Kategoriarkiv: Norge

Innerdalen – Norges vakreste fjelldal

Innerdalstårnet (1452 m.o.h.) kjent fra bl.a. «Jul i Blåfjell» på norsk barne-tv.

Få kilometer fra Sunndalsøra i Sunndal, Møre og Romsdal, finner du Norges vakreste fjelldal. Det er det man sier om Innerdalen. I hvert fall kommer du ikke stort nærmere reklamen for Freia melkesjokolade. Her, på grensen til Trollheimen, er det naturen og nasjonalromantikken som råder, og turalternativene er mange.

Følger du Rv70 fra sentrum av Sunndalsøra mot Ålvundeid, vil det være skiltet avkjørsel mot Innerdalen. Du kjører rundt ti kilometer til parkeringsplassen i Dalen. Et godt tips er å komme til parkeringsplassen tidlig på finværsdager, da det raskt kan bli fullt.

Derfra er det 4 km å gå på setervei. Det er ganske mye stigning de første to kilometrene, og det kan være tungt for de som sykler, jeg så til og med to personer på el-sykkel som måtte gi opp og stige av sykkelen, men de siste to kilometrene flater det ut, og det går til og med noe nedover. Du går fint på en time fra parkeringsplassen til setrene.

Innerdalen har vært i Opdøl-familiens eie siden den ble kjøpt i 1740. I snart 300 år har altså dalen vært brukt til seterdrift og beite. Da kraftutbygginga var på sitt store i 1960-årene, var også Innerdalen interessant for de norske kraftutbyggerne. Heldigvis var ikke datidens grunneier, Øystein Opdøl, interessert i kraftinntekter. For ham var naturen viktigst og at kommende generasjoner kunne nyte Innerdalen slik den alltid har vært. Dette ble sett på som en uvanlig innstilling fra en grunneier på denne tiden, men Opdøl, sammen med Norsk Tindeklubb, tok initiativ til å frede eiendommen sin, og dette førte til at Innerdalen ble landets første landskapsvernområde i 1967.

Det er to turisthytter som fortsatt er i drift i Innerdalen. Renndølsetra, som kan by på seterhistorie helt fram til i dag, og Innerdalen Turisthytte, som var en gammel familiebedrift og drevet med turisme helt siden 1889, men nå overtatt av Kristiansund og Nordmøre Turistforening under navnet Innerdalshytta.

Innerdalshytta består av Nyhytta med Låven, som er betjent i sommersesongen, og den selvbetjente Gammelhytta. På vinteren er også Låven selvbetjent, låst med DNT-nøkkel. Renndølsetra ved siden av er en privat betjent hytte i sommersesongen, men også denne er selvbetjent på vinteren, låst med DNT-nøkkel. Sjekk med Den Norske Turistforening om medlemsskap og hvordan du sjekker inn på hyttene.

Gammelhytta er fra 1889, og regnes som en av de vakreste turisthyttene i landet. Dagsturistene kan også nyte godt av hyttene, da det serveres kaffe og vafler med den berømte sunndalgrøten, eller annen mat om du skulle ønske det.

Selv om det er fullt på parkeringsplassen, vil du ikke få noen følelse av at det blir fullt på Renndølsetra eller Innerdalshytta. Det er godt om plass, og turstiene herfra ut i Trollheimen er utallige. Og alle er godt skiltet, som f.eks. til Kårvatn i Todalen eller Storlidalen i Oppdal. De sprekeste forsøker seg gjerne på en av de majestetiske toppene i dalen.

Aursjøvegen

Aursjøvegen

Sunndal kommune er tettpakket med naturseverdigheter. En vei som for mange kan by på utfordringer er Aursjøvegen, som starter nesten i sentrum av Sunndalsøra. En av Norges absolutt mest spektakulære kjøreopplevelser. Anbefales ikke for de med høydeskrekk eller for de som kjører stor bobil eller med campingvogn. Vær også oppmerksom på at det er stedvis veldig bratt, veien er smal og uoversiktlig, og at motgående trafikk kan komme overraskende på deg. Mange steder er det heller ikke autovern. Ved regnvær kan veien bli stengt pga rasfare. Jeg har tidligere kjørt Aursjøvegen og har skrevet om den her.

Fra Leikvin kulturpark

Leikvin kulturpark

Mindre utfordringer byr Leikvin kulturpark på. Også denne ligger bare ti minutters kjøring fra sentrum av Sunndalsøra, østlig retning mot Oppdal. Foruten Sunndal Bygdemuseum finner du her bl.a. det største gravfeltet på Nordmøre, den botaniske Philipshagen, i tillegg til utstilling om det britiske laksefisket i dalen, villreinsfangsten gjennom titusen år, samt arkeologiske utgravinger og generell sunndalshistorie.

I fjellsidene ved kulturparken kan du også se to av verdens høyeste fosser, hvor Vinnufossen iflg World Waterfall Database er regnet som verdens sjette høyeste fossefall, med sine 865 m.

Svøufallet i Åmotan

Åmotan

Om du fortsetter på riksvei 70 østover mot Oppdal, kommer du snart til et lite sted som heter Gjøra. Om du lar deg fascinere av fosser, bør du absolutt ta en avstikker herfra mot Åmotan. Følg fjellgardsvegen til parkeringsplassen på Jenstad. Herfra er det godt merket sti til fossene.

Åmotan

De har selv valgt å kalle Åmotan for Nordens Niagara. For at forventningene ikke skal bli for høye, kan de nok ikke sammenlignes med Niagara, eller Gullfoss på Island for den saks skyld, men det er et vakkert syn å se det vifteformede elvesystemet der fire elver møtes, og tre av de danner storslagne fossefall ned i Åmotan. Området er også botanisk sett ett av de rikeste i Norge.

Gjengitt med tillatelse fra Norgeskart.no. Klikk på bildet for å forstørre.

For øvrig kan jeg nevne at det må betales parkeringsavgift både i Innerdalen (p.t. kr 50,-) og ved Åmotan (p.t. kr 30,-), samt bomavgift for å kunne kjøre Aursjøvegen (p.t. kr 100,-).

Gjengitt med tillatelse fra Norgeskart.no. Klikk på bildet for å forstørre.

Erik Drilen (besøkte Sunndal 21. juli 2021)

En reise i Peer Gynts rike

Fra Peer Gynt Spelet på Gålå. Bildet er lånt med tillatelse fra peergynt.no. Bildet er tatt av Bård Gundersen (https://gundersenogmeg.no/)
  • Peer, du lyver!
  • Nei, jeg gjør ei!
  • Nå, så bann på, det er sant!
  • Hvorfor banne?
  • Tvi, du tør ei! Alt ihop er tøv og tant!
  • Det er sant – hvert evige ord!

Slik begynner skuespillet om den unge Peer Gynt, skrevet av Henrik Ibsen. Peer hadde stukket av fra høyonna, og moren, Åse, er sint. Peer kommer med en fortelling om at han hadde ridd på et reinsdyr over Besseggen og styrtet utfor og ned i vannet. Men Åse skjønner at han lyver.

Den upålitelige Peer gjorde lite for å hjelpe sin mor. Faren hadde vært rik, men hadde sløst bort rikdommen. Peer kunne også ha giftet seg til rikdom, med nabojenta Ingrid fra storgården, som var glad i ham, men Peer var en håpløs dagdrømmer, og Ingrid skulle gifte seg med en annen. Peer var skitten og kledde seg fattigslig. Drakk gjorde han også, og ingen ville danse med ham. Mennene hånet ham. Så røvet han med seg bruden Ingrid og stakk til fjells.

Jeg skal ikke gå gjennom handlingen her, hele historien ligger ute på nettet eller kan kjøpes i bokform, men jeg kan røpe at Peer blir lyst fredløs, stikker til fjells der han møter troll, Dovregubben og andre mytiske figurer i fjellheimen. Og han treffer Solveig, som må være verdens mest tålmodige kvinne. Peer reiser utenlands, men jeg vil i dette innlegget konsentrere meg om området i Norge, der han ifølge litteraturen vokste opp og levde sine unge år.

Handlingen er lagt til Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1800-tallet. Henrik Ibsens historie er faktisk basert på historien om en sagnomsust reinjeger som gikk under navnet Per Gynt, som kan ha levd på 1700-tallet. Denne virkelighetens Per Gynt fra Sødorp i Gudbrandsdalen var kjent for å overdrive sine historier, om hans evner til å tukte troll, og møter med huldrejenter.

Faktisk ble historiene om ham også fortalt til Peter Christen Asjørnsen, kjent fra Asbjørnsen og Moe. Asbjørnsen flettet disse sagnene inn i avsnittet «Reinsdyrjakt ved Rondane» fra boka «Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn», som Henrik Ibsen også brukte som inspirasjon til å skrive sin «Peer Gynt».

Peer Gynt Seterveg

På en reise gjennom Peer Gynts rike er det ganske naturlig å begynne med denne 45 km lange veien, som starter på Vinstra, ved Sødorp, og går over østfjellet til Rondablikk Høyfjellshotell og videre til Kvam. Spesielt om du har Asbjørnsens eller Ibsens Peer Gynt friskt i minne.

Det første stedet du passerer, etter ca 2,5 km, er gården Hågå. Lokalt kjent som stedet der Peder Olsen Hågå, som på folkemunne ble kalt Per Gynt, skal ha bodd. Om det er den samme Peer Gynt som Asbjørnsen og Ibsen skrev om, vet man ikke sikkert. Peder levde fra 1732 til 1785. På gården står det et skilt som sier «Per Gynt Gaarden». Gården med 18 gamle hus er fredet og i privat eie, og du kan dessverre ikke besøke den uten avtale med grunneier.

Hit, men ikke lenger. Hågå Gård, hvor Peder Olsen Hågå skal ha bodd.

Noen hundre meter sør for Hågå gård ligger Hegstad gård, som vi kjenner igjen fra Ibsen, om bryllupet på Hegstad og det dramatiske bruderovet.

På veien oppover Sødorpbygda har du en storslagen utsikt over Gudbrandsdalen, før du fortsetter gjennom et skogbelte, passerer bommen og landskapet åpner seg over tregrensa mot Sulseter og fjellene i bakgrunnen. Flere av setrene underveis er fremdeles i drift. Sulseter Fjellstugu arrangerer mange turer i Rondane. Her er det også overnattingsmuligheter, samt kafeteria hvor du kan kjøpe tradisjonsrik mat som rømmegrøt.

Utsikt fra Krøkla

Høyeste punkt på veien er Krøkla, 1109 m.o.h., med fantastisk utsikt over Rondane og Jotunheimen. Her er det også informasjonstavler over nasjonalparken og verneområdet. Hyttene rundt Avstjønna er av den gamle sorten, rundt 30 kvm, uten innlagt vann og strøm. På Mjølbøla like ved veien er også sjansen stor for å se snø. Er du heldig kan det også hende at du ser villrein. Normalt har de tilhold i Vulufjell lenger øst i Rondane, men flere små bukkeflokker kan spre seg over snaufjellet og ned til skogene.

Steinvarden Bølaug på Krøkla. Den ene historien om denne er at Peer Gynt bygde den for å vise veien hjem til Hågå. Den andre forteller at den ble reist som et minne om arbeidskaren Bodlaug fra gården Tokse. Han skal ha omkommet i et kreftig uvær her. Hvilken historie som er sann, ja, si det…

På veien ned fra Krøkla passerer du brurbenken (fra fortellertradisjonen om Per Gynt), og videre til Fiskdalen med flere idylliske setergrender. Legg merke til vannhjulet ved Toksesetra. Frya er et vernet vassdrag, og Frydalen er vernet landskapsområde. Ved Kvamsnyseter kan man se den vakre Jøråfossen.

Vannhjulet ved Toksesetra

Setervegen slutter før du kommer til Rondablikk Høyfjellshotell, men herfra har du også god utsikt over Rondane og Furusjøen. Ved Rondablikk er det reist treskulpturer med motiver fra skuespillet om Peer Gynt. Om du ønsker å overnatte på høyfjellshotellet i høysesongen anbefales det å bestille rom på forhånd, men du kan selvsagt stoppe for et måltid eller en kopp kaffe.

Peer Gyntvegen

Om man skal fortsette med å kjøre Peer Gyntvegen etter Peer Gynt Seterveg, er det greiest å starte i nord, fra Espedalen (om du ønsker å kjøre hele veien) eller Gålå. Selvsagt fra Skei i sør om du kjører Peer Gyntvegen først og seterveien etterpå.

Veien regnes som en av landets vakreste fjellveier, 57 km fra Skei til Espedalen. Skei er et populært turiststed med mange overnattings- og aktivitetsmuligheter, som golf, tennis eller fot- og sykkelturer. Sykkel kan du leie på Skeikampen Resort. Fjellet Skeikampen, med sine 1123 h.o.h., ruver som et monument over bygda.

Fra Dørdalsknappen mot Fagerhøi og Jotunheimen.

På veien nordover passeres fine fjellvann og seterområder. På Dørdalsknappen (1126 m.o.h.) er det rasteplass med praktfull utsikt mot Fagerhøi med Jotunheimen i vest og Rondane i nord. På Fagerhøi kan man overnatte og det finnes tur- og sykkelstier, i tillegg til muligheter for fiske. På veien mot Gålå passeres enda et utsiktspunkt, Listulhøgda (1053 m.o.h.).

Fra Peer Gynt Spelet på Gålå. Bildet er lånt med tillatelse fra peergynt.no. Bildet er tatt av Bård Gundersen (https://gundersenogmeg.no/)

Hver sommer kan du ved Gålåvatnet oppleve friluftsoppsettingen av Henrik Ibsens Peer Gynt, med musikk av Edvard Grieg. I år settes spelet opp fra 23. juli til 7. august.

Fra Peer Gynt Spelet på Gålå. Bildet er lånt med tillatelse fra peergynt.no. Bildet er tatt av Bård Gundersen (https://gundersenogmeg.no/)

På Gålå finnes også flere overnattingssteder, butikk og et variert tilbud av aktiviteter, som elgsafari, leie av kano eller kajakk osv. Solbrå Setermuseum, Gudbrandsdalsostens arnested fra 1863, er også her.

Også på Fefor er mulighetene for friluftsaktiviteter mange. Et populært mål for turgåere er Feforkampen (1160 m.o.h.). Fefor Høyfjellshotell har i tillegg til hotellet også utleiehytter.

På veien mot Espedalen passeres setrene Lomsetrin og Hattdalssetrin.

Espedalen har en unik flora og spennende kulturhistorie med minnesmerker fra gruvedriften som startet opp på 1600-tallet. Verksodden med Espedalen fjellkirke og «Helvete» med Nord-Europas største jettegryter er verdt et besøk. I juli og fram til midten av august er det også mulig med rideturer i fjellet. Overnattingssteder på slutten av Peer Gyntvegen er Dalseter Høyfjellshotell og Ruten Fjellstue.

Venabygdfjellet og Rondane

Denne strekningen på 75 km er en av de 18 nasjonale turistveiene vi har i Norge, og går gjennom vår eldste nasjonalpark, et godt bevart kulturlandskap som forteller historien om folket som har levd i de karrige områdene helt siden steinalderen. Veien er en naturopplevelse i seg selv og mer enn transportveiene som bandt setrene og gårdene sammen.

Den karakteristiske fjelltoppen Muen.

Turen starter like nord for Ringebu, med skiltet avkjørsel fra E6, opp til Venabygd og fortsetter helt til Folldal. Noe av det første du oppdager når du passerer Venabygd er den karakteristiske fjelltoppen Muen. Venabygd fjellkapell er også verdt et besøk for sin spesielle arkitektur, av mange omtalt som Norges vakreste fjellkirke.

Venabygd Fjellkapell

Rondane nasjonalpark egner seg utmerket til fotturer i fjellet. Strømbu regnes som det beste utgangspunktet for fotturer, og spesielt strekningen inn til Bjørnhollia har du utsikt til noen av de høyeste toppene i nasjonalparken. Du kan overnatte på Bjørnhollia. Om du ønsker flerdagerstur kan du også gå videre til Rondvassbu og Dørålseter. En krevende dagstur går fra Strømbu til Høgronden. Til gjengjeld kan Høgronden by på praktfull utsikt til Rondslottet, Storronden og Atndalen. 

Nasjonalparken er forøvrig tilholdssted for en av de siste villreinbestandene i Europa.

Om du har tid kan du også ta en avstikker til Sollia og se den laftede tømmerkirka der. Sideveien mot øst fra Enden til Sollia er del av den nasjonale turistveien.

Fra Sohlbergsplassen.

Gjør en stopp på Sohlbergsplassen for den beste utsikten fra veien mot fjelltoppene i Rondane, noen av de mer enn 2000 moh. Om du kjenner Harald Sohlbergs maleri «Vinternatt i fjellene» fra 1914, vil du se utsikten ut over Atnsjøen og Rondane med Rondslottet, den høyeste toppen med sine 2.178 m.o.h., fra samme vinkel som i maleriet.

Grimsdalen

Like sør for Folldal er det avkjørsel mot Grimsdalen. Den omtales som verdens vakreste seterdal, og markerer skillet mellom to nasjonalparker, Rondane på sørsiden av veien og Dovre nasjonalpark på nordsiden.

Bergseng seter i Grimsdalen.

Du vil passere en rekke setre gjennom dalen, og én som spesielt regnes som en skjult skatt er Bergseng seter, et tun av sju restaurerte tømmerhus i tradisjonell standard, de eldste fra 1793, og med majestetisk utsikt over Rondane. Både sau, ku og hest beiter fritt her om sommeren. Du kan også overnatte her. Setra har tilhørt gården Bergseng på Dovre siden først på 1600-tallet.

Andre overnattingssteder i Grimsdalen er Tverrlisetra og DNTs Grimsdalshytta. Skal du campe må du holde deg til de fire tilrettelagte campingområdene i dalen. Grimsdalen er vernet landskapsområde og har svært sårbar natur, og det er derfor ikke tillatt å campe utenfor campingområdene.

Har du tid anbefales den 17 km blindveien til Haverdalsseter turisthytte innerst i Haverdalen. Den har tradisjonell seterdrift slik det foregikk for hundre år siden, og de har rømme og brunost fra eget mikroysteri. Også her er det mulig å overnatte. Thaibuffeten på lørdagene i sommersesongen skal være meget populær.

Kjører du hele Grimsdalsveien tar den deg til tettstedet Dovre.

Einunndalen

Med sine 55 km er Einunndalen Norges lengste seterdal. Du kan komme deg til Einunndalen ved enten å ta av ved Moskardet øst for Folldal, eller i Dalholen mellom Folldal og Hjerkinn. Her er vakker og frodig natur, turterreng, mange setre, og sauer og kyr på sommerbeite. Veien går langs elva Einunn, men det finnes flere avstikkere gjennom Dalen.

Toppturer er ikke noe problem i Einunndalen. Toppene er ikke bratte og høye, så du behøver ikke være topptrent. Veien ligger allerede på 900-1000 meters høyde, og de fleste toppene, dvs kollene og høene, ligger på 1100 til 1600 m.o.h. Det er allikevel god utsikt fra disse over til Dovrefjell. Men greit å beregne god tid.

Romsdalssetra er åpen for overnatting og servering av tradisjonell seterkost som rømmegrøt, spekemat, skjørost og rømme fra setra, samt rabarbrasaft.

Pilegrimsleden, Kongevegen, Hjerkinn og Kongsvoll

Gudbrandsdalsleden er den lengste og mest kjente pilegrimsleden i Norge. Den strekker seg 643 km fra Oslo, gjennom Gudbrandsdalen og over Dovre til Trondheim. I middelalderen var veien hovedveien til Nidaros. Mange går fortsatt hele strekningen, men det er fullt mulig å ta kortere etapper eller legge ut på dagsturer.

I Gudbrandsdalen passerer du flere gamle kulturminner fra vikingtiden og middelalderen, som f.eks. Ringebu stavkirke fra 1220. Du kan også overnatte på historisk grunn, på gården Sygard-Grytting i Sør-Fron, som har vært herberge for landeveisfarende helt siden 1300-tallet. Her kan du overnatte på skinnfeller i det som er Norges eneste bevarte middelalderloft.

Pilegrimssenteret i Gudbrandsdalen på Dale-Gudbrands Gard på Hundorp, en storgård som var maktsentrum i Gudbrandsdalen under kristningen av Norge, tilbyr også overnatting, samt lokal tradisjonsmat.

Kongevegen ved Kongsvoll

Kongevegen over Dovrefjell ble omtalt allerede i kongesagaene, men var i vikingetiden og middelalderen kun stier eller rideveier. Kongevegen over Dovrefjell var den første offentlige kjøreveien over et høyfjellsområde i Norge, da den ble anlagt på begynnelsen av 1700-tallet, og det ble behov for mer effektiv samferdsel i forbindelse med postvesen, næringsvirksomhet og forsvar. Vegen strekker seg fra Dovre kirke, over Hjerkinn og Hjerkinnhø til Kongsvoll, og videre gjennom Drivdalen til Oppdal kirke.

Detaljer fra Hjerkinn stasjonsbygning.

Hjerkinn er en gammel skysstasjon på pilegrimsleden og kongevegen, og det høyeste punktet på Dovrefjell. Også et viktig stoppested på Dovrebanen, og det finnes flere overnattingsmuligheter. Populære aktiviteter er rideferie og moskussafari. Viewpoint Snøhetta, et utsiktspunkt mot Snøhettamassivet, ligger på Tverrfjellet like ved Hjerkinn. Eysteinkyrkja ligger ved Pilegrimsleden, og ble bygget i 1969 for pilegrimer og vandrere. Avkjørsel mot Folldal.

Kongsvold Fjeldstue

Når du krysser grensen over til Trøndelag kommer du snart tilKongsvoll og Kongsvold Fjeldstue, som også er en gammel skysstasjon på Pilegrimsleden og Kongevegen, rett ved Dovrefjell nasjonalpark. De eldste bygningene på stedet er fra 1720 og er fredet. Kong Fredrik IV av Danmark og Norge har overnattet her. Fjellstua tilbyr overnatting og servering. Her kan du også melde deg på moskussafari eller vandreturer.

Merk at det er bomstasjoner til Peer Gynt Seterveg, Peer Gyntvegen, Grimsdalen og Einunndalen, og at de alle er vinterstengte.

Erik Drilen (kjørte denne turen 22. juni 2021)

Flatanger – naturopplevelser og krigshistorie

Flatanger er en liten kommune på Namdalskysten i Trøndelag. At Flatangers kommunegrenser ble trukket før bilveiene kom, er ganske tydelig når man kjører mellom bygdene. For å komme fra en bygd til en annen i kommunen må man nemlig kjøre innom Namsos kommune både én og to ganger, ja, selv Osen for å komme seg til de sørligste bygdene.

Kommunen består stort sett av små øyer, holmer, skjær, bratte fjellsider og små fjorder. Utenfor ligger Folla og havet. For den som har båt, kan det være like bekvemt å reise til nabobygda sjøveien.

Det er naturen som er den største severdigheten i Flatanger. Mange som reiser hit, kommer for å fiske langs kysten og på havet utenfor. Det er ikke tilfeldig, da kommunen har etablert seg som et av de beste stedene for sjøfiske i landet. Det finnes flere tilbydere av havfiskeopplevelser, i tillegg kan du leie båt med motor på de fleste campingplassene.

Naturen i Flatanger har også mye annet å by på. Det finnes mye havørn her, og du kan melde deg på havørnsafari med guiding av naturfotografer.

Selv om det er natur og fiske som er de største attraksjonene i Flatanger, betyr ikke det at kommunen ikke kan skilte med historie og andre severdigheter.

Utvorda kystfort er nok det største og det mest kjente av kulturminnene i Flatanger. Det ligger helt nord i kommunen, strategisk plassert ved utløpet av Namsenfjorden og med utsikt over Folla. Med sine mer enn hundre installasjoner er det et av Europas største kystfort fra andre verdenskrig.

«Festung Utvorda» ble bygd av tyskerne under krigen for å sikre Namdalskysten mot at allierte skulle innta Norge og dele landet på midten. Festningen hadde ti store kanoner, kampvognkanoner, granatkastere, luftvern- og maskingeværstillinger, flammekastere, lyskastere og radar. Vanntette gruveganger og tunneler til ammunisjonslagre, sammen med løpegraver, dannet et enormt underjordisk nettverk i berget. Fortet er lett tilgjengelig for gangføre og gratis for de som ønsker å utforske.

Også i den største bygda i Flatanger, Lauvsnes, er det mulig å utforske minner fra krigen. 239 m.o.h., på toppen av Storfjellet, har du en av de beste utsiktene over Lauvsnes og skjærgården. Her er det også et kikkerthus. Det var tyskerne som anla den første stien opp og utkikksposten på toppen av fjellet. I mørketiden er nå stien opplyst.

På Lauvsnes finner vi også Zanzibar Inn, som har 16 ferieleiligheter utstyrt for selvhushold, motell med sju dobbeltrom, samt restaurant. De har også båter til leie for sportsfiskere, og du kan til og med leie guide som viser deg de beste fiskeplassene. Om du er interessert i havørnsafari, fjellklatring, havrafting, kajakk, snorkling eller fridykking, kan de formidle kontakt videre. Kurs og konferansefasiliteter finnes også.

For klatreentusiasten finnes det utallige muligheter i Flatanger, uansett ferdighetsnivå, men den mest kjente er Hanshallaren på Strøm, hvor det finnes godt over hundre forskjellige ruter i alle vanskelighetsgrader, inkludert en av verdens hardeste. Det unike med Hanshallaren er det store overhenget, som gjør at det aldri regner der, og klatrerne alltid har tørr og mosefri stein når de skal utfordre sine klatreevner. I Flatangerhallen på Lauvsnes er det innendørs klatrevegg.

I Einvika finnes det muligheter for overnatting i ferieleiligheter eller rorbu. Det som før var fiskemottak og butikk er i dag blitt ferieparadis. Herfra kan du leie båt til fiske, sightseeing eller ørne-/hvalsafari.

Ute i havgapet, siste stopp før Folla og storhavet, ligger Villa fyr, ett av de siste kullblussfyrene i Norge. Fyret var i drift i rundt hundre år, fra 1839 til 1890 som fyr, deretter som losstasjon fram til 1939. Under andre verdenskrig var fyret observasjonspost. Fra Einvika Overnatting og Havfiske er det mulig å leie båt med guide ut til fyret. Man kan også leie assistentboligen på øya for overnatting. Både fyret, assistentboligen og naustet på øya er i dag fredet.

På Hilstad gamle skole noen kilometer før du kommer til Vik, vil du finne Flatanger bygdemuseum. Bygningen er fra rundt 1890, og i tillegg til å vise historiske klasseromsmiljø, har museet en lokalhistorisk samling av gjenstander som inkluderer ulike jordbruks- og fiskeredskap, samt husholdningsgjenstander fra Flatanger. Lokale småbåter har de også på låven. Og ikke minst en innholdsrik fotosamling fra Flatanger.

I Vik kan du overnatte i en av de fem leilighetene på Vik Brygge. Ellers er det godt fiske i Vikfjorden, torsk og hyse året rundt, selv om det er best våren eller høsten. Om sommeren er sildefisket særs godt. Muligheter for å leie båt.

For å komme til Småværet helt sør i kommunen med bil, må man krysse grensen inn til Osen kommune og tilbake inn i Flatanger, og man kan undre seg over hvor logikken lå, i hvordan kommunegrensene ble til. Kommunegrensene er selvsagt fra en tid da det ikke var bilveier i Flatanger, men trafikken gikk sjøveien.

Jeg har tidligere skrevet om Seter og Buholmråsa i Osen, som også er et idyllisk sted verdt et besøk, her.

På Småværet er det også overnatting i bryggehus eller rorbu. Stedet har egen bryggekafé og pub. Fra Småværet er det bare fem minutter med båt til de beste havfiskeplassene i Follahavet, eller om bølgene er for tøffe, er Bølefjorden med roligere farvann et godt alternativ for gode fiskeopplevelser. Båtutleie er selvsagt også mulig her. For øvrig har Småværet egen gjestebrygge om du skulle komme sjøveien.

Gjengitt med tillatelse fra norgeskart.no

Erik Drilen (besøkte Flatanger 26. juli 2020)

Tradisjonsbrygging i Stjørdal

Tørking av malt. (Bilde: Jørund Geving)

For nordmenn flest har i øl i lang tid vært synonymt med pils. De siste årene har derimot mikrobryggeriene poppet opp som sopp over hele landet og vi har blitt presentert for ølsorter som IPA, pale ale, hveteøl (wit, weiss), bitter, porter, stout… Alle ølsorter av utenlandsk opprinnelse.

Det mange kanskje ikke vet er at man har sikre kilder på at øl har vært brygget i Norge i minst tretusen år.

Ølet var så viktig før i tiden at Håkon den gode og Gulatingsloven kom med et pålegg som gjorde at du ble bøtelagt eller kunne miste gården din om du ikke satte av ett mål korn til malt eller brygget øl før jul. Ølet var så viktig at Olav Tryggvason brukte det i kristningen av landet vårt, men at man i stedet for å drikke til ære for Odin og de norrøne gudene, så skulle man drikke til ære for Maria og Jesus, konge og biskop.

En growler med juleøl fra Stolt Bryggeri i Stjørdal.

Dessverre døde bryggetradisjonen ut på gårdene de fleste steder i landet, da påbud ble byttet ut med forbud. I dårlige vekstår måtte kornet prioriteres til mat. Kirken begynte å sette begrensninger, i hovedsak fordi brennevinet fikk innpass i Norge på slutten av 1500-tallet. At folk kom til kirken i beruset tilstand på søndagene var kun ett av mange problem.

Brennevinet fikk mange til å drikke seg fra gård og grunn på 1700- og 1800-tallet. Lovendringer gjorde at kun kommunalt drevne samlag fikk lov til å selge brennevin, til dels drevet fram av kvinnene. Under første verdenskrig ble det igjen matmangel, og produksjon av brennevin og brygging av øl ble begrenset for å sikre matforsyningen. Fra 1916 til 1927 kom forbudstiden, og all omsetning av alkohol ble forbudt. I 1938 fikk Vinmonopolet enerett på salg av vin og brennevin. Mange kommuner hadde også ølmonopol helt opp til vår tid.

Først 1. juli 1999 kom det oppmykinger i regelverket, og folk kunne igjen brygge øl til eget bruk. Kunnskapen og bryggetradisjonene, derimot, var forsvunnet i store deler av landet.

Jørund Geving på Søndergården Såinnhuslag gjør klart til tørking av malt.

Men ikke i Stjørdal. Det var ett unntak fra ølloven (fra 1912) som ble opphevet i 1999. Man kunne brygge øl om man maltet kornet selv. Og det har man gjort i Stjørdal i generasjoner. I såkalte såinnhus, et eget hus på gården beregnet til tørking av malt.

Vørteren kokes.

I Stjørdal har de sågar sin egen ølsort, stjørdalsøl, eller maltøl som også mange kaller det. Det er like mange måter å brygge ølet på som det er bryggere, men alle har til felles den særegne røyksmaken fra det røykmaltede kornet. Det er estimert at over 500 mennesker, fordelt på et 50-talls såinnhus, brygger sitt eget stjørdalsøl i dag.

I følge det amerikanske ølmagasinet Beer Advocate gjør dette Stjørdal til kommunen med størst tetthet av bryggerier i hele verden. Og hvorfor er det ikke flere som kjenner til denne ølsorten? Det er tross alt flere som brygger stjørdalsøl i Stjørdal enn folk som brygger Rauchbier i delstaten Franken i Tyskland.

Den siste helgen i november er den store bryggedagen i Stjørdal. Da skal det brygges til jul. Flere bryggere går gjerne sammen i det de kaller såinnhuslag. På den måten samarbeider de med nødvendige felleskostnader, som å holde såinnhus og utstyr til malting og brygging. Samt utveksle idéer, erfaringer og historier.

På Søndergården såinnhuslag er det noe redusert bemanning i år, pga frykten for Covid-19 og pålegget om sosial distansering. Jørund Geving tar imot meg på gården som nærmest ligger ved enden av rullebanen på Trondheim Lufthavn Værnes. Flyene går inn for landing rett over hodene på oss.

Her får jeg omvisning i såinnhuset og en kort innføring i bryggetradisjonene og litt historie. I kjelene koker vørteren.

Geving bruker Iduns blå gjær når han brygger sitt øl, da gamle gjærstammer, best kjent som kveik, sannsynligvis ikke lenger er å oppdrive lokalt i Stjørdalen eller Trøndelag. Men om noen vet om eller skulle komme over noe på en av de gamle gårdene, er han interessert i å komme i kontakt med vedkommende. Kveik kunne i gamle dager bli samlet på gjærkranser, gjærstokker eller kranser av bjørkeris. Noen kunne til og med lagre den ved å dyppe sekkestrier i gjæra og henge de opp til tørk.

Alstadberg Tradisjonsbryggeri ligger på Skatval, også det i Stjørdal kommune. Her blir jeg møtt av Roar Sandodden for en omvisning i såinnhuset og bryggeriet. Roar malter stjørdalskorn på tradisjonelt vis, med or, eller ørder som det heter lokalt, i ovnen. Roar holder også kurs om malting og tradisjonell brygging.

Humle (Foto: Jørund Geving)

Godt stjørdalsøl skal være brygget på fullmodent og godt byggmalt. Kornet legges først i bløtt til groprosessen starter. Deretter spres kornet over grokarm, og vendes flere ganger om dagen slik at varmen fra groingen spres jevnt utover og ikke skaper varme lommer i kornet.

(Foto: Jørund Geving)

Etter fire-fem dager er kornet ferdig med groingen, og det må nå tørkes raskt før det begynner å spire. Kornet blir tørket på planker med små hull som slipper røyk fra ovnen under, opp til kornet. Her er det viktig å ikke få for høy temperatur, for da brenner man kornet. Blir det for lite røyk blir det for lite smak og aroma. Det lukter gjerne godt med røyk i hele bygda når man tørker kornet, så det er sjelden tvil om at det er ølbrygging på gang i nabolaget.

Når kornet er så tørt at det spretter i to stykker når man biter i det, er det blitt det vi kaller malt. Før maltet kan brukes må det renses for rester fra groingen.

Vannet som brukes til bryggingen er kokt opp med einer, og blir kalt einerlog eller einlaug. Denne siles gjennom maltet i et meskekar for å få ut mest mulig sukker og smak. Når denne silingsprosessen er ferdig kalles restene av maltet for drav, som stort sett blir brukt til dyrefôr.

Vi har nå det som kalles vørter. Noen koker vørteren, andre brygger råøl. Råøl er med andre ord pasteurisert og ikke kokt. Noen tilsetter humle, andre ikke. Når ølet når en temperatur på 32-37 grader, tilsettes gjær. Etter et døgn er gjæringen ferdig, og kan fylles på kagger. Ølet bør stå i én uke før man tapper det.

Dessverre er det få mennesker, utenom bryggernes egne familier og venner, som får smake det hjemmelagde brygget. Det er fortsatt slik at øl over 4,75% kun kan selges på Vinmonopolet. Det er trist for norske gårdsbryggerier, som ønsker å ta imot gjester på omvisning og smaking, ikke kan selge produktene sine på gårdene. Spesielt svært mange utenlandske turister har vanskelig for å forstå dette. Men de håper at myndighetene snart kan myke opp denne loven også.

Derimot har to bryggerier de siste årene begynt å brygge stjørdalsøl: Klostergården Håndbryggeri og Stolt Bryggeri. Disse kan fås på Vinmonopolet, men på grunn av produksjonskapasiteten og interessen rundt ølet kan det være mange polutsalg rundt omkring i landet som ikke har det i sortimentet. På Vinmonopolet i Stjørdal er det som regel ikke noe problem, om du skulle finne veien innom.

Tinghaugen på Frosta ligger på veien til Tautra.

Klostergården Håndbryggeri ligger på Tautra. På klosteret her ble det også i gamle dager brygget øl, det kan man se av klosterets bestillingsjournal. Dessverre har man til dags dato ikke klart å finne noen oppskrifter på ølet som ble brygget der. Derimot har Jørn Anderssen, som driver bryggeriet på Klostergården, inngått et samarbeid med Roar Sandodden på Alstadberg.

Jørn Anderssen på Klostergården Håndverksbryggeri.

Klostergårdens mest kjente øl heter da også Alstadberger – et stjørdalsøl, etter oppskrift av nevnte Roar Sandodden. Det er faktisk det første ølet her i landet som er blitt tildelt Spesialitet-merket, for sin særegne smak. For å få dette hedersmerket må produktet være basert på norske ingredienser og lokale oppskrifter. Maltet tørker de i eget såinnhus. Alkoholprosent 6,5%.

Foruten Alstadberger brygger også Klostergården to andre ølsorter med malt tørket i såinnhuset:

Stjørdahls er et lyst, lett og fruktig øl, med preg av moderne pilsnermalt og tysk humle i kombinasjon med mildt røykpreg fra stjørdalsmalt og gammel bryggetradisjon. Alkoholprosent 4,5%.

Såinn heter det nyeste stjørdalsølet som brygges på Klostergården, og er brygget fullt og helt med egenmaltet korn fra Tautra, med einer, og gjæret med Gjernes-kveik fra Voss. Det er heller ikke brukt humle i dette ølet. Den er foreløpig kun lagret på fat og tilgjengelig hos noen få utvalgte barer og restauranter.

Klostergården tilbyr ølsmaking og flerretters middag, som er et populært tilbud for grupper og bedrifter. I tillegg til de nevnte ølsortene brygger de flere sorter øl, som står til de forskjellige rettene som serveres, eller de kan nytes alene. Det produseres også whisky på gården, det også med hjemmeprodusert malt.

Stolt Bryggeri AS er det første og fortsatt eneste kommersielle bryggeriet i Stjørdal. Bryggeriet ble startet i 2013 under navnet Stjørdalsbryggeriet. For to år siden ble bryggeren Mikael Slettedal spurt om å overta og med det var Stolt Bryggeri i gang på Hjelseng Gård.

Naturlig nok, når man holder til i Stjørdal, er det en selvfølge at de ønsket å brygge sin egen versjon av det lokale tradisjonsølet. Stolt bruker også utelukkende lokal malt til bryggingen, og tilsatt einer i skyllevannet, som gir et friskt preg av sitrus og barskog. Humle har de sløyfet.

Stjørdalsølet Røyklagt har mottatt mye skryt her hjemme, men er også blitt lagt merke til i utlandet, blant annet på den tyske mat- og landbruksmessen Grüne Woche i Berlin, verdens største i sitt slag. Den vant også Barcelona Beer Challenge 2019, i kategorien for røkt øl. Alkoholprosent 7%.

Selv om det er i Stjørdal heimebrygging av øl er mest utbredt i Norge, så brygges det noen få andre steder i landet også, som f.eks. i Hornindal, Voss og Morgedal, men ikke i samme omfang. Tradisjonsbrygging har forsvunnet de fleste andre steder i verden også, men det finnes noe i Finland, Estland og Litauen.

Stjørdalsbryggeriene bruker lokal malt.

Om du ønsker å lese mer om stjørdalsøl og gårdsbrygging anbefales bøkene «Gårdsøl» av Lars Marius Garshol og «Viking Age Brew» av Mika Laitinen. I disse bøkene finnes også oppskrifter for den som skulle få lyst til å henge seg på de gamle tradisjonene.

Erik Drilen

(besøkte Stjørdal og Tautra i perioden 28. november til 11. desember 2020)

På fjelltur i Snåsa

Ismenningen Fjellstuggu i Snåsafjellene.

For mange kan man få inntrykk av at Snåsa er en kommune de fleste kjører tvers gjennom på E6 for å komme seg nordover eller sørover.

© norgeskart.no

Til tross for bare drøye 2.000 innbyggere er ikke Snåsa noen liten kommune. Med nesten 2.500 kvadratkilometer er den Trøndelags nest største kommune og på størrelse med gamle Vestfold fylke. Omtrent halvparten av kommunens befolkning bor i administrasjonssenteret Snåsa.

Snåsa er forøvrig en tospråklig kommune, der norsk og sørsamisk er likestilt. Kommunen er der sørsamenes språk står sterkest, og om noe sted her i landet skal regnes som sørsamenes hovedstad, må det være Snåsa.

I Snåsa er det fjellturer som gjelder. Og om du ikke har hytte der selv, er det ikke noe problem å få leid seg inn.

Ismenningen Fjellstuggu har 29 sengeplasser fordelt på sju rom i hovedbygget og to frittstående hytter. Du kan bestille rom som privat, men hele eller deler av anlegget kan også leies til familietreff eller virksomheter som ønsker å avholde møter, arrangement eller naturopplevelser. Sengetøy er levert av Mascot Høie på Ørlandet.

Anlegget tilfredsstiller de nyeste handicap-kravene og er godkjent for blant annet leirskoler. Det er mulig å kjøre buss helt opp til fjellstuen.

I spisesalen kan det dekkes opp til 60 personer.
Baren har alle rettigheter.

Ismenningen Fjellstuggu kan også dekke festbord for 60 mennesker ved større arrangement. De har også bar med alle rettigheter og wifi.

Storm Stjern Ledang er fornøyd når han får være med å fiske. (Foto: Skjalg Ledang)
Ikke minst når han stolt kan vise frem fangsten etterpå.

Snåsafjellene er kjent for sitt rike dyreliv og er et populært område for både jakt og ferskvannsfiske. Man kan leie båt eller kano bl.a. i Ismenningen, Grønningen og Langvatnet. Husk fiskekort, som man kan bestille på nett. Flere steder kan man også bade, bl.a. ved Ismenningen Fjellstuggu.

Å «gå i fjellgårdene» sier man i Snåsa. Med det mener man å gå tur over flere dager i Snåsas fjellheim. Nesten halve kommunen ligger i Norges fjerde største nasjonalpark, Blåfjella-Skjækerfjella, med mange forskjellige turløyper. Noen av fjellgårdene med bevertning og muligheter for overnatting er Gjevsjøen, Holden, Gaundalen og Gressåmoen.

Spesielt førstnevnte, Gjefsjøen fjellgård, bør interessere den som er opptatt av krigshistorie. Rype var kodenavnet på en amerikansk fallskjermstyrke, som ble droppet i Snåsafjellene tidlig på våren 1945. Styrken, som hovedsakelig bestod av norskamerikanere, ble ledet av William Colby, og som senere ble CIA-sjef, hadde som oppgave å drive geriljaaksjoner bak tyskernes linjer, og sabotere jernbanen mellom Steinkjer og Grong. De hadde base på Gjefsjøen fjellgård.

Skjækerfjella

Ett av flyene med soldater som ikke nådde fram, styrtet i Snåsafjellene. Et minnesmerke, en pyramide, ble reist på Plukktjernfjellet, til minne om de tolv soldatene som ble drept, etter krigen. Bygningen på Gjefsjøen fjellgård, som ble brukt som hovedkvarter for Operasjon Rype er nå under restaurering.

Snåsa er også kjent for å være bygda med flest setrer i det gamle Nord-Trøndelag. Flere av snåsasetrene vil du kunne besøke når du følger noen av de nevnte turløypene fra Ismenningen og Grønningen.

Det går ingen bilveier til disse setrene, og for å komme til de må man gå til fots. Til gjengjeld får man oppleve Norge slik det var for hundre år siden. Her er husdyr og budeier, og maten framstilles på tradisjonelt vis. Melkebilen kommer ikke til setrene, så melken blir foredlet på stedet. I tillegg får man høre mange historier, både om setrene, men også om dyrene og naturen, langt borte fra storbyens stress og mas. Kanskje får du se reinsdyr også.

Bølareinen

Selv om kommunen ikke er av de folkerikeste i Trøndelag, er Snåsa full av historie. Det finnes spor som beviser at det var mennesker her for minst 6000 år siden. Bølareinen er en av Norges mest kjente helleristninger, og ligger tett ved Snåsavatnet. Strengt tatt ligger Bølareinen i Steinkjer kommune, men mye av området med rundt 30 figurer ligger også på snåsasiden, og driftes av Saemien Sijte, sørsamenes museum og kultursenter i Snåsa. Det er naturlig å stoppe her på sørsiden av Snåsavatnet på vei til Snåsa. På kaféen er det også enkel matservering i tillegg til produkter av reinkjøtt og andre lokale råvarer.

Av severdighetene i Snåsa sentrum er det verdt å få med seg Saemien Sijte, for å bli kjent med den sørsamiske kulturen.

Ikke langt unna samenes museum ligger også barndomshjemmet til Snåsamannen, Joralf Gjerstad. Gjerstadhuset fremstår som det gjorde gjennom Gjerstads oppvekst. Medaljer og utmerkelser han har mottatt opp gjennom tidene er også utstilt her. Snåsa Hotell har også et lite Joralfmuseum, en miniutstilling om Joralfs liv og virke gjennom bilder og avisutklipp. En byste av Snåsamannen finnes også her.

Gjerstadhuset
Snåsa kirke

I sentrum av Snåsa kan man nå det meste til fots. Snåsa kirke ligger heller ikke langt fra Saemien Sijte og Gjerstadhuset. Den eldste delen av kirken er fra første halvdel av 1200-tallet, den nye delen ble ferdig i 1869. Altertavlen er et praktfull treskjærerarbeid fra 1677. Også en del av prekestoltønnen er fra 1600-tallet, selv om resten av trappen og prekestolen ble laget i 1930-årene.

Rett ved kirken og Vinje prestegård står det to minnesmerker. Det ene er til minne om Bernt Julius Muus, født i Snåsa i 1832, utvandret til Amerika, der han ble sokneprest for norske innvandrere fra 1859. I 1874 grunnla han St Olaf College i Northfield, Minnesota.

Vinje prestegård er fredet.

Det andre minnesmerket er til minne om Ole Rynning, som også reiste til Amerika. Hans far var sokneprest i Snåsa. Rynning er mest kjent for å ha skrevet boka Sandfærdig Beretning om Amerika til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand, bedre kjent som Amerika-boka, som har fått en viktig plass i norsk utvandringshistorie.

17. maisteinen på Lysthusberget

Ole Rynning reiste også 17. maisteinen på Lysthusberget i 1835, i gangavstand fra Vinje prestegård. Dette monumentet skal være ett av Norges eldste nasjonalmonument, og utvilsomt Norges eldste 17. maimonument. Kong Karl Johan hadde få år tidligere forbudt markeringer for den norske grunnloven og grunnlovsdagen, og reisingen av 17. maisteinen var en protest mot dette. I dag holdes en blomsterseremoni ved steinen 17. mai hvert år.

Viosen ved Snåsavatnet.

Viosen er «gamlebyen» i Snåsa, og var det tidligere sentrum med bakeri, handelslag og kai. I dag er det stort sett bolighus her, mange i sjarmerende og gammel stil, og er absolutt verdt et besøk. Her er også badestrand og marina for fritidsbåter. Snåsa bygdemuseum, Vonheim, ligger også like ved Viosen.

Krigsmonumentet på Jørstad

Jørstad jernbanebru ligger på sørsiden av Snåsavatnet, ikke langt fra Breide og avkjørselen til Megard og Ismenningen. Den opprinnelige jernbanebrua ble sprengt av en norske sabotasjegruppe kjent under navnet Woodlark, som var en del av den britisk ledede Norwegian Independent Company No. 1, også kjent som Kompani Linge etter kompanisjefen Martin Linge. I dag er det et krigsminnesmerke på stedet, to støtter, én til minne om Operasjon Woodlark og én til minne om Operasjon Rype.

Husmannsplassen på Sandmoen

Husmannsplassen på Sandmoen representerer bygninger som var vanlige i Snåsa før i tiden. Andre husmannsplasser har enten blitt revet eller fått andre formål, og derfor var det viktig å få fredet Sandmoen, som er fra rundt 1845. Et viktig kulturminne i kommunen, som ligger mellom minnesmerket ved Jørstad jernbanebru og avkjørselen i Breide til Megard og Ismenningen.

På vei opp til Ismenningen kjører man også forbi Megard kirkested i Imsdalen, hvor det også er en St Olavskilde. Det sies at Olav den Hellige skal ha drukket av denne kilden, og at vannet har en helbredende kraft. Som med de fleste Olavskildene rundt omkring, er det vel heller usannsynlig at Olav den Hellige noen gang har satt sine bein på Megard, men det er verdt å gjøre et stopp ved den lille kirken og kilden. Den ligger på den nordlige pilgrimsleden til Stiklestad og Nidaros. Man antar at kirken ble bygget en gang på første halvdel av 1300-tallet.

Visste du forresten…

  • – at Snåsavatnet er Norges sjette største innsjø?
  • – …og at Snåsavatnet har sin egen sjøorm, Kudulla?
Snåsavatnet sett fra Viosen.

Erik Drilen (besøkte Snåsa og Ismenningen Fjellstuggu 15-16. juli 2020)

Refsneshagan (Indre Fosen)

Refsnesbautaen fra 1914 til minne om 30 menn fra Stjørna som kjempet i Napoleonskrigen 1801-1814

I mitt forrige innlegg skrev jeg om Bakstein kulturminneløype i Fevåg, Indre Fosen. Ikke langt unna finnes nok en kultursti: Refsneshagan.

Før i tiden var det et yrende liv på Refsneshagan, med landhandleri, bakeri, poståpneri og dampskipsekspedisjon. Med andre ord et naturlig samlingssted i bygda. Rutebåten fra Trondheim til Stjørna la også til på dampskipskaia her fram til 1956. Hovedhuset er fra 1882. I dag er husene forlatt og overlatt til naturen og forfall, men vil i de nærmeste årene bli restaurert og bli klargjort til nye behov i vår tidsalder.

Noe av det første du legger merke til når du følger stien oppover mot toppen av Refsnes, er bautaen. Den ble reist i 1914 til minne om de 30 mennene fra Stjørna, som ble sendt til Napoleonskrigen hundre år før (1801-1814) mot Sverige og Storbritannia. Kongeriket Danmark-Norge var Napoleons allierte på den tiden, og mange nordmenn ble også sendt i krigen. Etter Kielfreden i 1814 rakk Norge å signere sin grunnlov, før Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Etter at Norge ble selvstendig i 1905, ble flere bautaer reist til minne om de som kjempet for landets frihet, og på Refsnes valgte man å hedre de 30 fra Stjørna.

På Refsnes har mennesker bodd, jaktet og fisket i nærmere 9000 år. Langs kulturstien vil du komme over en stor steinalderboplass fra yngre steinalder (4000-1500 før vår tidsregning) som er ryddet fram.

Fra gammelt av var det tradisjon å gravlegge mennesker sammen med noen av deres eiendeler i en gravhaug. Med kristendommen endret denne skikken seg, og folk ble gravlagt etter kristne ritualer i vigslet jord på kirkegårder. De gamle gravrøysene fra steinalderen og jernalderen ble glemt og etter hvert overgrodd av mose og busker. På Refsnes finnes flere gravrøyser fra både steinalderen og jernalderen (1500 år siden). Disse har arkeologer ryddet fram igjen, og med informasjonsskilt langs kulturstien kan vår generasjon lære historien om våre forfedre som bodde her.

Utsikt fra laksevorpet.

På Refsnes finnes også et såkalt laksevorp, en gammel fangstmetode, der man ventet på laksen med en traktformet not. Fjellveggen var hvitkalket, slik at laksen trodde at den var på vei mot en foss. Fiskerne ventet til at nok laks hadde svømt inn i nota, for deretter å stenge den igjen. Fiskemetoden var vanlig fra middelalderen og helt fram til begynnelsen av 1900-tallet.

Stikkelsteinan.

Utroskap hadde man før i tiden også. En utro kone planla, sammen med sine to elskere, å drepe sin mann. Liket av mannen ble gjemt under en berghammer, og mannens båt ble satt på sjøen for at folk skulle tro at han hadde druknet. Dessverre for kona og elskerne ble udåden oppdaget. De ble dømt til døden på Refsnes, og hodene deres ble plassert på hver sin holme utenfor. Disse holmene heter den dag i dag Stikkelsteinan.

Kommer man fra Sørfjorden til Refsnes, vil man også oppdage to bruer, som var del av den gamle hovedveien til Rissa, over Fevågskaret til Mælan, bygd på 1920-tallet, helt til den ble avløst av en ny hovedvei over Hogsdalen på slutten av 1960-tallet. Saga bru er en steinhvelvsbru over Sagelva, bygd i 1919. Dalen bru er en steinbru over Dalelva bygd i 1912. Nye bruer ble bygd ved siden av de gamle og åpnet i henholdsvis 1978 og 1979.

Gjengitt med tillatelse fra Norgeskart.no

Erik Drilen (besøkte Refsneshagan 17. juni 2020)

Fevåg: Steinalderhistorie, eventyr og skipsvrak

En av flere havfruer på berget langs Bakstein kulturminneløype.

Få mennesker her i verden reiser like mye som oss nordmenn. De aller fleste velger å reise ut av landet i ferien, men situasjonen med Covid-19 har gjort at vi må tenke alternativt i år. Utenlandsferie blir byttet ut med norgesferie eller kanskje til og med hjemmeferie.

Er du heldig er puben åpen.

Men hvor godt kjenner du nærområdet ditt? Selv om jeg tidligere har kjørt rundt hele Fosen og skrevet om Fosenhalvøya, må jeg innrømme at jeg fortsatt kommer over perler som jeg ikke visste om.

Skipsvraket «Crete Joist» har ligget i fjæra i snart 80 år.

Selv om Fevåg ligger i nabokommunen, og på den andre siden av fjorden, er det ingen grunn til at jeg ikke burde ha kjent til Bakstein kulturminneløype der. Skipsvraket «Crete Joist» kan jeg til og med se hjemmefra med en god kikkert. Men det måtte altså en post på Facebook til for at jeg skulle bli gjort oppmerksom på den.

Er du interessert i historie og eventyr, så er turen dit så absolutt verdt å anbefale.

Fevåg ligger ved innløpet til Stjørnfjorden, 21 km fra kommunesenteret Rissa i Indre Fosen kommune i Trøndelag, om du ikke er kjent med området. Du tar av mot havna ved Coop Marked i Fevåg.

Du går fra Ungdomshuset, hvor det for øvrig også er parkeringsplass, og følger grusveien til du kommer til et skilt der det står Kulturminneløype. Derfra går det en enkel sti over myr og berg, som passer for hele familien. Underveis vil du møte på skilt som forteller om funn fra steinalder og jernalder.

Når stien igjen møter grusveien på den andre siden, på Baksteinneset, vil du bli møtt av kjente og kjære skikkelser fra eventyr og sagn. Alt fra huldra, nøkken og troll, til havfruer og de tre bukkene Bruse. Og ikke minst Knerten.

Huldra og nøkken.

Når man følger grusveien tilbake til Fevåg vil man snart oppdage et skip som ligger i fjæra. Den 57 meter lange betonglekteren «Crete Joist» har ligget der helt siden 1943. Det unike med den er at den er laget av betong, og har derfor ikke rustet bort, slik mange andre forlis gjør etterhvert.

«Crete Joist» ble bygget i 1920 ved verftet Blackett’s Concrete Ships Ltd i Thornaby-on-Tees, England. Skipet ble kjøpt av Christiania Portland Cementfabrik i 1924, der det ble brukt til frakt av kalkstein fra Langøya til Slemmestad. I 1941 ble skipet solgt til Bergen Kullkompagni. Under andre verdenskrig tok tyskerne beslag i skipet, og det ble satt inn i koks- og kulltrafikk mellom Trondheim og Ålesund.

Ifølge Stjørna Heimbygdslag og kilder i Fevåg forliste den under en storm vinteren 1943. «Crete Joist» var da under slep som røk, og skipet drev i land i fjæresteinene i Fevåg. Der har det ligget siden. Man har forsøkt å trekke skipet av land uten å lykkes. Man har også forsøkt å sprenge det for å fjerne det, men «Crete Joist» synes å være bygd av usedvanlig sterk betong. I stedet har skipet blitt liggende, og blitt en lokal turistattraksjon.

Kulturminneløypa er totalt 5,1 km.

Når man først er i Fevåg bør man også ta en titt på havna og bryggerekka. De fleste gamle husene og naustene her ble bygget på 1800-tallet.

Gjengitt med tillatelse fra https://www.norgeskart.no/

Erik Drilen (gikk kulturminneløypa i Fevåg 4. juni 2020)

Ørland: Flyvraket på Tønnølsfjellet

Utsikt over Ørlandet, Storfosna og Hitra fra Tønnølsfjellet.

Tåken lå tett over Oksvoll og Nes denne sommerdagen. Et fly kunne høres. Motorduren var høy. Det måtte ha flydd veldig lavt. Så ble det stille. Timer senere var det fullt av tyske soldater ved Tønnølsfjellet. Et fly hadde styrtet i fjellet, rett ved Steinvikskardet, denne fredagen 27. juni 1941.

Krasjstedet sett nedenfra på østsiden av fjellet.

En tysk Junkers Ju 52/3m, et kombinert passasjer- og transportfly med 14 soldater om bord, var på vei fra Banak, via Bardufoss, til Værnes. Soldatene var på vei hjem på perm. Tolv av de, inkludert tre crewmedlemmer, døde umiddelbart i flykrasjet. Én døde ved et Luftwaffe lasarett i Trondheim tre dager senere.

Den fjortende, Eugen Ruoff, hadde blitt kastet ut av flyet i krasjet og overlevde. Forkommen og med mange brudd i kroppen ble han også levnet små sjanser av legene til å overleve. Mot alle odds kom han seg og døde først i 2006 i en alder av 88 år.

Fosen Turlag har laget merket sti opp til Tønnølsfjellet og stedet for flyvraket. Det er en 6,6 km gåtur fra vannverket på Nes, bratt sti opp Olaklova, over bekkefaret og opp til åpent fjellterreng. På sørsiden av fjellet har du fantastisk utsikt over Nes, Ørlandet, Tarva, Storfosna og Hitra. Planlegger du godt kan du også få med deg Hurtigruten når den passerer.

© norgeskart.no

Det går merket sti rundt fjellet, mot krasjstedet, opp til de tre vardene på toppen av Tønnølsfjellet (374 m.o.h.), og videre tilbake til den samme stien der vi kom opp.

I dag, nesten 80 år senere, ligger det fortsatt flydeler oppe på Tønnølsfjellet. Dog ikke så mange. Mesteparten av vrakdelene lå lenge nedenfor fjellet, men de er borte i dag. Området er i dag vernet og det som fortsatt ligger der må ikke flyttes på.

En alternativ merket sti til flyvraket går fra parkeringsplassen i Risvika, ved fylkesveien rett nord for Bjugnholmen.

De tretten omkomne ligger i dag gravlagt på Havstein krigskirkegård i Trondheim.

Det finnes flere minner fra andre verdenskrig på Fosen. Jeg vil forsøke å besøke flere av disse i tiden framover, og skrive om disse.

Erik Drilen (besøkte Tønnølsfjellet 21. april 2020)

Jul før jul på Austrått

Helgen 23. og 24. november avholdes det årlige julemarkedet i Austråttborgen på Ørlandet. Her har du muligheten til å kjøpe julegaver produsert i nærområdet, alt fra strikkede votter og gensere, prima saueskinn, annet håndverk og brukskunst, til flatbrød, lefser og annet bakverk, sild, grønnsaker, og ikke minst spekepølse av utegris og skotsk høylandsfe. Du kan også kjøpe med deg tomtebrygg eller saft og gløgg laget av aroniabær.

Arrangementet passer for hele familien, da det også er mange aktiviteter for barna. Åpen kafé med julegodsaker, pyntede juletrær, konserter og historier om jul før i tiden og overtro. Det blir også mulighet til å kjøre med hest og vogn utenfor borgen.

Austråttborgen er åpen begge dager fra kl 1100 til 1600.

Jeg har tidligere skrevet om Austrått her:

Førjulshelg på Austrått

Fantastiske Fosen

Erik Drilen (besøkte Austrått 23. november 2019)

Namsos – Trønderrockens hjemby

Åge Aleksandersen, trønderrockens far.

Det var her det hele startet. Altså trønderrocken. I Namsos. Det var her Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Per Erik Wallum og de andre medlemmene i Prudence slet ut sine første skosåler. Det har blitt femti år siden et av Norges mest legendariske band ble startet i denne byen. Inspirert av The Beatles, Bob Dylan, The Band og Jethro Tull, med trekkspill og fløyte, først med tekster på engelsk, etterhvert på trøndersk, fikk musikken deres betegnelsen trønderrock.

En helt udramatisk historie fra Prudence-tida.

Åge og Terje har fortsatt denne arven helt fram til i dag, og underveis har noen flere hengt seg på, i all særdeleshet D.D.E., også fra samme by. De som har levd noen tiår vil nok også huske Stein Ingebrigtsen, også han fra Namsos. De yngre kjenner vel bedre hans sønn, Christian Ingebrigtsen, best kjent fra den internasjonale popgruppa a1.

Byens mest kjente museum er utvilsomt Rock City, også kjent som Trønderrock-museet. Det er også det du får her: Trønderrock. Stedet er et opplevelsessenter som forteller historien om musikkstilen helt fra den oppstod med Prudence på Mellingsmoen Samfunnshus på Namsskogan en gang på slutten av 1960-tallet, frem til i dag med nye trønderrockere som bl.a. Chand Torsvik.

Mellingsmoens scene med originalt interiør og Prudence’ egne instrumenter er utstilt. Åge Aleksandersens Verdensrommet, hans skrivestue og hjemmestudio fra tiden han bodde på Flatåsen i Trondheim er gjenskapt, selvsagt med originale instrumenter og gjenstander. Med berøringsskjermer får du en guidet rundtur i rommet der Åge skrev sine største sanger, som fortsatt i dag spilles på hans konserter.

Terje Tysland. Hans Rotmo og Vømmøl Spellmannslag, selvfølgelig med Rotmos lurk er der, en to meters lang seljestokk med en beksømsko i enden. D.D.E. og selv Stein Ingebrigtsen har fått plass i Rock City. Instrumenter, gullplater, spellemannspris og andre troféer er utstilt. Selvfølgelig får du også se alle platecoverene som vi trøndere vokste opp med.

Selv Rema 1000 er preget av at du er kommet til Rock City.
Scandic Rock City Hotel og Rock City sett fra byfjellet Klompen.

Når du besøker Namsos er det naturlig å legge turen innom Rock City. Skal du overnatte ligger Scandic Rock City Hotel rett ved siden av, med utsikt over Namsenfjorden. I en rekke andre land har Hard Rock Café sin egen hotellkjede, Hard Rock Hotels. Scandic Rock City er sannsynligvis det nærmeste du kommer i Norge.

© Scandic Rock City

Interiøret på hotellet har musikk som tema, også på rommene. Selvsagt snakker vi også her om trønderrock. For øvrig har hotellet både restaurant, bar og møterom.

22. juli monumentet.

Om du går ned mot fjorden og småbåthavnen bak hotellet kommer du først til Utøya-monumentet, til minne om de 77 som ble drept i terrorangrepet 22. juli 2011, 69 ungdommer som døde på Utøya og åtte som døde i regjeringskvartalet i Oslo.

Fortsetter man mot småbåthavna kommer man til Vinsjan på kaia, et morsomt monument basert på D.D.E.s sang med samme navn, og et minne for sagbruk og sjøfolk i Namsos. Selve monumentet er to vinsjer og et skilt som peker i retning Bergen, Murmansk og Mo. Rundt plassen er det utdrag fra tekster fra trønderske artister, og med sjø og hav som tema, som Prudence’ «Sailor Song», Åge Aleksandersens «Dekksguten» og selvsagt D.D.E.s egen «Vinsjan på kaia».

Bare for å markere at Namsos er Rock City og trønderrockens hjemby, har også Åge Aleksandersen fått sin egen statue i byen. Selvsagt står den på Festplassen, dvs på hjørnet der Kirkegata og Herlaugs gate møtes.

Namsos kirke.

Namsos har selvsagt også en rekke andre severdigheter. En av de står bare hundre meter fra Åge-statuen, nemlig Namsos kirke. Rød teglsteinskirke som ble innviet i 1960. Moderne kirke, og kirketårnet er frittstående ved siden av.

Kulturhuset bare et steinkast unna huser bl.a. bibliotek, konsertsal, kulturkafé og ikke minst Kunstmuseet Nord-Trøndelag, som kan være verdt å få med seg.

Om du skulle stusse over at Kulturhuset ligger i Stasjonsgata, kan jeg opplyse at ja, Namsos har hatt jernbane. Faktisk er den aldri offisielt blitt nedlagt, men det går ingen tog lenger. Historien rundt dette kan jeg komme tilbake til ved en senere anledning, når jeg skal skrive om Fiskeveien, som starter i Namsos og ender i Krokom i Jämtland, Sverige.

Fra Namdalsmuseet.

Namdalsmuseet er byens folkemuseum og kulturhistoriske museum. Her finner du alt fra gårdsbygninger fra 1700-tallet, gjenstander helt tilbake fra 1500-tallet, til gjenstander du kjenner igjen fra din egen barndom og helt fram til i dag. Totalt 24 hus, samt 13.000 gjenstander og fotografier finnes på museet. Av årlige arrangementer her kan nevnes Kulturmartnan midt i august og Julemarkedet den andre helgen i desember.

Fra Namdalsmuseet.

Namsos er ingen gammel by, grunnlagt i 1845, og med bare drøyt 13.000 innbyggere i kommunen, er det meste i byen innenfor gåavstand. Veldig befriende er det at det ikke er noe problem å finne parkeringsplass når man kommer med bil, og at parkeringen attpåtil er gratis så lenge man følger henvisningene om hvor lenge man kan stå.

Klompen sett fra sentrum.

Faktisk er sentrum av Namsos så lite at du kan gå på markatur rett etter shopping eller restaurantbesøket uten å måtte sette deg i bilen først. Bjørumsklumpen, eller bare Klompen som lokalbefolkningen sier, ligger praktisk talt midt i sentrum, bare noen meter høyere opp.

Utsikt fra Klompen.

Om du starter i Kirkegata har du to muligheter. Du kan enten følge en merket sti rett opp fra veien. Merk at denne kan være noe bratt for enkelte og kanskje krevende for små ben. Vær også obs på at denne kan være glatt om det er vått. Det er gelender man kan holde seg i på deler av stien.

Utsikt fra Klompen.

Fordelen med denne stien er at du også har mulighet til å se på et par bunkerser fra andre verdenskrig. Disse er en del av Fredriksberg Bunkersanlegg. Om du ikke finner de, så treffer du helt sikkert på noen lokale som kan fortelle deg veien.

Den andre veien opp til Klompen følger du bare Kirkegata helt til den går over i Fjellvegen. Denne tar deg helt til topps, til den beste utsikten over byen. Jeg vil anbefale å gå veien ned igjen, da det som sagt kan være bratt og glatt ned stien.

For å få med deg Norsk Sagbruksmuseum må du ta veien over Namsosbrua til Spillum, men ikke lenger enn at du kan se sagbruket fra strandkanten i Namsos. Veien er skiltet når du kommer til Spillum, så det er ikke vanskelig å finne.

Sagbruksmuseet er lokalisert sammen med Spillum Dampsag & Høvleri, og er en av fire avdelinger i Museet Midt, som også inkluderer allerede omtalte Namdalsmuseet i Namsos, Nord-Trøndelag fylkesgalleri i Kulturhuset i Namsos, samt kystmuseet Norveg i Vikna. Sagbruksmuseet forvalter en nasjonal gjenstandssamling med sagbruksutstyr fra store deler av landet, i tillegg til det tekniskindustrielle kulturmiljøet Spillum Dampsag & Høvleri, og det vernede fartøyet M/B Hauka.

Erik Drilen (besøkte Namsos 7. september 2019)