Alle innlegg av admin

Bør vi ha flyskam?

Vi leser at den svenske innenrikstrafikken med fly falt med 11% det siste året. Utenriks har den falt med rundt fem prosent. Den største skylden, eller æren, for dette må den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg ta på seg.

At jordas overflatetemperatur stiger er det ingen forskere som betviler. Om du tror den er menneskeskapt eller ikke, har egentlig lite å si. Forurensing ødelegger både naturen rundt oss og luften vi puster i. Alle mennesker burde gjøre en innsats for å redusere utslippene.  Alt vi risikerer er å få en renere planet.

Det er ingen tvil om at transportnæringen og flybransjen står for en god del av verdens forurensing og utslipp av CO2 (karbondioksyd). Bransjen har allerede begynt å ta grep. Allikevel vil det ta flere år før nullvisjonen vil nås.

Hurtigrutens ekspedisjonsskip MS Roald Amundsen.

Jeg har tidligere skrevet om Hurtigrutens nye ekspedisjonsskip, MS Roald Amundsen, verdens første hybriddrevne cruiseskip, som på deler av sine seilinger kan driftes på strøm, og med det kan redusere drivstofforbruket og CO2-utslippene med 20%. Flere fergestrekninger her i landet har nå også fått hybridferger, som kan lades mellom seilingene.

Hva så med fly? Her i Norge har vi ikke merket nedgangen på innenlandsflyvinger, slik man har i Sverige. Har ikke vi nordmenn fått kjenne på flyskammen enda?

Flybransjen har begynt å ta grep. Både når det gjelder utforming av flyene og vindmotstand, men også når det gjelder type drivstoff og drivstofforbruk. Karbonnøytralt biodrivstoff er på vei inn. Gamle fly fases ut og erstattes av nye og mer miljøvennlige fly. De første hybridflyene kan være her om fem år. Rene elektriske fly ligger lenger fram i tid. Vi kan nok ikke regne med elektriske fly i persontrafikk de nærmeste ti årene, og de første flyene vil også være små og beregnet på å fly korte avstander.

Hva er alternativet til å fly? I Sverige har man et veldig godt utbygd jernbanenett. Det har vi ikke i Norge. Selvsagt kunne mange nordmenn reist med tog i stedet for fly mellom Oslo og de største byene her i landet. Faktisk bruker man ikke så mye mer tid heller, om det skulle være et argument.

Om man begynner å regne på tiden det tar å komme seg til flyplassen, oppmøtetid før flyavgang, innsjekk, flytid, tiden det tar å komme seg av flyet og vente på bagasjen, tiden det tar å komme seg fra flyplassen til den endelige destinasjonen og sammenligner med tiden det tar å reise fra f.eks. sentrum av Oslo til sentrum av Bergen eller Trondheim med tog, så er det faktisk ikke så veldig stor forskjell. Reiser du med nattog, sparer du også inn en hotellovernatting.

Men Norge er et langstrakt land, og mange av oss bor på kysten med høye fjell og lange fjorder som skiller tettstedene. Tog er ikke noe alternativ for store deler av befolkningen. Buss og ferge er for mange ikke et fullgodt alternativ, da det kan forlenge reisen betydelig for de som bor ute i distriktene, og spesielt i Nord-Norge med store avstander.

Å flytte all lufttrafikken til tog vil uansett ikke skje i vår tid. Flytrafikken i verden er så enorm at det ikke vil være plass til den på jernbanenettverket vi har i dag, og utbyggingene vil være så enorme at det vil ta over hundre år og utslippene så store at de langt overgår karbonutslippene fra flyindustrien. Hvor mange eurotunneler vil måtte bygges?

Selv om teknologien for nullutslipp enda ikke er tilgjengelig for oss som reiser, hva kan vi som reisende gjøre for å gjøre feriereisen mer miljøvennlig?

De fleste har fått med seg at Norwegian de siste månedene har fokusert mye på vekt. Vekten på flyet er avgjørende for hvor mye drivstoff som forbrennes. Her kan du også bidra. Trenger du å ta med alt du pakker i kofferten? Noen ting kan du kanskje kjøpe på destinasjonen? Trenger du alle klærne du pakker for ferien? Trenger du å ta med solkrem hjemmefra, eller kan du kjøpe den på destinasjonen? Man kan også vurdere om man bør kjøpe taxfree-beholdningen i utlandet eller vente til man kommer tilbake til Norge.

Om det er 150-180 passasjerer på flyet og alle klarer å redusere bagasjen med noen kilo, så skjønner du raskt at det kan utgjøre en god del på flyets totalvekt. Fem-seks kilo pr passasjer og flyet hadde fort blitt et tonn lettere. I tillegg hadde det blitt mer plass i bagasjehyllene og ombordstigningen hadde gått raskere.

Det japanske flyselskapet All Nippon Airways har til og med gått så langt at de oppfordrer passasjerene til å gå på do før de går om bord i flyet. Alle monner drar, ikke sant?

Man kan også være miljøbevisst på feriedestinasjonen. Når man reiser er det gjerne fristende å ta inn på et all inclusive-hotell, dvs et hotell der alle måltider og drikke er inkludert. Da har man lettere kontroll med økonomien, da alt er betalt på forhånd. Kanskje er det enkelt når man reiser med barn, at de også kan få en gratis is når de selv ønsker det. Men det er ikke nødvendigvis billigere totalt sett. De fleste av all inclusive-hotellene er eid av utenlandske investorer eller kjeder, og maten er gjerne ikke lokal. Fortjenesten til disse hotellene går også ofte ut av landet du besøker.

Er det ikke da bedre å ta inn på et lokalt drevet hotell, spise kortreist mat på en lokal restaurant, og samtidig vite at pengene kommer lokalbefolkningen til gode? Kortreist er bedre enn importert, også for miljøet.

Tilbake til overskriften: Bør vi føle flyskam? Jeg mener nei. Å fokusere på skam fører til at mange mennesker går lei og til en viss grad motvilje. Men det er lov å tenke rasjonelt og allikevel gjøre en innsats for miljøet. Ikke fly mer enn nødvendig, men allikevel ikke gi slipp på ferien.

Flere reiseselskaper planter i dag trær eller plukker plast fra strendene rundt omkring i Verden. Passasjerene på Hurtigruten kan delta frivillig på å samle plast. På fire måneder har Hurtigrutens passasjerer plukket til sammen 40 tonn med avfall bare på Svalbard og Antarktis. Det kalles bærekraftig reiseliv.

Stillehavet er ett av stedene som merker klimaendringene raskest. Her fra øya Niue.

Erik Drilen (seminar med Avinor i Trondheim høsten 2019 og på reiselivsworkshopen Travelmatch i Oslo 23. januar 2020)

48 timer i Poznan

Ved første øyekast virker Poznan kanskje ikke til å være av de vakreste byene i Polen. Man trenger litt mer tid på å oppdage den. Det er ikke å legge skjul på at Poznan er industriby, men det lille sentrum av byen har en lang og viktig historie for landet.

De fleste historiske stedene i byen finner du langs ruten som på polsk heter Trakt Królewsko-Cesarski, den kongelige og keiserlige ruten, gjerne merket i rødt på kartet du får på turistkontoret. Den starter fra museet Porta Posnania, går gjennom gamlebyen og slutter ved det nye keiserslottet.

Poznan ble grunnlagt på 700-tallet, var Polens første hovedstad og regnes som Polens vugge, da det var her landet ble grunnlagt og kristnet på siste halvdel av 900-tallet. Polens første konge, Bolesław I, ble kronet her. Selv da hovedstaden ble flyttet til Krakow i 1039, fortsatte Poznan å være et viktig kultur- og handelssenter. Byen ble bombet under andre verdenskrig av tyskerne, og rundt 70% av byen ble ødelagt, men gjenoppbygd etter krigen.

I dag er Poznan Polens femte største by med rundt 550.000 innbyggere. Arbeidsledigheten her er bare én prosent, og det er på grunn av byens viktige industrivirksomheter, som stål- og maskinindustrien, kjemiske og elektrotekniske fabrikker, samt nærings- og nytelsesmiddelindustrien. Det er flere universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og museer i Poznan.

Polens vugge

Fra Porta Posnania

En sightseeing gjennom Poznan klarer man fint til fots. Sentrum av byen er ikke så stort. Et godt utgangspunkt er å starte på østsiden av elvebredden, med museet Porta Posnania. Dette er et interaktivt museum, som tar for seg historien om Ostrów Tumski, katedraløya, midt ute i elven Warta, der Poznan oppstod, og der den eldste bebyggelsen befant seg.

Museumsbesøket tar gjerne en time, og deretter kan man fortsette over broen til Ostrów Tumski, for å iaktta den eldste katedralen i Polen, fra år 968. Her finnes det gravsteiner fra 1400- og 1500-tallet, et gullkapell fra 1800-tallet med en sarkofag og monument av Mieszko I og Boleslaw I Chrobry. Førstnevnte regnes som den som grunnla og kristnet Polen. Sistnevnte var Polens første konge. I kjelleren kan man se rester av den eldste katedralen, et dåpskapell og graver til de første fyrstene.

Når man allikevel er på denne kanten av Poznan, vil jeg anbefale å legge inn lunsj på resturanten Dynx på den østre bredden av Warta. Her serveres tradisjonell polsk mat, inkludert «pyrka z gzikiem» (eller «pyry z gzikiem), som betyr potet med cottage cheese.

På vestsiden av Warta fortsetter turen mot gamlebyen. Mesteparten av bymuren er i dag borte, men markeringene for hvor den en gang stod, finner du på fortauet på veien inn mot torget.

På det gamle torget viser Poznan seg fra sin beste side. Rådhuset fra 1500-tallet, regnes som en av Polens vakreste renessansebygninger. De fleste bygningene rundt torget, fargerike handelshus og palasser, har sin opprinnelse fra 1300- til 1700-tallet, ble bombet under andre verdenskrig, men gjenreist og renovert etter krigen. Ellers er det mange vakre monumenter på torget.

Av museer som er verdt å besøke vil jeg anbefale arkeologimuseet, som inneholder gjenstander fra regionen Wielkopolska, samt en rik samling av egyptisk og nubisk kunst. Et annet er museet for musikkinstrumenter. Sistnevnte er et av veldig få av sitt slag i Europa. Ringve Museum i Trondheim er et av de andre.

En av de mest praktfulle barokk-kirkene i Polen er utvilsomt er St Stanislaus bykirke rett sørøst for torget. Bygget av jesuittene på 1600-tallet. Nevnes må også det berømte pipeorgelet i kirken, bygget av Friedrich Ladegast på 1800-tallet. Det er orgelkonserter der de fleste lørdager kl 12.00. Under tempelet er det kjellere der man oppbevarte vin på 1900-tallet. Jesuittkollegiet ligger rett ved siden av. Der har blant annet Frédéric Chopin holdt konserter.

Jeg vil også så absolutt anbefale å besøke St Martins croissantmuseum (Rogalowe Muzeum Poznania). Her får du ikke bare anledning til å lære historien om bakverket, men også være med på å bake croissantene, og underveis lære litt om dialekten som snakkes i Poznan. En underholdende opplevelse. Croissantene er for øvrig beskyttet av EU, og man har ikke lov til å bake og selge de om man ikke kan vise fram et EU-sertifikat, og man må være fra Wielkopolskaregionen, der Poznan er hovedstaden.

Vest for torget, på Przemysł-høyden, stod det gamle slottet til kongen. Middelalderslottet har blitt renovert de siste årene, og er nå gjenåpnet som brukskunstmuseum. Fra slottstårnet har du også god utsikt over byen.

Også vest for torget ligger et annet torg, Wolnościplassen, som er omringet av representasjonsbygninger fra slutten av 1700-tallet, som Nasjonalmuseet, tidligere Hotel Bazar og Raczynski- biblioteket.

Fortsetter man å følge den kongelige- og keiserlige ruten, kommer man snart til det som er Europas yngste monarkresidens. Bygget i 1910 for den tyske keiser Vilhelm II. Etter første verdenskrig var det her matematikkfakultetet i Poznans Universitet holdt til, der matematikerne, som knekket kodene fra Enigmamaskinen på 1930-tallet, ble utdannet. Et eget Enigmamuseum vil bli åpnet i Poznan i løpet av 2020. Slottet brukes i dag som kultursenter for utstillinger, kino, teater og konserter.

Park Cytadela

Om man ønsker å få med seg mer av Poznan, kan Park Cytadela være verdt et besøk. Dette er en stor park hvor man lett kan bruke et par timer. Det tar en liten halvtime å gå fra markedsplassen i gamlebyen til parken.

I parken ligger Våpenmuseet (Muzeum Uzbrojenia) i en militærlaboratoriebunker fra 1872, opprinnelig brukt til å lage ammunisjon, senere ammunisjonslager. Den største attraksjonen er allikevel utendørsutstillingen med militært utstyr, bl.a. et dusin militærkjøretøy, ni fly, to helikoptre, fem stridsvogner og flere kanoner.

I parken finnes også gravplasser for falne soldater fra både første og andre verdenskrig. Den som kanskje fortjener mest oppmerksomhet er den britiske, eller Commonwealth Cemetery. Noen av dere har kanskje sett filmen «The Great Escape» fra 1963 med Steve McQueen, James Garner og Richard Attenborough? Soldatene som ligger her er de falne soldatene fra virkelighetens «Great Escape», som filmen var basert på. Ellers finnes det en rekke monumenter i parken.

Julemarkedet

Julemarkedet i Poznan har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Faktisk er de, i hard konkurranse med Praha, Wien, Tallinn og byer i Tyskland, blitt kåret til en av de beste julemarkedene i Europa, stemt frem av de tilreisende selv. I år åpnet julemarked 16. november og holder åpent frem til 22. desember. Julemarkedet holder til på den gamle markedsplassen midt i gamlebyen og på den nærliggende Wolnościplassen.

Det som spesielt har fått julemarkedet i Poznan til å stå fram er isfestivalen som avholdes den andre helgen i desember. Skulptører fra hele verden deltar i konkurransen om å lage de flotteste isskulpturene. Og hva skjer med kunstverkene? De får stå på markedsplassen til de smelter.

© Jakub Pindych / Poznan Tourism Organisation

Polsk øl

En rekke land er kjent for sine ølsorter. Tsjekkia for sin pilsner, Tyskland for sin lyse lager, weissbier, altbier og kölsch, Belgia for blonde, saison, wit, lambic og en rekke andre. Når man snakker om polsk øl, er det kanskje baltisk porter det første man tenker på, hvis det er noe som regnes som polsk. Men porter er jo ikke en polsk øltype, derimot i utgangspunktet en øltype med opphav fra England.

Som i mange andre steder i Mellom-Europa er det pils som dominerer også i dette landet, men Polen har faktisk sin egen ølsort. Den er ikke lett å finne, for den er ikke spesielt populær. Den heter Piwo Grodziskie (eller Piwo z Grodziska), eller på tysk under navnet Grätzer. Som pilsner (fra Plzen) har den fått navnet fra byen den kommer fra, Grodzisk Wielkopolski, mindre enn fem mil fra Poznan. I motsetning til pilsner, som i dag brygges over hele verden, brygges denne polske ølsorten fremdeles kun i byen den har sitt navn fra.

Og hva skiller denne øltypen seg fra alle andre? For det første, smaken. Den intense smaken av røyk og humle. Den er brygget på røkt hvetemalt, der de har brukt eik i prosessen. Eikerøkt hvetemalt, om man vil. Ølet har en klar, lys farge, mye kullsyre og alkoholprosenten er lav (gjerne rundt 3%). På grunn av kullsyren har den gjerne blitt kalt «polsk champagne».

Denne øltypen vet man har eksistert i minst sjuhundre år. Den var veldig populær på 1600-1700-tallet og fram til pilsnerrevolusjonen kom. Under kommunisttiden i Polen ble all bryggerivirksomhet nasjonalisert. Da begynte det også å gå nedover med øltypen. Da det siste grodziskiebryggeriet ble nedlagt i 1993, gikk også ølsorten nesten i glemmeboken. Ikke før i 2011 bestemte polsk hjemmebryggerforening at de ville gjenopplive ølet.

I og med at ølet fortsatt ikke brygges i store mengder, er det ikke alle barene i Poznan som fører det. Vi fant det i puben Dom Piwa. Grodziskie er mest populært på sommeren og passer veldig godt til grillet eller røkt kjøtt, østers, røkt gouda og eplepai. Serveres helst i koniske glass eller vinglass, og med skum på toppen.

Om du har opplevd julemarked rundt omkring i Europa, så har du sikkert også smakt en eller annen variant av gløgg, eller Glühwein som det heter på tysk. Glühwein, eller grzane wino, får man også i Polen. Men i Polen har de også noe som heter grzane piwo, eller grzaniec. Varmt øl. Ikke kaldt, ikke lunkent, men varmt. Men det er mer enn bare øl. Det lages av upasteurisert øl, man tilsetter honning, nellik, kanel, ingefær og varmer det opp. Når det begynner å koke er det bare å servere. Skal visstnok være populært i hele Polen på vinterstid. Ikke akkurat min personlige favoritt, men man skal jo prøve alt nytt. Jeg prøvde det i baren Dragon Social Club i Poznan. Om ikke varmt øl frister, har de også mye annet øl her, i tillegg til musikk, alternativ kunst og ikke minst et dragehode over baren.

Mikrobryggerier finnes også overalt i hele Polen, også i Poznan. Jeg rakk ikke over alle barene som spesialiserer seg på håndverksøl, men min personlige favoritt blant de jeg rakk, er utvilsomt Piwna Stopa. De har 16 sorter på tappekran og mer enn 200 ølsorter på flaske. Koselig lokale med levende ild i peisen, og ikke minst vennlige bartendere som er ivrige til å svare på dine spørsmål om øl. Kanskje får du noen smaksprøver også. Ikke rart det er et populært sted for ølkjennere.

Det kanskje mest populære stedet å gå når man er i Poznan er Brovaria, som ligger midt på torvet i gamlebyen. Brovaria er kjent som ett av de beste bryggeriene i hele Polen. De kan tilby egenprodusert pils, hveteøl og honningøl, i tillegg til forskjellige sesongøl. Her er det ikke bare bryggeri og bar, men også restaurant med fremragende mat. Og skulle du ikke få nok av ølet, kan du også få kjøpt det på flaske, eller 3-liters fat, for å ta med hjem.

For oss nordmenn er øl veldig billig i Polen, men om du ønsker virkelig billig øl, kan jeg anbefale kommunistpubene. Det er to grunner til å besøke disse: Det ene er selvsagt prisene, det andre er stedet i seg selv. Vegger og tak er fylt med minner fra kommunisttiden, her er både Lenin og Stalin, samt andre gjenstander fra den kalde krigen. Jeg besøkte puben Proletaryat, som ligger bare femti meter fra torget i gamlebyen. Stedet er populært blant studenter, sikkert nok på grunn av prisene.

Shopping

Det finnes en rekke kjøpesentre i Poznan, men Stary Browar, Det gamle bryggeriet, er det som har mest historie og er det flotteste. Det har mer enn 200 butikker, samt et kunstgalleri. Av og til holdes det også konserter her. Detaljer fra det gamle bryggeriet er bevart over hele kjøpesenteret.

Hovedshoppinggaten i byen går fra Stary Browar opp mot det gamle torget.

Erik Drilen (var på studietur med Poznan Tourism Organisation 4.-6. desember 2019)

Skjeve tårn og iskrem i Pisa

Alle kjenner til det skjeve tårnet i Pisa. Faktisk er det få byer i verden som er så basert på kun én severdighet som byen Pisa i Italia. Men byen har mye mer å vise fram, til tross for at den ikke er så stor. Selv om byen har færre enn hundretusen innbyggere, dvs bare halvparten av folketallet i Trondheim, regnes Pisa historisk sett å være en av de viktigste byene i Italia.

Pisa internasjonale lufthavn, eller Galileo Galilei International Airport som den offisielt heter, er allikevel Toscanas største lufthavn. Firenze ligger bare en time unna, og byer som Lucca, Siena og resten av Toscana er lett å nå med bil, buss eller tog fra Pisa. Pisa er også et godt utgangspunkt for den som ønsker å reise til Cinque Terre. På sommeren har Norwegian direkterute til Pisa fra Oslo.

Når vi allikevel er kommet til Pisa, er det verdt å få med seg noen av severdighetene før man drar videre. Man rekker mye på en dag.

Det er enkelt å komme seg til sentrum av byen fra flyplassen. Om man ikke skal overnatte i Pisa, kan man oppbevare bagasjen på flyplassen. Oppbevaringen ligger rett ved informasjonen, og koster sju euro pr kolli pr dag. Det tar fem minutter med toget inn til sentrum. Fra jernbanestasjonen er det to kilometer å gå til Torre Pendente, det skjeve tårnet.

Pisa er en av Italias eldste byer. Ingen vet nøyaktig hvor gammel byen er. Selv romerne betegnet Pisa som en gammel by, og den ble nevnt i gamle greske skrifter som omhandlet Troy, så man antar at Pisa eksisterte så tidlig som 1300 år før vår tidsregning.

Rundt sentrum av Pisa snor det seg en ti kilometer lang bymur fra 1100-tallet. Nesten alle byens severdigheter befinner seg innenfor denne, inkludert det skjeve tårnet, som ligger i det nordvestlige hjørnet av muren.

Det skjeve tårnet, som er 56 meter høyt, ble påbegynt i 1173 og bygget i tre perioder over 200 år. Det begynte å helle allerede få år etter at det ble påbegynt, på grunn av et fundament på bare tre meter og ustabil grunn. Etasjene over tredje etasje ble bygget i en vinkel til de lavere etasjene for å kompensere for skjevheten, men det hvite marmortårnet har gjennom århundrene blitt skjevere. Hadde de ikke stengt tårnet i 1990, fjernet 38 kvm av grunnen under den hevede delen og forankret det med ti stålkabler som går 50 meter ned i grunnen, ville tårnet ha veltet om få år. I dag heller tårnet i underkant av 4 grader etter at det ble rettet opp med 42 cm. I 2001 ble det igjen åpnet for publikum, og man sier at tårnet vil stå trygt de neste 300 årene.

Men hva er det skjeve tårnet, og hvorfor ble det bygget? Katedralen i Pisa har ikke fått den samme oppmerksomheten som tårnet, men det skjeve tårnet er kampanile, eller frittstående klokketårn, til katedralen, som ligger rett ved siden av.

Plassen som det skjeve tårnet står på heter offisielt Piazza del Duomo, katedralplassen, men den omtales like ofte som Piazza dei Miracoli, miraklenes plass. Hele plassen er omkranset av historiske bygninger fra middelalderen.

Katedralen er nevnt, påbegynt så tidlig som år 1064. Baptisteriet ved siden er fra midten av 1200-tallet, og er det største baptisteriet i Italia. Camposanto Monumentale, det monumentale gravstedet, ligger også rett ved katedralen, ble påbegynt på 1100-tallet og stod ferdig i 1464. Her finnes romerske skulpturer og sarkofager.

På plassen finner du også Ospedale Nuovo di Santo Spirito, det nye Hellige Ånds hospital, som ble bygget i 1257, og har fungert som hospital helt fram til nyere tid. I dag er deler av det Sinopias museum, hvor originale tegninger av Campo Santo-freskoene blir oppbevart.

Like ved tårnet ligger også Palazzo dell’Opera, et huskompleks med bygninger fra forskjellige tidsperioder. Det eldste er fra 1300-tallet, det nyeste fra 1800-tallet. De mest interessante rommene som er åpent for publikum er presidentens rom, deputasjonsrommet, kapellet og kapittelsalen.

Øst for Piazza del Duomo ligger Arcidiocesi di Pisa, erkebiskopens palass, fra sent 1100-tall til tidlig 1200-tall, men betydelig renovert både på 1400-, 1600- og 1800-tallet.

Fortsetter du firehundre meter østover kommer du til ruinene av Bagni di Nerone, Neros bad, like ved Lucca-porten i bymuren. Arkeologiske utgravinger fra romertiden. Badet skal være fra det første århundret i vår tidsregning.

Bare et kvartal fra det sørøstre hjørnet av miraklenes plass kan du vandre gjennom Orto e Museo Botanico, den botaniske hagen, anlagt i 1544.

Østenfor den botaniske hagen ligger palassene på rad og rekke, fra Piazza dei Cavalieri, Ridderplassen, hvor det ligger fire palass, Palazzo della Carovana, Palazzo del Consiglio dei Dodici, Palazzo dell’Orologio og Palazzo della Canonica, videre nedover Via Ulisse Dini, forbi statuen av matematikeren Ulisse Dini, til Palazzo del Posestà.

Derfra fortsetter du ned Borgo Stretto, en gate som i seg selv er verdt å få med seg når man besøker Pisa. Ikke minst på grunn av arkitekturen. En av Pisas travleste gater, med mange designerbutikker, barer og sjarmerende kaféer, overbygde arkader, og kanskje finner du noen bortgjemte skatter i en av sidegatene. Kanskje den dyreste gaten i Pisa å shoppe i, men det er lov å se. Pisas beste konditori ligger også i gaten, Salza. Huset der Galileo Galilei ble født ligger heller ikke langt unna, og er merket med en plakett.

Følger du Borgo Stretto ned til elven Arno, ligger det palasser på begge sider av elven. Noen av de som er verdt å legge merke til er Palazzo Roncioni og Palazzo Toscanelli. På andre siden av elven ligger Palazzo Blu, det blå palasset, som huser en rekke kunstutstillinger. Like bortenfor ligger en av Pisas vakreste og mest fotograferte severdigheter, den lille kirken Santa Maria della Spina, bygd på 1200-tallet.

Også verdt å få med seg er Museo Nazionale di San Matteo, et av de mest verdsatte museene i Pisa, med mange imponerende skulpturer som tidligere har vært i katedralen og baptisteriet, samt malerier fra 1100- og 1200-tallet, for å nevne noe. Om du skal besøke kun ett museum i Pisa, sørg for at det blir Nasjonalmuseet, som ligger ved bredden av Arno.

Museo Nazionale di Palazzo Reale, Det kongelige palasset, er også verdt turen innom. Det ligger også ved bredden av Arno.

Hittil har du sett veldig mye gammel arkitektur og kunst i Pisa. Om du ønsker å få med deg noe moderne, er veggmaleriet Tuttomondo av Keith Haring et must. Bare et par hundre meter fra jernbanestasjonen, finner du det som er Italias eneste bevarte veggmaleri av Haring. Faktisk er det også et av veldig få malerier av Haring, som er utstilt permanent for publikum i hele verden. Haring brukte én uke på å male veggen ved Sant’Antonio-kirken i 1989. Det er lengre tid enn han brukte på hans andre malerier.

Når du har gått gjennom hele gamlebyen av Pisa, er det kanskje på tide med en pause. Hva med en iskrem? Gelateria de’ Coltelli ligger like ved broen Ponte di Mezzo. Det er ikke uten grunn at jeg foreslår denne iskrembaren. De tilbyr hjemmelaget organisk iskrem av fersk frukt og helmelk, som har vunnet en rekke internasjonale priser. Altså ingen kunstige farger eller smaker, ingen konserveringsmidler eller emulgatorer. Ingrediensene de bruker er også glutenfri, og kan spises av de med cøliaki. Også veganske varianter. Altså ingen grunn til å styre unna. Problemet er å velge hvilken sort iskrem man ønsker.

Torre Guelfa i solnedgangen. Fra toppen av tårnet har du utsikt over hele Pisa.

Erik Drilen (besøkte Pisa 26. oktober)

Jul før jul på Austrått

Helgen 23. og 24. november avholdes det årlige julemarkedet i Austråttborgen på Ørlandet. Her har du muligheten til å kjøpe julegaver produsert i nærområdet, alt fra strikkede votter og gensere, prima saueskinn, annet håndverk og brukskunst, til flatbrød, lefser og annet bakverk, sild, grønnsaker, og ikke minst spekepølse av utegris og skotsk høylandsfe. Du kan også kjøpe med deg tomtebrygg eller saft og gløgg laget av aroniabær.

Arrangementet passer for hele familien, da det også er mange aktiviteter for barna. Åpen kafé med julegodsaker, pyntede juletrær, konserter og historier om jul før i tiden og overtro. Det blir også mulighet til å kjøre med hest og vogn utenfor borgen.

Austråttborgen er åpen begge dager fra kl 1100 til 1600.

Jeg har tidligere skrevet om Austrått her:

Førjulshelg på Austrått

Fantastiske Fosen

Erik Drilen (besøkte Austrått 23. november 2019)

I Leonardo da Vincis fotspor

Kopi av Mona Lisa på «Leonardo Una Mostra Impossibile» i Villa il Ferrale, Vinci.

Leonardo da Vinci er et navn som alle kjenner, ikke minst på grunn av et maleri som henger i Louvre-museet i Paris, nemlig Mona Lisa. Det er i år 500 år siden Leonardo da Vinci døde i Amboise i Frankrike.

Mange vet at Leonardo studerte og praktiserte sin kunst i sine yngre dager i Firenze i Toscana, Italia. Byen har også flere steder som er relatert til noen av verkene hans. Men av de stedene som viser fram noen av hans kunstverk må i særdeleshet Uffizigalleriet nevnes, et av verdens største og viktigste kunstgallerier, som siden 2018 har et eget rom dedikert Leonardo da Vinci, der blant annet hans maleri «De hellige tre kongers tilbedelse» er utstilt. I Uffizi finnes for øvrig også kunst av Michelangelo og Raffaello, så galleriet er absolutt et must for besøkende i Firenze.

Et sted som absolutt også er verdt et besøk i Firenze er Leonardo da Vinci-museet, som viser hvilket teknisk geni han var, og ikke bare kunstner. Museet ligger nær et av byens største kjennemerker, Santa Maria del Fiore-katedralen, med den kjente Brunelleschi-kuppelen, som var like imponerende på Leonardos tid.

Et tapt kunstverk, det enorme veggmaleriet Anghiarislaget som befant seg i Palazzo Vecchio, ble ødelagt og overmalt bare 60 år etter at det ble laget. I år, i forbindelse med 500-årsjubileet, har palasset laget en egen visningstur som fokuserer på det tapte veggmaleriet av Leonardo da Vinci.

Firenze kan jeg kanskje komme tilbake til ved en senere anledning. Dette innlegget handler om Leonardo da Vincis Toscana og områdene rundt hans barndomshjem, der han hentet mye av sin inspirasjon.

Vinci

Leonardo da Vincis fødested.

Den lille byen Vinci, bare 30 km fra sentrum av Firenze, er naturlig nok veldig sentral når det kommer til Leonardo da Vincis liv. Naturlig nok er den mer sentral for oss turister i dag enn den var på siste halvdel av 1400-tallet, da Leonardo bodde her kun i sine tolv første leveår. Men det var her han ble født, og det var herfra han hentet mye av sin inspirasjon til bakgrunnen i sine malerier. Mange vil nok tenke at det velkjente portrettet av Mona Lisa ikke har natur som bakgrunn, da det sjelden er bakgrunnen som fanger interessen, men se en gang til.

Leonardo ble født i Anchiano, på høyden rett ovenfor Vinci, og ble gitt navnet Leonardo di ser Piero da Vinci, som betyr Leonardo, sønn av (Mes)ser Piero, fra Vinci. Casa Natale di Leonardo, eller huset der Leonardo ble født, står fortsatt og er i dag museum.

Som ung gikk han i lære hos maleren og billedhuggeren Andrea del Verrocchio, men Leonardo var like mye arkitekt, ingeniør, oppfinner og vitenskapsmann.

Leonardo da Vinci oppfant forgjengeren til hangglideren for mer enn 500 år siden.

Av ting han oppfant på papiret var pansrede stridsvogner, kanoner, kjempestor armbrøst og maskingevær lenge før disse stridsvåpnene ble tatt i bruk. Hjulbåter og propeller. Maskindeler som er uunnværlig selv den dag i dag. Leonardo var også veldig opptatt av fugler, studerte hvordan de fløy, og hvordan dette kunne overføres til mennesker. I sine notater tegnet han også helikopter, flyvemaskiner og glidefly, veldig likt dagens hangglidere. Han tegnet også fallskjerm. De fleste av hans oppfinnelser ble ikke realisert i hans samtid, men at han var flere hundre år forut for sin tid er det ingen tvil om.

I Leonardo da Vinci-museet i Firenze, samt i Museo Leonardiano i Vinci, er mange av hans oppfinnelser realisert og utstilt. Med tanke på at kunstneren fant opp alt dette for mer enn femhundre år siden er rett og slett imponerende, og et bevis på hvilket geni han var.

Noe annet som ble totalt forandret under Leonardo da Vincis levetid var legevirket. Leonardo deltok på en rekke obduksjoner og tegnet ned i minste detalj menneskets anatomi. Fra hans notater lærte man ting om kroppen som fra før var ukjent. Leonardos notatbøker og tegninger er i dag spredt over hele verden, i museer eller i privat eie, deriblant det britiske kongehuset, men om man besøker Biblioteca Leonardiana, et bibliotek i Vinci helt og holdent dedikert Leonardo da Vinci, kan man se kopier av hans mange notatbøker, tegninger og kart. Mer enn 16.500 tekster av og om Leonardo da Vinci er samlet her.

Marmorfonten i Chiesa di Santa Croce, der Leonardo ble døpt.

Rett ved siden av biblioteket og museet ligger også kirken der Leonardo da Vinci ble døpt, Chiesa di Santa Croce, Det hellige kors’ kirke. Kirken ble bygget på 1200-tallet. I baptisteriet kan du beundre den flotte marmorfonten der Leonardo ble døpt.

Om du savner Leonardos malerier, så kan du også få med deg disse ved å besøke byen Vinci. Ikke originalene, som notatbøkene og tegningene hans er de spredt over hele verden, men kopier av maleriene hans har du full anledning til å se på utstillingen «Leonardo Una Mostra Impossibile» i Villa il Ferrale på veien mellom Leonardos fødested og sentrum av Vinci. Den inneholder reproduksjoner av 21 av Leonardo da Vincis malerier.

Om du går forbi Piazza della Libertà, vil du med stor sannsynlighet legge merke til en stor bronsestatue av en hest midt på plassen. Den er laget av Nina Akamu, men er basert på én av Leonardos mange hestetegninger, og en kjempestatue som Leonardo jobbet med i tiden han bodde i Milano. Leonardos prosjekt ble aldri fullført, da franske soldater inntok Milano og ødela statuen. En amerikaner, Charles Dent, ønsket å fullføre Leonardos prosjekt og startet en innsamling. Da han døde i 1994, bestemte organisasjonen, som satt på pengene, å gi Nina Akamu oppgaven å realisere verket. I 2001 ble hesten, Il Cavallo, donert byen Vinci.

Selv suvenirene og gatekunsten i Vinci er selvsagt inspirert av Leonardo.

Padule di Fucecchio

De toskanske åsene rundt Vinci, med vingårder og olivenlunder, står fremdeles i dag som de gjorde for femhundre år siden. Lite er nytt. Det er derfor ikke vanskelig å se hva som inspirerte Leonardo.

Ett område som fascinerte Leonardo, og som ble gjenskapt i mange av hans tegninger og malerier, er naturreservatet Padule di Fucecchio. Våtmarkene, som er de største i innlandet av Italia, strekker seg gjennom provinsene Pistoia og Firenze, fra Valdinievole til Montalbano nær Prato, ligger bare en 15 minutters kjøretur fra Vinci.

Selv om våtmarkene har skrumpet mye siden Leonardos tid, har de fortsatt stor interesse for naturinteresserte, i særdeleshet fuglekikkere og naturfotografer. Rundt 200 fuglearter holder til her. Området er blant annet det viktigste hekkeområdet i hele Italia for hele sju hegrearter.

Også floraen i naturreservatet er viktig. Planter som i dag normalt vokser i andre klimasoner vokser fremdeles her. Innsamling av myrurter som «sarello» og «sala» foregår fremdeles, og brukes til å dekorere stoler og flasker.

På Leonardo da Vincis tid ble det anlagt et nettverk av kanaler og havner i sumpene, spesielt under familiene Medici og Lorraine (Lothringen), blant annet for å gjøre det lettere å fiske i innsjøene i sumpene. Blant Leonardo da Vincis mange tegninger finnes også kart over kanalsystemet fra Montecatini Terme til Valdinievole.

Utgangspunktet for et besøk i naturreservatet er velkomstsenteret i landsbyen Castelmartini, der de har utstilling med gjenstander, bilder og filmer over floraen og faunaen i naturparken. Herfra kan du også kjøre, sykle eller gå til brua ved Porto delle Morette, som er et godt utgangspunkt for vandring langs stiene i reservatet. Velkomstsenteret arrangerer også guidede turer.

Villa Medici i Poggio a Caiano

I det samme området ligger også en annen severdighet, som er verdt å få med seg, selv om den egentlig ikke er særlig Da Vinci-relevant, nemlig Villa Medici som ligger i den lille byen Poggio a Caiano, rett sør for Prato, mellom Vinci og Firenze.

Det er hele tolv Medici-villaer, men den i Poggio a Caiano er så absolutt en av de mest kjente. Opprinnelig var det en gård og festning på stedet, kjøpt av Lorenzo de’ Medici og ny villa og festningsmurer ble bygd på slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet.

Til tross for at villaen kun ble brukt som sommerbolig for Medici-familien, har den hatt en lang historie som inkluderer mange kjente kunstnere og ikke minst herskapeligheter. Hertug Alessandro de’ Medici av Firenze giftet seg med hertuginne Margaret av Østerrike her, og flere bryllup i Medici-familien ble avholdt her. Flere av hertugene av Toscana døde også i villaen.

Kunstnerene som har dekorert villaen er verdt å nevne. Selv Leonardo da Vinci og Michelangelo hadde Medici-familien som oppdragsgivere, men ingen kunstverk av disse er å finne i villaen i Poggio a Caiano i dag. Derimot er heller ikke kunstverkene til Filippino Lippi, Andrea del Sarto, Alessandro Allori og Franciabigio og en rekke andre italienske kunstnere, noe å kimse av.

Hagen er også verdt å bruke noe tid på. Fram til 1600-tallet var hagen nokså enkel, uten fontener og skulpturer. Deler av hagen ble restaurert på 1700-tallet, men det var mest for å tilrettelegge for jakt. Fontenen og skulpturene i den italienske hagen kom først utover 1800-tallet, da hele hagen ble restaurert.

Da Medici-dynastiet tok slutt, ble Villa Medici overtatt av Habsburg-Lothringen. Senere ble den favorittboligen til Elisa Baciocchi Bonaparte, søster av Napoleon og storhertuginne av Toscana. I perioden da Firenze var Italias hovedstad, bygde kong Vittorio Emanuele II nye staller, redekorerte flere rom og innredet hallen i første etasje til biljardrom. Både villaen og hagen står i dag på UNESCOs verdensarvliste.

Restauranter og overnatting

Tenuta di Capezzana er både hotell, restaurant, vingård og olivenoljeprodusent. De driver altså med det som i Italia er kjent under begrepet agriturismo, på norsk jordbruksturisme eller bondegårdsferie. Vin har blitt laget her i rundt tretusen år, og dokumenter i florentinske arkiver viser at vin og olivenolje har blitt produsert kommersielt i Capezzana i mer enn 1200 år. Den første adelsgården ble bygget i 1475 av Monna Nera Bonaccorsi, med ni bygninger. Gjennom århundrene skiftet gården eiere flere ganger, fra Cantucci-familien, som var i slekt med Medici, markien Bourbon del Monte, til Rotschild-familien, før den nåværende familien Contini Bonacossi overtok i 1920. Her har du muligheten til å få visning både i olivenoljefabrikken og i vinkjelleren, samt vinsmaking. Produktene selges i restauranten. I tillegg har du muligheten til å melde deg på kokkekurs her. Eiendommen har i dag både solterasse og utendørs svømmebasseng. De tilbyr også transfer fra og til flyplassen i Firenze, som ligger 22 km unna. Tenuta di Capezzana ligger 25 km fra Firenze, 13 km fra Prato og 9 km fra Vinci.

Tenuta San Vito driver også med agriturismo, og ligger i landlige omgivelser i området Colli Fiorentini i Chianti-regionen, kun ti minutters kjøretur fra Montelupo Fiorentino, 18 km fra Firenze. Navnet Chianti burde få vinkjennere til å tilkjennegi seg, da Chianti også er navnet på Italias mest kjente rødvin. Området er et av de beste jordbruksområdene i hele Italia. Familiedrevet vingård, som også produserer olivenolje. San Vito er kjent for sine organiske produkter. Eiendommen har restaurant og utendørs svømmebasseng.

Convinci betyr å overbevise, men også «med Vinci». Det er derfor ingen overraskelse at restauranten med dette navnet ligger midt i sentrum av Leonardo da Vincis hjemby Vinci. Her serveres lokale retter. Restauranten er for øvrig også vinbar, der du har mulighet til å smake noen av de beste vinene Toscana har å by på. Et naturlig sted å innta lunsj eller middag etter en dag med Leonardo da Vinci.

Villa Saulina ligger idyllisk i landlige omgivelser ved Lastra a Signa. Til tross for at vinrankene og oliventrærne også dominerer i dette området, så produserer ikke Villa Saulina vin eller olivenolje selv, og kan dermed ikke kalle seg en agriturismo-gård. Men de kan organisere turer og visninger til nærliggende gårder på forespørsel. Herregård med hovedbygning fra 1800-tallet, som bl.a. inneholder resepsjon, gjesterom, bar, restaurant og pizzeria. De har også seks eksklusive suiter fra 20 til 40 kvm, som i tillegg til mange fasiliteter også inneholder hydromassasjebadekar. To av suitene har også egen privat sauna. Flere hotellrom og leiligheter i de nærliggende toskanske husene. Eiendommen har to utendørs svømmebasseng. Jernbanestasjonen i Lastra a Signa ligger fem kilometer fra eiendommen, og derfra kan du ta toget inn til Firenze, som ligger bare 15 km unna.

Erik Drilen (studietur ifm Buy Tuscany workshop i Firenze, Italia, 23-25. oktober 2019)

Tsjekkia – Pilsens hjemland

Når historien om øl skal skrives, kommer man ikke utenom Tsjekkia. Verdens ubestridt mest populære øltype, pilsner, eller pils som vi for enkelthets skyld kaller det på norsk, har sitt opphav fra Plzen i Tsjekkia.

Pilsner har ikke alltid vært like populært. Faktisk ble det oppstandelse da dette ølet ble introdusert i 1842. Øl på den tiden stort sett var mørkt. Det var den bayerske bryggeren Josef Groll som begynte å lage øl av lys malt, humle som vokste i Žatec-regionen og mykt vann fra Plzen, eller Pilsen som byen heter på tysk. Groll oppkalte ølet etter byen, og det lyse ølet steg raskt i popularitet og ble snart det mest populære ølet i hele Europa, kanskje hele verden.

Det som kjennetegner tsjekkisk pils er den gylne fargen, nærmest som rav, og med en rik maltsmak og humlepreg som gir den en forfriskende smak. Den tsjekkiske pilsen er litt fyldigere enn den tyske, og skummet har en litt kremet konsistens fra den rike og søte malten ølet er brygget på. Den tyske pilsen har en litt mildere maltkarakter, og kan oppleves som litt tørrere.

De fleste nordmenn som reiser til Tsjekkia ankommer gjerne hovedstaden Praha først. Derfor kan det være greit å starte en rundreise i pilsens hjemland her.

Like ved den berømte Karlsbroen, på elven Vltavas vestre bredd, ligger en bar med navnet Lokál U Bílé kuželky, eller bare Lokál. Her serveres lokal tsjekkisk mat, men du kan også få en detaljert innføring i tsjekkisk ølhistorie og i tillegg smake deres egen produksjon.

Om ikke det er nok får du lære å tappe øl selv, av en verdensmester i øltapping, Lukáš Svoboda. Du får lære om de tre tappemetodene, hladinka (tykt skum), šnyt (mer skum enn øl) og mlíko (én cm øl, resten skum) og når du skal be om disse i en bar. Så du må ikke tro at bartenderen har en dårlig dag på jobben om du synes det er mye skum i glasset. Det er kun disse tre tappemetodene som gjelder når du skal ha en tsjekkisk pilsner. Om du etter flere øl, synes det er flaut å be om en liten øl, bestiller du bare en šnyt.

Du kan selvsagt også bestille en čochtan, en øl helt uten skum. Men det er for å slukke tørsten, og du bør drikke den raskt, da øl uten skum raskt blir flatt.

I et land der øl står så sterkt i kulturen som i Tsjekkia, er det ikke uventet at det arrangeres pubturer med profesjonelle guider, inkludert besøk i flere mikrobryggerier og ølsmaking på de forskjellige stedene. En av disse arrangørene er Bohemian Brews, startet og drevet av amerikanske Sarah Kunkler og hennes svenske mann Daniel.

Et av stedene som besøkes på en slik tur er mikrobryggeriet Vinohradský Pivovar (pivovar betyr bryggeri) i Praha. Som i de fleste bryggeriene i Tsjekkia brygges det også her pilsner, i flere varianter, men som i nyere bryggeripuber med ungt klientell brygges og serveres det også et par varianter av pale ale og weisse (hveteøl).

En ting med tsjekkisk øl man bør merke seg er at alle ølsorter nevnes med et tall bak navnet på ølet på tavlene eller tappekranene, som oftest mellom 10° og 13°, men også høyere kan forekomme. Om noen skulle tro det, er ikke det alkoholstyrken. Tallet kan allikevel indirekte være en indikasjon på styrken, da tallet indikerer mengden av maltsukker før gjæringen. Jo mer sukker, jo høyere alkoholprosent. Tsjekkisk øl har en alkoholstyrke som oftest mellom fire og fem prosent. En Vinohradská 11° har derfor en alkoholstyrke på 4,2 prosent, en Vinohradska 12° har 4,8 prosent og en Jantarová 13° har 5,0 prosent. Så ingen grunn til å bli skremt, med andre ord.

Første ettermiddagen transporteres vi ut av Praha, en times kjøring til Zámek Zbiroh, også kjent som Chateau Zbiroh, i Křivoklát-skogen i regionen Plzen. Det er ikke hver dag man har anledning til å spise middag og overnatte i et ekte romantisk slott, der kongelige og offentlige statsmenn har bodd siden 1200-tallet. Historien om slottet gjør bare oppholdet mer spennende. Slottshotellet har 52 store rom, fra 20 kvm til leiligheter på 110 kvm. Kongesuiten er populær blant nygifte brudepar. Be om omvisning i tårnet på slottet når du først er der. Utsikten er unik.

Neste dag innledes med en sykkeltur gjennom det vakre landskapet i Křivoklát, en såkalt Beer & Bike Tour. Første stopp på turen er den lille landsbyen Točník, der vi kunne se to slott, Hrad Točník og ruinene av Hrad Žebrák. Nedenfor sistnevnte hadde vi piknik i det fri med lokale småretter, selvsagt med tsjekkisk øl til.

Turen videre går til Pivovar Chříč, et lite bryggeri i den lille landsbyen Chříč, der vi spiser lunsj. Bryggeriet er en vernet bedrift og overskuddet fra dette bryggeriet går tilbake til samfunnet. Bryggeriet har en gammel tradisjon, og ble nevnt i skriftlige kilder så tidlig som i år 1567. Dessverre ble det nedlagt i 1948. Bygningen var nesten falleferdig og gamle bryggeriutstyret ble solgt som skrot.

Da bryggeriet startet opp igjen i 2009, forsøkte de å restaurere bygningen slik den så ut tidligere, samt at de satset på gamle, nesten glemte, tsjekkiske tradisjoner og bryggerimetoder, blant annet ved å varme opp kopperkjelene med ved og ild, og fermenteringen skjer i åpne rom. Lagringen skjer dog i moderne ståltanker. Bryggeriet lager først og fremst tradisjonell tsjekkisk pilsner og er ufiltrert og upasteurisert.

De to mest populære ølsortene fra Pivovar Chříč, og som serveres hele året, er Pazdrát 11°, en tsjekkisk bunnfermentert lys pilsner, samt Vzkříšení 13°, en bunnfermentert maltøl på 5,3%, opprinnelig tilbudt som påskeøl, men som på grunn av stor etterspørsel har blitt et helårsbrygg. I tillegg brygges det forskjellige sesongøl.

Etter sykkeltur og lunsj ute i det fri, hva passer vel da bedre enn å slappe av i et ølspa? Da kan jeg anbefale Purkmistr i Černice rett utenfor Plzen. Firestjerners hotell, pub, restaurant, spa og selvsagt bryggeri i det som er en totalrenovert bondegård fra 1600-tallet. Til og med egen bowlinghall har de.

Ølspaet, som er det eneste av sitt slag i Plzen, er allikevel den største attraksjonen. Det å kunne dykke ned i et kar med varmt øl, samtidig som du har egen tappekran ved siden av deg der du selv kan fylle halvlitersglasset med øl for å drikke, kan være høydepunktet for noen og enhver. Spaet byr også på diverse behandlinger i wellnessenteret, i tillegg til at de også bl.a. har finsk sauna og jacuzzi. Hva med en ølmassasje?

En omvisning Purkmistr’s bryggeri med påfølgende ølsmaking hører selvsagt med. De har mer enn ti forskjellige ølsorter å by på, Alle varianter av lager/pils, ales, IPA, stout til tyske og belgiske varianter. Med sesongvariantene er det totalt rundt 20 ølsorter. Purkmistr er for øvrig Plzens nest største bryggeri.

Purkmistr er også kjent for mikrobryggerifestivalen «Sol i et glass», eller «Slunce ve skle» som det heter på tsjekkisk, og som fyller uteplassen foran hotellet og bryggeriet, samt de fleste av gatene i Černice den nest siste helgen i september hvert år. Levende musikk, mat, mye øl og mange mennesker, både fra Tsjekkia, men også fra Østerrike og Tyskland, som ikke ligger så langt fra Plzen. I år var det rundt 70 mikrobryggerier som presenterte sine øl, samt noen titusener mennesker som kjøpte og drakk villig vekk.

Bilinteresserte vil kanskje vite at Plzen er byen der selskapet som produserer Škoda ble grunnlagt, men det er altså ikke det byen er mest kjent for. Byen er selvsagt mest kjent for øl, og da selvsagt pilsner.

Pilsnerølet ble først laget i 1839, men først fra 1842 ble det fart i sakene, da borgerbryggeriet i Plzen, eller Bürger Brauerei, rekrutterte den bayerske ølbryggeren Josef Groll. Ølet ble veldig populært langt utover Plzen og Bøhmen, og i 1898 registrerte Bürger Brauerei varemerket Pilsner Urquell for å understreke at deres pilsner var den originale. Urquell er nemlig tysk og betyr «urkilde». Det tsjekkiske, men mindre kjente, navnet på bryggeriet er Plzeňský Prazdroj.

En omvisning hos Pilsner Urquell er naturlig nok et must når man besøker byen Plzen, en by på nesten samme størrelse som Trondheim. Bryggeriet skryter av at alle ingrediensene i deres pilsner er lokale råvarer, malt fra Morava (March eller Mähren på tysk), humle fra Žatec (Saaz på tysk) og mykt vann fra Plzen.

Omvisningen inkluderer et besøk i en liten del av de 19 kilometrene med tunneler under bakken, der den originale pilsneren ble produsert i 1842. Turen tar deg gjennom hele bryggingsprosessen. Siden 1993 har Pilsner Urquell blitt brygget ved bruk av sylindriske metalltanker, men som bryggeribesøkende kan du også få smake på den “gamle” typen, brygget i åpne fat, ufiltrert og upasteurisert, lagret i bryggeriets kjeller. For mange er dette selve høydepunktet på hele turen. Personlig liker jeg denne bedre enn den filtrerte og pasteuriserte som selges på flaske eller tappes i barer. Omvisningen avsluttes naturlig nok i gavebutikken. På denne tiden er det kanskje tid for lunsj? Det finnes løsning på det også. Bryggeriet har egen tsjekkisk restaurant.

Det er ingen grunn til ikke å legge turen innom Plzen på Praha-tur. Det er bare halvannen times kjøring mellom Praha og Plzen, så du rekker det fint på en dagstur. Du kan reise med buss eller tog.

Til tross for at Pilsner Urquell også har lisens til å brygge øl i Polen og Russland, er bryggeriet i Plzen fortsatt det eneste i verden som produserer den originale pilsneren. All øl fra Pilsner Urquell, som selges rundt omkring i verden, brygges og tappes i Plzen og transporteres derfra.

Pilsner Fest, Plzens ølfestival avholdes den første helgen i oktober hvert år utenfor Pilsner Urquell. Der har du muligheten til å drikke den ferskeste pilsen fra byens originale pilsbryggeri, til konserter med noen av Tsjekkias mest populære band og mye annet program.

Plzen, eller Plzeň som er riktig skrivemåte på tsjekkisk, er en by i det vestlige Bøhmen i Tsjekkia, ikke så langt fra grensen til Tyskland. Plzen ble først nevnt i skriftlige kilder som et slott i året 976. Men bystatus fikk den ikke før den tsjekkiske kong Wenceslas II grunnla byen i 1295.

Byens gamleby ble for noen år siden erklært som historisk landemerke og er verneverdig. Den mest kjente bygningen, foruten Pilsner Urquell, er den gotiske St Bartolomeus-katedralen midt på markedsplassen, også kjent som Republikkplassen, i gamlebyen. Tårnet på katedralen er 102 m høyt og er med det Tsjekkias høyeste.

Av andre severdige bygg er rådhuset fra midten av 1500-tallet, med renessansefasade, det rekonstruerte barokkhuset til prosten, fransiskanerklosteret, samt den store synagogen. Ellers er det verdt å ta en titt på mange av de offentlige bygningene, som byteateret, borgernes hall, Vest-Bøhmens museum og bygninger med Mikolas Ales’ graffiti, som er fra 1800-tallet.

En by som Plzen må selvsagt også ha et bryggerimuseum, eller Pivovarské Muzeum som det heter på tsjekkisk. Det ligger rett foran inngangen til Hotel Courtyard by Marriott Pilsen. Museet ligger i en historisk 1400-tallsbygning, et bryggeri som har bevart sin opprinnelig form, og som fortsatt har bryggerettigheter. Der kan du lære historien om øl og ølbrygging, inkludert gå gjennom et unikt sengotisk malthus og de originale kjølerommene i kjelleren. Om du besøker museet vil du også få anledning til å se litt av det 19 km lange tunnelnettverket under jorda i byen.

For øvrig, Škoda startet som en våpenprodusent. På Škoda-fabrikken i Plzen er det trolleybusser og trikker som lages. Bilene produseres i hovedsak i Mladá Boleslav, og i en rekke andre byer verden over.

Dette innlegget handler i hovedsak om øl, så derfor er det viktig å få med at det ikke kun lages pilsner i Pilzn. Mikrobryggeriene har også fått plass i pilsens hjemby. Et utmerket sted å besøke er BeerFactory. I tillegg til omvisning i bryggeriet, kan du også prøvesmake stedets sju sorter øl, alt fra deres lokale pils og hveteøl, til Black Ale (kaffe), Nevada Ale (med sitron) og selvsagt IPA (India Pale Ale). På BeerFactory serveres også utmerket tsjekkisk mat.

The Pub heter et stort utested i Plzen. Dette er del av en ny trend, en kjede med puber flere steder i Tsjekkia og flere steder i Europa, der ditt bord konkurrerer mot andre bord i puben, og mot andre puber i Tsjekkia og Europa, om hvem som drikker mest øl. Det spesielle med disse pubene er at du ikke bestiller øl i baren eller hos servitøren, men det er plassert tappekraner på hvert bord, og du fyller selv glasset. Hver gang du fyller glasset blir det registrert, og når dere er klare til å forlate stedet betaler hele bordet samlet til servitøren. Vet ikke om et slikt prosjekt ville hatt noe for seg i Norge, med de alkoholprisene vi har her hjemme. Fort gjort å drikke mer enn lommeboka tåler når man slipper å stå i barkø og betale for hver øl.

Hoteller i Plzen:

Vienna House Easy Pilsen er et firestjerners moderne hotell som ligger nær jernbanestasjonen, og med gangbru over trafikkert vei rett foran hotellet over til Pilsner Urquells hovedport. I gåavstand fra gamlebyen og byens severdigheter.

Courtyard by Marriott Pilsen er et firestjerners hotel rett ved Plzens bryggerimuseum, og kort vei til markedsplassen og sentrum av gamlebyen. Pilsner Urquell er også i gåavstand. Ligger noe lengre fra jernbanen.

Turen fortsetter sørover, til en liten by i Sør-Bøhmen som heter Prachatice. En liten by med drøyt titusen mennesker, grunnlagt på andre halvdel av 1200-tallet langs en gammel handelsrute for salt. Byen har en vakker, liten gamleby, med en pittoresk markedsplass, som er erklært verneverdig.

Bryggerimesteren på Pivovar Prachatice

Byen ligger snaue to timer med bil fra Plzen, og øl står naturligvis sterk også i dette området nær grensen til Østerrike og Bayern i Tyskland. Vi fikk omvisning, hadde ølsmaking og spiste middag på bryggeripuben Pivovar Prachatice.

Deretter fortsatte vi til den enda mindre byen Hluboká nad Vltavou og overnattet på Hotel Podhrad.

Hluboká nad Vltavou er mest kjent for sitt formidable slott i tudorstil, Hluboká-slottet, et av de vakreste slottene i hele Tsjekkia. Man kan fort bruke en formiddag her og i den vakre hagen. Men turen dreier seg om tsjekkisk øl.

Bryggerimesteren på Pivovar Hluboká.

Midt i sentrum av den lille byen ligger mikrobryggeriet Pivovar Hluboká, i et nyoppusset bygg fra slutten av 1800-tallet. Vi får en omvisning i bryggeriet, med historien om bygget, og får prøvesmake de tre ølsortene de produserer, oppkalt etter De hellige tre konger, Melkior 11° (lys lager), Kaspar 12° (amber, rød lager) og Baltasar 13° (mørk lager). Ølet som brygges her er i hovedsak bunnfermentert pils. I tillegg brygger de noen øl som er tilpasset sesongene, som f.eks. Hluboký røkt spesialøl som har fått navnet Josef 13° (5,8% alkohol) og Vaclav 13° (halvmørk amber ale).  I det samme bygget er det også gavebutikk og restaurant.

Som navnet på byen tilsier ligger Hluboká nad Vltavou på elven Vltava, også kjent under det tyske navnet Moldau, den samme elven som renner gjennom Praha. Man kan seile på Vltava, gjennom sluser, i turistbåt, men kan også leie mindre båt og seile selv eller med innleid fører. Vi tok turen med motorbåt sørover på Vltava, til byen České Budějovice, som kanskje flere kjenner under det tyske navnet Budweis.

České Budějovice ble grunnlagt i 1265, og har et av de største og mest pittoreske torgene, ikke bare i Tsjekkia, men faktisk i hele Europa. Videre er byen kjent for å ha den nest eldste jernbanen på det europeiske kontinentet, strekningen fra České Budějovice til Linz i Østerrike, snaue 90 km, som i 1832 ble drevet av hestekraft. Jernbanen ble konstruert av Franz Anton Ritter von Gerstner, som også bygde den første jernbanen i Russland. Men byen er også i høyeste grad kjent for øl, som jeg skal komme tilbake til lenger ned.

Lunsjrestauranten vår er Solnice, som i tillegg til god mat, selvsagt også har sitt eget mikrobryggeri. Bygget der restauranten holder til er i seg selv verdt å nevne, da det er byens gamle salthus, i gotisk byggestil med takstol, og det fjerde eldste i sitt slag i Tsjekkia. Det ble bygd i 1531 og det har aldri vært noen større konstruksjonsendringer på bygget siden. Bygget ble totalrenovert på begynnelsen av dette århundret, og så sent som i mars i år åpnet restauranten Solnice offisielt.

Ølet som leveres til restauranten kommer fra bryggeriet femti meter lenger ned i gaten, i underjordiske rørledninger. Årsaken til at restauranten og bryggeriet ikke holder til i samme bygg er rett og slett plassmangel, til tross for at vi snakker om en restaurant i tre etasjer. Bryggerimester er Ivan Dufek, som også er medlem av Czech Brewing & Malting Hall of Fame.

Det brygges seks forskjellige typer øl på Pivovar Solnice. Fire av de er Solnice 10° – 13°, alle lyse pilsnertyper, der Solnice 12° er tradisjonell tsjekkisk pils. I tillegg har de en halvmørk pilsnertype og en toppfermentert bayersk hveteøl, kanskje bedre kjent som weissbier.

Når jeg i et avsnitt lengre opp nevnte byens tyske navn, Budweis, var det vel flere som nikket gjenkjennende og skjønte at jeg her snakker om byen der den originale Budweiseren kommer fra.

Ølbrygging har foregått i České Budějovice siden 1200-tallet, og etter hvert begynte man å kalle øl fra denne byen Budweiser, fordi tyskere og østerrikere hadde problemer med å uttale det tsjekkiske navnet.

Budweiser Bürgerbräu, grunnlagt i 1795 av tysktalende i byen, var de første som brukte navnet Budweiser i markedsføringen, men etter 2. verdenskrig, da kommunistene ønsket å bytte ut alle tyske navn med tsjekkiske, endret bryggeriet navn til První budějovický pivovar Samson (Første budweiserbryggeri Samson). I 1991 skiftet de tilbake til det originale navnet, men på tsjekkisk som ble Budějovický měšťanský pivovar a.s. (Budweiser borgerbryggeri). Øl fra dette bryggeriet er i dag kjent under navn som Samson Budweiser Bier, 1795 Budweiser Bier, i Storbritannia som Boheme 1795 og i USA som B. B. Bürgerbräu.

Budějovický Budvar, ble startet i 1895, har markedsført seg med sitt tyske navn Budweiser Budvar helt siden de startet med eksport av ølet til Tyskland og Østerrike. Budweiser Bier betyr enkelt og greit øl fra Budweis. Nesten like lenge som Budweiser Budvar har brygget øl under dette navnet, har det vært en navnestrid med det amerikanske Anheuser-Busch’ Budweiser.

Carl Conrad het en immigrant til USA. Han var en stor tilhenger av europeisk øl, og ønsket å lage amerikansk øl som lignet på disse. Valget falt på Budweiser, da det var et velkjent navn i Europa og som var lett å uttale for amerikanerne. I 1876 var den amerikanske Budweiseren født. Allerede på den tiden møtte Carl Conrad på problemer med bruken av navnet, da Budweiser betydde «fra Budweis», men han fikk registrert navnet med begrunnelsen at ølet var brygget av samme kvalitet, farge og smak som øl fra Budweis i Bohemia/Böhmen.

Etter hvert fikk Anheiser-Busch registrert varemerket Budweiser i alle land i Nord-Amerika nord for Panama, mens Budějovický Budvar hadde registrert varemerket Budweiser i 68 andre land, hovedsakelig i Europa. Problemet oppstod da den amerikanske varianten ville inn på det europeiske markedet, og spesielt da på et så stort marked som Tyskland.

Naturlig nok ble det en strid i EU om navnet, og Anheiser-Busch stevnet Budějovický Budvar. I 2009 vant sistnevnte saken og retten til å kalle seg Budweiser i EU. Amerikanske Budweiser måtte endre navnet til Bud i de fleste europeiske land. Derimot, ønsker du å drikke en Budweiser Budvar i USA, må du be om en Czechvar. Anheiser-Busch InBev har for øvrig møtt det tsjekkiske bryggeriet i retten 124 ganger, og så langt har tsjekkerne vunnet 89 av de. I Norge, derimot, kan begge selge ølet sitt under navnet Budweiser.

Fra velkomstsenteret til Budějovický Budvar kan du delta på guidede omvisningsturer i bryggeriet, som varer én time, inkludert en ølsmaking. Velkomstsenteret byr også på multimediavisning, der du kan være med en tidsreise i České Budějovices ølhistorie via skjermer og gamle bryggerigjenstander, samt en virtuell reise med gruveheis 300 m under jorda, der vannet som brukes i fremstillingen av bryggeriets øl befinner seg. Selvsagt har bryggeriet egen pub. I sentrum av byen har de også restaurant, Masné krámy.

Bryggeriet produserer flere sorter øl, men det er den lyse pilsneren, kjent som Budweiser Budvar Original, de er mest kjent for, brygget på artesisk vann, malt fra Morava (Mähren på tysk) og humle fra Žatec (Saaz på tysk). Alt ølet som eksporteres er brygget og tappet i České Budějovice.

Budějovický Budvar ble for øvrig grunnlagt av tsjekkiske innbyggere som gjennom sine familier hadde arvet retten til å brygge øl siden byen ble grunnlagt i 1265. Bryggeriet, som er statseid, er det fjerde største bryggeriet i Tsjekkia, men nest størst på eksport av øl. Tidligere nevnte Pilsner Urquell er størst.

Hotell i České Budějovice:

Hotel Budweis er et 4-stjerners hotel som ligger sentralt i gamlebyen av České Budějovice, bare et par minutters gange fra det store torget.

Rett utenfor sentrum av České Budějovice ligger Pivovar Kněžínek, et mikrobryggeri med eget hotell og to restauranter. Stedet er populært blant sykkel- og fotturister, da det ligger i landlige omgivelser uten bebyggelse rundt, men har mange fine landeveier og turstier.

På grunn av den store kapasiteten er det også et populært sted å avholde bryllup og store familiesammenkomster, samt møter, konferanser eller andre aktiviteter for bedrifter. Hotellet har, i tillegg til 20 rom for opptil 48 personer, også svømmebasseng, spa med sauna, treningsrom og tennisbaner.

Det som skiller Pivovar Kněžínek fra de større bryggeriene i området er at de produserer små mengder øl, kun 1080 hektoliter i året, og at ølet blir konsumert kort tid etter brygging. Dette tillater forbruk uten å filtrere, mens det opprettholder den opprinnelige karakteren til lagertankølet. Bryggeriet ligger i hovedsak i restauranthallen, der gjestene kan se bryggeren i jobb. Fire sorter øl brygges og serveres her, og det er lys lager 11°, halvmørk lager 11°, mørk lager 13° og honningøl 14°. Du kan også bestille øl på flasker i tre forskjellige størrelser (0,7 liter, 1 liter og 2 liter) eller på fat, og ta med deg.

Siste dagen er det på tide å dra tilbake mot Praha. Underveis gjør vi to stopp.

Første stopp er Orlík. Der fikk vi anledning til å seile på elven Vltava på nytt, rundt slottet Orlík så man får sett slottet fra alle sider. Vakkert slott og vakker natur langs elven.

Turens siste stopp før hjemreise er et kloster: Břevnovský klášter, eller Břevnov-klosteret, som ligger i Praha, faktisk i gåavstand fra det mer kjente Strahovský klášter, eller Strahov-klosteret i Praha. Du kan også ta trikk ut hit fra sentrum av byen. Her finnes også restaurant med tradisjonell tsjekkisk mat, og selvsagt et klosterbryggeri.

Břevnovský Klášterní Pivovar ble grunnlagt så tidlig som i år 993, og er det eldste dokumenterte bryggeriet i Tsjekkia. Ølproduksjonen har blitt avbrutt flere ganger gjennom historien, i hovedsak på grunn av kriger og ødeleggelser, men har alltid gjenoppstått, senest i 2011 i bygningen som en gang var stallen på klosteret. Alle ølsortene er tilgjengelig på flaske eller fat, og Brevnov Benedict serveres også i klosterrestauranten. Bryggeriet har guidet omvisning med smaksprøver, samt sitt eget lille museum, der de bl.a. har en utstilling av tsjekkiske ølglass.

Åtte ølsorter brygges på klosteret, alt fra lys til mørk pils, hveteøl, India pale ale (IPA), Imperial lager og Imperial stout, samt weizenbock (hvetebokk).

På denne turen har vi tatt for oss øl fra vestlige og sørlige Bøhmen, og i hovedsak i områdene rundt Plzen og České Budějovice. Det finnes også mye godt øl i andre deler av Tsjekkia, men det får kanskje bli en annen gang.

Fun facts:

  • Visste du at ingen i verden drikker så mye øl som tsjekkerne? 143 liter pr person konsumeres årlig i Tsjekkia. Til sammenligning drikker tyskerne og østerrikerne ca 105 liter pr person. Og Norge? Vi kommer langt ned på listen. Kun 67 liter drikker nordmenn årlig.
  • Visste du at lys pilsner utgjør rundt 90% av ølproduksjonen i Tsjekkia?
  • Visste du at helt opp til 1800-tallet var det kvinnene som i hovedsak brygget øl?
  • Visste du at det tsjekkiske ordet for øl er pivo?

Na zdraví! Skål!

Tekst: Erik Drilen

Bilder: Erik Drilen og Jussi Saarinen

(På studietur med Czech Tourism Scandinavia 19-23. september 2019)

Namsos – Trønderrockens hjemby

Åge Aleksandersen, trønderrockens far.

Det var her det hele startet. Altså trønderrocken. I Namsos. Det var her Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Per Erik Wallum og de andre medlemmene i Prudence slet ut sine første skosåler. Det har blitt femti år siden et av Norges mest legendariske band ble startet i denne byen. Inspirert av The Beatles, Bob Dylan, The Band og Jethro Tull, med trekkspill og fløyte, først med tekster på engelsk, etterhvert på trøndersk, fikk musikken deres betegnelsen trønderrock.

En helt udramatisk historie fra Prudence-tida.

Åge og Terje har fortsatt denne arven helt fram til i dag, og underveis har noen flere hengt seg på, i all særdeleshet D.D.E., også fra samme by. De som har levd noen tiår vil nok også huske Stein Ingebrigtsen, også han fra Namsos. De yngre kjenner vel bedre hans sønn, Christian Ingebrigtsen, best kjent fra den internasjonale popgruppa a1.

Byens mest kjente museum er utvilsomt Rock City, også kjent som Trønderrock-museet. Det er også det du får her: Trønderrock. Stedet er et opplevelsessenter som forteller historien om musikkstilen helt fra den oppstod med Prudence på Mellingsmoen Samfunnshus på Namsskogan en gang på slutten av 1960-tallet, frem til i dag med nye trønderrockere som bl.a. Chand Torsvik.

Mellingsmoens scene med originalt interiør og Prudence’ egne instrumenter er utstilt. Åge Aleksandersens Verdensrommet, hans skrivestue og hjemmestudio fra tiden han bodde på Flatåsen i Trondheim er gjenskapt, selvsagt med originale instrumenter og gjenstander. Med berøringsskjermer får du en guidet rundtur i rommet der Åge skrev sine største sanger, som fortsatt i dag spilles på hans konserter.

Terje Tysland. Hans Rotmo og Vømmøl Spellmannslag, selvfølgelig med Rotmos lurk er der, en to meters lang seljestokk med en beksømsko i enden. D.D.E. og selv Stein Ingebrigtsen har fått plass i Rock City. Instrumenter, gullplater, spellemannspris og andre troféer er utstilt. Selvfølgelig får du også se alle platecoverene som vi trøndere vokste opp med.

Selv Rema 1000 er preget av at du er kommet til Rock City.
Scandic Rock City Hotel og Rock City sett fra byfjellet Klompen.

Når du besøker Namsos er det naturlig å legge turen innom Rock City. Skal du overnatte ligger Scandic Rock City Hotel rett ved siden av, med utsikt over Namsenfjorden. I en rekke andre land har Hard Rock Café sin egen hotellkjede, Hard Rock Hotels. Scandic Rock City er sannsynligvis det nærmeste du kommer i Norge.

© Scandic Rock City

Interiøret på hotellet har musikk som tema, også på rommene. Selvsagt snakker vi også her om trønderrock. For øvrig har hotellet både restaurant, bar og møterom.

22. juli monumentet.

Om du går ned mot fjorden og småbåthavnen bak hotellet kommer du først til Utøya-monumentet, til minne om de 77 som ble drept i terrorangrepet 22. juli 2011, 69 ungdommer som døde på Utøya og åtte som døde i regjeringskvartalet i Oslo.

Fortsetter man mot småbåthavna kommer man til Vinsjan på kaia, et morsomt monument basert på D.D.E.s sang med samme navn, og et minne for sagbruk og sjøfolk i Namsos. Selve monumentet er to vinsjer og et skilt som peker i retning Bergen, Murmansk og Mo. Rundt plassen er det utdrag fra tekster fra trønderske artister, og med sjø og hav som tema, som Prudence’ «Sailor Song», Åge Aleksandersens «Dekksguten» og selvsagt D.D.E.s egen «Vinsjan på kaia».

Bare for å markere at Namsos er Rock City og trønderrockens hjemby, har også Åge Aleksandersen fått sin egen statue i byen. Selvsagt står den på Festplassen, dvs på hjørnet der Kirkegata og Herlaugs gate møtes.

Namsos kirke.

Namsos har selvsagt også en rekke andre severdigheter. En av de står bare hundre meter fra Åge-statuen, nemlig Namsos kirke. Rød teglsteinskirke som ble innviet i 1960. Moderne kirke, og kirketårnet er frittstående ved siden av.

Kulturhuset bare et steinkast unna huser bl.a. bibliotek, konsertsal, kulturkafé og ikke minst Kunstmuseet Nord-Trøndelag, som kan være verdt å få med seg.

Om du skulle stusse over at Kulturhuset ligger i Stasjonsgata, kan jeg opplyse at ja, Namsos har hatt jernbane. Faktisk er den aldri offisielt blitt nedlagt, men det går ingen tog lenger. Historien rundt dette kan jeg komme tilbake til ved en senere anledning, når jeg skal skrive om Fiskeveien, som starter i Namsos og ender i Krokom i Jämtland, Sverige.

Fra Namdalsmuseet.

Namdalsmuseet er byens folkemuseum og kulturhistoriske museum. Her finner du alt fra gårdsbygninger fra 1700-tallet, gjenstander helt tilbake fra 1500-tallet, til gjenstander du kjenner igjen fra din egen barndom og helt fram til i dag. Totalt 24 hus, samt 13.000 gjenstander og fotografier finnes på museet. Av årlige arrangementer her kan nevnes Kulturmartnan midt i august og Julemarkedet den andre helgen i desember.

Fra Namdalsmuseet.

Namsos er ingen gammel by, grunnlagt i 1845, og med bare drøyt 13.000 innbyggere i kommunen, er det meste i byen innenfor gåavstand. Veldig befriende er det at det ikke er noe problem å finne parkeringsplass når man kommer med bil, og at parkeringen attpåtil er gratis så lenge man følger henvisningene om hvor lenge man kan stå.

Klompen sett fra sentrum.

Faktisk er sentrum av Namsos så lite at du kan gå på markatur rett etter shopping eller restaurantbesøket uten å måtte sette deg i bilen først. Bjørumsklumpen, eller bare Klompen som lokalbefolkningen sier, ligger praktisk talt midt i sentrum, bare noen meter høyere opp.

Utsikt fra Klompen.

Om du starter i Kirkegata har du to muligheter. Du kan enten følge en merket sti rett opp fra veien. Merk at denne kan være noe bratt for enkelte og kanskje krevende for små ben. Vær også obs på at denne kan være glatt om det er vått. Det er gelender man kan holde seg i på deler av stien.

Utsikt fra Klompen.

Fordelen med denne stien er at du også har mulighet til å se på et par bunkerser fra andre verdenskrig. Disse er en del av Fredriksberg Bunkersanlegg. Om du ikke finner de, så treffer du helt sikkert på noen lokale som kan fortelle deg veien.

Den andre veien opp til Klompen følger du bare Kirkegata helt til den går over i Fjellvegen. Denne tar deg helt til topps, til den beste utsikten over byen. Jeg vil anbefale å gå veien ned igjen, da det som sagt kan være bratt og glatt ned stien.

For å få med deg Norsk Sagbruksmuseum må du ta veien over Namsosbrua til Spillum, men ikke lenger enn at du kan se sagbruket fra strandkanten i Namsos. Veien er skiltet når du kommer til Spillum, så det er ikke vanskelig å finne.

Sagbruksmuseet er lokalisert sammen med Spillum Dampsag & Høvleri, og er en av fire avdelinger i Museet Midt, som også inkluderer allerede omtalte Namdalsmuseet i Namsos, Nord-Trøndelag fylkesgalleri i Kulturhuset i Namsos, samt kystmuseet Norveg i Vikna. Sagbruksmuseet forvalter en nasjonal gjenstandssamling med sagbruksutstyr fra store deler av landet, i tillegg til det tekniskindustrielle kulturmiljøet Spillum Dampsag & Høvleri, og det vernede fartøyet M/B Hauka.

Erik Drilen (besøkte Namsos 7. september 2019)

I Vangsgutanes rike

Kårvatn innerst i Todalen.

For den tegneserieinteresserte var Vangsgutanes julehefter alltid kjærkomment lesestoff når det nærmet seg jul. Kanskje var tegneserien noe av det norskeste og mest folkelige av alle tegneserier her i landet, utvilsomt av alle tegneserier på nynorsk i hvert fall. Noen vil kanskje si at 91 Stomperud slår Vangsgutane på popularitet og folkelighet, men til de må jeg fortelle at vår norske 91 Stomperud er basert på den svenske 91:an Karlsson. Noen vil kanskje nevne Smørbukk. Vel, dette er en diskusjon noen andre får ta.

Vangsgutane

Historiene om Vangsgutane ble skrevet av Leif Halse, og handler om to brødre, Steinar og Kåre, et snilt norsk svar på Knoll og Tott, som var arbeidsomme og ikke fant på rampestreker. Rampestrekene var det Larris fra nabogården som stod for. Selvfølgelig var det Larris som også fikk svi for strekene sine.

Det er vel kjent at guttene kommer fra Todalen i Surnadal på Nord-Møre, på grensen til Trollheimen og Trøndelag. Selve handlingen er tatt derfra, og selv om karakterene er oppdiktet, har Leif Halse aldri lagt skjul på at personene i serien er basert på virkelige personer. Vangsgutane er hans egne sønner Steinar og Kåre. Vangen gård eksisterer heller ikke i virkeligheten, men de fleste stedsnavnene i serien finner man igjen på kartet.

Siden 1997 har det stått en statue av Vangsgutane utenfor Todalen Skule. På sokkelen er det et relieff av forfatteren Leif Halse. Utenfor gamleskolen var det også et tresnitt av Vangsgutane, men dette er nå fjernet, da det dessverre er ødelagt av sopp. Om det noen gang kommer opp igjen er lite trolig, da soppangrepet skal ha vært så kraftig at tresnittet ikke kan reddes. Synd, men kanskje det kan lages et nytt?

Halsesamlinga.

Halsesamlinga kan man allikevel få med seg fremdeles. Den var tidligere i gamleskolen, men er nå flyttet inn i biblioteket på nyskolen. Leif Halses personlige eiendeler, som bøker, bilder, diplomer, priser, fele, vest og skrivemaskin er utstilt her, i tillegg til at man får et innblikk i Halses forfatterskap og hva han betydde for todalingene.

Todalsøra.

Todalsøra er en perle, som tydeligvis også mange tyske turister har oppdaget. Da jeg kjørte gjennom bygda la jeg merke til mange tyskregistrerte biler. Todalsøra er et gammelt handelssted og havn fra den tiden da kommunikasjonen og transporten gikk med båt. Et høydepunkt, også i historiene med Vangsgutane var da dampbåten fra Kristiansund la til ved kaia. Det gamle varemottaket huser i dag Pakkhuset Pub.

Laksesteinen.

Når man fortsetter videre innover dalen, følger man elva Toåa opp mot Trollheimen. Der man krysser elva ligger Laksesteinen, et laksemonument i stål. Toåa er utmerket for sportsfiskere, og det er mye laks og sjøørret i elva.

Like ovenfor ligger også Todalshytta, bygd i 1901 av engelskmannen Ethelbert Lort-Phillips, en rik forretningsmann og ivrig sportsfisker, for å tilby sportsfiskere standsmessig losji og forpleining. Kristiansund og Nordmøre Turistforening overtok hytta i 1947 som turisthytte.

Veien fortsetter videre oppover til Kårvatn. På denne gården har det vært bosetning siden 1400-tallet. Fjellturismen startet på 1890-tallet, og i dag kan fjellvandrere fortsatt overnatte på gården eller i hytter i området. Naturen her er variert og vakker, og herfra kan man gå til Trollheimshytta.

Men selv om man kommer til Kårvatn kun på dagstur, er det mye fint å få med seg. Stabburet er omgjort til museum med utstoppede dyr i omgivelser som ligner på Trollheimen, samt multimediashow som viser den vestlige delen av Trollheimen, samt historien om gården Kårvatn. En gammel lafta låve fra Oppdal ble i 2009 flyttet og gjenreist på gården. I dag huser denne Kårvatn Fjellutstyr, en butikk som tilbyr varer til friluftsbruk og fjellvandring.

Når man først er på Kårvatn må man også få med seg Nauståfossen, et vakkert fossefall med et fall på 110 m, som definitivt er verdt de 20 minuttene det tar å gå fra Kårvatn. Og om man lurer på om vannet er rent, så kan Norske Institutter for vannforskning, luftforskning og skogforskning informere om at vannet er det reneste i Europa.

Et godt turtips er også å gå til Bjøråskaret, der du har utsikt over Innerdalen og Innerdalsfjellene i nabokommunen Sunndal.

Todalsfjorden sett fra Svinviks Arboret.

Men det finnes andre steder i Surnadal som er verdt å få med seg. På veien mellom Surnadal og Todalen bør man få med seg Svinviks Arboret på Gjengstøa, en unik botanisk hage ved Todalsfjorden, mest kjent for rododendronsamlingen med rundt 375 ulike typer, som blomstrer vakkert tidlig på sommeren. Men hagen består også av bambus, spesielle løvtrær og ikke minst en bartresamling, som består av mer enn 250 ulike tresorter fra hele verden, samt tradisjonelle staudebed, prydbusker og en gammel frukthage.

Hagen ble laget av gartneren Halvor Svinvik på begynnelsen av 1940-tallet. På slutten av tiåret flyttet Anne Reitan fra Bjugn til Gjengstøa, og giftet seg med Halvor året etterpå. I 1971 donerte ekteparet eiendommen med hele plantesamlingen til Vitenskapsmuseet i Trondheim. Siden 2010 har eiendommen med samlingen tilhørt Surnadal kommune, og drives som museumshage i regi av Nordmøre museum. Det er også en museumskafé på stedet, der du kan ta en kaffepause, der du også kan smake deres spesialitet, blomsterpyntet hjemmebakst, i vakre omgivelser. Åpen fra midten av mai til midten av august.

Like sør for Surnadalen, på den gamle skyssgården Åsen i Eidet, finner man Åsen bygdemuseum. Dette er et friluftsmuseum med en samling bygninger fra forskjellige tidsepoker, deriblant en fredet røykstue fra Torvika. Det finnes også en 1950-talls interiørutstilling.

Nordmøre museum, som har ansvaret for Åsen bygdemuseum, har også ansvaret for Kleiva like over Skei sentrum i Surnadal. Dette var hjemmet til dikteren Hans Hyldbakk, kjent for diktet Vårsøg, som Henning Sommero har satt musikk til. Det tar et kvarter å gå turstien opp fra sentrum av bygda. Det er enkelt å finne, det er bare å spørre ved turistkontoret og gå derfra. Fra Kleiva har du også flott utsikt over Surnadalen. Under Vårsøghelga i Surnadal siste helga i mai hvert år, er det lagt friluftskonsert til Kleiva.

  • Visste du at Norges eneste musefellefabrikk ligger i Surnadal?

Når du kjører fra kommunesenteret av Surnadal mot Rindal kommer du snart til et lite tettsted med navnet Røv. Om du ikke har lest historien før du legger i vei, er det fort gjort å kjøre forbi et par severdigheter her. På Utistua Røv, blant lokalbefolkningen kjent under navnet Kongsgården, er det et monument på husveggen til minne om den gangen kong Christian V overnattet her på sin reise gjennom bygda i 1685. Gården har tilhørt den samme familien helt siden vikingtiden, og så vel kong Haakon VII, som kong Olav V og kronprinsparet Haakon Magnus og Mette Marit har besøkt gården.

Mo kirke, Røv.

Når du allikevel er i Røv, bør du også ta turen over elven til Mo kirke. Innviet i 1728, og er én av kun fem Y-formede kirker i Norge. Rett ved kirken står det også et vikinggravfunnmonument.

Erik Drilen (besøkte Surnadal kommune 18. august 2019)

MS Roald Amundsen – nytt ekspedisjonsskip for Hurtigruten

MS Roald Amundsen til kai i Trondheim.

Det knytter seg alltid spenning til nye skip fra Hurtigruten, selv når det er snakk om et ekspedisjonsskip som ikke skal seile i fast rute langs kysten av Norge, men i internasjonalt farvann, på lik linje som MS Midnatsol og MS Fram. Spesielt denne gangen er at det handler om verdens første hybriddrevne cruiseskip.

For noen uker siden seilte MS Roald Amundsen langs norskekysten på sin jomfrureise. De som er vant med å se hurtigruteskipene våre langs kysten kommer nok ikke til å se mye av dette skipet. Turene i sommer var de siste i år.

Som ekspedisjonsskip er det polare strøk som Arktis og Antarktis som først og fremst vil få besøk av MS Roald Amundsen. En av turene det er størst forventning til er seilingen over Nordvestpassasjen fra Grønland til Alaska, som begynner nå i august. Deretter fortsetter skipet langs stillehavskysten av Amerika ned til Antarktis, der det vil seile senere i høst og i vinter.

Selv om skipet skal seile utaskjærs, spares det ikke på fasilitetene om bord, snarere tvert imot. Til tross for at MS Roald Amundsen på ingen måte må sammenlignes med de store cruiseskipene som seiler med mer enn 3000 gjester om bord i størrelse, så kan allikevel ekspedisjonsskipet tilby moderne kjøkken og tre restauranter til sine 500 gjester:

Restaurant Aune © Espen Mills/Hurtigruten

Aune, hovedrestauranten, tilbyr buffé til alle måltider, eller du kan velge tre- eller femretters lunsj og middag.

Lindstrøm er skipets à la carte og gourmetrestaurant, og byr på det beste det skandinaviske kjøkkenet kan by på, alt fra reinsdyrbiff, til norsk laks eller finsk størkaviar, selvsagt med utsøkt vin til.

I restauranten Fredheim får du enklere retter fra hele verden, som cheeseburger, kyllingkebab, New York-style pølser eller dampede dumplings.

Sauna © Hurtigruten

Om bord er det også velværesenter og spa, samt innendørs og utendørs treningsrom. Ikke minst må nevnes infinity-basseng, boblebad og utebar på dekk 10. Her finnes også sauna.

Øverst er det to-etasjers observasjonsdekk, både utendørs og innendørs, som går rundt hele skipet, der du kan følge med på landskapet eller se på dyrelivet med kikkert. Eller du kan synke ned i komfortable lenestoler og nyte utsikten med forfriskninger gjennom store vinduer i Explorer-baren.

Er man på ekspedisjon, så er man på ekspedisjon. I skipets vitenskapssenter har du mulighet til å sette deg ned med en bok fra biblioteket om bord, eller du kan bli med ekspedisjonsteamet på foredrag, fotokurs og vitenskapelige prosjekter. Her er det vitenskaps- og opplæringsutstyr, inkludert mikroskoper, interaktive kart og undervannskameradroner.

Fordelen med at MS Roald Amundsen ikke er så stort, er at det også kan seile i trange sund og til små havner, der de store cruiseskipene ikke kommer til. I tillegg er skipet spesialkonstruert for å bryte is, med mer stål i skroget enn skip flest, slik at de kan seile i Arktis og Antarktis.

Expedition suite ombord på MS Roald Amundsen
© Agurtxane Concellon/Hurtigruten

Alle de 265 lugarene om bord er utvendige. Det vil si at alle har vindu. De fleste Expedition-suitene har balkong, og noen har også eget boblebad. Også de fleste Arctic Superior-lugarene har balkong, mens Polar-lugarene på nedre og midtre dekk er uten balkong, men fortsatt er det snakk om romslige lugarer med vindu.

Polar outside lugar ombord på MS Roald Amundsen
© Agurtxane Concellon/Hurtigruten

Hurtigruten har sagt at de skal være miljøvennlige på alle måter. I tillegg til å kunne seile helelektrisk på hybridteknologi, som vil redusere drivstofforbruket og CO2-utslippene med 20 prosent, er også all engangsplast om bord fjernet. Fleecejakkene i butikken om bord er også byttet ut med ull. Kunnskap om miljø og klima blir også lagt stor vekt på, slik at også de reisende om bord vil bli miljøbevisste.

Det nye ekspedisjonsskipet heter altså MS Roald Amundsen, oppkalt etter en av våre to mest kjente polfarere og oppdagelsesreisende. Roald Amundsen var den som ledet den første ekspedisjonen som nådde sydpolpunktet, og var også den første som seilte gjennom Nordvestpassasjen. Flere av suitene om bord har fått navn etter andre polfarere, som f.eks. Amundsens konkurrent om å komme først til Sydpolen, Robert Falcon Scott.

Neste år kommer nok et ekspedisjonsskip til Hurtigruten, som vil få navnet til den andre av våre mest kjente polfarere, Fridtjof Nansen.

Erik Drilen (besøkte MS Roald Amundsen i Trondheim 15. juli 2019)

Route 705 – Fra Hell til Røros

Reinsdyr sør for Stugudalen

Fylkesvei 705 starter ved Hell i Stjørdal og går de 143,6 km gjennom Selbu og Tydal til Brekken i Røros. Dette er en av de mindre kjente turistveiene i Norge, og er ikke blant de 18 veiene som går under samlenavnet De nasjonale turistveiene. Allikevel ble denne fremmet på en messe i Berlin for noen år siden under navnet Route 705. Det er slettes ingen dum idé å velge den såkalte «scenic route» fra Trondheim til Røros, selv om den er litt lenger enn den andre veien. Men beregn god tid, da det er mange flotte steder å stoppe ved.

Hell Station

Hell jernbanestasjon, eller Hell Station, er en populær fotostopp for turister, spesielt blant de engelsktalende. At bygget ved siden av har et skilt som sier «Gods Expedition» gjør det ikke mindre populært. Men visste du at det på Steinmohaugen på Hell også finnes rundt 6000 år gamle helleristninger? Veien opp er skiltet.

Selbutrollet

Selbu

Fra Hell tar det drøyt en halvtime å kjøre til Selbu. Det første som møter deg ved veien når du kommer til Selbu er selbutrollet. Som seg hør og bør, selvsagt i klær med den tradisjonelle selburosa, som er selve varemerket på Selbu.

Med et så kjent mønster som selburosa og det minst like kjente plagget selbuvotten, er Husfliden i Selbu et naturlig sted å legge inn et stopp. Her kan du kjøpe hjemmestrikkede plagg med selburosa, eller kanskje få med deg mønster på å strikke selv? På Husfliden kan du også se verdens største selbuvott, med bekreftelse fra Guinness’ rekordbok.

Selbuvotter har du også anledning til å se i Selbu bygdemuseum bare noen hundre meter unna. Selbu var også den største eksportøren av kvernstein i Norge på slutten av 1800-tallet. Den historien kan du også få med deg på bygdemuseet. Like ved bygdemuseet ligger Selbu kirke, som er over 800 år gammel og en av Trøndelags største kirker. Den er for øvrig også kjent for sin gode akustikk, som flere norske artister har benyttet seg av i forbindelse med konserter og plateinnspillinger.

I Selbu kan du også finne et par andre severdigheter som er verdt å besøke. Rett ved fylkesvei 705 rett før du kommer til Selbu fra nord, ligger Granby Gård, et gårdstun fra 1912. Her finnes en utstilling som handler om utvandringen fra Selbu til Amerika fra 1859 til 1900, samt de to store gullrushene i Amerikas historie. Den dramatiske historien om Brynhild Paulsdatter Størset, eller bedre kjent som Belle Gunnes, en av Amerikas verste seriemordere noensinne, og som kom fra Selbu, blir også fortalt på Granby Gård. Sjekk åpningstidene før du tar turen, da det ikke er åpent daglig.

Norsk Radiomuseum

En annen kuriositet i Selbu er Norsk Radio- og Fjernsynsmuseum. Vakkert beliggende i Sjøbygda med utsikt over Selbusjøen. Radiomuseet tar for seg radiohistorien fra 1890 til 1980, og radioproduksjonen i Norge, og spesielt de største, som Edda Radiofabrikk, Tandberg og Radionette, utstilt fra de eldste til de nyeste modellene. I tillegg til radioer vil du også finne jukebokser, gamle plater, båndspillere og grammofoner, samt bilder og historiske klipp i museet. På gården finnes også en sykkelutstilling og en fotoutstilling med rundt 500 kameraer.

Fjernsynsmuseet er i et selvstendig bygg, og som viser fjernsynsteknikken og programsiden i Norge de siste 60 årene. Museet har sammen med Teknisk Museum overtatt alt av historisk utstyr fra NRK, noe som utgjør rundt 5000 gjenstander, inkludert en bilpark fra fjernsynshistoriens tidligste år. Noe som gjør museet unikt i Europa er at det inneholder fjernsynsapparater og utstyr helt siden 1928 fram til i dag. Det finnes også gårdskafé med alle rettigheter ved museet. På sommeren er det også konserter og forestillinger i amfiet. Museet er ikke åpent daglig, så sjekk åpningstidene før du legger i vei.

Så må man ikke glemme selve Selbusjøen. Kanskje en av landets vakreste innsjøer? I hvert fall er den en av Trøndelags største og dypeste innsjøer, samt innsjøen der Nidelva i Trondheim starter fra.

Tydal

Når man befinner seg i Trøndelag på grensen mot Jämtland og Sverige, kommer man ikke utenom karolinerne og general Carl Gustaf Armfeldt denne gangen heller. Jeg har skrevet om de ved flere anledninger tidligere, mest omfattende i mitt innlegg om Åre, samt om stykket Elden på Røros. Fra Tydal startet marsjen over fjellet til Duved i Jämtland der flere tusen soldater omkom av uvær og kulde. Tydal har for øvrig sitt eget skuespill, Karolinerspelet, hvert år på Brekka Bygdetun i midten av januar. Jeg kan kanskje komme tilbake til det ved en senere anledning.

På Brekka Bygdetun kan man for øvrig oppleve et levende bygdetun på sommeren, med mange forskjellige dyr og enkel servering, særlig populært blant barnefamilier. Tydal Museum ligger heller ikke langt fra bygdetunet, men museets Armfeldt- og karolinerutstilling befinner seg for tiden på 705-senteret, også det i Tydal.

Stugudalen

Fra Tydal tar det bare et drøyt kvarter å kjøre til Stugudalen. Og nå begynner naturen virkelig å vise seg fra sin beste side. Omkranset av mektige fjell ligger speilblanke Stuggusjøen lunt i bunnen av dalen. Herfra har du den beste utsikten mot de massive fjellene Sylan på grensen mot Sverige. Den høyeste toppen er Storsylen med sine 1762 m.o.h., og er med det Sør-Norges høyeste grensefjell. Mye flott turterreng og mange turisthytter i området.

Utsikt mot Storsylen

Det sies at det finnes flere fritidshytter enn innbyggere i Tydal kommune, og at de aller fleste hyttene ligger i Stugudalen. Det er nok derfra dalen har fått navnet sitt. Det er også mulig å ri på islandshester i området her, og dessuten har Stuggusjøen fine badestrender. Fiskemuligheter er det også.

Før du kjører videre bør du legge inn en stopp på hotellet Væktarstua. Det er kanskje ikke det første stedet du forventer å finne en Kon-Tiki utstilling, men det var faktisk her, på Væktarstua i Stugudalen, at Thor Heyerdahl skrev boka om Kon-Tiki og ferden over Stillehavet mot Påskeøya. Utstillingen er permanent og et samarbeide med Kon-Tiki museet i Oslo. Også restauranten på Væktarstua har mat og drikke knyttet opp mot Kon-Tiki og Thor Heyerdahl.

Når du kjører det siste strekket fra Stugudalen mot Brekken i Røros, kommer du snart over tregrensen, og du kan se de store viddene på høyfjellet med Storsylen som ruver massivt over terrenget. På denne strekningen er det heller ikke uvanlig å se reinsdyr. Faktisk har jeg ikke kjørt denne veien uten å se reinsdyr.

Visste du forresten at Norges lengste og vannrikeste elv, Glomma, har sine kilder fra noen små vann sør for Mustjønna i Tydalsfjellene? Mustjønna ligger rett ved fylkesvei 705. Elva renner via innsjøene Storøvlingen, Riasten til Rien. Først etter Rien heter elva Glåma og fortsetter til Aursunden nord for Røros. Fra Glåmos fortsetter elva sørover til den renner ut i Oslofjorden ved Fredrikstad. Både Glåma og Glomma er likestilte navn på elva. Glåma er mest vanlig i nord, mens det er mest vanlig å skrive Glomma fra Østerdalen og sørover.

Erik Drilen (kjørte fylkesvei 705 den 24. juli 2019)