turen over Raudsunda er ikke lang, men om du ikke har båt må du belage deg på å ta fergen tilbake til Ølhammeren, og kjøre de 30 km til Lokkarbrua over til Otterøya. Otterøya er den tredje største øya i Trøndelag, men det er ikke så mange veier å velge mellom, så det er ikke snakk om særlige avstander.

Første stopp er Otterøy kirke, åttekantet tømmerkirke fra 1858. Kirken i seg selv er ikke unik, men kirken har et krusifiks, trolig fra slutten av 1100- eller tidlig på 1200-tallet, og som trolig har tilhørt en kirke som lå her på den tiden.

Olav Duun har i sine bøker brukt flere steder, samt dialekten, fra Otterøya som inspirasjon. Handlingen i novellen «Ved kverna», om en skrønemaker som løy så mye at han lurte seg selv, går for seg ved kverna mens folk venter på å få kornet malt. Den levende fortellerkunsten og at det foregår på et sted med ei kvern, gjør at mange kjenner seg igjen i Survika, som ligger ved enden av en umerket sidevei (grus) rett etter at du har passert Otterøy kirke.

Fra Otterøy kirke til Aglen, veis ende på øya, er det ca 25 km. På denne strekningen har du god utsikt over Raudsunda og over til Jøa og Folda.

Fra Jevika.

Duun var godt kjent på Otterøya. Han hadde selv slekt i Jevika (på de fleste kart står det Devika), og han følte sterk tilknytning til denne gården. Derfor var det heller ikke unaturlig at det var der han lot juvikingene slå seg ned i bokserien. Forfatterens skildring av Juvika er nesten identisk med Jevika, og når navnet mest sannsynlig kommer av Djupvika, er ikke det heller så ulikt. For øvrig var Olav Duun gjeter på nabogården Finnanger som unggutt.

Jevika brygge.

Otterøya er også kjent for sine mange turmuligheter, alt fra lette merkede løyper til mer krevende toppturer. Fra toppene har du god utsikt utover havet og øyene utenfor. Fra Årvika mellom Jevika og Aglen kan du gå opp til grotta Ravnholet på Ramholfjellet, med nydelig utsikt på veien oppover. En annen topp med god utsikt er den 310 m høye Krona, også nær Aglen. Er du heldig kan du også se hjort på Otterøya, da en av verdens nordligste hjortestammer holder til her.

Olav Duun døde i Holmestrand i 1939. Gjennom sitt liv ble han nominert til Nobelprisen i litteratur hele 13 ganger, men opplevde aldri å få prisen.

Erik Drilen (besøkte Jøa og Otterøya 11. juli 2021)

Innerdalen – Norges vakreste fjelldal

Innerdalstårnet (1452 m.o.h.) kjent fra bl.a. «Jul i Blåfjell» på norsk barne-tv.

Få kilometer fra Sunndalsøra i Sunndal, Møre og Romsdal, finner du Norges vakreste fjelldal. Det er det man sier om Innerdalen. I hvert fall kommer du ikke stort nærmere reklamen for Freia melkesjokolade. Her, på grensen til Trollheimen, er det naturen og nasjonalromantikken som råder, og turalternativene er mange.

Følger du Rv70 fra sentrum av Sunndalsøra mot Ålvundeid, vil det være skiltet avkjørsel mot Innerdalen. Du kjører rundt ti kilometer til parkeringsplassen i Dalen. Et godt tips er å komme til parkeringsplassen tidlig på finværsdager, da det raskt kan bli fullt.

Derfra er det 4 km å gå på setervei. Det er ganske mye stigning de første to kilometrene, og det kan være tungt for de som sykler, jeg så til og med to personer på el-sykkel som måtte gi opp og stige av sykkelen, men de siste to kilometrene flater det ut, og det går til og med noe nedover. Du går fint på en time fra parkeringsplassen til setrene.

Innerdalen har vært i Opdøl-familiens eie siden den ble kjøpt i 1740. I snart 300 år har altså dalen vært brukt til seterdrift og beite. Da kraftutbygginga var på sitt store i 1960-årene, var også Innerdalen interessant for de norske kraftutbyggerne. Heldigvis var ikke datidens grunneier, Øystein Opdøl, interessert i kraftinntekter. For ham var naturen viktigst og at kommende generasjoner kunne nyte Innerdalen slik den alltid har vært. Dette ble sett på som en uvanlig innstilling fra en grunneier på denne tiden, men Opdøl, sammen med Norsk Tindeklubb, tok initiativ til å frede eiendommen sin, og dette førte til at Innerdalen ble landets første landskapsvernområde i 1967.

Det er to turisthytter som fortsatt er i drift i Innerdalen. Renndølsetra, som kan by på seterhistorie helt fram til i dag, og Innerdalen Turisthytte, som var en gammel familiebedrift og drevet med turisme helt siden 1889, men nå overtatt av Kristiansund og Nordmøre Turistforening under navnet Innerdalshytta.

Innerdalshytta består av Nyhytta med Låven, som er betjent i sommersesongen, og den selvbetjente Gammelhytta. På vinteren er også Låven selvbetjent, låst med DNT-nøkkel. Renndølsetra ved siden av er en privat betjent hytte i sommersesongen, men også denne er selvbetjent på vinteren, låst med DNT-nøkkel. Sjekk med Den Norske Turistforening om medlemsskap og hvordan du sjekker inn på hyttene.

Gammelhytta er fra 1889, og regnes som en av de vakreste turisthyttene i landet. Dagsturistene kan også nyte godt av hyttene, da det serveres kaffe og vafler med den berømte sunndalgrøten, eller annen mat om du skulle ønske det.

Selv om det er fullt på parkeringsplassen, vil du ikke få noen følelse av at det blir fullt på Renndølsetra eller Innerdalshytta. Det er godt om plass, og turstiene herfra ut i Trollheimen er utallige. Og alle er godt skiltet, som f.eks. til Kårvatn i Todalen eller Storlidalen i Oppdal. De sprekeste forsøker seg gjerne på en av de majestetiske toppene i dalen.

Aursjøvegen

Aursjøvegen

Sunndal kommune er tettpakket med naturseverdigheter. En vei som for mange kan by på utfordringer er Aursjøvegen, som starter nesten i sentrum av Sunndalsøra. En av Norges absolutt mest spektakulære kjøreopplevelser. Anbefales ikke for de med høydeskrekk eller for de som kjører stor bobil eller med campingvogn. Vær også oppmerksom på at det er stedvis veldig bratt, veien er smal og uoversiktlig, og at motgående trafikk kan komme overraskende på deg. Mange steder er det heller ikke autovern. Ved regnvær kan veien bli stengt pga rasfare. Jeg har tidligere kjørt Aursjøvegen og har skrevet om den her.

Fra Leikvin kulturpark

Leikvin kulturpark

Mindre utfordringer byr Leikvin kulturpark på. Også denne ligger bare ti minutters kjøring fra sentrum av Sunndalsøra, østlig retning mot Oppdal. Foruten Sunndal Bygdemuseum finner du her bl.a. det største gravfeltet på Nordmøre, den botaniske Philipshagen, i tillegg til utstilling om det britiske laksefisket i dalen, villreinsfangsten gjennom titusen år, samt arkeologiske utgravinger og generell sunndalshistorie.

I fjellsidene ved kulturparken kan du også se to av verdens høyeste fosser, hvor Vinnufossen iflg World Waterfall Database er regnet som verdens sjette høyeste fossefall, med sine 865 m.

Svøufallet i Åmotan

Åmotan

Om du fortsetter på riksvei 70 østover mot Oppdal, kommer du snart til et lite sted som heter Gjøra. Om du lar deg fascinere av fosser, bør du absolutt ta en avstikker herfra mot Åmotan. Følg fjellgardsvegen til parkeringsplassen på Jenstad. Herfra er det godt merket sti til fossene.

Åmotan

De har selv valgt å kalle Åmotan for Nordens Niagara. For at forventningene ikke skal bli for høye, kan de nok ikke sammenlignes med Niagara, eller Gullfoss på Island for den saks skyld, men det er et vakkert syn å se det vifteformede elvesystemet der fire elver møtes, og tre av de danner storslagne fossefall ned i Åmotan. Området er også botanisk sett ett av de rikeste i Norge.

Gjengitt med tillatelse fra Norgeskart.no. Klikk på bildet for å forstørre.

For øvrig kan jeg nevne at det må betales parkeringsavgift både i Innerdalen (p.t. kr 50,-) og ved Åmotan (p.t. kr 30,-), samt bomavgift for å kunne kjøre Aursjøvegen (p.t. kr 100,-).

Gjengitt med tillatelse fra Norgeskart.no. Klikk på bildet for å forstørre.

Erik Drilen (besøkte Sunndal 21. juli 2021)