Slovenia på to dager

Piran

Slovenia er et lite land, og derfor er det mulig å reise fra hovedstaden Ljubljana til de aller fleste attraksjonene på få timer om man har bil tilgjengelig. Eller, man kan også melde seg på guidede turer. Faktisk kan man se de mest populære utfluktsmålene på én dag for de med begrenset tid, men uten å føle stress.

Jeg meldte meg på en heldagsutflukt kalt «Slovenia på én dag» med Slovenia Explorer. Den ti timers turen kjørte med en liten gruppe på maks åtte personer i minivan til Slovenias tre mest besøkte severdigheter, Postojnagrotten, Predjama slott og innsjøen Bled.

Postojnagrotten

Denne karstgrotten er en av Slovenias mest berømte severdigheter, og utvilsomt den best besøkte. Hele 35 millioner turister har tatt turen innom den underjordiske verdenen med stalaktitter, stalagmitter og andre fjellformasjoner.

Det diskuteres hvilken hule som er Europas største, men Postojna er definitivt én av de med sine 24 km ganger, og 155 m dypt med underjordiske utallige kamre og passasjer, og et dyreliv som ikke kan oppleves ute i det fri.

Man hadde kjennskap til hulene allerede på 1600-tallet, men ble ikke offisielt et turistmål før på begynnelsen av 1800-tallet, da erkehertug Ferdinand kom på besøk. Togskinner ble lagt i 1872, og allerede 12 år senere, før Ljubljana by, fikk jernbanen elektrisitet. Hulegangene har blitt formet gjennom årtusener av elven Pivka. I den største hallen, som går under navnet Konserthallen, har det blitt avholdt konserter og til og med basketballkamp. Hallen er kjent for sin gode akustikk.

På et besøk rekker du selvsagt ikke å se alt, men du får kjøre med elektrisk tog 3,7 km inn i fjellet, for deretter å følge en 1,5 km lang sti med spektakulære formasjoner, som vil få deg til å måpe, før du tar toget tilbake igjen. Den guidede turen tar rundt halvannen time.

Om du leste mitt forrige innlegg, om Slovenias hovedstad Ljubljana, fikk du vite at dragen er symbolet på Slovenia. Om historiene og mytene om dragene har sitt opphav fra olmene i de slovenske hulene vites ikke, men disse små, hvite og blinde salamandrene kalles gjerne «baby dragons» og kan av utseende minne om små drager. Er du heldig kan du få se noen på turen gjennom gangene. De kan leve til de blir 100 år, og trenger ikke ta til seg næring mer enn én gang hvert tiende år.

Merk at temperaturen inne i hulen er konstant 10 grader året rundt, så det anbefales å ta på jakke og gode sko. Turen passer for hele familien, selv med små barn, eller bevegelseshemmede.

Predjama slott og legenden om Erazem

Kun ni kilometer fra Postojna-hulen ligger det som er verdens største huleslott, noe som også er bekreftet av Guinness Book of World Records. Predjama slott ble bygget på 1200-tallet, delvis inne i hulen av karstfjellet og festet til den 123 m høye klippen.

Som så mange andre steder i dette området, bestod hulene av mange hemmelige ganger, og det var gjennom dette nettverket at ridderen og røverbaronen Erazem av Predjama, eller Erasmus av Lueg som han også kalles, brukte for å legge ut på sine ekspedisjoner på 1400-tallet.

Da han kom i konflikt med habsburgerne, beleiret de ham i slottet, i håp om at raskt ville overgi seg, da de antok at han ikke hadde noen vei ut. Det de ikke visste var at Erasmus hadde en hemmelig vei ut via toppen av klippen og at han hadde god tilgang på mat og drikke, i tillegg til at han fortsatte med sine røvertokter.

Beleiringen varte i ett år og én dag, da habsburgerne hadde bestukket en av tjenerne til å avsløre når Erasmus var på rommet sitt, ved å tenne et lys i vinduet. En kule av stein skutt med kanon skal ha, etter det som ble sagt, drept Erasmus. På folkemunne ble det sagt at han ble drept mens han var på toalettet, men det skal ha vært et rykte som habsburgerne sendte ut for å latterliggjøre Erasmus, og for å hindre at han skulle få heltestatus.

Nå kan du besøke slottet og se utstillingen som viser hvordan interiøret pleide å se ut, våpenhuset og, ikke minst, gangen inne i hulen. Du går på egenhånd inne i slottet, og guides gjennom en audioguide.

Om du går en tur gjennom landsbyen, vil du sikkert også oppdage et stort tre foran kirken. Treet skal ifølge historien ha blitt plantet på graven til Erasmus, og med en omkrets på hele 3,85 m blir treet regnet som både Slovenias eldste og tykkeste barlind.

Lake Bled

Du har sikkert sett det før, det vakre bildet av en øy med en liten kirke i den lille innsjøen. Det er fra innsjøen Bled i Slovenia, og ett av høydepunktene i reisen rundt i Slovenia, om også ikke hele Balkan.

Om du har tid anbefales det å gå rundt hele innsjøen. Turen er på rundt 6 km og stort sett flat sti hele veien. Beregn gjerne to timer på turen, da du må regne med mange stopp for å nyte utsikten og ta bilder, både av sjøen, slottet og øya med kirken, eller de fantastiske alpene. Det er også plassert benker flere steder langs stien, om du skulle ønske å slappe av og nyte stedet.

Allikevel er det øya midt i innsjøen som er den største attraksjonen i Bled. For øvrig er det den eneste øya i hele Slovenia. For å komme deg ut dit kan du ta den tradisjonelle pletna-båten, en flatbunnet trebåt som du kun finner i Bled. Båtene kan dateres tilbake til år 1590, og roertradisjonen på disse båtene er overført innen familiene i generasjoner.

For å komme deg opp til Mariakirken midt på øya, må du gå de 99 trappetrinnene opp til toppen. Dagens barokke kirke er fra 1600-tallet, men det har stått kirker her før den tid, og før Slovenia ble kristnet i 745, stod det et slavisk tempel til den slaviske gudinnen Živa på samme sted.

En annen populær attraksjon i Bled er slottet på klippen 130 m over innsjøen. Dette er det eldste slottet i Slovenia, først beskrevet i år 1011. Den eldste delen av slottet er det romerske tårnet, nyere utvidelser er bygget i renessansestil.

Det er to gårdsplasser på slottet, forbundet med trapper. I den øverste kan du finne et kapell med vakre fresker. Utsikten fra slottet er sannsynlig den beste i hele Bled, med innsjøen og øya i sin fulle prakt, omgitt av de omkringliggende fjellene. Ellers er det museum, en fin restaurant, en vinkjeller med vinsmaking, en smed, et trykkeri og gavebutikk, for å nevne noe.

Og glem ikke å smake på den berømte kremkaken, eller kremšnita som de kaller den lokalt. Det er en ekte kaloribombe, men verdt det. Den består av butterdeig, vaniljekrem og pisket krem.

Dagen etterpå meldte jeg meg på en annen tur med Slovenia Explorer, til Škocjan-grottene og den lille pittoreske byen ved Adriaterhavet, Piran. Fortsatt en liten gruppe på maks åtte personer i minivan, så du får aldri turistfølelsen av å gå i flokk. Sjåføren er også guide.

Škocjan-grottene

En annen grotte i det samme området er Škocjan-grottene. Disse grottene er også enorme, og du vil få se flere stalaktitter og stalagmitter, men her vil du også få oppleve Europas største underjordiske canyon, og en bru over kløften som kan gi deg assosiasjoner til Ringenes Herre. I bunnen av grottene renner elva Reka. I motsetning til Postojna-grotten står Škocjan på UNESCOs verdensarvliste.

Forskjellen på de to er at Škocjan er mer uberørt, og her er ingen tog som tar deg med inn i fjellet. Det alene gjør at Postojna-grotten aldri vil komme på UNESCOs verdensarvliste. Ulempen for turistene er at Škocjan ikke er like familie- eller handikapvennlig. Faktisk må man være minimum 15 år for å kunne delta på en guidet rundtur i Škocjan-grottene.

Det er heller ikke lov å ta bilder inne i grottene. Kun ved avslutningen, ved den naturlige åpningen av hulen er det lov å ta bilder. Også herfra og langs stien bort til trappene, eller en taubane, opp tilbake til velkomstsenteret er det en veldig vakker canyon, men med himmelen som tak.

Temperaturen i Škocjan-grottene er også kjølige 12 grader, og det anbefales å ta med jakke og godt fottøy.

​Før turen fortsetter videre tar guiden deg også med til den pittoreske lille landsbyen Škocjan, som har gitt grottene navn.

Piran

Inneklemt mellom Italia og Kroatia har Slovenia bare 46,6 km med kystlinje langs Adriaterhavet, som også er kjent under navnet den slovenske riviera. På denne korte strekningen er det plass til tre byer, der Koper er den største. De andre to er Izola og Piran, samt bade- og spa-resorten Portorož, som også ligger i Piran kommune.

Rådhuset i Piran med statuen av Giuseppe Tartini

Selv om det er Portorož som trekker badeturistene, så er det Piran, med trange middelaldergater, venetiansk kirke og barokkpalasser, og ikke minst alle muséene, kaféene og restaurantene, folk elsker å besøke og snakker om. Påvirket av byen Venezia på den andre siden av bukten, er den en av de mest autentiske og fotogene av alle byene langs Adriaterhavskysten. Du kan for øvrig også bade fra odden i Piran.

Om du tar turen med Slovenia Explorer til Piran, er første stopp ved bymuren. Disse festningsverkene ble bygget for å beskytte byen mot tyrkiske invasjoner på slutten av 1400-tallet, mens Piran var en del av republikken Venezia. Når du går på muren har du den unike panoramautsikten over Piran, som du kan se i alle turistbrosjyrene og i reisemagasinene.

Tartiniplassen med St George-kirken og klokketårnet i bakgrunnen. Det venetianske huset er bak statuen av Tartini.

Neste stopp er Tartinijev Trg, eller Tartiniplassen, oppkalt etter den italienske komponisten og fiolinisten Giuseppe Tartini, som ble født i Piran. Vakre og fargerike bygninger omgir denne plassen, som også er byens hovedtorg. Den siden av plassen som vender mot Adriaterhavet er åpen mot havnen.

Havnen

Torget var fram til slutten av 1800-tallet fylt med vann og var en del av den opprinnelige havnen. I 1894 ble den fylt igjen og flere bygninger ble bygd, og dannet torget slik det fremstår i dag.

Statuen på torget er av Giuseppe Tartini. Du vil også legge merke til Markusløven, symbolet til den venetianske republikken, innhugget i stein. Ta ellers en titt på de arkitektoniske perlene rundt plassen. Den mest kjente bygningen er det venetianske huset, det eldste huset på torget, og som også er det eneste som har bevart den originale fasaden fra 1400-tallet. I dag huser det en suvenirbutikk, der du bl.a. kan kjøpe lokalt håndverk.

Gamlebyen er en labyrint av trange brosteinsbelagte gater og fargerike hus, spesielt i området mellom Tartiniplassen og helt ytterst av odden. Er solen på himmelen, kan du være sikker på at Piran-beboerne også har hengt ut klesvasken. Kart er ikke nødvendig, da gamlebyen er liten og kompakt. Før du vet ordet av det er du ved stranden eller du snirkler deg tilbake til havnen eller Tartiniplassen. Om du er interessert i å lese om, og finne fram til de viktigste severdighetene i byen, kan det allikevel være greit å ta turen innom turistinformasjonen i rådhuset på Tartiniplassen, og få med deg en liten brosjyre med kart.

At Piran har inspirert mang en kunstner er ikke vanskelig å forestille seg. Om du har lyst til å besøke et galleri eller museum under ditt besøk i Piran, er det flere bemerkelsesverdige institusjoner i sentrum. Apolonijeva palača galerija ligger nær Tartiniplassen og stiller ut verk av unge slovenske kunstnere.

Også St Francis-kirken med klosteret er verdt et besøk. Foran kirken er det et lite torg, tidligere brukt som kirkegård. Kirkebygningen er fra 1300-tallet, mens barokkrenoveringen på 1700- og 1800-tallet ga kirken dets nåværende utseende. St. Frans-kirken er kjent for den vakre prekestolen, flere altere og malerier av venetianske kunstnere fra 1600- og 1700-tallet. Under kirken er det flere graver, hvorav en også tilhører Tartinifamilien.

For noe helt annerledes, viser The Magical World of Shells (Muzej školjk) frem skatter samlet fra kysten rundt Piran og er et godt valg for familien. Akvariet og det maritime museet er også verdt å få med seg. Alle tre ligger ved havnen og Tartiniplassen.

Midt i gamlebyen, gjemt mellom de trange brosteinsgatene i Piran, vil den lille 1. maiplassen få deg til å føle deg som om du har reist noen hundre år tilbake i tid. Dette var sentrum av Piran frem til 1200-tallet. Midt på torget er det et steinmagasin for regnvann. Hvis du observerer nøye, kan du se at alle takrennene til nærliggende hus er koblet til reservoaret.

Piran fyrtårn og St Clementskirken

Ytterst på odden i gamlebyen er byens fyrtårn, som henger sammen med St Clementskirken fra 1200-tallet, som også er verdt å få med seg.

Om du tar gatene som fører deg opp mot høyden av byen tilbake, kan du besøke St. George-kirken fra 1600-tallet og modellert etter Markus-katedralen i Venezia, er denne kirken et av de beste stedene for utsikt over Piran og kysten. Fra plassen rundt kirken kan du se ned på de små klippestrendene som omkranser gamlebyen.

Den beste utsikten får du hvis du klatrer opp i klokketårnet. Det er 146 trappetrinn opp til toppen, men belønningen er 360° utsikt over Piran, slovenske Istria, Italia og Kroatia. Fra tårnet får du også den beste utsikten over Tartiniplassen.

Klokketårnet ved St. George-kirken er et av de beste eksemplene på den venetianske påvirkningen av arkitekturen i Piran, da det er en mindre kopi av San Marco Campanile i Venezia.

Piran er for øvrig vennskapsby med Bjugn (nå Ørland kommune) i Trøndelag.

Slovenia slutter aldri å imponere! Det er nesten utrolig at et så lite land har alt fra vakre fjell, vakker kyst, interessante byer. Jeg kommer nok til å ta turen tilbake.

Erik Drilen (besøkte Slovenia 21. – 28. august 2023)

Storbyferie: Ljubljana, Slovenia

Hovedstaden i Slovenia, Ljubljana, er ikke av de fremste reisedestinasjonene for oss nordmenn. Det er det ikke byen som er skyld i, men heller mangel på gode flyforbindelser fra Norge ned dit. For byen i seg selv er definitivt verdt et besøk.

Innflygningen til Ljubljana går over alpene.

Slovenia kalles ofte Balkans Sveits. Grunnen til det er at de to landene har veldig mye til felles. De er begge to veldig små land, de har alper, og begge landene er rike i sine regioner. Innflygningen til Ljubljana nordfra går over Østerrike og du flyr like over alpene før slettene og flyplassen åpenbarer seg.

Operahuset by night.

Med sine 280.000 innbyggere er Ljubljana en liten hovedstad i europeisk målestokk. Byen regnes som trygg å ferdes i, og alle severdighetene i sentrum kan enkelt nås til fots.

Robba-fontenen i gamlebyen.

Gamlebyen

Mellom fjellet med Ljubljana slott og elva Ljubljanica ligger gamlebyen sammenklemt. Udiskutabelt den mest populære attraksjonen i byen. Det meste er sentrert rundt Mestni trg med Robba-fontenen og rådhuset fra 1400-tallet. Gamlebyen er ikke stor, men det finnes massevis av kronglete brosteinsgater, skjulte kriker og kroker med fargerike og godt bevarte middelalderbygninger du kan oppdage. Og det beste av alt, det historiske sentrum av byen er helt bilfri.

Fra gamlebyen.

Turistkontoret ligger her. Markedet finner du også her. Det er på Mestni trg, Stari trg og Gornji trg, samt på Cankarjevo Nabrezje langs med elven at du finner de beste kafeteriaene, restaurantene og butikkene. Og ikke minst barene. På sistnevnte gate er det mye liv på kveldene.

Det er mye liv i gamlebyen på kveldene.

Sentralt på Mestni trg står den lett gjenkjennelige Robba-fontenen, ett av Ljubljanas mest kjente monumenter. Det ble skapt av den venetianskfødte billedhuggeren og arkitekten Francesco Robba på midten av 1700-tallet, inspirert av berømte romanske fontener. Robba bodde mesteparten av livet sitt i Ljubljana og regnes for å være byens største mester i barokk kunst i stein. Fontenen på Mestni trg er dog kun en kopi. Originalen, som også er kjent som The Fountain of Three Carniolan Rivers, står i Slovenias nasjonalgalleri, også i Ljubljana.

Klokketårnet på rådhuset.

Rett ved fontenen befinner også byens rådhus seg, en flott bygning med venetianskinspirert fasade og et vakkert klokketårn. Opprinnelig, på 1400-tallet, var det et gotisk bygg, men det har gjennomgått mange forandringer opp gjennom århundrene. Du kan gå rundt i de offentlige områdene rett innenfor, eller se enda mer gjennom en arrangert omvisning.

I foajeen henger våpenskjold fra den originale bygningen, med dragen, symbolet på Ljubljana. Det er også en statue av Hercules med løve, som tidligere stod utendørs, men ble flyttet inn i rådhuset. Francesco Robbas Narcissusfontenen, en gresk skikkelse som speiler seg i vannet, befinner seg også her. En vakker gammel brønn befinner seg i sentrum av gårdsplassen i rådhuset.

En av bronsedørene på St. Nicholas-katedralen.

St. Nicholas-katedralen ligger heller ikke mange skrittene unna Mestni trg. Opprinnelig var det en romansk basilika fra 1200-tallet som stod på stedet, men den ble brent ned av erobrere fra det osmanske riket. Dagens kirke i barokkstil ble bygget mellom 1701 og 1706, og kan skilte med flotte veggmalerier og annen kunst. Utvendig gjør den kanskje ikke like mye av seg, men det er verdt å få med seg de to detaljerte bronsedørene som forteller historien om 1250 år med slovensk kristendom. Tvillingtårnene og den grønne kuppelen er også godt synlig fra den andre siden av elven.

Kongresni trg med Ljubljana slott i bakgrunnen.

Ljubljana slott

Ljubljanski grad, eller Ljubljana slott, troner på fjellet rett overfor gamlebyen, har en storslått utsikt over byen, og på en klar dag også de slovenske alpene. Slottet er en av de mest populære turistattraksjonene i byen, og et must å besøke. Det har vært slott her de siste 900 årene, men de fleste bygningene og festningsverkene som står nå er stort sett fra 1400-tallet og senere. En av de eldste bygningene som fremdeles står er St. Georges kapell fra 1400-tallet.

Fra kunstgalleriet i Ljubljana slott

Om du ønsker å lære om slottet og Slovenias historie er historieutstillingen verdt et besøk. Ellers kan du besøke dukketeatermuseet, kunstutstillinger eller gå opp i utsiktstårnet med den beste utsikten i hele Ljubljana. Slottet har også et fengsel og et videopresentasjonsrom som viser slottets historie i en 12 minutters virtuell framføring.

For øvrig har middelalderslottet to restauranter, en kaffebar, en vinbar og jazzklubb. Kulturelle begivenheter, familieunderholdning, dansekvelder og filmvisninger under åpen himmel på sommeren finner sted her.

Taubanen opp til Ljubljana slott.

Jeg gikk opp til toppen, en 15 minutters spasertur opp en bratt sti gjennom skogen. Om du synes dette er for krevende, kan du nær Dragebrua, på plassen Krekov trg, heller ta en taubane, som er et fullkomment alternativ. Jeg tok taubanen ned.

Dragebroen med Ljubljana slott i bakgrunnen.

Drager og broer

Ljublana kalles gjerne Dragenes by, og det er ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor når man går rundt i byen. Dragen er i byvåpenet, og du vil se den flere steder rundt omkring i byen, ikke minst på Dragebroen (Zmajski most) i sentrum av byen. På broen er det hele fire av dem, men den som flest turister tar bilde av er den som har slottet i bakgrunnen.

Så hva er bakgrunnen for Ljubljana og dragesymbolet?

Legenden forteller at en drage levde i sumpene rundt elven Ljubljanica. Jason fra Argonautene, han som lette etter det gyldne skinn, hadde slått leir i området på vei tilbake til Hellas.

Da dragen drepte en av Jasons soldater og blåste ild mot leiren, dro Jason ut for å finne hulen dens. Til slutt klarte han å overvinne og drepe dragen. Selv om Jason til slutt kom tilbake til Hellas, er han og hans menn kreditert for å ha lagt grunnlaget for det som nå er Ljubljana. I dag blir dragene sett på som byens beskyttere.

Selv om Dragebroen er for motoriserte kjøretøy, og det er ganske travelt på dagtid, er det definitivt verdt en fem minutters spasertur fra Prešeren-plassen for å se broen og ta noen bilder.

Trippelbroen med fransiskanerkirken i bakgrunnen.

For øvrig er broene som krysser elven i gamlebyen veldig sentrale i bybildet. Ved den nevnte Prešeren-plassen, som ligger i sentrum av gamlebyen, finner du Trippelbroen, Tromostovje, som regnes som den fineste av alle broene. Egentlig er det tre broer, derav navnet. Opprinnelig var den midterste broen fra 1842 for vogner og kjøretøy, mens de to ekstrabroene, som ble designet av Slovenias mest berømte arkitekt Jože Plečnik og bygget mellom 1929 og 1932, var for fotgjengere. I dag er alle tre broene for fotgjengere.

Skulptur foran Slakterens bro.

Mellom Dragebroen og Trippelbroen finner du Mesarski most, Slakterens bro. Den er ikke så gammel, bygget i 2010, og mest kjent for alle de moderne kunstskulpturene, samt hengelåsene fra alle kjærlighetsparene som har lovet hverandre trofasthet til døden skiller dem ad.

Fransiskanerkirken med fontene hvor barn i alle aldre kan avkjøle seg foran.

Prešernov trg (Prešeren-plassen) med fransiskanerkirken

Den rosa fransiskanerkirken fra 1600-tallet på Prešeren-plassen er sannsynligvis det lettest gjenkjennelige byggverket i Ljubljana. Alle ender opp her før eller siden når man utforsker sentrum, gjerne daglig. Plassen ligger midt i sentrum, rett ved Trippelbroen og elva gjennom byen, med Mestni trg, gamlebyen og markedet på den andre siden.

Ljubljana er sannsynligvis en av de få byene i verden hvis sentrale bytorg er utsmykket med en statue av en dikter i stedet for en politisk eller militær helt. Poeten France Prešeren (1800–1849) regnes som Slovenias nasjonaldikter, og plassen er oppkalt etter ham.

Preseren-statuen.

Om du legger merke til en statue bak ham av en toppløs kvinne som holder et laurbærblad over hodet hans, så er det en muse, eller skytsgudinne. Den toppløse musen var i sin tid veldig kontroversiell, og prestene i fransiskanerkirken plantet trær for å blokkere utsikten av statuen fra kirken. Tvers over torget vil du også kunne se en statue av dikterens store kjærlighet, Julija Primic, som ser ut av et vindu på fasaden av huset der hun pleide å bo. Romantisk, ikke sant? Egentlig ikke, for kvinnen sa nei til dikteren.

For øvrig er fransiskanerkirken i barokk stil er absolutt verdt et besøk, men arkitekturinteresserte vil finne mange interessante bygninger, med et godt utvalg av stilarter fra de siste hundreårene, i området nær denne plassen. Foruten barokk, også renessanse, art deco og art nouveau (jugendstil), for å nevne noen.

Plečniks arkitektur

Den allerede nevnte Jože Plečnik stod for mer enn Trippelbroen ved Prešeren-plassen. Han var en mester i art nouveau og modernistisk arkitektur. Noen av hans mest kjente verker forbindes med Wien, Praha og Beograd, men som slovener har han i høyeste grad også satt sitt preg på Ljubljana. Faktisk har hans innflytelse på den slovenske hovedstaden blitt sammenlignet med Antonio Gaudis innflytelse på Barcelona, og er på UNESCOs verdensarvliste.

Plečniks markedsbygninger sett fra elven.

Om du går fra sentralmarkedet til fransiskanerkirken kan du ikke runde et hjørne uten å se Plečniks arkitektdesign. Alt fra de overbygde markedsbygningene langs elven Ljubljanica, sluseporten, skomakerbroen (Šuštarski most), og noen hundre meter unna nasjonal- og universitetsbiblioteket. Hans renovering av Križanke, et tidligere kloster omgjort til et utendørs konsertsted, regnes også blant hans mesterverk. Litt lenger unna bør man få med seg den majestetiske porten og kapellene til Žale-kirkegården. Du kan også besøke Plečnik House, stedet der han bodde.

Nasjonalgalleriet.

Nasjonalgalleriet

Kunstinteresserte kommer nok ikke til å kjede seg i Ljubljana, for det finnes rundt 50 kunstgallerier i byen. Nasjonalgalleriet er det største og viktigste, med kunst helt tilbake fra 1200-tallet og frem til 1900-tallet, inkludert alle stilarter og kunstnere fra hele Europa. Det er også hjemmet til den originale Robba-fontenen, et av de største kunstverkene innen barokken i Ljubljana. Et godt tips: Vanligvis betaler man inngangspenger for å komme inn, men lørdager etter kl 14.00 er det gratis.

Det internasjonale grafiske kunstsenteret i Tivoliparken.

Tivoliparken

Det høres ut som en fornøyelsespark, men det er det altså ikke. Derimot er Tivoliparken Ljubljanas største grøntområde med sine nesten 5 km², så her kan man fort tilbringe noen timer for å koble av. Her finner du en botanisk hage, idrettsanlegg med svømmebasseng, turstier, lekeplasser, en fiskedam, samt en rekke statuer og fontener. Og ikke minst et friluftsgalleri designet av Jože Plecnik.

Parken inneholder også en rekke interessante bygninger og museer, som Det internasjonale grafiske kunstsenteret og Nasjonalmuseet for samtidshistorie. Slovenias nasjonalmuseum, som er fylt med relikvier, deriblant verdens eldste musikkinstrument, en 55.000 år gammel fløyte, ligger også rett ved parken.

Husk at de fleste muséene er stengt på mandager.

Pyramideinngangen på sørveggen av den romerske bymuren.

Emona

Ljubljana er en gammel by, faktisk mer enn 2000 år gammel. Under navnet Emona var den en del av Romerriket. Hvis du ikke vet hvor du skal lete kan det være vanskelig å se sporene fra den romerske byen. Mange av ruinene ligger i dag i kjelleren av moderne bygg og i bakgårder.

Heldigvis har Ljubljanas bymuseum utarbeidet en brosjyre med en kort innledning om historien og kart som viser hvor i byen du kan finne restene etter Emona. Det er ingen lang sightseeingtur å utforske Emona, kun to kilometer totalt.

Store deler av den romerske bymuren står fremdeles, nesten hele den sørlige muren, men også deler av den nordlige og nordvestlige. Restene av et romersk kloakkanlegg ligger ikke så langt fra pyramideinngangen langs sørveggen. Rester av Emona vil du også finne i bymuséet og i kunstgalleriet Jakopič. I Park Zvezda i det nordøstlige hjørnet står en statue av en romer, og på Kongresni trg like ved, kan du finne en brønn fra romertiden.

I det sørøstre hjørnet av Emona finnes ruinene av et romersk hus i Emonan House Archeological Park. Det kan være noe vanskelig å finne, da det ligger i hagen bak noen hus. Se etter et lite skilt ved innkjøring til privat bolig som er satt ut i når det er åpent.

I det nordvestlige hjørnet er det et tidlig kristent senter i Early Christian Centre Archeological Park. De to arkeologiske parkene er gjerdet inn, og det kreves inngangsbillett for å komme inn. Billett fra bymuséet er gyldig, men husk å si fra på muséet at du ønsker å besøke disse, så vil de sørge for at du får med deg billett med QR-kode. Merk deg åpningstidene. Muséet er åpent alle dager unntatt mandag.

Volleyball på elven.

På vannet

Hvis det blir for mye gåing i gamlebyen, kan et times elvecruise på Ljubljanica kanskje være på sin plass. Det er en fin måte å se severdighetene langs elvebredden på mens du blir servert forfriskninger. Turene starter nær Trippelbroen.

Det er også mulig å leie kajakk eller padlebrett.

Markedet

Det sentrale markedet i Ljubljana er tredelt: Et åpent marked på Vodnik- og Pogačarplassen, overbygde boder mellom de to torgene, samt en rekke butikker som strekker seg fra Trippelbroen til Dragebroen langs elvebredden. På det åpne markedet selges det fersk frukt og grønnsaker dyrket av lokale bønder, samt tropisk frukt, spekemat, blomster og planter.

Den overbygde toetasjes markedsbygningen, er tegnet av Jože Plečnik, går under navnet «Plečnik’s Covered Market», har en søylegang mot gaten og store vinduer med utsikt over elven på baksiden. Her finner du en rekke butikker og kaféer. Her er det også mulig å kjøpe kunst og håndverk. I den nederste etasjen er det også et fiskemarked og fiskerestaurant.

Restauranter med lokalt kjøkken

Om du ønsker å prøve det tradisjonelle kjøkkenet i Slovenia kan jeg anbefale to restauranter, Slovenska Hiša – Figovec (Slovenian House) og Šestica.

Nebotičnik

Om jeg ikke hadde nevnt den her, så hadde kanskje ikke tenkt over at det er et sted du kan besøke, eller kanskje du heller ikke ville lagt merke til den 13-etasjers høye bygningen fra 1933, men Nebotičnik, som enkelt og greit betyr skyskraper, var en gang i tiden Jugoslavias høyeste bygning.

På toppen, i øverste etasje 50 meter over bakken, ligger Nebotičnik Café, en bar der du kan nyte panoramautsikten og solnedgangen med et glass førsteklasses slovensk hvitvin til en overkommelig pris. De serverer også øl, drinker og noe lett å bite i.

Bryggeribesøk og ølsmaking

Om du er en lidenskapelig øldrikker, er det absolutt verdt å ta turen innom Pivovarna Union, eller Union Bryggeri, et av Slovenias største bryggerier. Selv om øl har vært brygget i Ljubljana siden 1590-tallet, har Union eksistert siden 1864. Du kan forhåndsmelde deg på en omvisning med prøvesmaking, såkalt Union Experience, online på bryggeriets hjemmesider.

En guide vil da ta deg med på en visning gjennom bryggeriet og muséet, der du kan lære hvordan bryggeteknikkene har endret seg gjennom historien, samt bryggeriets historie. Til slutt kan du prøvesmake de forskjellige ølsortene som brygges.

Bryggeriets pub, Pivnica Union, er et populært møtested, både for den ølelskende lokalbefolkningen og byens besøkende. Her serveres selvfølgelig bryggeriets eget øl, i tillegg til øl fra søsterbryggeriet Laško, men også bryggeriets egen moderne vri på en rekke slovenske matretter, et utvalg av steker og Union-gulasj er husets spesialitet.

Om du ikke skulle få nok øl etter et besøk i Unions bryggeripub, så har du også nok et alternativ i mikrobryggeriet Tektonik, som har bryggerivisning og ølsmaking på fredager. Men du kan selvsagt stikke innom for å ta en halvliter også på de andre ukedagene.

Erik Drilen (besøkte Ljubljana 21. – 28. august 2023)

Julemarkedet i Östersund

Svært mange mennesker liker å oppleve minst ett julemarked hvert år, så også vi nordmenn. Etter hvert har alle de største byene rundt omkring i landet, samt også flere mindre tettsteder, fått sine egne årlige julemarked. Noen av de mest populære her i landet, som også har opplevd å få omtale i utenlandsk presse, er Røros og Trondheim, som jeg har skrevet om tidligere.

Mange nordmenn velger å legge turen til utenlandske julemarked, som Krakow, Berlin, London og Wien. Julemarkedet i Tivoli i København er også populært. Også i Sverige har de noen populære julemarked, som f.eks. i Stockholm og Göteborg.

Det som regnes som det koseligste, vakreste og mest tradisjonelle julemarkedet i Sverige, er det som avholdes den andre adventshelgen hvert år i Östersund i Jämtland.

Rammen rundt dette julemarkedet er lagt til friluftsmuseet Jamtli, midt blant de historiske husene fra 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, med lokalprodusert mat, genuin håndverkskunst og underholdning i gammel stil fra de nærmere 200 utstillerne på markedet. Sprakende ild og kirkelig korsang i Jamtlis kirke hører med. Det gjør også hundespann og hestesleder. Eller ikke å forglemme pepperkakehuskonkurranse. Julemarkedet i Östersund har også gått så langt som å gi snøgaranti, som det eneste i Sverige.

Svensk julebord fra 1800-tallet i muséet på Jamtli.

Det store julemarkedet i år foregår helgen 8. – 10. desember, og selvfølgelig står lokal tradisjonsrik mat og drikke, hest og slede og alt som kan bringe deg tilbake til din barndoms drømmejul på programmet. «Tomten», eller julenissen som vi kaller ham i Norge, er selvsagt på plass.

Selvsagt kan du treffe julenissen, eller tomten som han heter på svensk.

Varm gløgg, duftende ferske kanelboller, brente mandler og pepperkaker som smaker akkurat slik mormor laget dem. Handle julegaver med litt særpreg kan man selvsagt, både på julemarkedet og i sentrum av byen.

Og selvsagt er Östersund perfekt for en byweekend med alle sine spisesteder, spa og shoppingmuligheter. Bysentrum er kompakt, og man kan nå de fleste stedene til fots. Samtidig er ikke veien ut i naturen langt unna, for den som ønsker å gå på ski.

Apropos ski, verdenscupen i langrenn har inntatt byen samme helgen som julemarkedet.

Du kan nå Östersund med tog fra Trondheim (togbytte på Storlien). Om du ønsker å ankomme julemarkedet i stil, kan du fra Östersund sentralstasjon til Jamtli stasjon reise med ångtoget, som går i skytteltrafikk mellom de to stasjonene under julemarkedet. Ångtåget er et veterantog med damplokomtiv, og er et samarbeide mellom Inlandsbanan, Jamtli og Sveriges Järnvägsmuseum i Gävle.

Bo Oscarsson, som har skrevet den jemtlandske ordboka, eller «Orlboka», leser her fra Juleevangeliet på jemtlandsk i Jamtli kirke.

Erik Drilen (besøkte julemarkedet på Jamtli 8. desember 2023)

Dagstur fra Zürich: Rhinfallet ved Schaffhausen

Som regel, når man snakker om Sveits, er det alpene man tenker på, men også den største elva i Vest-Europa, Rhinen, går gjennom store deler av det østlige Sveits. Den starter i Graubünden, danner flere steder den nordøstlige sveitsiske grensen mot Liechtenstein, Østerrike og Tyskland, før den ved Basel dreier nordover inn i Tyskland og Frankrike til den renner ut i Nordsjøen i Nederland.

Gjennom Zürich renner derimot ikke Rhinen. Allikevel skal du ikke reise så veldig langt for å se den. Du klarer det fint på en halvdagsutflukt.

I turistbrosjyrene reklameres det med at Rhinfallet er Europas største fossefall. Det kan diskuteres. Fossen er langt fra Europas høyeste, og det kan diskuteres om den også er den mest vannførende. Den er kun 23 m høy, og har en gjennomsnittlig vannføring på 250 kubikkmeter i sekundet på vinteren, 600 m³/s på sommeren.

Dettifoss på Island markedsfører seg også som Europas største foss, men fakta er at Sarpsfossen i Sarpsborg, Norge, har større vannføring enn begge. Sarpsfossen er også 23 m høy. Den høyeste fossen i Europa ligger også i Norge, nemlig Vinnufallet i Sunndalen. Den er 865 m høy.

Men Rhinfallet er mye bredere enn de nevnte, med sine 150 meter, samt med den høye vannføringen er den et imponerende syn, og så absolutt verdt å oppleve.

Fossen ses best fra båt, og du kan melde deg på en 15 til 30-minutters båttur som tar deg helt tett på strykene. Det er også mulig å melde seg på et halvtimes cruise og gå i land på den karakteristiske klippen midt i fossefallet. Denne klippen danner grensen mellom kantonene Zürich og Schaffhausen. Merk at du kan bli våt på disse båtturene.

Schloss Laufen, slottet som ligger rett ved fossen, er også verdt å nevne. Første gang slottet ble nevnt i skriftlige kilder var i år 858, altså for godt over 1100 år siden. Det har tilhørt flere, bl.a. biskopen av Konstanz, klosteret Allerheiligen Schaffhausen og greven av Kyburg. Det har vært til og med vært vandrerhjem. Nå kan man leie rom der til bespisning i forbindelse med arrangementer. Navnet har slottet fått av det gamle navnet på Rhinfallet, Grosses Lauffen, det store fossefallet. Foran slottet ligger Rhinfallets besøkssenter, og nedenfor slottet er det utsiktsplattformer, der du kan komme veldig tett på fossen.

Hvordan komme seg fra Zürich til Rhinfallet med tog?

Å reise med tog er veldig enkelt i Sveits, også om man tar turen til Rhinfallet. Du tar toget fra Zürich Hauptbahnhof, sentralstasjonen, til Schaffhausen, der du enten kan bytte tog videre til Neuhausen am Rheinfall eller Schloss Laufen am Rheinfall. Forskjellen mellom dem er hvilken side av Rhinen du blir satt av på. Reisetiden er på rundt en time fra Zürich.

Skal du ta en båttur, bør du velge et tog som går til stasjonen Schloss Laufen am Rheinfall, da ombordstigningen bare er en kort spasertur unna.

Du kan også melde deg på en guidet halvdagsutflukt med buss

Både Gray Line og Best of Switzerland Tours arrangerer turer fra Zürich til Rhinfallet. Turene starter fra Sihlquai busstasjon, der du sjekker inn og går om bord i en luksusbuss som tar deg rett til Rhinfallene. Selvfølgelig noe dyrere enn med tog, men om du kun vil se fossen og være med på båttur nedenfor den, er dette det enkleste alternativet.

Ulempen er at du ikke kan bruke tid på egenhånd f.eks. i Schaffhausen, som er kjent for sitt sentrum med middelalderske landsbypreg. Til gjengjeld er du tilbake til Zürich akkurat i rett tid til lunsj, om du kun er i Zürich på en storbyweekend og har knapt med tid.

Erik Drilen (besøkte Rheinfall med Best of Switzerland Tours den 27. juni 2023)

Dagstur fra Zürich: Mt Titlis

Titlis Cliff Walk, Europas høyeste hengebro, 3.041 m.o.h. og 500 m over avgrunnen.

I mitt forrige innlegg skrev jeg om å besøke fjelltopper som Jungfraujoch og Schilthorn Piz Gloria, og skrev at det er fullt mulig å besøke disse på en dagstur fra Zürich, men skal man besøke flere enn én topp, vil det være mer økonomisk lønnsomt og tidsbesparende å bo i Interlaken.

Er man på langweekend i Zürich, er det fortsatt mulig å ta en tur til høyden og være tilbake i Zürich før det blir mørkt. Og det er på ingen måte noen sekundær destinasjon du kommer til. Med taubane fra Engelberg vil du bli heist opp Mt Titlis på 3.020 meters høyde. Om du orker kan du gå opp til toppen av Mt Titlis, som ligger 3.239 m.o.h., en av de høyeste toppene i Sveits som er lett tilgjengelig å nå.

Utsikt over Engelberg fra TITLIS Xpress taubane.

Det er enkelt å komme seg til Mt. Titlis. Landsbyen Engelberg ligger bare drøye 90 km fra Zürich, og du kan ta toget dit med bytte i Luzern på snaue to timer. Eller du kan melde deg på en guidet busstur, der alt er ordnet på forhånd, og som også inkluderer en stopp i den vakre byen Luzern.

Det er langt ned.

Siden det var første gangen for meg i Zürich valgte jeg det enkle denne gangen, og meldte meg på en dagstur med Gray Line. Etter hvert fant jeg ut at det å reise med tog i Sveits er veldig enkelt, men noen synes de får mer utbytte av en guidet tur, da man får informasjon og historie, samt at det gjerne er lagt inn stopp underveis.

Gray Line starter sine turer til Mt Titlis fra Sihlquai bussparkering nær Zürich sentralbanestasjon. Pr dags dato starter turene kl 09.30 på morgenen og varer 9 ½ time. Om du har forhåndskjøpt billett må du huske å sjekke inn i kiosken før turen starter. Gray Line og Best of Switzerland Tours har hver sin kiosk ved bussparkeringen. Begge selskapene kjører også stort sett de samme turene, inkludert til Mt Titlis.

Astrid-kapellet ved Küssnacht am Rigi.

Første stopp på turen er Astrid-kapellet ved Küssnacht am Rigi: Det var den siste feriedagen, solen skinner, folk er utendørs. En mann sier til sin kone at han vil kjøre langs Vierwaldstätter See selv denne dagen, de har jo tross alt en ny cabriolet med åtte sylindre og whitewall-dekk. Bilføreren er uerfaren, og på veien mot Küssnacht kjører han over fortauskanten, ned en skråning og kræsjer rett inn i et pæretre. Passasjeren hans blir kastet ut av den åpne bilen og dør på ulykkesstedet.

Utsikt over Vierwaldstätter See mot Küssnacht.

Den tragiske ulykken skjedde i august 1935, sjåføren var den belgiske kong Leopold III, og passasjeren var den belgiske dronningen Astrid. Astrid-kapellet på ulykkesstedet står som et minne om hendelsen og tiltrekker seg fortsatt mennesker, spesielt belgiere og svensker, da dronning Astrid var svensk.

Vierwaldstätter See med Mt Rigi i bakgrunnen.

Veien videre går til Engelberg. Landsbyen er et kjent vintersportssted, og alle hoppinteresserte har garantert hørt om Engelberg-bakken, eller Titlis-Schanze som den egentlig heter, der det avholdes verdenscuprenn hver vinter. Lagkonkurransen i Ski-VM 1984 ble også avholdt her.

Engelberg har også vært arena for alpine mesterskap (bl.a. VM i alpint i 1938), verdenscupen i langrenn og EM i curling ble avholdt her i 1989. På sommeren er det en populær destinasjon for fotturister og syklister.

Med TITLIS Xpress mot Mittelstation.

For øvrig er det mer enn 40 taubaner i Engelbergdalen, og de er ikke kun for turistene. For mange er de framkomstmiddel for de som bor i dalen, inkludert skolevei for mange unger, og frakt av forsyninger.

Utsikt over Trübsee.

Den mest kjente taubanen er den som tar deg med opp fra Engelberg på drøyt 1.000 m.o.h. til Mt Titlis-platået på 3.020 m.o.h. Første etappe på den 30 minutter lange luftreisen er med gondolbanen TITLIS Xpress opp til Mittelstation, og deretter med verdens første roterende kabelbane TITLIS Rotair, som roterer 360 grader på veien opp til platået. Underveis kan du se aktivitetsområdet Trübsee ovenfra.

TITLIS Rotair, verdens første roterende taubane.

Oppe på toppen har du en fantastisk utsikt over de sveitsiske alpene, men det er aktiviteter man kan være med på også der oppe. Du kan ta Ice Flyer (stolheis) til Titlis Gletscherpark for vinteraktiviteter på isbreen. Om du våger kan du også gå på Europas høyestliggende hengebru, TITLIS Cliff Walk, 3.041 m.o.h.

Mt Titlis, 3.239 m.o.h. i bakgrunnen.

Inne i isbreen kan du gå de 150 metrene gjennom ishulen. Det kan være en idé å ta med seg en varm jakke, da temperaturen i hulen aldri overstiger -1°C. Da jeg var der i slutten av juni var det også kun +5°C utendørs på toppen.

Trenger du å varme deg før du reiser samme vei ned med taubanen igjen, er det både suvenirbutikk, sjokoladebutikk, panoramarestaurant og Mövenpick iskrembar på toppen.

Kapellbrücke med vanntårnet på midten.

På veien tilbake til Zürich gjør vi en times stopp i Luzern, en av de vakreste byene i Sveits. På én time er det ikke så mye du rekker å gjøre, men gamlebyen med Kapellbrücke, den eldste (bygd i 1365) og nest lengste overbygde trebrua i Europa er verdt et besøk. Luzern fortjener et lengre besøk, så jeg vil sterkt vurdere å ta turen tilbake ved en senere anledning.

Erik Drilen (besøkte Mt Titlis med Gray Line 24. juni 2023)

Toppen av Europa og James Bond

Utsikt fra Jungfraujoch – Top of Europe

For et par tiår siden pleide Travel Channel å sende programmer om Sveits på skinner, dvs togreiser rundt omkring i Sveits. Det var en serie jeg lot meg fascinere av, og spesielt én av destinasjonene sa jeg til meg selv, at dit skulle jeg reise en gang. I år reiste jeg til Sveits på ferie for første gang, og det var ett reisemål jeg booket hjemmefra før jeg dro: Jungfraujoch, også kjent som Top of Europe.

Jeg hadde meldt meg på en busstur, med turoperatøren Best of Switzerland Tours, som skulle inkludere taubane og tog opp til Jungfraujoch. Som ny i et nytt land, valgte jeg det enkleste alternativet, en guidet utflukt. Jeg overlot ingenting til tilfeldighetene. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle til Jungfraujoch. Ingenting kunne gå galt.

Interlaken

Og alt så ut til å gå etter planen. Møtte opp på avtalt startsted i Zürich og registrerte meg. Gikk om bord i bussen, og turen startet. Alt gikk også etter planen en stund. Turen gikk til Interlaken, hvor vi hadde en times pause, der vi kunne utforske sentrum av byen på egenhånd.

Vi gjorde oss klare til å fortsette turen videre til Grindelwald, der vi først skulle ta taubane og deretter tog inne i fjellet opp til det som regnes som Europas høyestliggende jernbanestasjon, Jungfraujoch. Slik gikk det ikke. I Grindelwald fikk vi vite at det var tekniske problemer på toget opp til Jungfraujoch, og avgangene var innstilt.

Grindelwald

Der og da følte jeg at skjebnen var i mot meg. Skulle jeg allikevel ikke komme meg opp til toppen jeg hadde drømt om i over 20 år? I stedet ble vi tilbudt en tur med taubane opp til en annen topp, på langt nær like høyt opp som Jungfraujoch, med navnet Grindelwald First. Dette var på ingen måte Best of Switzerland Tours sin skyld, og vi fikk alle refundert alle de tapte utgiftene for reisen opp til Jungfraujoch samme dag.

Men i stedet ble vi altså tilbudt billetter opp til Grindelwald First, en topp jeg aldri hadde hørt om eller hadde planlagt å dra til.

Om noen skulle tro at First er engelsk og betyr først, så er det altså feil. Det uttales som det skrives, nemlig Fiirst, og er navnet på en liten fjellrygg og utflating av en større fjellrygg, Widderfeldgrätli, som ligger ovenfor landsbyen Grindelwald. Forøvrig et populært tur- og skiområde, så vel sommer som vinter.

Taubane mellom Grindelwald og First.

For all del, Grindelwald First er verdt et besøk. Utsikten er upåklagelig, Og aktivitetene er mange. Du tar en 25 minutters taubane fra sentrum av Grindelwakd opp til toppen, 2.166 m.o.h., og der har du alt fra zipline, First Flyer, som lar tøffe sjeler seile 800 meter gjennom luften i opptil 84 km/t, til rolige fotturer til innsjøen Bachalpsee som varer rundt to timer, og er et must for alle som besøker First-området. De snødekte alpetoppene reflekteres i det krystallklare blå vannet – en ren fjellidyll visstnok. Jeg tok ikke fotturen.

First Cliff Walk by Tissot er en gangvei langs fjellveggen til en utsiktsplattform, og får hjertet til å slå litt raskere, om du våger deg utpå.

Når du skal ned igjen til landsbyen Grindelwald, og ikke ønsker å ta taubanen, kan du enten kjøre go-cart eller sykkel ned fjellsidene til du er tilbake i Grindelwald, 1.100 m lavere i høydeforskjell fra der du startet. Om du ikke velger å gå. Det er også mulig.

Siden alle som egentlig skulle ha vært på Jungfraujoch, plutselig befant seg på Grindelwald First, var køene uendelig lange, inkludert i kafeteriaen på toppen. Etter 15 minutter i kø for å få noe å spise, og jeg kanskje hadde flyttet meg en halv meter, og det føltes som om det fortsatt var hundre mennesker foran meg, valgte jeg å ta taubanen, det eneste stedet der det på dette tidspunktet ikke var kø, ned til landsbyen igjen, for å utforske den og spise lunsj der.

Grindelwald

Grindelwald er en veldig pittoresk liten landsby, kjent som en av de eldste skiresortene i Sveits, og for Rodelbahn, en såkalt akebakke med toboggan, en slags kjelke uten meier, som er 736 m lang (altså bakken) og med en høydeforskjell på 58 m, kan du ake i en fart på opp i mot 40 km/t. En annen severdighet bare fem minutter unna med buss er Gletscherschlucht, også kjent på engelsk som Glacier Canyon Grindelwald. En kilometer lang elvekløft som du kan følge gjennom tunneler og gangstier. Det er også mulig å hoppe i strikkhopp, såkalt bungee jump, for den som våger, inne i kløfta.

Jeg hadde ikke planlagt noe opphold i Grindelwald, og med begrenset tid før bussen skulle returnere til Zürich, ble det ikke til at jeg fikk oppleve noe av dette. Men lunsj og øl på én gaterestaurant, og iskrem på en annen, er absolutt ikke å forakte.

Grindelwald

Til tross for fantastisk utsikt og mye å se, og at Grindelwald er en landsby jeg gjerne kunne tenke meg å komme tilbake til, var det vanskelig å skjule at jeg følte at denne dagen var mer eller mindre bortkastet, og skuffet over at jeg ikke fikk tatt turen til Jungfraujoch, som jeg hadde planlagt helt siden jeg hadde bestilt reisen til Sveits noen måneder i forveien.

Mürren

Derimot, siden jeg ankom Zürich tidligere i uka, hadde jeg også lagt planer for den neste dagen, og faktisk kjøpt togbilletter på sentralstasjonen i Zürich allerede. Jeg skulle til fjelltoppen Schilthorn Piz Gloria, eller også kjent som James Bond-fjellet. Det var den andre toppen, etter Jungfraujoch, jeg hadde planlagt å besøke på ferieturen min. Måtte den i hvert fall gå som planlagt.

Mürren

Jeg reiste derfor tidlig neste morgen med toget fra Zürich Hauptbahnhof, nok en gang til Interlaken, der jeg gikk om bord i et nytt tog til Lauterbrunnen, taubane til Grütschalp, og derfra nytt tog til den lille fjellandsbyen Mürren, som henger i fjellsidene 1.650 m.o.h. Deretter gå gjennom den vakre bilfrie landsbyen til nok en taubane, som først skulle ta meg enda tusen meter opp til Birg (2.677 m.o.h.), der jeg skiftet til enda en ny taubane opp til Schilthorn Piz Gloria (2.970 m.o.h.).

Mürren

Fjelltoppen Schilthorn er kjent fra James Bond-filmen «On Her Majesty’s Secret Service» (1969). Toppen var sentral i Bond-filmen, og var skurken Ernst Stavro Blofelds skjulested. Navnet Piz Gloria kommer også fra filmen. I filmen lå Piz Gloria nær St. Moritz, hvor språket som snakkes er retoromansk. På retoromansk betyr Piz fjelltopp, men til tross for at Schilthorn ligger i Berner Oberland, der det ikke snakkes retoromansk, har toppen beholdt navnet.

Taubanen opp til Schilthorn Piz Gloria

Da filmen ble spilt inn var ikke restauranten ferdig enda, men produksjonsteamet tilbød seg å finansiere bygget mot at de kunne få eksklusive rettigheter til å filme der. Bygningen og fjelltoppen spilte en viktig rolle i filmen. Da filmen ble utgitt beholdt restauranten navnet Piz Gloria. På toppen kan du følge i James Bonds fotspor i den interaktive Bond World-utstillingen eller på 007 Walk of Fame. Restauranten roterer 360° på 45 minutter, og er solcelledrevet. I James Bond-baren kan du bestille «Martini, shaken not stirred».

Walk of Fame – Schilthorn Piz Gloria

Fra toppen har du utsikt til mer enn 200 fjelltopper, deriblant Eiger, Mönch og Jungfrau. En 200 meter lang steinete sti, Skyline Walk, byr på en spektakulær utsikt med magesug. Det er langt ned.

Turen tilbake til Interlaken gikk med taubane ned til Birg, Mürren og Stechelberg, deretter buss til Lauterbrunnen og tog videre tilbake til Interlaken.

Togbilletten jeg hadde kjøpt i Zürich var gyldig helt fram til Schilthorn tur/retur. Siden jeg startet reisen så tidlig på morgenen, fant jeg ut at jeg kanskje også kunne rekke å ta turen opp til Jungfraujoch i samme slengen, så jeg gikk inn på jernbanestasjonen i Interlaken og forhørte meg. Jo, jeg kunne rekke nest siste tog opp, men at jeg kun ville få en time på toppen for å rekke siste toget ned igjen. Jeg kjøpte billett fra Interlaken og opp til Jungfraujoch, og reiste med første tog til Grindelwald.

Sannelig skulle jeg få oppleve Top of Europe allikevel!

Eigergletscher jernbanestasjon.

Framme i Grindelwald (943 m.o.h), igjen, ble det å løpe for å rekke taubanen, Eiger Express, opp til Eigergletscher (2.320 m.o.h.), og videre tog inni fjellet opp til Europas høyestliggende jernbanestasjon, Jungfraujoch (3.454 m.o.h.). Endelig fikk jeg oppleve Top of Europe.

Toget opp til Europas høyestliggende jernbanestasjon, Jungfraujoch – Top of Europe.

I mer enn 100 år har Jungfrau-jernbanen kjørt opp til Europas høyeste jernbanestasjon på 3454 m.o.h. – midt i hjertet av UNESCOs kulturarvsted, de sveitsiske alpene Jungfrau-Aletsch. Hele året går tannhjulsbanen bratt opp gjennom en tunnel til Jungfraujoch fra Kleine Scheidegg og Eigergletscher.

Tunnelen som fører opp fra stasjonen Eigergletscher er syv kilometer lang og tok 16 år å bygge fra 1896 til 1912. Et stopp i tunnelen gir en spektakulær utsikt over isbreen utenfor vinduene i Eigers nordvegg.

På toppen av Jungfraujoch blir du møtt av en høyalpin eventyrverden laget av is, snø og steiner. Alt dette kan beundres fra utsiktsplattformene Sphinx Observatory (3.571 m.o.h., det høyeste punktet jeg noen gang har vært på kloden vår) og platået på Aletschbreen eller fra Ispalasset. Det anbefales å ha med seg en varm jakke til denne turen, da det er snø og is året rundt, og temperatur nær eller under null grader.

Du står ikke på toppen av noen av de høyeste fjelltoppene i området, men du ser rett opp på toppen av Jungfrau (4.158 m.o.h.), samt Mönch (4.107 m.o.h.) og Eiger (3.970 m.o.h.) som du nettopp har kjørt tog gjennom på veien opp. Jungfraujoch ligger som en sadel på en hest midt mellom de to firetusenmeterstoppene. Navnet betyr også jomfrusadel.

Jeg kunne også ha reist med tog opp langs fjellsidene fra Grindelwald, via Kleine Scheidegg, til Eigergletscher, som jeg nok ville ha foretrukket, men siden det var helt å slutten av dagen, hadde jeg ikke tid til å vente på toget. Hadde jeg ikke allerede reist med så mange taubaner de siste par dagene, ville taubanen vært en attraksjon i seg selv. Jeg endte opp med å reise ni turer med taubane på to dager, eller elleve på tre dager, men det vil jeg komme tilbake til i mitt neste innlegg.

Toget bruker for øvrig snaue 40 minutter fra Grindelwald til Eigergletscher, mens taubanen bruker 15 minutter. Raskeste reiserute tar totalt 1 time og 36 minutter fra Interlaken helt opp til Jungfraujoch.

Etter å ha brukt en time på toppen av Europa ble det å reise samme vei ned, tog til Eigergletscher, taubane til Grindelwald, tog til Interlaken, og tog videre tilbake til Zürich, hvor jeg bodde på hotell.

Utsikt fra Eiger Express.

I etterpåklokskapens navn ville jeg anbefalt å bo et par netter i Interlaken eller Grindelwald, framfor Zürich, om man ønsker å ta turen opp til Schilthorn og Jungfraujoch, eventuelt også Grindelwald First. Det vil ikke minst være veldig tidsbesparende og sannsynligvis også økonomibesparende.

Det er mange andre steder å besøke i området, og det finnes et veldig omfattende aktivitetstilbud. Man kan ta dampbåt på innsjøene Brienzersee eller Thunersee ved Interlaken, og det er mange andre små landsbyer rundt omkring som kan være verdt å få med seg, som bl.a. Wengen. Lauterbrunnen og Mürren hadde jeg også gjerne brukt litt mer tid i. Men det får bli ved en senere anledning.

Erik Drilen

(besøkte Grindelwald First, Schilthorn Piz Gloria og Jungfraujoch 25. – 26. juni 2023)

Liechtenstein på én dag

Parlamentsbygningen og den rådgivende forsamlingen i Vaduz.

Med Zürich som utgangspunkt er det ikke noe problem å ta en endagsutflukt til Europas fjerde minste land. Med sine 160 km² er det kun San Marino, Monaco og Vatikanstaten som er mindre. Færre enn 40.000 mennesker bor i fyrstedømmet.

Liechtenstein ligger inneklemt mellom Sveits og Østerrike, der elva Rhinen danner den vestlige grensen av landet. Opprinnelig var det to tidligere grevskap, Vaduz og Schellenberg, som hørte under det tysk-romerske keiserriket, men som formelt ble anerkjent som fyrstedømme av keiser Karl 6 i 1719. Navnet har det fått etter fyrstefamilien Liechtenstein.

Zürich Hauptbahnhof

For å komme seg dit fra Zürich, kan man melde seg på en heldagsutflukt fra én av flere turoperatører, som f.eks. Gray Line eller Best of Switzerland Tours. Om du ønsker å bestemme selv hvor mye tid du skal bruke i Liechtenstein, kan du leie bil, men å reise med tog og rutebuss er også enkelt.

Selv valgte jeg tog og buss. Toget fra Zürich Hauptbahnhof (sentralstasjonen) går ikke helt fram til Liechtenstein, men til den lille sveitsiske byen Sargans, som ligger rett ved grensen. Togreisen tar ca én time. Derfra tar du bussen som stopper rett ved jernbanestasjonen, og som på drøyt 20 minutter tar deg inn til hovedstaden Vaduz. Du kan kjøpe billett helt fram til Vaduz på jernbanestasjonen i Zürich.

Turistinformasjonen i Vaduz.

Hvis du ikke har planlagt dagen i Vaduz på forhånd, eller vet hvilke severdigheter du ønsker å få med deg, så kan det være en god idé å ta turen innom turistkontoret, som ligger midt i hovedgata i sentrum. Du trenger ikke vise pass for å krysse grensa mellom Sveits og Liechtenstein, men om du allikevel ønsker å få et offisielt stempel i passet, får du ordnet det på turistkontoret mot å betale tre sveitserfranc.

Schloss Vaduz er kanskje den største severdigheten i Liechtenstein. Du kan kjøre med bil opp dit, eller du kan gå den merkede stien fra sentrum av Vaduz. Turen til fots tar rundt 20 minutter, om du ikke tar for mange pauser på veien opp. Både fra stien opp, og fra toppen har du god utsikt over byen og Rhindalen. Dessverre kan du ikke se slottet fra innsiden, da det er residensen til fyrstefamilien.

Schloss Vaduz ble pusset opp sommeren 2023.

Opprinnelig var det en greve som eide slottet, inntil Prinsen av Liechtenstein kjøpte det i 1712. De eldste delene av slottet er forsvarsverket og tårnet, som antas å være bygd på 1100-tallet, mens resten er fra 1500-tallet.

Liechtensteinisches Landesmuseum ligger midt i hovedgaten i Vaduz, rett nedenfor slottet. Museet er fordelt over tre sammenhengende bygninger, hvorav det ene er et vakkert lite hus fra 1438. Dette huset ble tidligere brukt som både vertshus, tollstasjon, bolighus og rådhus før det ble museum.

Samlingene viser Liechtensteins historie fra neolittisk tid og fram til i dag, og inkluderer arkeologiske funn, førhistoriske verktøy, en våpensamling fra middelalderen og religiøs kunst. Da jeg besøkte museet hadde de også en fotballutstilling, hvor også vår egen Erling Braut Haaland var på ett av de store veggbildene.

Byens kunstmuseum og postmuseum ligger også like ved, bare adskilt av turistinformasjonen.

Kunstmuseum Liechtenstein, åpnet i år 2000, er museet for moderne kunst og samtidskunst. Foran museet og store deler av hovedgaten Städtle, vil du også finne mange skulpturer. Det sies at Vaduz er hjemsted for den største friluftskunstutstillingen i Europa.

Et annet interessant museum er Postmuseum som inneholder en frimerkesamling, brev og annet utstyr fra hele verden. Det er gratis inngang til postmuseet.

I det samme bygget ligger Schatzkammer Liechtenstein, Liechtensteins skattekammer, det eneste museet i sitt slag i Alpene, og som fokuserer på utstillinger som tilhører prinsene av Liechtenstein og andre private samlere. Utstillingen viser et utvalg gjenstander fra de fyrstelige samlingene, inkludert kunstverk av edle metaller, samt historiske våpen og overdådige gaver som tilhører herskere som prins Friedrich II av Liechtenstein og keiser Kaiser Joseph II av Østerrike.

Vaduz Rathaus, rådhuset, er administrasjonsbygningen i Vaduz. Rett foran rådhuset finner du jernskulpturer og emblemer med våpenskjold. Foran Rådhuset kan du ofte se musikere og artister som opptrer.

Parlamentet og Kathedrale St. Florin.

Populære fotomotiv er også parlamentet og de rådgivende forsamlingsbygningene, samt Kathedrale St. Florin. Parlamentet og den rådgivende forsamlingen står ved siden av hverandre i sterk kontrast, den ene er en eldre, utsmykket bygning og den andre et moderne, dristig arkitektonisk monument. Den katolske katedralen St. Florin, bygget på slutten av 1800-tallet, ligger bare ett minutts gange unna, og er et av byens landemerker.

Om du har tid kan du også ta turen for å se det ikoniske Das Rote Haus, det røde hus, bygget i 1338, eller Alte Rheinbrücke, den gamle gangbrua som krysser elven Rhinen fra Liechtenstein over grensen til Sveits. I landsbyen Balzers, mellom Sargans og Vaduz, er det også mulig å se vingårder, samt ikke minst besøke slottet Burg Gutenberg, som også er et av Liechtensteins mest markante landemerker. Jeg fikk ikke tid denne gangen, men kanskje neste gang?

Du kan også kjøre Citytrain, en halvtimes sightseeingtur, gjennom Vaduz.

Erik Drilen (besøkte Vaduz 22. juni 2023)

Storbyferie: Zürich

Fra Niederdorf

«Grüezi!» sier sveitserne når de hilser. Uansett hvor mange år du har hatt tysk i skolen, kan du ikke bare uten videre tro at du forstår hva sveitserne sier, for Schwyzerdütsch, eller sveitsertysk, er radikalt forskjellig fra den tysken du er vant med fra Tyskland eller fra tyske bøker. Faktisk så forskjellig at man kan være tillatelig til å tro at det dreier seg om et helt annet språk. Men frykt ikke, selv om du ikke forstår en samtale mellom to sveitsere, kommer du langt med skoletysken din i Sveits. Sveitsere kommuniserer også godt på engelsk, om du ikke er så bevandret i tysk. I hvert fall den yngre generasjonen.

Faktisk har det lille alpelandet hele fire offisielle språk. Foruten tysk, som snakkes av størstedelen av befolkningen, snakkes det fransk, italiensk og retoromansk i forskjellige regioner av landet. Men snakker hele befolkningen alle de fire språkene? For eksempel snakkes retoromansk kun av 35.000 mennesker i kantonen Graubünden. Fransk snakkes i de vestlige delene av Sveits, mens italiensk snakkes i sør, på grensen mot Italia. Jeg snakket med en turguide i Zürich, som påstod at han ikke snakket fransk, men guidet på spansk, det gjorde han.

Fra Belvoirpark

Så hvordan kommuniserer to mennesker der den ene er fra den fransktalende delen og den andre fra den tysktalende? Jeg ble fortalt, som regel på sveitsertysk. De fleste lærer minst to språk i skolen, og tysk er det språket de aller fleste velger. Mange snakker også engelsk.

Fra Zürich-West

Zürich er den største byen i Sveits, og den byen de fleste blir kjent med først. Men Zürich er ikke hovedstaden i Sveits, selv om mange kanskje er tilbøyelig til å tro det. Den heter Bern.

Fra gamlebyen

Sveits er ikke et stort land, så mulighetene for å se store deler av landet på forholdsvis kort tid er til stede. Det er lett å reise kollektivt rundt i Sveits, og jernbanenettet er svært godt utbygget. Fra Zürich til Bern reiser du på rundt en time, og på tre timer kan du være i Genève, som ligger lengst borte fra Zürich.

Den enkleste og raskeste måten å komme seg fra Zürich lufthavn og inn til sentrum av byen er med tog. Når du først kommer til Hauptbahnhof, eller sentralstasjonen, kan det være en god idé å stikke innom turistkontoret i samme slengen. Der kan du få opplysninger om byen, reiserute for hvor du kan få med deg flest severdigheter og historiske bygninger i gamlebyen, du kan melde deg på dagsutflukter ut av byen, som f.eks. til Rhinenfallene eller til toppen av Jungfraujoch, Top of Europe. I kontoret ved siden av kan du kjøpe Swiss Travel Pass (kun for de med fast bostedsadresse utenfor Sveits, og du må vise pass når du kjøper billetten) som vil gjøre rundreisen din gjennom Sveits billigere.

Jeg vil komme tilbake med forslag på dagsutflukter fra Zürich i senere innlegg.

Altstadt

Det er naturlig å starte sightseeingen i Zürich med Altstadt, gamlebyen. Dette er den historiske delen av byen, middelalderbyen, og ligger på begge breddene av elven Limmat. De svingete brosteinsgatene du ikke bør være redd for å gå deg vill i, men heller glede deg over at du gjør det. Her ligger de fleste historiske monumentene på rad og rekke, som de fire middelalderkirkene, samt rådhuset fra 1600-tallet. Her er det torg, museer, kaféer og unike butikker. Mye av byens kultur, natteliv og shopping er også konsentrert i dette området.

Det sveitsiske nasjonalmuseet (Landesmuseum Zürich), som ligger rett ved sentralstasjonen og turistinformasjonen, er alene verdt et besøk for den utsmykkede, slottslignende arkitekturen – men enhver historieinteressert vil også sette pris på utstillingene. Museet dekker alt du ønsker å vite om sveitsisk kultur og historie, og har gjenstander, kunstsamlinger, installasjoner og mer helt tilbake fra det fjerde århundre f.Kr. og opp til moderne tid. Det er et stort museum, så forvent å bruke minst to til tre timer på å utforske.

Fra jernbanestasjonen følg Bahnhofstrasse ned til Uraniastrasse, og ta av mot elven. La deg beundre av arkitekturen og brua Lindenhofstrasse som krysser Uraniastrasse. I det samme området, ved Werdmühleplatz, ligger også WOW Museum, som egentlig ikke er et museum, men et interaktivt opplevelsessenter for barn og voksne med fantastiske illusjoner, ulike utfordringer og nye perspektiver. Husk kamera! Du kommer til å si WOW!

Fortsett langs elven til Lindenhof, som er en park i hjertet av Zürich som ligger på toppen av en liten høyde. Her slapper folk av eller spiller sjakk mens de nyter utsikten over byen. Utsikten herfra gir deg et fantastisk inntrykk av byen, og du ser over Limmat-elven, Grossmünster, gamlebyen og resten av byen. Her pleide det å ligge et romersk fort fra det 4. århundre. På 800-tallet bygde Ludvig den tyske, Karl den stores barnebarn, palasset sitt her. Enda senere, i 1798, avla innbyggerne i Zürich eden til den helvetiske grunnloven på akkurat dette stedet.

En reiserute gjennom gamlebyen i Zürich er ikke komplett uten et stopp ved to av de mest kjente kirkene: St. Peter og Fraumünster. St. Peter ble opprinnelig bygget på 900-tallet. Det mest gjenkjennelige ved kirken er tårnet med sin 86,64 meter kirkeklokke, som er den største i Europa. Sammenlignet med Fraumünster og Grossmünster er interiøret i kirken ganske enkelt, selv om det fortsatt er vakkert. Når det er sagt, er inngangen gratis, så det er fortsatt verdt en titt.

Noe av det særegne med kirken er at tårnet eies av byen, mens kirkeskipet tilhører kantonen Zürich. Grunnen til det er at tårnet fra gammelt av ble brukt som vakttårn for å oppdage branner tidlig.

Fra St. Peter er det en kort spasertur ned til Fraumünster, også opprinnelig grunnlagt på 900-tallet, men som har gått gjennom en rekke endringer siden. En av de mest ikoniske severdighetene i kirken er Marc Chagall glassmaleriene, som ble installert i 1970. Fem levende paneler viser forskjellige bibelske historier.

Fra Fraumünster kan man krysse brua Münsterbrücke og ta veien opp til Grossmünster, om man da ikke heller velger å fortsette langs den venstre siden av Limmat ned til Zürichsjøen først.

Bürkliplatz er ikke bare havn der cruisene på Zürichsjøen starter fra, men det er også en markedsplass, der markedet Bürklimäärt avholdes hver onsdag og fredag på morgenen, samt kunst- og arrangementssted med utsikt over Zürichsjøen til Alpene. Kommer man noen hundre meter fra havnen er det også småbåthavn og badestrender. Å gå langs havnepromenaden i seg selv er verdt noen timer, med bl.a. Den sveitsiske nasjonalbanken, Kongresshaus Zürich, konserthallen Tonhalle-Orchester Zürich og Rotes Schloss (Det røde slottet).

Om man tar turen den andre veien, over brua Quaibrücke, får man Zürich Opernhaus, operahuset, til høyre. Zürich operahus, bygd i 1891, er et av de mest produktive og suksessrike teatrene i Europa, med mange operaproduksjoner og ballettkoreografier, konserter, samt et bredt program for unge talenter.

Går man oppover elven Limmat igjen, på den høyre bredden, anbefales det å gå Oberdorfstrasse med de mange restaurantene og kaféene, til man kommer til Grossmünster, en av Zürichs mest ikoniske severdigheter. Kirken i romansk stil, som sto ferdig rundt 1220, er kjent for tvillingtårnene, som ble bygget rundt slutten av 1400-tallet.

På 1500-tallet var Grossmünster stedet der reformasjonen i Sveits startet, og kirken brøt med pavedømmet i 1523, initiert av Huldrych Zwingli. Det er et museum om disse hendelsene i kirken.

Utover å utforske det indre av kirken, som inkluderer vakre glassmalerier og en krypt med veggmalerier fra 1300- og 1400-tallet, kan du også gå opp Karlsturm, som er et av tårnene. Etter å ha klatret opp 187 trinn, vil du få en utrolig utsikt over elven og byen. Merk at en del av trappen er ganske smal, og ikke ideell for alle som er ukomfortable på trange steder.

Generell adgang til Grossmünster er gratis, men det koster 5 CHF for voksen og 2 CHF for barn å gå opp i tårnet. Det er kun kontanter som gjelder, så sørg for å ha penger for hånden.

Grossmünster er et veldig populært sted, så jeg foreslår å komme dit når det åpner for å komme før folkemengdene, spesielt om du vil ta turen opp i tårnet. Du kan sjekke gjeldende åpningstider på nettet, men pr nå åpner kirken klokken 10.00 hver dag, med unntak av søndager, da den åpner klokken 12.30 etter gudstjenesten.

Hvis du velger å klatre opp i tårnet, anbefaler jeg å gjøre det først, og deretter utforske kirken når du kommer ned igjen. Dette for å oppleve utsikten før folkemengdene kommer til toppen.

Etter å ha sjekket ut Grossmünster, kan du ta en ti minutters spasertur over til Kunsthaus, et av de største kunstmuseene i Sveits. Museets enorme samling, som inkluderer kunst fra middelalderen fram til i dag, inneholder kunst av de største sveitsiske kunstnerne, men også de verdenskjente Pablo Picasso, Claude Monet, Édouard Manet, Edvard Munch, Vincent van Gogh, Henri Matisse og mange flere.

Niederdorf, kalt Dörfli av lokalbefolkningen, er en liten bydel i gamlebyen. Dette området står for det meste av byens natteliv, og det er hjem til mange butikker, restauranter og naturskjønne sidegater. Den har fått navnet sitt fra Niederdorfstrasse, den viktigste og travleste gågaten i bydelen.

Alle som er spesielt interessert i historiske kirker bør også ta turen innom Predigerkirche, en av de fire hovedkirkene i Zürich, og som også ligger like ved Niederdorf. Kirken i romansk stil ble bygget i 1231, og det er gratis adgang.

Kirche Enge nær FIFA Museum og Bürkliplatz

Andre severdigheter i Zürich

Bahnhofstrasse

En av de tingene man bør gjøre i Zürich er en spasertur langs de elegante butikkfrontene på Bahnhofstrasse. Gata strekker seg ned langs gamlebyen fra sentralstasjonen til Zürichsjøen, og de eksklusive butikkene møter deg på rad og rekke, inkludert Louis Vuitton, Gucci, Prada, Burberry, Chanel og Giorgio Armani. Den kjente konfektbutikken og kaféen Confiserie Sprungli, hvor øvrigheten og finfolket i Zürich har kommet for å drikke kaffe og spise bakervarer siden 1800-tallet, finner du også her. Smykkesentrerte Gubelin AG ligger også i Bahnhofstrasse.

Sentralbanestasjonen

Selv om Bahnhofstrasse er gratis å besøke, er dette shoppingområdet bedre egnet for vindusshopping, med mindre du har mye penger å bruke under besøket. Er du ute etter å handle på budsjett kan du bare glemme Bahnhofstrasse, da den regnes som en av verdens dyreste shoppinggater. Desto nærmere Zürichsjøen du kommer, jo dyrere er butikkene. Sveits er heller ikke landet der du reiser for å handle billig, men shoppinggatene i Niederdorf- og Langstrasse-områdene har et annet prisnivå.

Det er ingen biltrafikk i Bahnhofstrasse, men gaten benyttes av byens trikkenettverk, så hold et åpent øye når du krysser gaten.

Beyers klokke- og urmuseum

I kjelleren på Beyer Watches & Jewels-butikken på Bahnhofstrasse ligger butikkens museum, Beyer Uhrenmuseum, som er dedikert til historien om ur og klokker. Her vil du finne sjeldne antikviteter, noen som til og med fortsatt fungerer, helt tilbake til 1400 f.Kr. fram til i dag. Voksenbilletter koster for øyeblikket 10 CHF, og du kan kjøpe dem på forhånd online, eller på stedet.

Schanzengraben

På vestsiden av gamlebyen ligger byens gamle vollgrav, påbegynt under trettiårskrigen i 1642 og ikke fullført før i 1678. Nå er det ikke mye av Zürichs gamle forsvarsverk som står lenger, men du vil ikke være i tvil om omfanget av prosjektet når du går langs denne lange, sikksakkgående vannveien forbi de tidligere bastionene som omkranset byen.

På 1880-tallet ble Schanzengraben omgjort til parker og fritidsområder med et nettverk av gangveier. Ta en trapp ned langs siden av vollgraven, to meter under resten av byen, for en fredelig spasertur nedover mot innsjøen. Der Katz-bastionen pleide å være, er i dag en liten del av den botaniske hagen, med blomster og trær.

FIFA World Football Museum

FIFAs fotballmuseum i tre etasjer er obligatorisk for alle fotballelskere, uansett hva du ellers måtte mene om sportens styrende organ. Utstillingen tar deg tilbake til fotballens tidligste dager og dokumenterer hvert verdensmesterskap siden det første i 1930. Det er spennende gjenstander fra hver enkelt, som den originale VM-pokalen. Mange multimediaspill som også passer for barn.

Rietberg Museum

I Rieterparken, en park som i seg selv er verdt et besøk, stiller Rietbergmuseet ut kunst og arkeologi fra hele verden. Det være seg liturgiske gjenstander fra sørhavet, gamle egyptiske statuer, buddhistisk kunst fra Østen, afrikanske skulpturer, men også delikat utformede masker fra Sveits. Arkivene er veldig innholdsrike, og det er mange gjenstander som kan brukes i midlertidige visninger fra områder eller temaer om forskjellige steder i verden.

Piknik i Rieterparken er også populært om sommeren.

Cruise på Zürichsee

Det er mange måter å se Zürichsjøen på. Du kan gå den naturskjønne promenaden langs østkysten i Seefeld-kvartalet. Derfra kan du se over til Uetliberg, samt hundrevis av yachter og andre fartøyer som seiler på innsjøen om sommeren. Promenaden starter ved Bellevue og strekker seg tre kilometer ned til Tiefenbrunnen. Det er kun én av mange gangveier som ble anlagt rundt innsjøen på 1880-tallet.

Eller du kan også selv seile på Zürichsjøen. En og en halv times båtturer er tilgjengelig hele året og er gratis for Zurich Card-innehavere. For de som ikke har kjøpt Zurich Card varierer prisene etter hvor langt cruise man velger å ta, Kleine Seerundfahrt (1 ½ time, til Thalwil/Erlenbach og tilbake) eller Grosse Seerundfahrt (ca 4 ½ time, til Rapperswil og tilbake).

Hvis du vil nyte innsjøen til det fulle, tar du en båttur til den pittoreske og romantiske byen Rapperswil. Dette er en av de vakreste byene i regionen, og du vil få en fantastisk utsikt over fjellene mens du cruiser nedover innsjøen. Når du først er der, kan du også trekke til deg inntrykk fra gamlebyen eller slottet på bakketoppen.

Du kan også ta elvecruise på elven Limmat.

Lindt – Home of Chocolate

Du befinner deg i sjokoladens hjemland. I hjertet av Zürich er det ganske mange muligheter til å unne seg sjokolade. Du kan ta turen til en av de mange Sprüngli- eller Läderach-sjokoladebutikkene i sentrum, det er mange på sentralstasjonen eller langs Bahnhofstrasse. Begge er førsteklasses sjokoladeprodusenter som er verdt vekten sin – vel, i sjokolade. Hvis du foretrekker sjokoladen din i flytende form, kan du stikke innom en av de beste produsentene av hjemmelagd varm sjokolade i byen, Schober’s, når du alikevel går rundt i gamlebyen.

Om ikke det er nok, kan du også besøke Lindt sjokoladefabrikk (også kjent som Lindt Home of Chocolate), som ligger litt utenfor sentrum. Den beste måten å komme seg dit på er med tog til Kilchberg fra sentralstasjonen, og en kort spasertur til fabrikken. Eller du kan hoppe av på Kilchberg med cruisebåten på Zürichsjøen. Skiltet gangsti fra havna.

Det anbefales å kjøpe billetter på forhånd når du skal besøke Lindt sjokolademuseum, da du fort kan regne med å måtte vente i en time eller to på omvisning om du kjøper billett på stedet, pga mange besøkende. Men de har kafeteria og verdens største sjokoladebutikk, så du får nok tiden til å gå. Du kan også melde deg på kurs for å lage sjokolade selv.

Andre kjente sveitsiske sjokolademerker er Toblerone og Milka.

Uetliberg

Hvis du er interessert i fotturer, må du også utforske Uetliberg, et veldig populært utfluktsmål. Lokalbefolkningen i Zürich er veldig stolte av byfjellet sitt og det med god grunn. Rett i utkanten av byen ligger dette fjellet – Uetliberg, dekket av fredet skog, fullt av turstier, og toppet med utsiktspunkt og restaurant. Du kan se hele Zürichsjøen og helt til Alpene, samt flott utsikt over hele byen.

Uetliberg er bare en 20 minutters togtur fra sentralstasjonen, og deretter 10-15 minutters spasertur opp til toppen.

Mitt råd er å ta den 2-timers panoramavandringen fra Uetliberg til Felsenegg og beundre den nydelige utsikten. På veien tilbake fra Felsenegg til byen kan du ta taubanen ned til Adliswil og toget tilbake til byen. Eller, hvis du ikke ønsker å gå på fottur, toget tilbake fra Uetliberg til sentrum.

Zürich-West

Mens gamlebyen i hovedsak oppsøkes av turister, er Zürich-West den kreative og kunstneriske bydelen, der alle går, både lokalbefolkningen og turistene.

Distrikt 5 nordvest for Hauptbahnhof var et knutepunkt for tungindustri frem til slutten av 1900-tallet. For litt mer enn et tiår siden kunne det føles som om dette var et ubehagelig sted å være, men gjenoppbyggingen av bydelen har gått raskt.

Noe som er verdt et besøk i Zürich-West er Im Viadukt, en restaurert jernbaneviadukt hvor murbuene har blitt fylt med barer, restauranter og butikker. Her finner du uavhengige designerklær, lokalt håndverk, antikviteter, gallerier og den populære japanske butikken SuperDry. Andre steder har fabrikker blitt revet, nye parker og fritidsfasiliteter som kinoer har overtatt plassen.

Markthalle, i den samme bydelen, er et innendørs bondemarked med en rekke matboder og en koselig felles atmosfære. Fersk lokal ost, brød, økologiske råvarer og et utvalg av spesialmat er perfekt for å kjøpe med seg og nyte på en urban piknik i en av de mange parkene, eller du kan spise den ved et av bordene i hallen.

Også i Zürich-West finner du restauranten og baren Clouds, som ligger i Zürichs høyeste bygning, Prime Tower, som tilbyr et spektakulært fugleperspektiv over byen. Du ser helt til Alpene.

Gangbrua Mühlesteg over elven Limmat.

Erik Drilen (besøkte Zürich og Sveits 21.-29. juni 2023)

Severdigheter i Midtre Gauldal

Et lite wienerbrød fra Støren

Jeg har tidligere skrevet om Budal, som ligger i Midtre Gauldal kommune. Denne gangen vil jeg ta for meg resten av kommunen, og det som finnes av severdigheter der.

Lakseelva Gaula

Dalføret Gauldalen strekker seg fra Rørosvidda nord for Aursunden, gjennom kommunene Holtålen, Midtre Gauldal og Melhus ned til Gaulosen i Trondheimsfjorden. Elva Gaula renner gjennom hele dalen. Kommunesenteret for Midtre Gauldal er Støren.

Når man kjører forbi Støren langs med E6, er det ganske naturlig at man gjør et stopp og kjøper seg et wienerbrød fra Soknedals Bakeri avd. Støren, eller Børs Wienerbrød som det står på skiltet utenfor. I hvert fall om man har fått med seg filmmusikalen om Bør Børson jr. Sangen «Et lite wienerbrød fra Størens bageri» er vel noe de fleste forbinder med Støren, selv om det ikke eksisterte på den tiden Falkberget skrev boka om Bør, eller da filmen kom. Like fullt er det verdt et stopp. Forvirrende er det da at Størens Bageri & Vegkro ligger rett ved siden av og er kafeteria og overnattingssted, som ikke serverer wienerbrød.

Midtre Gauldal er sentrum for laksefisket i elva Gaula, og Gaula Natursenter og turistinformasjon på Støren er derfor et naturlig stopp før man kjører videre. Det ligger også like ved siden av Børs Wienerbrød, så her kan man lett kombinere informasjon og en kaffe med wienerbrød.

Gaula er det største lakseførende vassdraget i Sør-Norge, og en av de beste lakseelvene i landet, som betyr at sjansen for å få storlaks er stor. Under fiskesesongen fra ca 1. mai til slutten av august kjøper man fiskekort på Gaula Natursenter. Natursenteret fungerer også som turistinformasjon og har både gavebutikk med lokale produkter og utstilling om livet i og langs Gaula, med bl.a. utstoppede dyrearter fra den lokale faunaen.

Klokkarstua, våningshuset, raudlåna og stabburet på Støren museum.

På den gamle Prestegården, rett ved Størenhallen, Støren kulturhus og Gauldal videregående skole befinner også Støren museum seg. Raudlåna er ei herrestue fra rundt 1790. Klokkarstua fra 1712, er flyttet og gjenreist på området, og stabburet er det ingen som vet hvor gammelt det er. Rundt 2000 gjenstander kan de vise fram. Museet har også et amfi med plass til et par hundre mennesker, og brukes til utendørsspel eller konserter.

Støren kirke er en oktogonal, eller åttekantet, kirke fra 1817. Denne typen kirker ble vanlige fra 1700-tallet spesielt i Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland. De mest kjente åttekantede kirkene er Røros kirke og Hospitalskirken i Trondheim. Støren kirke har ikke kor, men menigheten sitter rundt alteret. Alteret og prekestolen er bygget sammen i et prekestolalter. Les også om den Y-formede kirken i Budal her.

I tillegg til seterdalene i Budal, som jeg har skrevet om før, kan også resten av kommunen by på vakre seterdaler, som f.eks. Nekkjådalen i Singsås, samt Håkkådalen og områdene innover mot Hiåsjøen, Hullsjøen og Samsjøen. Via bomveier er det mulig å komme seg til disse med bil.

Midtre Gauldal har en rekke karakteristiske og pent bevarte trøndergårdstun, som Skårvold Gård på Støren og Hanshus Gård i Soknedal.

Skårvold Gård er en embetsmannsgård fra 1760, og som ble fredet av Riksantikvaren i 1941. I den gamle trønderlåna kan man se flere tusen gjenstander med tilknytning til gården og slekta som har bodd der. Omvisning kan avtales.

Følger man E6 sørover mot Soknedal kjører man forbi den gamle Korporalsbrua. Det har stått mange bruer på dette stedet opp gjennom århundrene. Den gamle steinhvelvsbrua som står der nå ble bygget i 1902, men navnet har den sannsynligvis fått etter en korporal som var byggeleder for ei ny bru i 1720, etter at oberst Peter Motzfeldt i Nordenfjeldske dragonregiment hadde beordret sine menn til å rive brua for å hindre Armfeldt og karolinerne å ta seg over i 1718. Mer om Armfeldt nedenfor. Også i 1814 ble det bygd ei ny trebru her. Den nye Korporalsbrua på E6 går parallelt med den gamle.

Gammeltunet Hanshus

Den største severdigheten i Soknedal er uten tvil Gammeltunet Hanshus, et gårdstun bestående av åtte gamle tømmerbygninger som skaper en helt spesiell stemning. Et godt eksempel på gammel byggeskikk, og kanskje det best bevarte firkanttunet i hele Trøndelag. Gården er et nasjonalt kulturminne og er fredet av Riksantikvaren.

Gården er først nevnt i skriftlige kilder fra 1500-tallet, men funn viser at gården er en av de kong Sverre brente i Soknedalen i kampen mot baglerne i 1177. Selv general Carl Gustaf Armfeldt og karolinerne, som jeg har skrevet om i mitt innlegg om Åre, var innom på retretten tilbake til Sverige etter at svenskene tapte krigen om Norge i 1718. Gammeltunet har også vært med i tv-serien «Herskapelig» på NRK, en serie om de mest fornemme slott og herregårder i Norge.

På Gammeltunet er det mulig å overnatte, både rom, hus eller hele trønderlåna, samt at de driver med kurs- og konferansevirksomhet. Det er også mulig å bestille mat.

Garli skysstasjon, som var i drift til Dovrebanens åpning i 1921, ligger 6-7 km sør for Soknedal. Interiøret er bevart i sin opprinnelige stil. Omvisning etter avtale.

Kjører du sørover fra Støren på fylkesvei 30 mot Røros, vil du snart se Bones gård ved Rognes på venstre side. Det er den eneste gården i dalen som er nevnt i sagaene, eller Olav Tryggvasons saga for å være mer spesifikk. Der omtales den som Buanes gård. Historien går om at Håkon Jarl besøkte gården i 995, da husbonden, Orm Lyrgja, hadde en veldig vakker kone. Håkon Jarl var kjent for å være kvinnekjær, og måtte besøke henne. Det endte ikke så bra, for besøket endte i et opprør som kostet jarlen livet. «Spelet på Buanes», som omhandler denne historien, har vært avholdt på en friluftsscene i Buosen. Det er lite igjen av middelaldergården i dag. Ellers er Rognes kjent for å være stedet skiløperen Marit Bjørgen kommer fra.

Fortsetter du sørover, like før Kotsøy, vil du ved Bogen se en bauta, et krigsminnesmerke, rett ved fylkesveien. Her stod ett av de de siste og største slagene i Trøndelag mellom den tyske okkupasjonsstyrken og den norske mobiliseringsstyrken før Norge kapitulerte i 1940. Teksten på bautaen er «Minne om trefningen 3. mai 1940». Den norske styrken bestod av yrkesbefal og vernepliktige soldater, som hadde stillinger på begge sider av Gaula og hadde underminert riksveien, noe som forsinket den tyske fremrykkingen.

Det er kanskje ikke helt hverdags å komme til en bensinstasjon med et bryggeri i det som synes å være stasjonsbygningen, eller var det motsatt? Bryggeri med bensinpumper rett utenfor? Det er i hvert fall slik det syntes for meg da jeg kom til Kotsøy for første gang for å få omvisning i det prisbelønte håndverksbryggeriet Hognabrygg.

Bryggeriet overtok den nedlagte Coop-butikken på Kotsøy og åpnet driften i 2016. Det meste av ølet de brygget var brygget på amerikanske tradisjoner og stiler. I dag brygger de alt fra lyse sitronfriske hveteøl til fyldige, sjokolademørke stouts. Som mange av de trønderske bryggeriene bruker de gjerne lokale ingredienser som kvalitetsmalt fra Bonsak Gårdsmalteri i Skogn.

De mottok sin første pris for «Årets øl» på ølfestival i Stavanger i 2018 for sitt juleøl Rødskjegg. Siden har det blitt mange priser og i 2021 passerte produksjonen 100.000 liter, samtidig som de oppnådde å bli Gasellebedrift. Bryggeriet tar også i mot bedrifter og andre grupper for både omvisning og prøvesmaking, i tillegg til at de også har eget ølutsalg.

Storstuu Winsnes er en gammel slektsgård på fylkesvei 30 omtrent midt mellom Trondheim og Røros. Her kan du oppleve eksklusivt laksefiske i Gaula. Gården tilbyr overnatting i våningshuset, samt bespisning og pub i låven. De tilrettelegger for selskap og andre typer tilstelninger med et rustikk preg i låven.

Når du kjører videre i retning Røros kommer du snart til Forsetmoen. I seg selv er ikke Forsetmoen verdt et stopp for langtidsreisende, det er ikke stort annet enn en Best bensinstasjon, en Coop Prix-butikk, og Singsås kirke er ikke kirken du reiser langveisfra for å besøke. Den andre kirken i Singsås vil jeg komme tilbake til nedenfor.

Herjåfossen

Nei, du må følge veien i retning Forbygda. Ved første veideling, følg veien merket Pilegrimsleia, og snart vil du se Herjåfossen. Kommer du på senvåren eller tidligsommeren er det stor vannføring i fossen, som er et imponerende syn. Fossen er også synlig på avstand fra Fv 30.

Fløttumsgruva

Om du kjører oppover til Forbygda bør du følge merkede treskilt til Fløttumsgruva. Dette er en nedlagt gruve fra 1883, da det ble funnet malm her, til 1917 da driften ble nedlagt. Singsås bygdemuseum overtok gruva i 1987, og i årene etterpå har historielaget i bygda gjort et betydelig arbeid i å restaurere bygninger og maskiner på området. Dampmaskina, som kom til gruva i 1892, er kanskje den eneste i sitt slag. Sjaktene står nå fulle av vann.

Singsås bygdemuseum

Tilbake på Fv 30 fortsetter ferden videre til Singsås. Først kommer du til Singsås bygdemuseum. Her er flere bygninger, deriblant en gammel skolestue og en gravhaug med en 4,7 m høy bautastein fra folkevandringstiden, år 500-600 etter vår tidsregning.

Stavkirka på den gamle kirkegården i Singsås

I sentrum av Singsås går det en vei opp til den gamle kirkegården i bygda. Kirkegården er et av de eldste kulturminnene i hele Gauldalen. Man antar at det har stått en kirke her i 800 år, før den ble revet i 1884, og ny kirke satt opp på Forsetmoen. Omkringliggende gravhauger vitner om at hovet lå her før den tid. Kirkegården ble fredet i 1910, og i 2012 ga Riksantikvaren tillatelse til at en stavkirke kunne settes opp her. Kirka er en kopi av Haltdalen stavkirke på Sverresborg i Trondheim. Stavkirka er åpen for pilgrimer som følger Østerdalsleden av Pilegrimsleden til Nidaros.

Kanari og Kaffe Route 30

Da jeg besøkte kaféen Kanari og Kaffe Route 30 på Singsås i fjor sommer, visste jeg lite om at den skulle bli borte bare noen måneder senere. I februar i år brant den dessverre ned. Dette var en kafeteria som det var verdt å besøke.

I fjor sommer jobbet jeg som trafikkdirigent i dette området, og jeg opplevde å stoppe motorsyklister langveis fra, som jeg pratet med og som hadde denne kafeteriaen som sitt reisemål. Ikke bare var kafeteriaen verdt et kapittel for seg selv, men den bestod også av pub, bruktbutikk og verksted.

Vi får håpe at kaféen blir bygd opp igjen så snart som mulig, men mange av de unike gjenstandene i bygget er tapt for alltid. Jeg poster noen av bildene jeg tok i fjor for å vise hvor unik kaféen var, og håper at de får mange besøkende igjen når de forhåpentligvis åpner igjen i 2024.

Det siste lille tettstedet du kommer til før du krysser grensen til Holtålen kommune er Reitstøa. Kanskje ikke et sted der folk flest stopper, men skal jeg komme med litt historie herfra også, kan jeg fortelle at Armfeldt og hans karolinere slo leir på Reitstøa gård før dødsmarsjen i snøstorm over Tydalsfjellet til Sverige.

Brua ved Dragåshaug

Når du fortsetter mot Røros, rett før du kjører inn i Holtålen kommune, som jeg vil komme tilbake til senere, vil du helt sikkert legge merke til ei helt spesiell bru over Gaula. Brua ved Dragåshaug har en meget spesiell historie. Det er den gamle Singsåsbrua. Da de skulle bygge ny bru i Singsås i 1960, var det noen som fikk den helt ville idéen å flytte den gamle brua oppover elva. Med traktor. På den islagte elva. Det sies at det også var siste året at det var skikkelig is på Gaula. Ved samme sted er også den nedlagte Krokan holdeplass på Rørosbanen.

Støren stasjon
Midtre Gauldal © norgeskart.no

Erik Drilen (besøkte Midtre Gauldal i mai-juni 2022)

Berlins flotteste undergrunnsstasjoner

Heidelberger Platz er som å komme inn i en katedral.

Du tenker sannsynligvis ikke over det når du er mest opptatt av å nå første tog, eller stresser med å bytte fra den ene linjen til den andre, men noen av Berlins 173 U-Bahnstasjoner, eller undergrunnsbanestasjoner, er rene arkitektoniske kunstverk, og gjerne verdt å stå over en avgang eller to.

Schlesisches Tor

Fargerike fliser, metallsøyler, dekorasjoner, hver eneste stasjon er forskjellig, og har vært det helt siden 1902, da den første U-Bahnlinjen for offentlig persontrafikk ble åpnet. Den første linjen fulgte denne strekningen:

  • Potsdamer Platz
  • Möckernbrücke
  • Hallesches Tor
  • Prinzenstraße
  • Kottbusser Tor
  • Oranienstraße
  • Schlesisches Tor
  • Stralauer Tor
Wittenbergplatz

Den vestlige delen av hovedlinjen til Zoologischer Garten fulgte nesten en måned senere, og mot slutten av 1902 var det utvidelser til ytterligere to stasjoner – Knie i vest (dagens Ernst-Reuter-Platz) og Warschauer Brücke i øst (dagens Warschauer Straße). Stralauer Tor ble bombet sønder og sammen under andre verdenskrig og eksisterer ikke lenger i dag, i hovedsak fordi den lå såpass nær Warschauer Brücke at det ikke ville være lønnsomt å gjenoppbygge den.

Bülowstrasse

Den første U-Bahnlinjen er i dag en del av toglinjene som berlinerne i dag kjenner som Untergrundbahn 1 og 2, eller bare U1 og U2. U1 følger i dag den samme traséen som i 1902, med en forlengelse vestover med Bülowstraße, Nollendorfplatz og Wittenbergplatz til Uhlandstraße på Kurfürstendamm i 1913.

Schlesisches Tor er en av de eldste stasjonene i Berlin og har vært i bruk siden så tidlig som i begynnelsen av 1902. Her er imidlertid begrepet U-Bahn eller T-banestasjon misvisende. I denne delen av Kreuzberg ruller toget gjennom nabolaget rundt seks meter over bakken. Arkitektene Hans Griesebach og August Dinklage tegnet stasjonen etter å ha vunnet anbudet fra Siemens byggekontor. De valgte en historistisk stil med nyrenessanseelementer. Bygningen er utsmykket med mange søyler og detaljerte fasader. Fra 1961, da Berlinmuren kom opp og til den falt igjen, var Schlesisches Tor endestasjon på U1.

Warschauer Strasse

Warschauer Straße ble designet av Paul Wittig under kontrakt med Siemens & Halske og åpnet i august 1902 under navnet Warschauer Brücke, og var den første stasjonen til Berlins Hochbahn, stasjon over bakken. Det er sannsynligvis ikke stasjonen i seg selv folk legger merke til, men den 360 meter lange og 26 meter brede mursteinsviadukten. Stasjonen ble stengt ved slutten av andre verdenskrig og ble ikke åpnet igjen før i oktober 1945. Siden U-Bahn-stasjonen er den eneste stasjonen på linje U1 som ligger i den østlige delen av byen, ble den også stengt i 1961 pga Berlinmuren. Etter den tyske gjenforeningen i 1990 gjennomgikk stasjonen en omfattende renovering og ble gjenåpnet i oktober 1995. Samtidig ble den omdøpt til Warschauer Straße for å forbinde den med S-Bahn-stasjonen 150 meter unna. Warschauer Straße er nærmeste stasjon til East Side Gallery.

U2 har naturlig nok blitt betydelig forlenget i begge ender, og går i dag fra Ruhleben og Olympiastadion, gjennom bl.a. Zoologischer Garten, Wittenbergplatz og Potsdamer Platz til Alexanderplatz og endestasjonen Pankow.

I årene som fulgte vokste det fram nye baner i det som på den tiden fortsatt var egne byer, som Schöneberg, Wilmersdorf og Charlottenburg, inntil de ble innlemmet i Groß-Berlin, eller Stor-Berlin, i 1920.

Wittenbergplatz

Det finnes ikke mange arkitektoniske perler blant U-Bahnstasjonene i Berlins vestlige sentrum, men Wittenbergplatz er ett av unntakene. Arkitekten bak denne stasjonen fra 1913 er svenske Alfred Grenander. Den er bygget i korsform i nyklassisistisk stil, og har et firkantet tårn. Det er også den eneste stasjonen med tre plattformer og fem jernbanelinjer på ett nivå, og betjener linjene U1, U2 og U3. Legg også merke til den vakre utsiden av bygningen. U-Bahn Wittenbergplatz har hatt status som vernet bygning siden 1980.

Sophie-Charlotte-Platz

Stasjonen Sophie-Charlotte-Platz (også på U2-banen) er oppkalt etter den første dronningen av Preussen. Også denne stasjonen ble tegnet av Alfred Grenander. Den hadde to sideplattformer, hvite, småskala keramiske fliser på veggene og takvinduer i taket for å kunne klare seg uten kunstig belysning på dagtid. I 1986 ble stasjonen totalrenovert. De hvite flisene ble erstattet med lysegrå og 26 storformatmalerier som pryder veggene fortsatt i dag, og gir inntrykk av T-banedrift fra rundt 1900.

Wittenbergplatz blir regnet som Alfred Grenanders største oppgave, men han hadde også noen fingre med i laget under ombyggingen av Deutschen Oper (U2) i 1929 (tidligere Bismarckstraße), under byggingen av stasjonene Schwartzkopffstraße (U6), Hermannplatz (U7/U8), Weinmeisterstraße (U8) og Krumme Lanke (U3), samt fotgjengertunnelene som forbinder U5 og U8 på Alexanderplatz. Stasjonen Deuschen Oper ble for øvrig modernisert i 1983, og Grenanders grå fliser ble byttet ut med hvitt og gult, samt nytt lysanlegg.

Reiser man østover på U2 finner man også en rekke interessante stasjoner:

Mohrenstrasse

Navnet på t-banestasjonen Mohrenstraße er uten tvil rasistisk og utdatert. Hofmohren, nord-afrikanske maurere, som Mohrenstraße er ment å minnes, var ikke frivillige arbeidere i Preussen på 1600-1800-tallet, de var slaver. Gaten har derfor skiftet navn og er nå oppkalt etter Anton Wilhelm Amo. Stasjonen har foreløpig ikke endret navn. Marmorbekledningen på veggene og søylene i Mohrenstrasse U-Bahn-stasjon har imidlertid eldet mye bedre enn navnet. På grunn av feilinformasjon i «Spiegel» ble det lenge sagt at marmoren kom fra Reichskanzlei, rikskanselliet, som ble ødelagt under andre verdenskrig. Denne påstanden har siden blitt tilbakevist. Men selv uten denne myten er t-banestasjonen imponerende. Minner om t-banestasjonene i Moskva, er vanligvis overraskende rent og var endestasjonen til Øst-Berlin på T-banelinje A, de årene Berlin var delt.

Märkisches Museum var nær ved å ikke komme på listen over de fine stasjonene i Berlin, hadde det ikke vært for BVG (Berliner Verkehrsbetriebe) som driver U-Bahn, samt et betydelig beløp bevilget av Berlin by og den føderale regjeringen til en sårt tiltrengt oppussing i 1998. Det holdt på å gå galt da Alfred Grenanders grønne fliser ble fjernet uten tillatelse fra monumentvernmyndighetene, som tilsvarer riksantikvaren her hjemme. Redningen ble at Berlin by gikk med på å renovere flisene, tro mot de på den originale stasjonen.

Klosterstrasse

Det mest slående ved Klosterstraße t-banestasjon er nok belysningen. Lyspærer henger fra taket og bader plattformen i et merkelig svakt, oransje lys. Fargerike palmer pryder veggen i det sørlige inngangspartiet og ligner på de i palasset til den babylonske kongen Nebukadnesar II. De samme flisene finnes på kopien av Ishtar-porten i Pergamonmuseet. Det ble produsert mer enn det som egentlig var nødvendig, og dermed ble de i stedet brukt i Klosterstraße. Det trekker ikke ned den nostalgiske atmosfæren på stasjonen. Den historiske jernbanevogn 12 fra Schöneberg-t-banen, som ble restaurert til sin opprinnelige tilstand fra 1910, forsterker inntrykket.

Klosterstrasse
Eberswalder Strasse

Eberswalder Straße åpnet i 1913 som Danziger Straße. Den ble alvorlig skadet i desember 1943 og ble også stengt i løpet av de siste månedene av andre verdenskrig. Etterkrigstidens deling av Berlin satte stasjonen i russisk sektor. I 1950 ble den omdøpt til Dimitroffstraße, til ære for den bulgarske kommunistlederen Georgi Dimitrov som hadde dødd året før. I 1991, etter gjenforeningen av Tyskland, ble stasjonens navn endret for å fjerne dens politiske koblinger. Stasjonen fikk navnet Eberswalder Straße, en gate som krysser Schönhauser Allee like i nærheten.

Men uansett hva du kaller det, kan man ikke rokke ved skjønnheten av konstruksjonen, spesielt hallen laget av naglet stål, alt i grønt. Bortsett fra det er krysset mellom Schönhauser Allee og Danziger Straße, Kastanienallee og Pappelallee på en eller annen måte ikonisk.

Eberswalder Strasse

Et lokalt landemerke under de forhøyede sporene i sørenden av stasjonen er Konnopke’s Imbiß, et av de mest kjente gatekjøkken i Berlin som selger currywurst, som jeg har skrevet om tidligere her.

Undergrunnsbanenettet i Berlin består i dag av ti forskjellige toglinjer, til sammen 146 km. Linje nr 7, eller U7, er den lengste med sine 32 km og 40 stasjoner. Den starter i Spandau i vest og ender i Rudow i distriktet Neukölln i øst. Den er også utvilsomt den mest fargerike tunnelbanen i verden, og det skyldes i hovedsak én person, arkitekten Rainer Gerhard Rümmler, som fikk i oppgave å utforme stasjonene fra begynnelsen av 1960-tallet og de neste 30 årene.

På denne tiden, da Vest-Berlin var en øy med murer mot Øst-Berlin og Øst-Tyskland (se mitt innlegg om Berlinmuren her), var det en voldsom utvikling av undergrunnsbanenettet i Vest-Berlin.

Richard-Wagner-Platz

I begynnelsen var Rümmler noe reservert med fargene, men jo lenger vest man kommer, jo større personlig preg satte han på stasjonene, spesielt ved utvidelsen av banen i retning mot Spandau på 1980-tallet. De sju stasjonene fra Siemensdamm til Rathaus Spandau ga han alle også et lokalt preg, samt at de alle forteller en historie.

Når du reiser med togene på U7-banen, ta deg god tid og se deg rundt på hver stasjon. Siemensdamm er tydelig påvirket av industrikonsernet Siemens AG. Selv stasjonsnavnet bruker samme font som logoen til Siemens. Veggene er dekorert med illustrasjoner som viser til Werner von Siemens viktigste oppfinnelser, som dynamoen, sporvogner og den elektriske jernbanen.

Rohrdamm

Stasjonen Rohrdamm er også preget av de nærliggende Siemens-verkene: bilder av maskindeler med tannhjul symboliserer nærheten til industrien.

Ting blir virkelig fargerikt på stasjonen Paulsternstraße. Her vises hvite og røde fliser av blomster på en mørkeblå bakgrunn. Søylene i midten av plattformen er utformet som trær, på toppen av disse er det enorme halvsirkler av fargerike blomster, som viser til vertshuset som tidligere lå i området og ble oppkalt etter eieren, Paul Stern. T-banestasjonen symboliserer det en gjest så når han passerte, nemlig blomster, enger, trær og stjernehimmelen.

Stasjonen Haselhorst ser ganske nøktern ut i sammenligning. Med blikktakene og metallkledde søyler skapte Rümmler en forbindelse til den lokale metallindustrien.

Deretter følger Zitadelle. Her tok Rümmler opp arkitekturen til Spandau-citadellet, og kledde veggene med røde murstein, som minner om murverket til festningen fra 1500-tallet.

Rathaus Spandau

De to siste stasjonene på ruten er spesielt imponerende. I Altstadt Spandau skaper de brede, hvitkledde søylene en atmosfære som minner om en katedral. Den underjordiske arkitekturen minner om den nærliggende Nikolaikirche. Kronen på verket er Rathaus Spandau-stasjonen med utallige små lamper i taket, grønne og gulldekorative elementer på brede sorte granittsøyler.

U3 starter på Nollendorf Platz og går til Krumme Lanke.

Nollendorfplatz

Nollendorfplatz i Schöneberg er en av de eldste stasjonene og ble opprinnelig utsmykket med en kuppel i jugendstil før den ble ødelagt under andre verdenskrig. I 2002 ble kuppelen gjenoppbygd med regnbuefargede neonstriper, for å vise til områdets historie som Berlins LGBQT-knutepunkt. Kuppelen fremstår som både kraftig og stolt når den skinner i regnbuens farger. Lysene alene er grunn nok til å komme inn på listen over de vakreste T-banestasjonene i Berlin. I tillegg har det siden 1989 hengt en minneplakett på sørsiden av stasjonen, til minne om de homofile ofrene fra Det tredje riket. Denne plaketten var faktisk det første minnesmerket for å minnes homofile og lesbiske, bifile, transpersoner og personer av andre seksualiteter som ikke passet inn i nazistenes verdensbilde. Kuppelen er imidlertid ikke den eneste attraksjonen, stasjonslobbyen inne er også nydelig. Nok en gang står Alfred Grenander bak designet.

Fehrbelliner Platz

Fehrbelliner Platz er en av de originale stasjonene på U3, åpnet i 1913. I 1971 kom den også med på U7-linjen, da denne ble utvidet fra Möckernbrücke. Torget er oppkalt etter Fehrbellin, hvor slaget ved Fehrbellin mellom Brandenburg-Preussen og det svenske imperiet fant sted i 1675. Plassen ble formet som en hestesko i 1934 og er omgitt av flere administrative bygninger fra nazitiden, inkludert det tidligere setet for den tyske arbeiderfronten, ferdigstilt i 1943, i dag Wilmersdorf rådhus. Selv om stasjonen er blitt mye ombygd, inkludert den nye inngangshallen i en omstridt «oljerigg»-stil fra 1970-tallet (Bohrinsel), er U3-plattformen bevart i sin opprinnelige tilstand.

Heidelberger Platz skiller seg ut i særklasse fra de andre stasjonene i Berlin, og overrasker på mange måter med det høye taket, massive art-deco-lamper og forskjellige skulpturer av dyreliv – flaggermus, rev, mus, krabber og ekorn. Wilhelm Leitgebel, arkitekten som designet denne stasjonen på U3, fikk veldig mye kunstnerisk frihet i byggingen. Stasjonen er dobbelt så dyp som de fleste andre, og med all denne ekstra plassen å utfolde seg på, blir resultatet et hvelvet tak som kan minne om en katedral. Når du går sakte over plattformen, hører ekkoet, ser lysene og skulpturene, kan det lett føles som om du er i en.

Museumsinsel

Stasjonen Museumsinsel på U5 ble ikke åpnet før 2021, men er vakker, fylt med intrikate, små detaljer. Det er mer enn 6600 lyspunkter under det blå taket som gir deg følelsen av en stjernehimmel under jorden. Designet av den sveitsiske arkitekten Max Dudler.

Osloerstrasse

På toglinjen U9 finner vi Osloer Straße. Er det den eneste stasjonen i Berlin med et nasjons flagg som dekor? I hvert fall med det norske. De følgende fire stasjonene følger på rad og rekke på U9-banen.

Dekoren på Franz Neumann-Platz skulle gjenspeile den lokale innsjøparken, men enkelte vil kanskje mene at den ligner mer på en jungel. Stasjonsnavnet er oppkalt etter en sosialdemokratisk politiker, men politikeren er tydeligvis ikke godt nok likt av innbyggerne. I hvert fall har de fått med det gamle navnet på stasjonen under: Am Schäfersee.

Det originale Berlin Stadtschloss (Berlins byslott) eksisterer dessverre ikke lenger – verken det gamle (1400-tallet) eller det nye (1800-tallet). Et rekonstruert bygg har blitt reist på Museumsinsel rett ved Alexanderplatz, og huser Humboldt Forum, et museum for verdens kulturarv. Men om du venter på et tog på stasjonen Residenzstraße, kan du undersøke hvordan palasset og den befestede bykjernen så ut for mange år siden.

Paracelsus Bad

Rainer G. Rümmler, som jeg har nevnt ovenfor, er også arkitekten av Paracelsus-Bad som åpnet i 1987. Oppkalt etter filosofen Paracelsus og det nærliggende badet som bærer hans navn. Veggene er dekket med hvite fliser og svarte kanter, og også flere bilder med badescener. Søylene er også dekket med svarte og hvite paneler, og viser bilder med gammel arkitektur av bad.

Lindauer Allee

Lindauer Allee er den siste stasjonen på U8 jeg tar for meg. Også denne stasjonen ble designet av Rainer G. Rümmler og åpnet i september 1994, som en del av utvidelsen av U8 til Wittenau. Stasjonen er flislagt i grønt, fiolett, lyseblått og gult med trær avbildet på veggene som en referanse til veiens navn Lindau der Lindenbaum (lindetre). Lindau er for øvrig også en by ved Bodensjøen. Nevnes må også galleriet med balustraden (rekkverk av balustre) hvorfra hele stasjonen er synlig. Det eneste galleriet i Berlin som ligner er på stasjonen Rathaus Spandau, som jeg har skrevet om lenger opp.

Hva er forskjellen på U-Bahn og S-Bahn i Berlin? Begge er hurtigtransportsystemer, men de drives av forskjellige selskaper og har forskjellige ruter og tidsplaner. S-Bahn drives av et nasjonalt jernbaneselskap og betjener et større område, og forbinder ofte forstads- og landområder med sentrum. U-Bahn, på den annen side, drives av bystyret og betjener et tettere befolket område i byen. I tillegg kjører S-Bahn vanligvis på spor over bakken og U-Bahn kjører under bakken.

© Berliner Verkehrsbetriebe (BVG) Fahrgastinformation 2023

Og hvis du skulle lure på hvorfor flere av stasjonene på Berlins undergrunnsbanenett ligger over bakkenivå, så skyldes det økonomi, men også utfordringer som dårlig grunn, elver og kanaler.

Erik Drilen (besøkte Berlin 5 – 9. mars 2023)

Hele verden på menyen