Alle innlegg av admin

Tsjekkia – Pilsens hjemland

Når historien om øl skal skrives, kommer man ikke utenom Tsjekkia. Verdens ubestridt mest populære øltype, pilsner, eller pils som vi for enkelthets skyld kaller det på norsk, har sitt opphav fra Plzen i Tsjekkia.

Pilsner har ikke alltid vært like populært. Faktisk ble det oppstandelse da dette ølet ble introdusert i 1842. Øl på den tiden stort sett var mørkt. Det var den bayerske bryggeren Josef Groll som begynte å lage øl av lys malt, humle som vokste i Žatec-regionen og mykt vann fra Plzen, eller Pilsen som byen heter på tysk. Groll oppkalte ølet etter byen, og det lyse ølet steg raskt i popularitet og ble snart det mest populære ølet i hele Europa, kanskje hele verden.

Det som kjennetegner tsjekkisk pils er den gylne fargen, nærmest som rav, og med en rik maltsmak og humlepreg som gir den en forfriskende smak. Den tsjekkiske pilsen er litt fyldigere enn den tyske, og skummet har en litt kremet konsistens fra den rike og søte malten ølet er brygget på. Den tyske pilsen har en litt mildere maltkarakter, og kan oppleves som litt tørrere.

De fleste nordmenn som reiser til Tsjekkia ankommer gjerne hovedstaden Praha først. Derfor kan det være greit å starte en rundreise i pilsens hjemland her.

Like ved den berømte Karlsbroen, på elven Vltavas vestre bredd, ligger en bar med navnet Lokál U Bílé kuželky, eller bare Lokál. Her serveres lokal tsjekkisk mat, men du kan også få en detaljert innføring i tsjekkisk ølhistorie og i tillegg smake deres egen produksjon.

Om ikke det er nok får du lære å tappe øl selv, av en verdensmester i øltapping, Lukáš Svoboda. Du får lære om de tre tappemetodene, hladinka (tykt skum), šnyt (mer skum enn øl) og mlíko (én cm øl, resten skum) og når du skal be om disse i en bar. Så du må ikke tro at bartenderen har en dårlig dag på jobben om du synes det er mye skum i glasset. Det er kun disse tre tappemetodene som gjelder når du skal ha en tsjekkisk pilsner. Om du etter flere øl, synes det er flaut å be om en liten øl, bestiller du bare en šnyt.

Du kan selvsagt også bestille en čochtan, en øl helt uten skum. Men det er for å slukke tørsten, og du bør drikke den raskt, da øl uten skum raskt blir flatt.

I et land der øl står så sterkt i kulturen som i Tsjekkia, er det ikke uventet at det arrangeres pubturer med profesjonelle guider, inkludert besøk i flere mikrobryggerier og ølsmaking på de forskjellige stedene. En av disse arrangørene er Bohemian Brews, startet og drevet av amerikanske Sarah Kunkler og hennes svenske mann Daniel.

Et av stedene som besøkes på en slik tur er mikrobryggeriet Vinohradský Pivovar (pivovar betyr bryggeri) i Praha. Som i de fleste bryggeriene i Tsjekkia brygges det også her pilsner, i flere varianter, men som i nyere bryggeripuber med ungt klientell brygges og serveres det også et par varianter av pale ale og weisse (hveteøl).

En ting med tsjekkisk øl man bør merke seg er at alle ølsorter nevnes med et tall bak navnet på ølet på tavlene eller tappekranene, som oftest mellom 10° og 13°, men også høyere kan forekomme. Om noen skulle tro det, er ikke det alkoholstyrken. Tallet kan allikevel indirekte være en indikasjon på styrken, da tallet indikerer mengden av maltsukker før gjæringen. Jo mer sukker, jo høyere alkoholprosent. Tsjekkisk øl har en alkoholstyrke som oftest mellom fire og fem prosent. En Vinohradská 11° har derfor en alkoholstyrke på 4,2 prosent, en Vinohradska 12° har 4,8 prosent og en Jantarová 13° har 5,0 prosent. Så ingen grunn til å bli skremt, med andre ord.

Første ettermiddagen transporteres vi ut av Praha, en times kjøring til Zámek Zbiroh, også kjent som Chateau Zbiroh, i Křivoklát-skogen i regionen Plzen. Det er ikke hver dag man har anledning til å spise middag og overnatte i et ekte romantisk slott, der kongelige og offentlige statsmenn har bodd siden 1200-tallet. Historien om slottet gjør bare oppholdet mer spennende. Slottshotellet har 52 store rom, fra 20 kvm til leiligheter på 110 kvm. Kongesuiten er populær blant nygifte brudepar. Be om omvisning i tårnet på slottet når du først er der. Utsikten er unik.

Neste dag innledes med en sykkeltur gjennom det vakre landskapet i Křivoklát, en såkalt Beer & Bike Tour. Første stopp på turen er den lille landsbyen Točník, der vi kunne se to slott, Hrad Točník og ruinene av Hrad Žebrák. Nedenfor sistnevnte hadde vi piknik i det fri med lokale småretter, selvsagt med tsjekkisk øl til.

Turen videre går til Pivovar Chříč, et lite bryggeri i den lille landsbyen Chříč, der vi spiser lunsj. Bryggeriet er en vernet bedrift og overskuddet fra dette bryggeriet går tilbake til samfunnet. Bryggeriet har en gammel tradisjon, og ble nevnt i skriftlige kilder så tidlig som i år 1567. Dessverre ble det nedlagt i 1948. Bygningen var nesten falleferdig og gamle bryggeriutstyret ble solgt som skrot.

Da bryggeriet startet opp igjen i 2009, forsøkte de å restaurere bygningen slik den så ut tidligere, samt at de satset på gamle, nesten glemte, tsjekkiske tradisjoner og bryggerimetoder, blant annet ved å varme opp kopperkjelene med ved og ild, og fermenteringen skjer i åpne rom. Lagringen skjer dog i moderne ståltanker. Bryggeriet lager først og fremst tradisjonell tsjekkisk pilsner og er ufiltrert og upasteurisert.

De to mest populære ølsortene fra Pivovar Chříč, og som serveres hele året, er Pazdrát 11°, en tsjekkisk bunnfermentert lys pilsner, samt Vzkříšení 13°, en bunnfermentert maltøl på 5,3%, opprinnelig tilbudt som påskeøl, men som på grunn av stor etterspørsel har blitt et helårsbrygg. I tillegg brygges det forskjellige sesongøl.

Etter sykkeltur og lunsj ute i det fri, hva passer vel da bedre enn å slappe av i et ølspa? Da kan jeg anbefale Purkmistr i Černice rett utenfor Plzen. Firestjerners hotell, pub, restaurant, spa og selvsagt bryggeri i det som er en totalrenovert bondegård fra 1600-tallet. Til og med egen bowlinghall har de.

Ølspaet, som er det eneste av sitt slag i Plzen, er allikevel den største attraksjonen. Det å kunne dykke ned i et kar med varmt øl, samtidig som du har egen tappekran ved siden av deg der du selv kan fylle halvlitersglasset med øl for å drikke, kan være høydepunktet for noen og enhver. Spaet byr også på diverse behandlinger i wellnessenteret, i tillegg til at de også bl.a. har finsk sauna og jacuzzi. Hva med en ølmassasje?

En omvisning Purkmistr’s bryggeri med påfølgende ølsmaking hører selvsagt med. De har mer enn ti forskjellige ølsorter å by på, Alle varianter av lager/pils, ales, IPA, stout til tyske og belgiske varianter. Med sesongvariantene er det totalt rundt 20 ølsorter. Purkmistr er for øvrig Plzens nest største bryggeri.

Purkmistr er også kjent for mikrobryggerifestivalen «Sol i et glass», eller «Slunce ve skle» som det heter på tsjekkisk, og som fyller uteplassen foran hotellet og bryggeriet, samt de fleste av gatene i Černice den nest siste helgen i september hvert år. Levende musikk, mat, mye øl og mange mennesker, både fra Tsjekkia, men også fra Østerrike og Tyskland, som ikke ligger så langt fra Plzen. I år var det rundt 70 mikrobryggerier som presenterte sine øl, samt noen titusener mennesker som kjøpte og drakk villig vekk.

Bilinteresserte vil kanskje vite at Plzen er byen der selskapet som produserer Škoda ble grunnlagt, men det er altså ikke det byen er mest kjent for. Byen er selvsagt mest kjent for øl, og da selvsagt pilsner.

Pilsnerølet ble først laget i 1839, men først fra 1842 ble det fart i sakene, da borgerbryggeriet i Plzen, eller Bürger Brauerei, rekrutterte den bayerske ølbryggeren Josef Groll. Ølet ble veldig populært langt utover Plzen og Bøhmen, og i 1898 registrerte Bürger Brauerei varemerket Pilsner Urquell for å understreke at deres pilsner var den originale. Urquell er nemlig tysk og betyr «urkilde». Det tsjekkiske, men mindre kjente, navnet på bryggeriet er Plzeňský Prazdroj.

En omvisning hos Pilsner Urquell er naturlig nok et must når man besøker byen Plzen, en by på nesten samme størrelse som Trondheim. Bryggeriet skryter av at alle ingrediensene i deres pilsner er lokale råvarer, malt fra Morava (March eller Mähren på tysk), humle fra Žatec (Saaz på tysk) og mykt vann fra Plzen.

Omvisningen inkluderer et besøk i en liten del av de 19 kilometrene med tunneler under bakken, der den originale pilsneren ble produsert i 1842. Turen tar deg gjennom hele bryggingsprosessen. Siden 1993 har Pilsner Urquell blitt brygget ved bruk av sylindriske metalltanker, men som bryggeribesøkende kan du også få smake på den “gamle” typen, brygget i åpne fat, ufiltrert og upasteurisert, lagret i bryggeriets kjeller. For mange er dette selve høydepunktet på hele turen. Personlig liker jeg denne bedre enn den filtrerte og pasteuriserte som selges på flaske eller tappes i barer. Omvisningen avsluttes naturlig nok i gavebutikken. På denne tiden er det kanskje tid for lunsj? Det finnes løsning på det også. Bryggeriet har egen tsjekkisk restaurant.

Det er ingen grunn til ikke å legge turen innom Plzen på Praha-tur. Det er bare halvannen times kjøring mellom Praha og Plzen, så du rekker det fint på en dagstur. Du kan reise med buss eller tog.

Til tross for at Pilsner Urquell også har lisens til å brygge øl i Polen og Russland, er bryggeriet i Plzen fortsatt det eneste i verden som produserer den originale pilsneren. All øl fra Pilsner Urquell, som selges rundt omkring i verden, brygges og tappes i Plzen og transporteres derfra.

Pilsner Fest, Plzens ølfestival avholdes den første helgen i oktober hvert år utenfor Pilsner Urquell. Der har du muligheten til å drikke den ferskeste pilsen fra byens originale pilsbryggeri, til konserter med noen av Tsjekkias mest populære band og mye annet program.

Plzen, eller Plzeň som er riktig skrivemåte på tsjekkisk, er en by i det vestlige Bøhmen i Tsjekkia, ikke så langt fra grensen til Tyskland. Plzen ble først nevnt i skriftlige kilder som et slott i året 976. Men bystatus fikk den ikke før den tsjekkiske kong Wenceslas II grunnla byen i 1295.

Byens gamleby ble for noen år siden erklært som historisk landemerke og er verneverdig. Den mest kjente bygningen, foruten Pilsner Urquell, er den gotiske St Bartolomeus-katedralen midt på markedsplassen, også kjent som Republikkplassen, i gamlebyen. Tårnet på katedralen er 102 m høyt og er med det Tsjekkias høyeste.

Av andre severdige bygg er rådhuset fra midten av 1500-tallet, med renessansefasade, det rekonstruerte barokkhuset til prosten, fransiskanerklosteret, samt den store synagogen. Ellers er det verdt å ta en titt på mange av de offentlige bygningene, som byteateret, borgernes hall, Vest-Bøhmens museum og bygninger med Mikolas Ales’ graffiti, som er fra 1800-tallet.

En by som Plzen må selvsagt også ha et bryggerimuseum, eller Pivovarské Muzeum som det heter på tsjekkisk. Det ligger rett foran inngangen til Hotel Courtyard by Marriott Pilsen. Museet ligger i en historisk 1400-tallsbygning, et bryggeri som har bevart sin opprinnelig form, og som fortsatt har bryggerettigheter. Der kan du lære historien om øl og ølbrygging, inkludert gå gjennom et unikt sengotisk malthus og de originale kjølerommene i kjelleren. Om du besøker museet vil du også få anledning til å se litt av det 19 km lange tunnelnettverket under jorda i byen.

For øvrig, Škoda startet som en våpenprodusent. På Škoda-fabrikken i Plzen er det trolleybusser og trikker som lages. Bilene produseres i hovedsak i Mladá Boleslav, og i en rekke andre byer verden over.

Dette innlegget handler i hovedsak om øl, så derfor er det viktig å få med at det ikke kun lages pilsner i Pilzn. Mikrobryggeriene har også fått plass i pilsens hjemby. Et utmerket sted å besøke er BeerFactory. I tillegg til omvisning i bryggeriet, kan du også prøvesmake stedets sju sorter øl, alt fra deres lokale pils og hveteøl, til Black Ale (kaffe), Nevada Ale (med sitron) og selvsagt IPA (India Pale Ale). På BeerFactory serveres også utmerket tsjekkisk mat.

The Pub heter et stort utested i Plzen. Dette er del av en ny trend, en kjede med puber flere steder i Tsjekkia og flere steder i Europa, der ditt bord konkurrerer mot andre bord i puben, og mot andre puber i Tsjekkia og Europa, om hvem som drikker mest øl. Det spesielle med disse pubene er at du ikke bestiller øl i baren eller hos servitøren, men det er plassert tappekraner på hvert bord, og du fyller selv glasset. Hver gang du fyller glasset blir det registrert, og når dere er klare til å forlate stedet betaler hele bordet samlet til servitøren. Vet ikke om et slikt prosjekt ville hatt noe for seg i Norge, med de alkoholprisene vi har her hjemme. Fort gjort å drikke mer enn lommeboka tåler når man slipper å stå i barkø og betale for hver øl.

Hoteller i Plzen:

Vienna House Easy Pilsen er et firestjerners moderne hotell som ligger nær jernbanestasjonen, og med gangbru over trafikkert vei rett foran hotellet over til Pilsner Urquells hovedport. I gåavstand fra gamlebyen og byens severdigheter.

Courtyard by Marriott Pilsen er et firestjerners hotel rett ved Plzens bryggerimuseum, og kort vei til markedsplassen og sentrum av gamlebyen. Pilsner Urquell er også i gåavstand. Ligger noe lengre fra jernbanen.

Turen fortsetter sørover, til en liten by i Sør-Bøhmen som heter Prachatice. En liten by med drøyt titusen mennesker, grunnlagt på andre halvdel av 1200-tallet langs en gammel handelsrute for salt. Byen har en vakker, liten gamleby, med en pittoresk markedsplass, som er erklært verneverdig.

Bryggerimesteren på Pivovar Prachatice

Byen ligger snaue to timer med bil fra Plzen, og øl står naturligvis sterk også i dette området nær grensen til Østerrike og Bayern i Tyskland. Vi fikk omvisning, hadde ølsmaking og spiste middag på bryggeripuben Pivovar Prachatice.

Deretter fortsatte vi til den enda mindre byen Hluboká nad Vltavou og overnattet på Hotel Podhrad.

Hluboká nad Vltavou er mest kjent for sitt formidable slott i tudorstil, Hluboká-slottet, et av de vakreste slottene i hele Tsjekkia. Man kan fort bruke en formiddag her og i den vakre hagen. Men turen dreier seg om tsjekkisk øl.

Bryggerimesteren på Pivovar Hluboká.

Midt i sentrum av den lille byen ligger mikrobryggeriet Pivovar Hluboká, i et nyoppusset bygg fra slutten av 1800-tallet. Vi får en omvisning i bryggeriet, med historien om bygget, og får prøvesmake de tre ølsortene de produserer, oppkalt etter De hellige tre konger, Melkior 11° (lys lager), Kaspar 12° (amber, rød lager) og Baltasar 13° (mørk lager). Ølet som brygges her er i hovedsak bunnfermentert pils. I tillegg brygger de noen øl som er tilpasset sesongene, som f.eks. Hluboký røkt spesialøl som har fått navnet Josef 13° (5,8% alkohol) og Vaclav 13° (halvmørk amber ale).  I det samme bygget er det også gavebutikk og restaurant.

Som navnet på byen tilsier ligger Hluboká nad Vltavou på elven Vltava, også kjent under det tyske navnet Moldau, den samme elven som renner gjennom Praha. Man kan seile på Vltava, gjennom sluser, i turistbåt, men kan også leie mindre båt og seile selv eller med innleid fører. Vi tok turen med motorbåt sørover på Vltava, til byen České Budějovice, som kanskje flere kjenner under det tyske navnet Budweis.

České Budějovice ble grunnlagt i 1265, og har et av de største og mest pittoreske torgene, ikke bare i Tsjekkia, men faktisk i hele Europa. Videre er byen kjent for å ha den nest eldste jernbanen på det europeiske kontinentet, strekningen fra České Budějovice til Linz i Østerrike, snaue 90 km, som i 1832 ble drevet av hestekraft. Jernbanen ble konstruert av Franz Anton Ritter von Gerstner, som også bygde den første jernbanen i Russland. Men byen er også i høyeste grad kjent for øl, som jeg skal komme tilbake til lenger ned.

Lunsjrestauranten vår er Solnice, som i tillegg til god mat, selvsagt også har sitt eget mikrobryggeri. Bygget der restauranten holder til er i seg selv verdt å nevne, da det er byens gamle salthus, i gotisk byggestil med takstol, og det fjerde eldste i sitt slag i Tsjekkia. Det ble bygd i 1531 og det har aldri vært noen større konstruksjonsendringer på bygget siden. Bygget ble totalrenovert på begynnelsen av dette århundret, og så sent som i mars i år åpnet restauranten Solnice offisielt.

Ølet som leveres til restauranten kommer fra bryggeriet femti meter lenger ned i gaten, i underjordiske rørledninger. Årsaken til at restauranten og bryggeriet ikke holder til i samme bygg er rett og slett plassmangel, til tross for at vi snakker om en restaurant i tre etasjer. Bryggerimester er Ivan Dufek, som også er medlem av Czech Brewing & Malting Hall of Fame.

Det brygges seks forskjellige typer øl på Pivovar Solnice. Fire av de er Solnice 10° – 13°, alle lyse pilsnertyper, der Solnice 12° er tradisjonell tsjekkisk pils. I tillegg har de en halvmørk pilsnertype og en toppfermentert bayersk hveteøl, kanskje bedre kjent som weissbier.

Når jeg i et avsnitt lengre opp nevnte byens tyske navn, Budweis, var det vel flere som nikket gjenkjennende og skjønte at jeg her snakker om byen der den originale Budweiseren kommer fra.

Ølbrygging har foregått i České Budějovice siden 1200-tallet, og etter hvert begynte man å kalle øl fra denne byen Budweiser, fordi tyskere og østerrikere hadde problemer med å uttale det tsjekkiske navnet.

Budweiser Bürgerbräu, grunnlagt i 1795 av tysktalende i byen, var de første som brukte navnet Budweiser i markedsføringen, men etter 2. verdenskrig, da kommunistene ønsket å bytte ut alle tyske navn med tsjekkiske, endret bryggeriet navn til První budějovický pivovar Samson (Første budweiserbryggeri Samson). I 1991 skiftet de tilbake til det originale navnet, men på tsjekkisk som ble Budějovický měšťanský pivovar a.s. (Budweiser borgerbryggeri). Øl fra dette bryggeriet er i dag kjent under navn som Samson Budweiser Bier, 1795 Budweiser Bier, i Storbritannia som Boheme 1795 og i USA som B. B. Bürgerbräu.

Budějovický Budvar, ble startet i 1895, har markedsført seg med sitt tyske navn Budweiser Budvar helt siden de startet med eksport av ølet til Tyskland og Østerrike. Budweiser Bier betyr enkelt og greit øl fra Budweis. Nesten like lenge som Budweiser Budvar har brygget øl under dette navnet, har det vært en navnestrid med det amerikanske Anheuser-Busch’ Budweiser.

Carl Conrad het en immigrant til USA. Han var en stor tilhenger av europeisk øl, og ønsket å lage amerikansk øl som lignet på disse. Valget falt på Budweiser, da det var et velkjent navn i Europa og som var lett å uttale for amerikanerne. I 1876 var den amerikanske Budweiseren født. Allerede på den tiden møtte Carl Conrad på problemer med bruken av navnet, da Budweiser betydde «fra Budweis», men han fikk registrert navnet med begrunnelsen at ølet var brygget av samme kvalitet, farge og smak som øl fra Budweis i Bohemia/Böhmen.

Etter hvert fikk Anheiser-Busch registrert varemerket Budweiser i alle land i Nord-Amerika nord for Panama, mens Budějovický Budvar hadde registrert varemerket Budweiser i 68 andre land, hovedsakelig i Europa. Problemet oppstod da den amerikanske varianten ville inn på det europeiske markedet, og spesielt da på et så stort marked som Tyskland.

Naturlig nok ble det en strid i EU om navnet, og Anheiser-Busch stevnet Budějovický Budvar. I 2009 vant sistnevnte saken og retten til å kalle seg Budweiser i EU. Amerikanske Budweiser måtte endre navnet til Bud i de fleste europeiske land. Derimot, ønsker du å drikke en Budweiser Budvar i USA, må du be om en Czechvar. Anheiser-Busch InBev har for øvrig møtt det tsjekkiske bryggeriet i retten 124 ganger, og så langt har tsjekkerne vunnet 89 av de. I Norge, derimot, kan begge selge ølet sitt under navnet Budweiser.

Fra velkomstsenteret til Budějovický Budvar kan du delta på guidede omvisningsturer i bryggeriet, som varer én time, inkludert en ølsmaking. Velkomstsenteret byr også på multimediavisning, der du kan være med en tidsreise i České Budějovices ølhistorie via skjermer og gamle bryggerigjenstander, samt en virtuell reise med gruveheis 300 m under jorda, der vannet som brukes i fremstillingen av bryggeriets øl befinner seg. Selvsagt har bryggeriet egen pub. I sentrum av byen har de også restaurant, Masné krámy.

Bryggeriet produserer flere sorter øl, men det er den lyse pilsneren, kjent som Budweiser Budvar Original, de er mest kjent for, brygget på artesisk vann, malt fra Morava (Mähren på tysk) og humle fra Žatec (Saaz på tysk). Alt ølet som eksporteres er brygget og tappet i České Budějovice.

Budějovický Budvar ble for øvrig grunnlagt av tsjekkiske innbyggere som gjennom sine familier hadde arvet retten til å brygge øl siden byen ble grunnlagt i 1265. Bryggeriet, som er statseid, er det fjerde største bryggeriet i Tsjekkia, men nest størst på eksport av øl. Tidligere nevnte Pilsner Urquell er størst.

Hotell i České Budějovice:

Hotel Budweis er et 4-stjerners hotel som ligger sentralt i gamlebyen av České Budějovice, bare et par minutters gange fra det store torget.

Rett utenfor sentrum av České Budějovice ligger Pivovar Kněžínek, et mikrobryggeri med eget hotell og to restauranter. Stedet er populært blant sykkel- og fotturister, da det ligger i landlige omgivelser uten bebyggelse rundt, men har mange fine landeveier og turstier.

På grunn av den store kapasiteten er det også et populært sted å avholde bryllup og store familiesammenkomster, samt møter, konferanser eller andre aktiviteter for bedrifter. Hotellet har, i tillegg til 20 rom for opptil 48 personer, også svømmebasseng, spa med sauna, treningsrom og tennisbaner.

Det som skiller Pivovar Kněžínek fra de større bryggeriene i området er at de produserer små mengder øl, kun 1080 hektoliter i året, og at ølet blir konsumert kort tid etter brygging. Dette tillater forbruk uten å filtrere, mens det opprettholder den opprinnelige karakteren til lagertankølet. Bryggeriet ligger i hovedsak i restauranthallen, der gjestene kan se bryggeren i jobb. Fire sorter øl brygges og serveres her, og det er lys lager 11°, halvmørk lager 11°, mørk lager 13° og honningøl 14°. Du kan også bestille øl på flasker i tre forskjellige størrelser (0,7 liter, 1 liter og 2 liter) eller på fat, og ta med deg.

Siste dagen er det på tide å dra tilbake mot Praha. Underveis gjør vi to stopp.

Første stopp er Orlík. Der fikk vi anledning til å seile på elven Vltava på nytt, rundt slottet Orlík så man får sett slottet fra alle sider. Vakkert slott og vakker natur langs elven.

Turens siste stopp før hjemreise er et kloster: Břevnovský klášter, eller Břevnov-klosteret, som ligger i Praha, faktisk i gåavstand fra det mer kjente Strahovský klášter, eller Strahov-klosteret i Praha. Du kan også ta trikk ut hit fra sentrum av byen. Her finnes også restaurant med tradisjonell tsjekkisk mat, og selvsagt et klosterbryggeri.

Břevnovský Klášterní Pivovar ble grunnlagt så tidlig som i år 993, og er det eldste dokumenterte bryggeriet i Tsjekkia. Ølproduksjonen har blitt avbrutt flere ganger gjennom historien, i hovedsak på grunn av kriger og ødeleggelser, men har alltid gjenoppstått, senest i 2011 i bygningen som en gang var stallen på klosteret. Alle ølsortene er tilgjengelig på flaske eller fat, og Brevnov Benedict serveres også i klosterrestauranten. Bryggeriet har guidet omvisning med smaksprøver, samt sitt eget lille museum, der de bl.a. har en utstilling av tsjekkiske ølglass.

Åtte ølsorter brygges på klosteret, alt fra lys til mørk pils, hveteøl, India pale ale (IPA), Imperial lager og Imperial stout, samt weizenbock (hvetebokk).

På denne turen har vi tatt for oss øl fra vestlige og sørlige Bøhmen, og i hovedsak i områdene rundt Plzen og České Budějovice. Det finnes også mye godt øl i andre deler av Tsjekkia, men det får kanskje bli en annen gang.

Fun facts:

  • Visste du at ingen i verden drikker så mye øl som tsjekkerne? 143 liter pr person konsumeres årlig i Tsjekkia. Til sammenligning drikker tyskerne og østerrikerne ca 105 liter pr person. Og Norge? Vi kommer langt ned på listen. Kun 67 liter drikker nordmenn årlig.
  • Visste du at lys pilsner utgjør rundt 90% av ølproduksjonen i Tsjekkia?
  • Visste du at helt opp til 1800-tallet var det kvinnene som i hovedsak brygget øl?
  • Visste du at det tsjekkiske ordet for øl er pivo?

Na zdraví! Skål!

Tekst: Erik Drilen

Bilder: Erik Drilen og Jussi Saarinen

(På studietur med Czech Tourism Scandinavia 19-23. september 2019)

Namsos – Trønderrockens hjemby

Åge Aleksandersen, trønderrockens far.

Det var her det hele startet. Altså trønderrocken. I Namsos. Det var her Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Per Erik Wallum og de andre medlemmene i Prudence slet ut sine første skosåler. Det har blitt femti år siden et av Norges mest legendariske band ble startet i denne byen. Inspirert av The Beatles, Bob Dylan, The Band og Jethro Tull, med trekkspill og fløyte, først med tekster på engelsk, etterhvert på trøndersk, fikk musikken deres betegnelsen trønderrock.

En helt udramatisk historie fra Prudence-tida.

Åge og Terje har fortsatt denne arven helt fram til i dag, og underveis har noen flere hengt seg på, i all særdeleshet D.D.E., også fra samme by. De som har levd noen tiår vil nok også huske Stein Ingebrigtsen, også han fra Namsos. De yngre kjenner vel bedre hans sønn, Christian Ingebrigtsen, best kjent fra den internasjonale popgruppa a1.

Byens mest kjente museum er utvilsomt Rock City, også kjent som Trønderrock-museet. Det er også det du får her: Trønderrock. Stedet er et opplevelsessenter som forteller historien om musikkstilen helt fra den oppstod med Prudence på Mellingsmoen Samfunnshus på Namsskogan en gang på slutten av 1960-tallet, frem til i dag med nye trønderrockere som bl.a. Chand Torsvik.

Mellingsmoens scene med originalt interiør og Prudence’ egne instrumenter er utstilt. Åge Aleksandersens Verdensrommet, hans skrivestue og hjemmestudio fra tiden han bodde på Flatåsen i Trondheim er gjenskapt, selvsagt med originale instrumenter og gjenstander. Med berøringsskjermer får du en guidet rundtur i rommet der Åge skrev sine største sanger, som fortsatt i dag spilles på hans konserter.

Terje Tysland. Hans Rotmo og Vømmøl Spellmannslag, selvfølgelig med Rotmos lurk er der, en to meters lang seljestokk med en beksømsko i enden. D.D.E. og selv Stein Ingebrigtsen har fått plass i Rock City. Instrumenter, gullplater, spellemannspris og andre troféer er utstilt. Selvfølgelig får du også se alle platecoverene som vi trøndere vokste opp med.

Selv Rema 1000 er preget av at du er kommet til Rock City.
Scandic Rock City Hotel og Rock City sett fra byfjellet Klompen.

Når du besøker Namsos er det naturlig å legge turen innom Rock City. Skal du overnatte ligger Scandic Rock City Hotel rett ved siden av, med utsikt over Namsenfjorden. I en rekke andre land har Hard Rock Café sin egen hotellkjede, Hard Rock Hotels. Scandic Rock City er sannsynligvis det nærmeste du kommer i Norge.

© Scandic Rock City

Interiøret på hotellet har musikk som tema, også på rommene. Selvsagt snakker vi også her om trønderrock. For øvrig har hotellet både restaurant, bar og møterom.

22. juli monumentet.

Om du går ned mot fjorden og småbåthavnen bak hotellet kommer du først til Utøya-monumentet, til minne om de 77 som ble drept i terrorangrepet 22. juli 2011, 69 ungdommer som døde på Utøya og åtte som døde i regjeringskvartalet i Oslo.

Fortsetter man mot småbåthavna kommer man til Vinsjan på kaia, et morsomt monument basert på D.D.E.s sang med samme navn, og et minne for sagbruk og sjøfolk i Namsos. Selve monumentet er to vinsjer og et skilt som peker i retning Bergen, Murmansk og Mo. Rundt plassen er det utdrag fra tekster fra trønderske artister, og med sjø og hav som tema, som Prudence’ «Sailor Song», Åge Aleksandersens «Dekksguten» og selvsagt D.D.E.s egen «Vinsjan på kaia».

Bare for å markere at Namsos er Rock City og trønderrockens hjemby, har også Åge Aleksandersen fått sin egen statue i byen. Selvsagt står den på Festplassen, dvs på hjørnet der Kirkegata og Herlaugs gate møtes.

Namsos kirke.

Namsos har selvsagt også en rekke andre severdigheter. En av de står bare hundre meter fra Åge-statuen, nemlig Namsos kirke. Rød teglsteinskirke som ble innviet i 1960. Moderne kirke, og kirketårnet er frittstående ved siden av.

Kulturhuset bare et steinkast unna huser bl.a. bibliotek, konsertsal, kulturkafé og ikke minst Kunstmuseet Nord-Trøndelag, som kan være verdt å få med seg.

Om du skulle stusse over at Kulturhuset ligger i Stasjonsgata, kan jeg opplyse at ja, Namsos har hatt jernbane. Faktisk er den aldri offisielt blitt nedlagt, men det går ingen tog lenger. Historien rundt dette kan jeg komme tilbake til ved en senere anledning, når jeg skal skrive om Fiskeveien, som starter i Namsos og ender i Krokom i Jämtland, Sverige.

Fra Namdalsmuseet.

Namdalsmuseet er byens folkemuseum og kulturhistoriske museum. Her finner du alt fra gårdsbygninger fra 1700-tallet, gjenstander helt tilbake fra 1500-tallet, til gjenstander du kjenner igjen fra din egen barndom og helt fram til i dag. Totalt 24 hus, samt 13.000 gjenstander og fotografier finnes på museet. Av årlige arrangementer her kan nevnes Kulturmartnan midt i august og Julemarkedet den andre helgen i desember.

Fra Namdalsmuseet.

Namsos er ingen gammel by, grunnlagt i 1845, og med bare drøyt 13.000 innbyggere i kommunen, er det meste i byen innenfor gåavstand. Veldig befriende er det at det ikke er noe problem å finne parkeringsplass når man kommer med bil, og at parkeringen attpåtil er gratis så lenge man følger henvisningene om hvor lenge man kan stå.

Klompen sett fra sentrum.

Faktisk er sentrum av Namsos så lite at du kan gå på markatur rett etter shopping eller restaurantbesøket uten å måtte sette deg i bilen først. Bjørumsklumpen, eller bare Klompen som lokalbefolkningen sier, ligger praktisk talt midt i sentrum, bare noen meter høyere opp.

Utsikt fra Klompen.

Om du starter i Kirkegata har du to muligheter. Du kan enten følge en merket sti rett opp fra veien. Merk at denne kan være noe bratt for enkelte og kanskje krevende for små ben. Vær også obs på at denne kan være glatt om det er vått. Det er gelender man kan holde seg i på deler av stien.

Utsikt fra Klompen.

Fordelen med denne stien er at du også har mulighet til å se på et par bunkerser fra andre verdenskrig. Disse er en del av Fredriksberg Bunkersanlegg. Om du ikke finner de, så treffer du helt sikkert på noen lokale som kan fortelle deg veien.

Den andre veien opp til Klompen følger du bare Kirkegata helt til den går over i Fjellvegen. Denne tar deg helt til topps, til den beste utsikten over byen. Jeg vil anbefale å gå veien ned igjen, da det som sagt kan være bratt og glatt ned stien.

For å få med deg Norsk Sagbruksmuseum må du ta veien over Namsosbrua til Spillum, men ikke lenger enn at du kan se sagbruket fra strandkanten i Namsos. Veien er skiltet når du kommer til Spillum, så det er ikke vanskelig å finne.

Sagbruksmuseet er lokalisert sammen med Spillum Dampsag & Høvleri, og er en av fire avdelinger i Museet Midt, som også inkluderer allerede omtalte Namdalsmuseet i Namsos, Nord-Trøndelag fylkesgalleri i Kulturhuset i Namsos, samt kystmuseet Norveg i Vikna. Sagbruksmuseet forvalter en nasjonal gjenstandssamling med sagbruksutstyr fra store deler av landet, i tillegg til det tekniskindustrielle kulturmiljøet Spillum Dampsag & Høvleri, og det vernede fartøyet M/B Hauka.

Erik Drilen (besøkte Namsos 7. september 2019)

I Vangsgutanes rike

Kårvatn innerst i Todalen.

For den tegneserieinteresserte var Vangsgutanes julehefter alltid kjærkomment lesestoff når det nærmet seg jul. Kanskje var tegneserien noe av det norskeste og mest folkelige av alle tegneserier her i landet, utvilsomt av alle tegneserier på nynorsk i hvert fall. Noen vil kanskje si at 91 Stomperud slår Vangsgutane på popularitet og folkelighet, men til de må jeg fortelle at vår norske 91 Stomperud er basert på den svenske 91:an Karlsson. Noen vil kanskje nevne Smørbukk. Vel, dette er en diskusjon noen andre får ta.

Vangsgutane

Historiene om Vangsgutane ble skrevet av Leif Halse, og handler om to brødre, Steinar og Kåre, et snilt norsk svar på Knoll og Tott, som var arbeidsomme og ikke fant på rampestreker. Rampestrekene var det Larris fra nabogården som stod for. Selvfølgelig var det Larris som også fikk svi for strekene sine.

Det er vel kjent at guttene kommer fra Todalen i Surnadal på Nord-Møre, på grensen til Trollheimen og Trøndelag. Selve handlingen er tatt derfra, og selv om karakterene er oppdiktet, har Leif Halse aldri lagt skjul på at personene i serien er basert på virkelige personer. Vangsgutane er hans egne sønner Steinar og Kåre. Vangen gård eksisterer heller ikke i virkeligheten, men de fleste stedsnavnene i serien finner man igjen på kartet.

Siden 1997 har det stått en statue av Vangsgutane utenfor Todalen Skule. På sokkelen er det et relieff av forfatteren Leif Halse. Utenfor gamleskolen var det også et tresnitt av Vangsgutane, men dette er nå fjernet, da det dessverre er ødelagt av sopp. Om det noen gang kommer opp igjen er lite trolig, da soppangrepet skal ha vært så kraftig at tresnittet ikke kan reddes. Synd, men kanskje det kan lages et nytt?

Halsesamlinga.

Halsesamlinga kan man allikevel få med seg fremdeles. Den var tidligere i gamleskolen, men er nå flyttet inn i biblioteket på nyskolen. Leif Halses personlige eiendeler, som bøker, bilder, diplomer, priser, fele, vest og skrivemaskin er utstilt her, i tillegg til at man får et innblikk i Halses forfatterskap og hva han betydde for todalingene.

Todalsøra.

Todalsøra er en perle, som tydeligvis også mange tyske turister har oppdaget. Da jeg kjørte gjennom bygda la jeg merke til mange tyskregistrerte biler. Todalsøra er et gammelt handelssted og havn fra den tiden da kommunikasjonen og transporten gikk med båt. Et høydepunkt, også i historiene med Vangsgutane var da dampbåten fra Kristiansund la til ved kaia. Det gamle varemottaket huser i dag Pakkhuset Pub.

Laksesteinen.

Når man fortsetter videre innover dalen, følger man elva Toåa opp mot Trollheimen. Der man krysser elva ligger Laksesteinen, et laksemonument i stål. Toåa er utmerket for sportsfiskere, og det er mye laks og sjøørret i elva.

Like ovenfor ligger også Todalshytta, bygd i 1901 av engelskmannen Ethelbert Lort-Phillips, en rik forretningsmann og ivrig sportsfisker, for å tilby sportsfiskere standsmessig losji og forpleining. Kristiansund og Nordmøre Turistforening overtok hytta i 1947 som turisthytte.

Veien fortsetter videre oppover til Kårvatn. På denne gården har det vært bosetning siden 1400-tallet. Fjellturismen startet på 1890-tallet, og i dag kan fjellvandrere fortsatt overnatte på gården eller i hytter i området. Naturen her er variert og vakker, og herfra kan man gå til Trollheimshytta.

Men selv om man kommer til Kårvatn kun på dagstur, er det mye fint å få med seg. Stabburet er omgjort til museum med utstoppede dyr i omgivelser som ligner på Trollheimen, samt multimediashow som viser den vestlige delen av Trollheimen, samt historien om gården Kårvatn. En gammel lafta låve fra Oppdal ble i 2009 flyttet og gjenreist på gården. I dag huser denne Kårvatn Fjellutstyr, en butikk som tilbyr varer til friluftsbruk og fjellvandring.

Når man først er på Kårvatn må man også få med seg Nauståfossen, et vakkert fossefall med et fall på 110 m, som definitivt er verdt de 20 minuttene det tar å gå fra Kårvatn. Og om man lurer på om vannet er rent, så kan Norske Institutter for vannforskning, luftforskning og skogforskning informere om at vannet er det reneste i Europa.

Et godt turtips er også å gå til Bjøråskaret, der du har utsikt over Innerdalen og Innerdalsfjellene i nabokommunen Sunndal.

Todalsfjorden sett fra Svinviks Arboret.

Men det finnes andre steder i Surnadal som er verdt å få med seg. På veien mellom Surnadal og Todalen bør man få med seg Svinviks Arboret på Gjengstøa, en unik botanisk hage ved Todalsfjorden, mest kjent for rododendronsamlingen med rundt 375 ulike typer, som blomstrer vakkert tidlig på sommeren. Men hagen består også av bambus, spesielle løvtrær og ikke minst en bartresamling, som består av mer enn 250 ulike tresorter fra hele verden, samt tradisjonelle staudebed, prydbusker og en gammel frukthage.

Hagen ble laget av gartneren Halvor Svinvik på begynnelsen av 1940-tallet. På slutten av tiåret flyttet Anne Reitan fra Bjugn til Gjengstøa, og giftet seg med Halvor året etterpå. I 1971 donerte ekteparet eiendommen med hele plantesamlingen til Vitenskapsmuseet i Trondheim. Siden 2010 har eiendommen med samlingen tilhørt Surnadal kommune, og drives som museumshage i regi av Nordmøre museum. Det er også en museumskafé på stedet, der du kan ta en kaffepause, der du også kan smake deres spesialitet, blomsterpyntet hjemmebakst, i vakre omgivelser. Åpen fra midten av mai til midten av august.

Like sør for Surnadalen, på den gamle skyssgården Åsen i Eidet, finner man Åsen bygdemuseum. Dette er et friluftsmuseum med en samling bygninger fra forskjellige tidsepoker, deriblant en fredet røykstue fra Torvika. Det finnes også en 1950-talls interiørutstilling.

Nordmøre museum, som har ansvaret for Åsen bygdemuseum, har også ansvaret for Kleiva like over Skei sentrum i Surnadal. Dette var hjemmet til dikteren Hans Hyldbakk, kjent for diktet Vårsøg, som Henning Sommero har satt musikk til. Det tar et kvarter å gå turstien opp fra sentrum av bygda. Det er enkelt å finne, det er bare å spørre ved turistkontoret og gå derfra. Fra Kleiva har du også flott utsikt over Surnadalen. Under Vårsøghelga i Surnadal siste helga i mai hvert år, er det lagt friluftskonsert til Kleiva.

  • Visste du at Norges eneste musefellefabrikk ligger i Surnadal?

Når du kjører fra kommunesenteret av Surnadal mot Rindal kommer du snart til et lite tettsted med navnet Røv. Om du ikke har lest historien før du legger i vei, er det fort gjort å kjøre forbi et par severdigheter her. På Utistua Røv, blant lokalbefolkningen kjent under navnet Kongsgården, er det et monument på husveggen til minne om den gangen kong Christian V overnattet her på sin reise gjennom bygda i 1685. Gården har tilhørt den samme familien helt siden vikingtiden, og så vel kong Haakon VII, som kong Olav V og kronprinsparet Haakon Magnus og Mette Marit har besøkt gården.

Mo kirke, Røv.

Når du allikevel er i Røv, bør du også ta turen over elven til Mo kirke. Innviet i 1728, og er én av kun fem Y-formede kirker i Norge. Rett ved kirken står det også et vikinggravfunnmonument.

Erik Drilen (besøkte Surnadal kommune 18. august 2019)

MS Roald Amundsen – nytt ekspedisjonsskip for Hurtigruten

MS Roald Amundsen til kai i Trondheim.

Det knytter seg alltid spenning til nye skip fra Hurtigruten, selv når det er snakk om et ekspedisjonsskip som ikke skal seile i fast rute langs kysten av Norge, men i internasjonalt farvann, på lik linje som MS Midnatsol og MS Fram. Spesielt denne gangen er at det handler om verdens første hybriddrevne cruiseskip.

For noen uker siden seilte MS Roald Amundsen langs norskekysten på sin jomfrureise. De som er vant med å se hurtigruteskipene våre langs kysten kommer nok ikke til å se mye av dette skipet. Turene i sommer var de siste i år.

Som ekspedisjonsskip er det polare strøk som Arktis og Antarktis som først og fremst vil få besøk av MS Roald Amundsen. En av turene det er størst forventning til er seilingen over Nordvestpassasjen fra Grønland til Alaska, som begynner nå i august. Deretter fortsetter skipet langs stillehavskysten av Amerika ned til Antarktis, der det vil seile senere i høst og i vinter.

Selv om skipet skal seile utaskjærs, spares det ikke på fasilitetene om bord, snarere tvert imot. Til tross for at MS Roald Amundsen på ingen måte må sammenlignes med de store cruiseskipene som seiler med mer enn 3000 gjester om bord i størrelse, så kan allikevel ekspedisjonsskipet tilby moderne kjøkken og tre restauranter til sine 500 gjester:

Restaurant Aune © Espen Mills/Hurtigruten

Aune, hovedrestauranten, tilbyr buffé til alle måltider, eller du kan velge tre- eller femretters lunsj og middag.

Lindstrøm er skipets à la carte og gourmetrestaurant, og byr på det beste det skandinaviske kjøkkenet kan by på, alt fra reinsdyrbiff, til norsk laks eller finsk størkaviar, selvsagt med utsøkt vin til.

I restauranten Fredheim får du enklere retter fra hele verden, som cheeseburger, kyllingkebab, New York-style pølser eller dampede dumplings.

Sauna © Hurtigruten

Om bord er det også velværesenter og spa, samt innendørs og utendørs treningsrom. Ikke minst må nevnes infinity-basseng, boblebad og utebar på dekk 10. Her finnes også sauna.

Øverst er det to-etasjers observasjonsdekk, både utendørs og innendørs, som går rundt hele skipet, der du kan følge med på landskapet eller se på dyrelivet med kikkert. Eller du kan synke ned i komfortable lenestoler og nyte utsikten med forfriskninger gjennom store vinduer i Explorer-baren.

Er man på ekspedisjon, så er man på ekspedisjon. I skipets vitenskapssenter har du mulighet til å sette deg ned med en bok fra biblioteket om bord, eller du kan bli med ekspedisjonsteamet på foredrag, fotokurs og vitenskapelige prosjekter. Her er det vitenskaps- og opplæringsutstyr, inkludert mikroskoper, interaktive kart og undervannskameradroner.

Fordelen med at MS Roald Amundsen ikke er så stort, er at det også kan seile i trange sund og til små havner, der de store cruiseskipene ikke kommer til. I tillegg er skipet spesialkonstruert for å bryte is, med mer stål i skroget enn skip flest, slik at de kan seile i Arktis og Antarktis.

Expedition suite ombord på MS Roald Amundsen
© Agurtxane Concellon/Hurtigruten

Alle de 265 lugarene om bord er utvendige. Det vil si at alle har vindu. De fleste Expedition-suitene har balkong, og noen har også eget boblebad. Også de fleste Arctic Superior-lugarene har balkong, mens Polar-lugarene på nedre og midtre dekk er uten balkong, men fortsatt er det snakk om romslige lugarer med vindu.

Polar outside lugar ombord på MS Roald Amundsen
© Agurtxane Concellon/Hurtigruten

Hurtigruten har sagt at de skal være miljøvennlige på alle måter. I tillegg til å kunne seile helelektrisk på hybridteknologi, som vil redusere drivstofforbruket og CO2-utslippene med 20 prosent, er også all engangsplast om bord fjernet. Fleecejakkene i butikken om bord er også byttet ut med ull. Kunnskap om miljø og klima blir også lagt stor vekt på, slik at også de reisende om bord vil bli miljøbevisste.

Det nye ekspedisjonsskipet heter altså MS Roald Amundsen, oppkalt etter en av våre to mest kjente polfarere og oppdagelsesreisende. Roald Amundsen var den som ledet den første ekspedisjonen som nådde sydpolpunktet, og var også den første som seilte gjennom Nordvestpassasjen. Flere av suitene om bord har fått navn etter andre polfarere, som f.eks. Amundsens konkurrent om å komme først til Sydpolen, Robert Falcon Scott.

Neste år kommer nok et ekspedisjonsskip til Hurtigruten, som vil få navnet til den andre av våre mest kjente polfarere, Fridtjof Nansen.

Erik Drilen (besøkte MS Roald Amundsen i Trondheim 15. juli 2019)

Route 705 – Fra Hell til Røros

Reinsdyr sør for Stugudalen

Fylkesvei 705 starter ved Hell i Stjørdal og går de 143,6 km gjennom Selbu og Tydal til Brekken i Røros. Dette er en av de mindre kjente turistveiene i Norge, og er ikke blant de 18 veiene som går under samlenavnet De nasjonale turistveiene. Allikevel ble denne fremmet på en messe i Berlin for noen år siden under navnet Route 705. Det er slettes ingen dum idé å velge den såkalte «scenic route» fra Trondheim til Røros, selv om den er litt lenger enn den andre veien. Men beregn god tid, da det er mange flotte steder å stoppe ved.

Hell Station

Hell jernbanestasjon, eller Hell Station, er en populær fotostopp for turister, spesielt blant de engelsktalende. At bygget ved siden av har et skilt som sier «Gods Expedition» gjør det ikke mindre populært. Men visste du at det på Steinmohaugen på Hell også finnes rundt 6000 år gamle helleristninger? Veien opp er skiltet.

Selbutrollet

Selbu

Fra Hell tar det drøyt en halvtime å kjøre til Selbu. Det første som møter deg ved veien når du kommer til Selbu er selbutrollet. Som seg hør og bør, selvsagt i klær med den tradisjonelle selburosa, som er selve varemerket på Selbu.

Med et så kjent mønster som selburosa og det minst like kjente plagget selbuvotten, er Husfliden i Selbu et naturlig sted å legge inn et stopp. Her kan du kjøpe hjemmestrikkede plagg med selburosa, eller kanskje få med deg mønster på å strikke selv? På Husfliden kan du også se verdens største selbuvott, med bekreftelse fra Guinness’ rekordbok.

Selbuvotter har du også anledning til å se i Selbu bygdemuseum bare noen hundre meter unna. Selbu var også den største eksportøren av kvernstein i Norge på slutten av 1800-tallet. Den historien kan du også få med deg på bygdemuseet. Like ved bygdemuseet ligger Selbu kirke, som er over 800 år gammel og en av Trøndelags største kirker. Den er for øvrig også kjent for sin gode akustikk, som flere norske artister har benyttet seg av i forbindelse med konserter og plateinnspillinger.

I Selbu kan du også finne et par andre severdigheter som er verdt å besøke. Rett ved fylkesvei 705 rett før du kommer til Selbu fra nord, ligger Granby Gård, et gårdstun fra 1912. Her finnes en utstilling som handler om utvandringen fra Selbu til Amerika fra 1859 til 1900, samt de to store gullrushene i Amerikas historie. Den dramatiske historien om Brynhild Paulsdatter Størset, eller bedre kjent som Belle Gunnes, en av Amerikas verste seriemordere noensinne, og som kom fra Selbu, blir også fortalt på Granby Gård. Sjekk åpningstidene før du tar turen, da det ikke er åpent daglig.

Norsk Radiomuseum

En annen kuriositet i Selbu er Norsk Radio- og Fjernsynsmuseum. Vakkert beliggende i Sjøbygda med utsikt over Selbusjøen. Radiomuseet tar for seg radiohistorien fra 1890 til 1980, og radioproduksjonen i Norge, og spesielt de største, som Edda Radiofabrikk, Tandberg og Radionette, utstilt fra de eldste til de nyeste modellene. I tillegg til radioer vil du også finne jukebokser, gamle plater, båndspillere og grammofoner, samt bilder og historiske klipp i museet. På gården finnes også en sykkelutstilling og en fotoutstilling med rundt 500 kameraer.

Fjernsynsmuseet er i et selvstendig bygg, og som viser fjernsynsteknikken og programsiden i Norge de siste 60 årene. Museet har sammen med Teknisk Museum overtatt alt av historisk utstyr fra NRK, noe som utgjør rundt 5000 gjenstander, inkludert en bilpark fra fjernsynshistoriens tidligste år. Noe som gjør museet unikt i Europa er at det inneholder fjernsynsapparater og utstyr helt siden 1928 fram til i dag. Det finnes også gårdskafé med alle rettigheter ved museet. På sommeren er det også konserter og forestillinger i amfiet. Museet er ikke åpent daglig, så sjekk åpningstidene før du legger i vei.

Så må man ikke glemme selve Selbusjøen. Kanskje en av landets vakreste innsjøer? I hvert fall er den en av Trøndelags største og dypeste innsjøer, samt innsjøen der Nidelva i Trondheim starter fra.

Tydal

Når man befinner seg i Trøndelag på grensen mot Jämtland og Sverige, kommer man ikke utenom karolinerne og general Carl Gustaf Armfeldt denne gangen heller. Jeg har skrevet om de ved flere anledninger tidligere, mest omfattende i mitt innlegg om Åre, samt om stykket Elden på Røros. Fra Tydal startet marsjen over fjellet til Duved i Jämtland der flere tusen soldater omkom av uvær og kulde. Tydal har for øvrig sitt eget skuespill, Karolinerspelet, hvert år på Brekka Bygdetun i midten av januar. Jeg kan kanskje komme tilbake til det ved en senere anledning.

På Brekka Bygdetun kan man for øvrig oppleve et levende bygdetun på sommeren, med mange forskjellige dyr og enkel servering, særlig populært blant barnefamilier. Tydal Museum ligger heller ikke langt fra bygdetunet, men museets Armfeldt- og karolinerutstilling befinner seg for tiden på 705-senteret, også det i Tydal.

Stugudalen

Fra Tydal tar det bare et drøyt kvarter å kjøre til Stugudalen. Og nå begynner naturen virkelig å vise seg fra sin beste side. Omkranset av mektige fjell ligger speilblanke Stuggusjøen lunt i bunnen av dalen. Herfra har du den beste utsikten mot de massive fjellene Sylan på grensen mot Sverige. Den høyeste toppen er Storsylen med sine 1762 m.o.h., og er med det Sør-Norges høyeste grensefjell. Mye flott turterreng og mange turisthytter i området.

Utsikt mot Storsylen

Det sies at det finnes flere fritidshytter enn innbyggere i Tydal kommune, og at de aller fleste hyttene ligger i Stugudalen. Det er nok derfra dalen har fått navnet sitt. Det er også mulig å ri på islandshester i området her, og dessuten har Stuggusjøen fine badestrender. Fiskemuligheter er det også.

Før du kjører videre bør du legge inn en stopp på hotellet Væktarstua. Det er kanskje ikke det første stedet du forventer å finne en Kon-Tiki utstilling, men det var faktisk her, på Væktarstua i Stugudalen, at Thor Heyerdahl skrev boka om Kon-Tiki og ferden over Stillehavet mot Påskeøya. Utstillingen er permanent og et samarbeide med Kon-Tiki museet i Oslo. Også restauranten på Væktarstua har mat og drikke knyttet opp mot Kon-Tiki og Thor Heyerdahl.

Når du kjører det siste strekket fra Stugudalen mot Brekken i Røros, kommer du snart over tregrensen, og du kan se de store viddene på høyfjellet med Storsylen som ruver massivt over terrenget. På denne strekningen er det heller ikke uvanlig å se reinsdyr. Faktisk har jeg ikke kjørt denne veien uten å se reinsdyr.

Visste du forresten at Norges lengste og vannrikeste elv, Glomma, har sine kilder fra noen små vann sør for Mustjønna i Tydalsfjellene? Mustjønna ligger rett ved fylkesvei 705. Elva renner via innsjøene Storøvlingen, Riasten til Rien. Først etter Rien heter elva Glåma og fortsetter til Aursunden nord for Røros. Fra Glåmos fortsetter elva sørover til den renner ut i Oslofjorden ved Fredrikstad. Både Glåma og Glomma er likestilte navn på elva. Glåma er mest vanlig i nord, mens det er mest vanlig å skrive Glomma fra Østerdalen og sørover.

Erik Drilen (kjørte fylkesvei 705 den 24. juli 2019)

Elden på Røros

Kjerkgata på Røros

På vernet grunn som står på UNESCOs verdensarvliste, fremføres rockemusikalen Elden på Røros, hver kveld fra 24. juli til 3. august i år. Den feirer også 25 års jubileum i år, siden den ble oppført på Slegghaugan for første gang i 1994.

Karolinersoldaten Kalle.

Dette stykket har utviklet seg til å bli Norges nest største utendørs teaterstykke. Kun «Peer Gynt» på Gålå hadde i fjor flere publikummere. Med skuespillere fra bl.a. Det Norske Teater og Trøndelag Teater, i tillegg til at regien er ved Catrine Telle, koreografien ved Arne Fagerholt og musikken med Skjalg M. Raaen som leder, er det lov å forvente mye av oppsettingen. Etter å ha overvært generalprøven, må jeg bare si at alle innfrir. Ikke minst honnør til de flere hundre frivillige som har sørget for at alt både i og rundt stykket har gått smertefritt.

Historien er skrevet av Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug og handler om karolinernes forsøk på å ta Trøndelag og Norge med 10.000 soldater under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt høsten og vinteren 1718-19. Denne historien har jeg tidligere skrevet om i mitt innlegg om Åre kommune.

Stykket handler om den lille troppen under ledelse av general De la Barre, som skulle sikre seg kobberet og rikdommene på Røros, om svenskekongen Karl XIIs død og dødsmarsjen tilbake over Tydalsfjellene til Handöl i Sverige, der flere tusen soldater døde av storm og kulde.

I tillegg til oppsettingen av Elden, er det også en kostymeutstilling i kjelleren på Domus kjøpesenter, samt en minneutstilling i Thomasgården på Røros i hele perioden mens Elden pågår.

Å komme til det historiske sentrum av Røros, eller Bergstaden, er som å reise flere hundre år tilbake i tid. Det skyldes selvsagt at husene langs begge sidene av elva Glomma, spesielt fra Kjerkgata og østover, er fredet og står på UNESCOs verdensarvliste. Dermed får man heller ikke lov til å endre på fasadene i denne bydelen. Derfor ser Bergstaden i hovedsak ut slik den gjorde på general Armfeldt og karolinernes tid.

Røros kirke er selve kjennetegnet på Røros. Bergstadens Ziir, som den også kalles, fordi det står «Til Guds Ære og Bergstadens Ziir» over inngangen, stod ferdig i 1784 og troner over trehusene i byen. Den er en av landets største kirker med 1600 sitteplasser, og er kåret til et av landets mest kjente landemerker.

Smelthytta på Malmplassen rett ved elva er Røros’ museum, der du kan lære om Bergstaden og kobberverket. Gjennom modeller av gruver, smeltehytter og tekniske anretninger som var i bruk på den tiden, blir historien levendegjort.

Sleggveien, eller Pippigatan som svenskene kaller den.

Røros kalles gjerne Norges beste julested. Man kan lett bli nasjonalromantisk når man kommer til Røros i desember måned. Men visste du at episoden «Pippis jul» i tv-serien om Pippi Langstrømpe ble spilt inn på Røros? Eller mer spesifikt i Sleggveien, kalt Pippigatan av svenskene, ved Slegghaugan. Slagget her er avfallsproduktet etter kobbersmeltinga, og minner om store fjell. Om du følger stiene opp til toppen, vil du oppleve panoramautsikt over Bergstaden. Det er på baksiden av disse at også Elden fremføres.

Rørosmartnan er også en av de store begivenhetene på Røros, og som jeg tidligere har skrevet om her.

Nord for Røros ligger gruveområdene Nordgruvene og Storwartz med bl.a. Olavsgruva. Disse står også på UNESCOs verdensarvliste siden 2010, som deler av Circumferensen som omfatter store deler av området rundt selve Bergstaden og omliggende kommuner. I Olavsgruva kan du daglig få en times omvisning på sommeren, noe sjeldnere utenfor sesongen, så sjekk før du tar turen. 300 års bergverkshistorie, 500 m inn i fjellet og 50 m under bakken.

Visste du forresten at Norges eneste ørken ligger på Røros? Etter ordets rette betydning er det nok ikke en ørken, i og med at det faller for mye nedbør gjennom året, men rørosingene liker å kalle det ørkenen. Det offisielle navnet er Kvitsanden landskapsvernområde, og består av finkornet flyvesand, og ligner til forveksling på en ørken. Allikevel kan den oppføre seg som en ørken ved at flyvesanden forflytter seg med vindene. Man har forsøkt å plante furu og hollandsk båndpil for å holde sanden i ro.

Erik Drilen (var på Røros og førpremieren av Elden 23. juli 2019)

Kraków: Severdigheter utenfor byen

Fra Polens flymusum i Kraków.

Kraków har jeg skrevet om flere ganger før, men selv om man har vært der noen ganger, betyr ikke det nødvendigvis at man behøver å gå lei av byen. Det finnes nok å finne på og steder å besøke om man bare løfter blikket litt og ser utover horisonten.

Utsikt fra Kopiec Józefa Piłsudskiego.

Og nettopp det, å se utover horisonten, har man full anledning til fra Kopiec Józefa Piłsudskiego, en menneskebygd topp som ligger vest for Kraków, mellom Johannes Paul II lufthavn i Balice og sentrum. Herfra har man den beste utsikten i området, og man kan se flyene gå inn for landing på flyplassen. Faktisk ser du ned på flyene når de passerer deg.

Haugen ble bygget til minne om den polske krigshelten Józef Piłsudski på midten av 30-tallet. Nazistene forsøkte å jevne den med jorden under andre verdenskrig, men det ble aldri fullført, da det ble for kostbart. Kommunistene etter krigen ønsket også å jevne haugen med jorda, da den var et symbol på et kapitalistisk Polen. Det endte med at korset på toppen ble fjernet, og det ble sådd skog rundt den, slik at den skulle bli mindre synlig.

Etter kommunismens fall ble haugen renovert, og korset er igjen på toppen. Skogen rundt er blitt en park og et populært utfluktsområde for lokalbefolkningen og turister.

Klosteret i Tyniec.

Klostrene i Bielany og Tyniec

Med mindre man er flyspotter eller flyentusiast, er det kanskje ikke haugen i seg selv som er den store attraksjonen i området. Ved den samme parken ligger også klosteret Kongregacja Eremitów Kamedułów Góry Koronnej, eller for enkelhets skyld kamaldulenserklosteret i Bielany. Mange har nok lagt merke til den slottslignende bygningen på fjelltoppen ved veien fra flyplassen på vei inn mot sentrum av Kraków. Det er lov å besøke klosteret, men man bør sjekke på forhånd når det er åpent. Hvis munkene ber er det stengt. Klosteret ble bygget på 1600-tallet.

Et annet kloster, heller ikke langt på Bielany eller flyplassen, er benediktinerklosteret i Tyniec, et ikke mindre imponerende kloster og festning, som ble bygget så tidlig som i år 1044. På sommeren kan man komme seg hit med båt på elven Wisła fra foten av Wawelborgen i Kraków. Er man sprek kan man leie seg sykkel og sykle hit fra sentrum av Kraków. Eller man kan ta taxi til en overkommelig pris. Etter omvisning i klosteret kan man spise lokal mat i kafeteriaen, eller kjøpe med seg noen av klosterets egne produkter, mat, vin eller øl, før man returnerer til byen.

Det polske flymuseet

Om man er flyentusiast er så absolutt det polske flymuseet, Muzeum Lotnictwa Polskiego på polsk, verdt et besøk. Dette museet ble av CNN vurdert som verdens åttende beste flymuseum, og med mer enn 200 fly går det fort noen timer her. Noen av flyene er unike, fly fra flyverdenens barndom, militære fly fra flere land og flere tidsperioder, inkludert andre verdenskrig, deriblant 22 svært sjeldne fly som inntil 1941 var utstilt i Deutsche Luftfahrtsammlung Museum i Berlin. Til og med passasjerfly, seilfly og helikoptere kan du finne i museet. I tillegg har de mer enn hundre originale flymotorer.

Flymuseet ligger ved den gamle flyplassen i Kraków, i Rakowice. Dette er en av verdens eldste flyplasser, åpnet i 1912. Den ble stengt i 1963, og museet åpnet året etter. Det er lettest å komme seg hit med taxi. Det ligger noe avsides, og det kan være greit å avtale med sjåføren å bli hentet igjen. Ellers er personen i billettluken behjelpelig med å bestille taxi tilbake, om du ikke har telefonnummer direkte til drosjeselskapet. Du kan også reise kollektivt med trikk, men du må da regne med å gå den siste kilometeren.

Fra saltgruven i Bochnia.

Saltgruven i Bochnia

De fleste som reiser til Kraków for første gang får gjerne med seg saltgruvene i Wieliczka. Men visste du at det finnes flere saltgruver i nærheten av Kraków?

Saltgruven i Bochnia, 40 km øst for Kraków, er Polens eldste saltgruve, fra 1248, og står selvsagt også, i likhet med den mer kjente Wieliczka, på UNESCOs verdensarvliste. Færre turister, færre guidede omvisninger på engelsk, men det går også guidede turer fra Kraków til Bochnia. Den er mindre enn saltgruven i Wieliczka, men til gjengjeld er den mindre turistifisert og mer autentisk. Gruvegangene er 4,5 km lange og befinner seg 330 til 468 m under jorda.

Erik Drilen (besøkte Kraków 25-28. april 2019)

Rundreise på Balkan

Påfugl ved St Naum-klosteret ved Ohridsjøen i Nord-Makedonia.

Det som en gang var Jugoslavia, er i dag sju selvstendige nasjoner. Derfor er det ikke snakk om store avstander, og du har anledning til å besøke mange land på kort tid. Man kan kjøre med egen bil, man kan reise kollektivt med buss (tog gir begrensede muligheter), eller man kan melde seg på en busstur.

Kotor sett fra toppen av Kotor Serpentine. Her skal vi kjøre ned med buss, gjennom 25 hårnålssvinger. Selv den mest erfarne Trollstigensjåføren får hjertet i halsen her.

Selv valgte jeg det siste, og meldte meg på en ukestur med kroatiske Atlas Tours. Med på bussturen var det reisende fra USA, Canada, Sør-Afrika, Australia, Brasil, Argentina og Ukraina, foruten meg. Med andre ord, veldig internasjonalt. Det ble guidet både på engelsk og spansk på turen.

Turen startet i Dubrovnik. Noen av de reisende hadde vært med på en større tur på to uker som inkluderte Slovenia, Bosnia-Herzegovina og hele Kroatia nord for Dubrovnik, men jeg valgte den kortere versjonen, andre uke av samme tur, som tok for seg landene i sør, og som startet i Dubrovnik, siden jeg allerede hadde vært der noen dager.

Pile Gate, Dubrovnik

Dag 1: Dubrovnik

Deltakerne ankom og sjekket inn på Hotel Ivka på ettermiddagen. Dette hotellet var det eneste 3-stjernershotellet på turen, men var av ok standard. Det ligger et stykke fra det historiske sentrum av Dubrovnik. Kvelden gikk med til å bli kjent med hverandre, og felles middag i restauranten på hotellet.

Dag 2: Dubrovnik – Budva, Montenegro – Tirana, Albania

Etter frokost og utsjekk startet dagen med et par timers sightseeing innenfor bymurene i Dubrovnik. Jeg har tidligere skrevet om Dubrovnik her, så jeg går ikke i detaljer på det.

Deretter fortsatte turen med vår buss fra Pile Gate i Dubrovnik og mot den montenegrinske grensen og passkontroll, videre gjennom byene Igalo og Herceg Novi, som er vokst sammen til én. Deretter til Kamenari for å ta fergen over det smale sundet til Lepetane. Fergeturen tar bare fem minutter, men den sparer oss for en totimers kjøretur rundt Kotorbukta. Fra den andre siden kjører vi gjennom Tivat og strake veien sørover til kystbyen Budva, der vi spiser lunsj.

Budva er mest kjent for å være Montenegros badeby nummer én, med kilometerlange strender. På en odde ved småbåthavnen i byen ligger Stari Grad, gamlebyen. I de trange gatene finner du små butikker, restauranter og barer, men også severdigheter som Citadellet, den katolske Johanneskirken (fra 600-tallet), St. Ivankirken og Hellig treenighetskirken.

Bymurene vitner om tiden da Budva var en del av Republikken Venezia, men byen er mye eldre, faktisk en av de eldste byene ved Adriaterhavskysten, da den ble grunnlagt av grekerne for nesten 2500 år siden. Langs hele promenaden ved småbåthavnen vil du finne restauranter med priser vi nordmenn drømmer om.

På ettermiddagen fortsatte turen videre langs den imponerende kystlinjen sørover, forbi Sveti Stefan, før vi kjørte innover i landet retning Shkoder og den albanske grensen. Vi ankom Albanias hovedstad Tirana tidlig på kvelden og sjekket inn på firestjernershotellet Sky Tower midt i sentrum, der vi også spiste middag.

Det nasjonale historiske museet på Skanderbegplassen i Tirana.

Dag 3: Tirana – Ohrid, Nord-Makedonia

Dagen startet med en byvandring og sightseeing til fots i det historiske sentrum av byen med over en halv millioner innbyggere. Albania var aldri en del av Jugoslavia, men et selvstendig og lukket land under ledelse av den stalinistiske diktatoren Enver Hoxha fram til hans død i 1985. Siden har Albania åpnet seg og blitt en ny og populær feriedestinasjon, også for oss nordmenn.

Albanere er veldig imøtekommende og vennlige, som vi også fikk oppleve i Tirana, og i dette landet lever ortodokse kristne, katolikker og muslimer i fredelig sameksistens. Muslimer i Albania generelt er veldig liberale og tolerante, og omfavner sine kristne brødre og søstre.

Sightseeingen starter ved villaen der Enver Hoxha bodde, og fortsetter til den 1,3 km lange Bulevardi Dëshmorët e Kombit, eller Bulevarden for nasjonens martyrer, som er Tiranas hovedgate. Det er den gamle paradegaten fra kommunisttiden, og her ligger de viktigste institusjonene og bygningene i byen, som Presidentpalasset, Statsministerens kontor, Kongresspalasset, Rogner Hotel og Universitetet i Tirana.

Også en rekke museer ligger langs denne gata, som Det nasjonale arkeologiske museet, Det nasjonale kunstgalleriet, og ikke minst Det nasjonale historiske museet på Skanderbegplassen, som deler bulevarden i to. På denne plassen ligger også Opera & Ballett-teateret, samt Nasjonalbiblioteket. Også Et’hem Bey-moskéen ligger like i nærheten.

Etter lunsj fortsatte turen videre mot Nord-Makedonia og Ohrid. Verdt å legge merke til på veien opp mot grensen i fjellene er bunkerne og skytestillingene fra kommunisttiden.

Bunkere ved grensen til Nord-Makedonia.

Vi ankom Ohrid på kvelden og sjekket inn på firestjernershotellet Metropol noen kilometer utenfor byen, rett ved vakre Ohridsjøen. Middag i hotellets restaurant.

St Jovan av Kanoe-kirken, Ohrid.

Dag 4: Ohrid

Hele denne dagen er viet til sightseeing, først i gamlebyen i Ohrid, som ligger rett ved sjøen med samme navn, Ohridsjøen. Denne innsjøen regnes som Europas, og en av verdens eldste innsjøer. Omgitt av høye fjell opp mot 2800 m på alle sider, finnes det her dyre- og planteliv som ikke finnes noe annet sted. Noen av de eldste bosettingene i Europa er også funnet her.

Dagens by ble grunnlagt på 600-tallet og befolket med slaviske stammer, men at det har bodd mennesker her tidligere beviser det mer enn 2000 år gamle romerske amfiteateret som ble funnet og gravd ut for få år siden. Grekerne nevnte også byen Lychnidos på dette stedet så tidlig som i år 353 før vår tidsregning, men arkeologiske utgravinger tyder på at det har vært bosettinger her i minst 8000 år. Både byen og innsjøen er på UNESCOs verdensarvliste.

Tsar Samuels festning på toppen av gamlebyen er det første man legger merke til når man kommer til Ohrid. Bygd i det fjerde århundret før vår tidsregning. Festningen renoveres fortsatt, men det er fullt mulig å gå på deler av murene. Herfra har du den beste utsikten over byen og innsjøen.

En gang i tiden skal det ha vært 365 kirker i byen, en for hver dag i året. Så mange er det ikke i dag, selv om det fortsatt er mange. Noen kirker er allikevel verdt et besøk, som St. Panteleimonkirken, som regnes som den helligste kirken i hele Nord-Makedonia. Den ligger på et viktig arkeologisk utgravingssted, og på samme sted ligger også ruinene av en kirke fra tidlig kristendom, fra 500-tallet, og man bør spesielt merke seg det imponerende mosaikkgulvet i denne.

Den mest fotograferte kirken i Ohrid er sannsynligvis St Jovan av Kanoe-kirken, bedre kjent som St John-kirken i vår vestlige verden. Det er ikke på grunn av at kirken i seg selv er spesielt viktig, men på grunn av beliggenheten på en klippe overfor fiskerlandsbyen Kaneo, som gjør den til et yndet fotomotiv.

St Sofia-katedralen.

Den største kirken i Ohrid er St Sofia-katedralen fra midten av 1000-tallet, kanskje den mest imponerende middelalderbygningen i byen. Kirken er også kjent for sine veggmalerier.

Om man ønsker å kjøpe noe som er typisk for Ohrid, vil jeg absolutt anbefale perler fra skjell i Ohridsjøen.

Etter lunsj nede ved havnen i byen dro vi videre langs sjøen, med et kort stopp ved Bay of Bones, der man har delvis rekonstruert en landsby på påler, etter funn man har gjort i bukta. Denne landsbyen skal ha eksistert mellom år 1200 til 700 før vår tidsregning, og skal ha bestått av seksti hus. I dag er denne landsbyen et museum over denne sivilisasjonen.

Bay of Bones.
St Naum

Vi fortsatte til St Naum-klosteret helt i sør ved sjøen, og helt ved grensen til Albania. Grunnlagt på 800-tallet og regnes som ett av de helligste stedene for nordmakedonerne. Mange pilgrimer kommer hit hvert år. St Naum var kjent for sine helbredende krefter. Han skal være begravet i klosterkirken, og så vel kristne som muslimer pleide å reise hit. Om man elsker påfugler, er det mange av de her. Prestene serverer også lokalt brennevin som skal sies å ha en helbredende virkning. Om du tror på det kan du også kjøpe et par flasker for å ha med deg hjem.

Tradisjonell nordmakedonsk middag i kveld med tradisjonell musikk på restauranten Biljanini Izvori i Ohrid.

Alexander den Store.

Dag 5: Ohrid – Skopje, Nord-Makedonia

Etter frokost og utsjekk fortsatte ferden i dag mot Nord-Makedonias hovedstad Skopje, den største byen på vår rundreise med nesten 700.000 innbyggere. Ny guidet sightseeing til fots ventet oss der.

Sightseeingen startet med en omvisning på byens festning Kale, bygd på 500-tallet, men byen er mye eldre enn det. Skopje ble grunnlagt på 300-tallet før vår tidsregning av paioniere, et thrakisk folkeslag. Fra festningen er det fantastisk utsikt over hele hovedstaden.

Neste stopp på programmet var Mustafa Pashas moské, bygd i 1492, da det ottomanske imperiet regjerte i området, og en av de vakreste moskéene i Nord-Makedonia. Deretter til Sveti Spas, eller Den hellige frelsers kirke, som er spesielt kjent for sin utskårede ikonostase, eller billedvegg i tre. Kirken, som er den eldste og viktigste kirken i sentrum av byen, er liten, men har en vakker gårdsplass. Den ble bygd sent på 1600- eller tidlig på 1700-tallet. Den ble bygd delvis under jorda, fordi kirker på den tiden ikke fikk være høyere enn moskéene.

På veien nedover gamlebyen mot det moderne sentrum ved elven Vardar går vi gjennom bazaar, det gamle tyrkiskinspirerte basarkvartalet med de trange brosteinsgatene og mange små butikker, restauranter og kaféer, moskéer og til og med et mikrobryggeri.

Etter at store deler av Skopje ble ødelagt av et jordskjelv i 1963, ble gjenoppbyggingen av byen gjort i tidens kjedelige kommunistiske arkitektoniske stil. Dette gjorde at byen aldri har blitt noen turistby. Ikke før år 2010, da byen startet sitt ambisiøse prosjekt «Skopje 2014», der de skapte et helt nytt sentrum med imponerende klassiske byggverk og ikke mindre imponerende statuer. Prosjektet har kostet, og regjeringer i ettertid har satt en del av utbyggingene på vent eller stoppet de. Allikevel har sentrum av Skopje blitt en veldig turistvennlig by.

En av de mest imponerende og iøynefallende statuene på den nye sentrumsplassen er den nesten 25 m høye statuen av Alexander den store, som ble laget i Firenze og reist i Skopje i anledning 20-årsjubileet for Nord-Makedonias uavhengighet i 1991. Selve bronsestatuen av Alexander den store til hest er 14,5 m, og står på en 10 m høy søyle. Rundt søylen er det åtte bronsesoldater, som er 3 m høye, i tillegg til åtte løver, også i bronse, som er 2,5 m høye.

Den gamle steinbroen fra 500-tallet, bygd av den bysantinske keiseren Justinian, står fremdeles og binder sammen sentrum på hver side av elven Vardar. Av nyere broer i sentrum er det ikke å unngå vakre Broen over Makedonias sivilisasjoner og Kunstbroen.

Broen over Makedonias sivilisasjoner.

På nordsiden av Vardar ligger også Nasjonalteateret, Museet for kampen om nasjonal uavhengighet, Holocaustmuseet og Arkeologisk museum i klassisk gresk stil på rad og rekke.

Mor Teresa ble født i Skopje, og naturligvis har hun også fått sitt minnehus. Det er bygd på stedet der kirken hun ble døpt stod. Dette museet har bilder fra hele hennes levetid, samt Nobels fredspris hun mottok i 1979. I andre etasje er det et lite kapell til minne om Mor Teresa.

På ettermiddagen kjørte vi videre til den lille landsbyen Gomo Nerezi i fjellsiden noen kilometer utenfor Skopje, og besøkte den bysantinske kirken St Panteleimon fra 1100-tallet. Fantastisk utsikt fra dette stedet.

Sent på ettermiddagen sjekket vi inn på firestjernershotellet Karpos, et par km fra sentrum. Vi spiste også middag på hotellet.

Dag 6: Skopje – Peć, Kosovo – Kolašin, Montenegro

Etter frokost begynte reisen mot Kosovo. Vi stoppet for lunsj og litt sightseeing på egenhånd i den kosovoalbanske byen Peć, Peja eller Pejë som den heter på albansk. Kosovo er et land som erklærte seg som selvstendig stat fra Serbia i 2008, men har i motsetning til de andre statene som en gang var Jugoslavia, til gode å bli helt anerkjent av FN og hele verden enda. Serbia gjør krav på landet, som fortsatt har en serbisk minoritet.

Peć er Kosovos tredje største by med sine snaut 50.000 innbyggere, hovedsakelig kosovoalbanere. Hele kommunen har omtrent det dobbelte. Kosovoserberne bor i hovedsak i landsbyen Goraždevac noen kilometer unna. Hvor gammel byen er vet man ikke, da det har vært få arkeologiske utgravinger i Peć, men man regner med at den er blitt bygget på ruinene av den østromerske byen Siparantum. Kanskje en dag får vi vite det sikkert.

Byen er i ferd med å utvikle seg til Kosovos internasjonale turistsentrum, da den ligger nær den vakre Rugovadalen og de omkringliggende fjellene med muligheter for fjellvandringer og andre naturaktiviteter. I byens sentrum er det den tyrkiskinspirerte basaren som trekker folk, og som absolutt er verdt et besøk. Flere i vår gruppe gjorde gode deals ved bl.a. å handle sko.

Vi hadde ikke mye tid til å se mye av Peć, før turen videre fortsatte opp i de vakre fjellene, over 2000 meters høyde og inn i Montenegro, gjennom Berane og til slutt til den lille fjellandsbyen Kolašin, hvor vi sjekket inn og spiste middag på firestjernershotellet Four Points by Sheraton.

Dag 7: Kolašin – Cetinje – Kotor – Dubrovnik

Beliggende 954 m.o.h. og sentralt i Montenegros fjellrike er Kolašin et godt utgangspunkt for den som ønsker en aktiv ferie. Gode vei- og togforbindelser både fra Montenegros hovedstad Podgorica og Serbia. Nasjonalparken Biogradska Gora ligger i dette området, med urørt natur og fjell, godt tilrettelagt for turister med velkomstsenter og mange turstier. Mange av toppene i dette området strekker seg over 2000 m.o.h. Kolašin er et av de mest kjente vintersportsstedene i Montenegro.

På veien sørover viser Montenegro seg fra sin beste side, og byr på natur som beviser at det ikke bare er oss i Norge som er blitt velsignet med vakre fjell og skoger i Europa. Tarakløften er verdens nest dypeste canyon etter bare Grand Canyon i USA, 82 km lang og 1300 m på det dypeste. Det er populært å rafte nedover elven Tara som renner gjennom bunnen av kløften. Tarakløften er også del av nasjonalparken Durmitor, og står på UNESCOs verdensarvliste.

Vi kjører gjennom hovedstaden Podgorica og videre til Montenegros gamle hovedstad Cetinje.

Det er en rolig by med bare drøyt 15.000 innbyggere som møter oss. Det som en gang var kongelig palass, ambassadebygninger og herskapshus er i dag museer eller musikk- og kunstskoler.

Spesielt verdt å få med seg i Cetinje er Statsmuseet, som en gang var residensen til den montenegrinske kong Nicola Petrovic I, samt det serbiskortodokse klosteret i sentrum av byen.

Etter et par timer i Cetinje fortsatte vi gjennom nasjonalparken Lovćen, som igjen viste hvilke fantastiske naturseverdigheter Montenegro har å by på. Tradisjonell montenegrinsk lunsj, røkt prosciutto og ost, på restaurant Zora i landsbyen Njeguši i nasjonalparken.

Så var vi altså her, like før nedstigningen til Kotor.

Deretter gikk turen mot Kotor, men først måtte vi ned den bratte trollstigveien som er kjent som Kotor Serpentine. Jeg har kjørt Trollstigen, og jeg har kjørt Aursjøveien, men jeg må innrømme at Kotor Serpentine er hakket mer nervepirrende, og ikke minst når man sitter i en buss. Det er bratt, man ser nesten ikke veien nedenfor, den er smal, nesten umulig å passere en bil som kommer imot, og det er rundt 25 hårnålssvinger på den 8,3 km lange turen på vei ned. Tror det var mange på bussen som pustet lettet ut da vi var nede. På toppen er du 881 m.o.h., på bunnen der veien igjen retter seg ut er du 458 m.o.h., et fall på 423 m om du skulle misse den første svingen.

Fjellene ved Kotor, sett nedenfra, beina trygt plantet på jorda.

Gruppen jeg var en del av hadde sightseeing i Kotor, mens jeg hadde privat transfer til flyplassen i Dubrovnik for hjemreise. Men fortvil ikke om du ønsker å lese om Kotor, for jeg var i byen bare litt over en uke tidligere, og har skrevet om byen som absolutt er verdt et besøk her.

Erik Drilen (reiste med Atlas Tours 12-18. mai 2019)

Dagstur fra Dubrovnik: Kotor

Nordsiden av Kotors bymur.

En av de mest populære dagsutfluktene fra Dubrovnik går til Kotor i nabolandet Montenegro. Bare 92 km og to timer unna med minibuss, inklusive en grensepassering.

Vi nordmenn er bortskjemte med bratte fjell og trange fjorder, men etter å ha besøkt Montenegro, må jeg innrømme at de ikke ligger noe tilbake for oss. Navnet på landet, Montenegro, eller Crna Gora, som det heter på montenegrinsk, betyr da også Svart fjell. Navnet kommer fra det italienske Monte negro.

Løven er symbolet på Montenegro, en arv de har tatt med seg siden de var en del av Republikken Venezia.

Montenegro er ikke noe stort land, bare drøyt 14.000 kvadratkilometer, noe som er mindre enn Buskerud fylke i Norge. Befolkningen er på snaut 650.000 mennesker.

Om noe sted i Europa skal kunne konkurrere med Geirangerfjorden er det Kotorbukta. Det er få steder i Europa som har mer imponerende natur enn akkurat her. I tillegg har de en vei oppover fjellsidene og innover i landet som i aller høyeste grad gir Trollstigen konkurranse.

Den lille byen Kotor ligger innerst i Kotorbukta, og er Montenegros eldste by. Den ble grunnlagt av romerne i år 116 før vår tidsregning, men dagens gamleby ble stort sett bygd fra 1100-tallet og fra tiden bukta var en del av handels- og sjøfartsnasjonen Venezia i årene 1420 til 1797. Både Kotorbukta og gamlebyen i Kotor står på UNESCOS verdensarvliste.

Turistbussene kjører i kø til Kotor, og da vi er der ligger det også tre store cruiseskip med til sammen åttetusen cruisegjester innerst i bukta. Det er derfor ingen drømmesituasjon å komme innenfor murene, der grupper av turister blir geleidet gjennom de trange gatene av turistguider. I en by med drøyt titusen innbyggere, langt færre innenfor ringmuren. Det ideelle hadde vært å ta inn på hotell, og heller utforsket byen etter at alle turistene har dratt for dagen. Neste dag kommer nye grupper og like mange turister. Men byen er verdt å se, den regnes som Montenegros mest pittoreske by og er minst like attraktiv som Dubrovnik i Kroatia.

Noen av de viktigste severdighetene i Kotor er den romanske basilikaen St Trifon-katedralen (Sveti Tripun) fra år 1166, som ligger på torvet midt i gamlebyen. Det finnes også en rekke andre kirker i byen, som ble bygget fra 1100- til 1400-tallet. Det finnes et maritimt museum i Kotor, og i byens historiske arkiv er det eldste dokumentet datert år 1326. Prinsens palass fra 1600-tallet og Napoleons teater fra 1800-tallet er også begge symboler på Kotors rike kulturarv.

Liker du katter? I så fall har du nok en grunn til å besøke Kotor. Her vil du se katter overalt. Hovedsakelig løskatter, men det er ingen grunn til å synes synd på de, for de tas godt vare på av befolkningen i byen. Utenfor hjem og butikker vil du se matskåler for kattene. De firbente vennene har holdt byen ren for mus, rotter og slanger gjennom århundrer, og blir sett på som lykkedyr for byen. Kattene har derfor etter hvert blitt et symbol for Kotor, og du finner de igjen på suvenirene og skiltene i byen. Selv et eget kattemuseum finnes i Kotor. Lonely Planet har til og med listet Kotor som et av de ti beste stedene i verden for katteelskere å besøke.

For den spreke anbefales det å ta turen opp til St Ivan-festningen (Sveti Ivan) som ruver i fjellsiden over byen. Derfra har du den beste utsikten over Kotor og bukta. Regn med to til to og en halv time tur/retur. Om du ikke orker å gå hele veien opp, kan du også gå halvveis, til kirken som på montenegrinsk heter Crkva Gospe od Zdravlja, eller som på norsk lettest kan oversettes til Vår Frues kirke for helse, bygget i år 1518.

Utsikt på veien opp mot festningen.

Etter et par timers opphold i Kotor er tiden inne for å ta en liten båttur, ut til en liten menneskeskapt holme som er best kjent under navnet Lady of the Rock (Gospa od Škrpjela). Det ligger to små holmer ved siden av hverandre i Kotorbukta, den ene, Otok Sveti Juraj, eller St Georg, som bl.a. inneholder et benediktinerkloster fra 1100-tallet, er en naturlig holme og privateid. Den får man som turist ikke besøke.

Den andre er altså menneskeskapt og det går båter hit dagen lang, både fra Kotor og Perast. Her kan man se den romersk katolske kirken Our Lady of the Rock, eller Vår Frue på Klippen, opprinnelig bygd i 1452, men renovert i 1722 og slik den fremstår i dag, med 68 malerier av barokkunstneren Tripo Kokolja fra Perast, kunst fra både lokale og italienske kunstnere, deriblant også et bilde av fruen selv fra 1452 av kunstneren Lovro Dobričević fra Kotor.

Etter et kort besøk i kirken på holmen går båten videre til den lille landsbyen Perast. Denne landsbyen, som i dag har rundt 400 innbyggere, har vært befolket i lange tider, da det finnes spor av sivilisasjoner her helt fra steinalderen, men ble offisielt grunnlagt av illyrerne uten at noe århundre er stadfestet. Det finnes også spor av romerne og tidlig kristen tid i byen.

Perast.

Da Perast ble en del av Republikken Venezia var byen kun en liten fiskerlandsby med en liten havn for handelsskip. På denne tiden innså innbyggerne at de måtte forsterke forsvaret av byen ved å bygge en festning og forsvarstårn. Fortsatt i dag består den lille landsbyen av kun én gate som vender mot Kotorbukta, avslappet stemning med kun fire hoteller og noen restauranter. Hele 16 kirker og 17 tidligere palasser finner du i Perast, sterkt inspirert av Venezia. Og hvis man ønsker å kjøpe med seg noe fra Perast? Tja, hva med en flaske lokal granateplevin?

Etter det korte oppholdet i Perast går turen tilbake mot Kroatia og Dubrovnik.

En dagstur med minibuss fra Dubrovnik til Kotor, inklusive guide, båttur til Lady of the Rock og Perast, koster rundt NOK 590,-. Turen går daglig fra Pile Gate i Dubrovnik kl 07.30 og varer i ca ti timer. Husk pass.

Erik Drilen (besøkte Kotor med Select Dubrovnik den 10. mai 2019)

Dagstur fra Dubrovnik: Mostar

Broen Stari Most i Mostar, Bosnia-Herzegovina.

Om du skulle ønske å finne på noe annet enn å bade eller vandre i de trange brosteinsgatene i Dubrovnik en dag, finnes det mange utfluktsmuligheter fra byen. Det finnes båtturer til forskjellige øyer du kan melde deg på, du kan leie kajakk og padle rundt bymuren, eller ta kabelbanen opp til fjellet overfor byen. Avstandene er heller ikke store på Balkan, så du har også en gyllen mulighet til å besøke nabolandene Montenegro eller Bosnia-Herzegovina. Hva med en guidet dagstur til den lille byen Mostar?

For rundt NOK 550,- kan du få en heldagstur i minibuss fra Dubrovnik til Mostar i Bosnia-Herzegovina. Minibuss eller van er å anbefale foran stor buss, da det i løpet av turen vil bli hele seks grensepasseringer, og jo flere dere er om bord i bussen, jo lengre tid vil hver grensepassering ta. En grensevakt vil komme inn i bussen og samle sammen passene, ta de med seg for å skanne de, før dere får de tilbake.

Turen starter tidlig på morgenen, gjerne mellom kl 07.00 og 07.30, ved Pile Gate, den vestre inngangen i bymuren, med mindre du bor på et hotell utenfor gamlebyen, og blir plukket opp der. Pile Gate er enkel å finne. Det er hovedinngangen til byen. Turistkontoret ligger der, alle guidede turer i gamlebyen starter der, det er taxiholdeplass og alle bussturer starter derfra. Er du i Dubrovnik for første gang, er Pile Gate med andre ord sannsynligvis det første stedet du blir kjent med i byen. Kaoset ligger i å finne riktig buss. Noen selskaper har en representant der, som samler alle som skal være med på turene før bussen kommer, så det er sjelden snakk om noe kaos, men det er greit å være oppmerksom, for det kan være mange mennesker, og det kommer mange busser og minibusser, og de kan ikke vente lenge.

Turen går nordover langs den naturskjønne Adriaterhavskysten mot den første grensestasjonen for dagen, ved Bosnia-Herzegovinas eneste kystby, Neum. Bare få kilometer etter kommer grensepassering nummer to, tilbake inn i Kroatia, før turen dreier mot øst og den tredje grensepasseringen, inn i Bosnia-Herzegovina på nytt. Deretter kjører vi til dagens første stopp, de imponerende fossefallene Kravice, en av de største severdighetene i regionen Herzegovina.

Fossene i Kravice.

Området rundt de 25 meter høye fossefallene er utrolig frodig, og det er nesten som å komme til en jungel. Den beste tiden å komme hit er på våren da landskapet er på det grønneste. Man kan ta båt helt fram til fossene. På en solrik og varm dag er det også lagt inn tid til å bade her. Eller man kan slappe av med en brus eller øl i kafeteriaen ved bredden.

Det er pr i dag ikke mulig å komme seg til Kravice med rutegående befordringsmiddel. Arrangerte bussturer som denne er eneste mulighet, om man ikke heller velger å leie bil eller ta taxi fra nærmeste by, Ljubuški, eller Mostar. Det er også campingplass ved Kravice, for den som har med telt eller kommer med campingbil/-vogn.

Fra Kravice er det bare en liten time til Mostar. Selve symbolet på Mostar er middelalderbroen Stari Most over elven Neretva, bygget i 1566 av tyrkerne. Den er også et av symbolene fra krigen på Balkan på 90-tallet. Broen og store deler av gamlebyen ble bombet under krigen, men ble gjenoppbygd i 2004 etter originale byggeskikker, og i hovedsak med originale steiner i den grad det var mulig. Broen står i dag på UNESCOs verdensarvliste.

Mostar er en todelt by, med kroatiske katolikker boende på den ene siden av elven, og muslimer på den andre. Det byr ikke på noen større problemer, da muslimer på Balkan har bodd side om side med kristne i århundrer og regnes som veldig moderate og liberale. Noe hat er det allikevel mellom folket fortsatt etter krigen i 1993, men de klarer å leve side om side uten større uroligheter. Det virker som det største problemet ligger hos de kroatiske kristne i Bosnia-Herzegovina som pleier å spraye over bosniske navn, med kyrilliske bokstaver, på de tospråklige skiltene i regionene der kroater dominerer. Vi får håpe at forholdet bedrer seg med den oppvoksende generasjonen som aldri opplevde krigen.

Mostar er ingen stor by med sine drøyt hundretusen innbyggere. Du rekker fint over det historiske sentrum på noen få timer. Spesielt den muslimske delen på vestsiden av Neretva, med sitt orientalske preg, er verdt å få med seg. Er du heldig får du også med deg de unge mennene som vedlikeholder en flere hundre år gammel tradisjon med å hoppe i elven mot noen skarve euro i lommepenger. Det er ikke helt ufarlig, og vannet i elven sies å ha en gjennomsnittstemperatur på 12 grader.

Verdt å ta en titt innom er noen av markedsbodene og suvenirbutikkene i området nær broen. En stor del av suvenirene er håndlaget, og tar man en titt innom vil man kunne følge produksjonsprosessen. Kanskje finner du noe som er verdt å ta med seg hjem også. Det er lite å utsette på prisene. Om du ikke har hatt anledning til å veksle til deg bosniske konvertible mark, går det fint å betale med euro.

På den tiden du får etter den guidede sightseeingen i byen, er det også lagt inn tid til lunsj. Hva med å prøve den lokale tradisjonelle retten cevapi, biff og lam servert i somun, bosnisk pitabrød, og med rå løk? Hver restaurant har sin egen variant av sour creme eller saus til.

Kula-festningen i Počitelj.

På veien tilbake til Dubrovnik følger vi en annen rute, langs med elven Neretva, og stopper i den lille landsbyen Počitelj, som nærmest er å regnes som et levende friluftsmuseum. Byen ble først nevnt i litteraturen da Det osmanske riket erobret Balkan på midten av 1400-tallet, men byen ble trolig grunnlagt allerede på slutten av 1300-tallet. Byens festning utgjorde en del av forsvarsverket som skulle beskytte Dubrovnik mot osmanerne, til byen ble erobret etter noen tiår.

Počitelj regnes for å være en av de best bevarte middelalderbyene i Bosnia-Herzegovina og på Balkan. Av severdigheter i landsbyen er Gavrakanpetanović-huset, typisk eksempel på landsbyens arkitektur, bygget på 1500-tallet, og det eneste huset i landsbyen med adskilte rom for menn og kvinner. Også Hajji Alija-moskéen fra 1563, Kula-festningen og klokketårnet Sahat Kula er verdt å få med seg.

Etter dette stoppet går turen tilbake mot Dubrovnik, tre grensepasseringer og beregnet ankomst rundt kl 18.00.

Den samme turen kan også gjøres fra Split. Husk å ta med passet.

Erik Drilen (besøkte Mostar med Amico Tours den 9. mai 2019)