Bryggerier i det gamle Øst-Berlin

Det gamle Schultheiss Brauerei på Schönhauser Allée er i dag blitt kultursenter, Kulturbrauerei.

Øl har vært en viktig del av Tysklands kulturhistorie i århundrer. Sumererne brygget øl allerede for 6000 år siden, mens eldste spor av ølbrygging i Tyskland går tilbake til rundt år 800 før vår tidsregning. På den tiden var det gjerne en tynn øl brygget på havre og noen ganger også honning.

Som med brødbaking, var det først og fremst kvinnene i hjemmet som brygget øl de første århundrene. Ikke før rundt det første årtusenskiftet begynte klostermunkene å brygge, og de var også de første som begynte å brygge med humle. Munkene brygget ikke for seg selv. Faktisk ble ølbrygging lukrativ forretning for de. De første såkalte Klosterschenken, skjenkesteder, dukket opp, der folk kunne kjøpe øl fra munkene.

Engelhardt-Brauerei ble kjøpt opp av Schultheiss. Den gamle bryggeribygningen er blitt til boliger, men skiltet på veggen minner om hva som en gang var.

I år 1516 innførte kurfyrsten Wilhelm IV den såkalte Reinheitsgebot, renhetsloven, i Bayern, som skulle regulere hva øl skulle bestå av. Ølet skulle på den tiden bestå av kun tre ingredienser, nemlig vann, humle og byggmalt. Etter hvert ble også gjær tilføyd. Renhetsloven ble ikke innført for å sikre ølets kvalitet, men for å sikre at hvete og andre kornsorter ble brukt til mat. Da Bayern ble en del av det tyske riket, satte de som krav at renhetsloven skulle gjelde for hele Tyskland.

Tyskland er ett av landene i verden der det drikkes mest øl pr innbygger, og det har i flere århundrer vært bryggerier over hele landet. Selv da landet ble delt etter andre verdenskrig ble det brygget i stor skala, også i den tyske demokratiske republikken, som vi kanskje kjenner best under navnene DDR og Øst-Tyskland. I 1980 drakk hver øst-tysker i gjennomsnitt 138 liter øl i året.

Tre øl fra tre tidligere forskjellige bryggerier, men nå sammenslått til ett.

En rekke bryggerier ble innlemmet i DDR etter delingen av landet i 1949, også noen av de store og kjente. Forskjellen mellom øst og vest var at bryggeriene i Vest-Tyskland forble privateide, mens staten overtok bryggeriene i det kommunistiske øst.

De statlig drevne bryggeriene i Øst-Tyskland fikk naturlig nok problemer med å overleve etter sammenslåingen til et felles Tyskland igjen i 1990. Noen måtte legge ned etter få år, da de ikke kunne måle seg i konkurransen med de store vest-tyske bryggeriene, som gjerne var eid av store konsern. Andre ble kjøpt opp.

Det gamle Kindl-bryggeriet i Neukölln kan oppleves på omvisning med Berliner Unterwelten.

Den mest pussige historien fra delingen av Berlin er sannsynligvis historien om de to bryggeriene Schultheiss (grunnlagt i 1842) og Berliner Kindl (grunnlagt i 1872). Begge brygget på mer enn ett sted i Berlin, og noen ble innlemmet i Vest-Berlin da byen ble delt, mens resten ble liggende i øst. Dermed kunne vesttyskerne kjøpe øl fra de privateide Schultheiss og Kindl i vest, og østtyskerne fra de statseide bryggeriene med samme navn i øst.

Inngangspartiet til Berliner-Kindl-Schultheiss-Brauerei i Indira-Gandhi-Strasse.

Historien slutter ikke der. Da øst og vest ble slått sammen til et felles Tyskland igjen i 1990, endte Schultheiss, eid av Radeberger-gruppen, i Vest-Berlin med å kjøpe opp Kindl i øst, mens Kindl i Vest-Berlin, eid av Brau und Brunnen, kjøpte opp Schultheiss i øst.

Med til historien hører også at Radeberger Group og Brau und Brunnen ble slått sammen i 2004, og plutselig stod både Schultheiss og Kindl med samme eiere. Det var da naturlig at de to store bryggeriene også ble slått sammen og skiftet navn til Berliner-Kindl-Schultheiss-Brauerei.

Det tredje store bryggeriet i Berlin, Berliner Bürgerbräu (grunnlagt i 1869) ble også i 2010 innlemmet i Berliner-Kindl-Schultheiss-Brauerei. Dermed var det kun ett stort bryggeri i Berlin. Alle de klassiske ølmerkene lever allikevel videre i byen, både Berliner Pilsner, Berliner Kindl, Engelhardt, Schultheiss og Berliner Bürgerbräu, selv om de alle nå brygges på det samme bryggeriet i Indira-Gandhi-Strasse i bydelen Alt-Hohenschönhausen, i det tidligere Kindl Brauerei i Øst-Berlin. Her er det mulig å få omvisning på tysk, men det kreves forhåndspåmelding i god tid før avreise til Berlin.

KulturBrauerei, det gamle Schultheiss-bryggeriet.

Også det gamle Schultheiss-bryggeriet er verdt et besøk. Det er i dag blitt et kultursenter, KulturBrauerei, som ligger i Schönhauser Allée i bydelen Prenzlauer Berg, med blant annet kino, teater, litteraturverksted, konserter, friluftsshow, street food-marked hver søndag og et museum som fokuserer på dagliglivet i det gamle DDR. Også ett av Berlins mange julemarked holdes her.

Et annet kjent bryggeri i Øst-Berlin var Bärenquell, som lå i Niederschöneweide i området Treptow-Köpenick. Et stort bryggeri som hadde eksistert siden 1882. Berliner Pilsener Spezial ble brygget her og var en av de mest populære ølsortene i Berlin. Etter andre verdenskrig ble Bärenquell Brauerei overtatt av den øst-tyske staten. Etter et forsøk på å privatisere bryggeriet i 1990, ble det etterhvert kjøpt opp av Henniger Brauerei og flyttet til Kassel. Berliner Pilsener Spezial ble til Original Pilsener Spezial. Bryggeriet skiftet eiere nok en gang, og i 2009 var det også slutt for navnet Bärenquell.

Bärenquell.

Etter at bryggeriet i Berlin ble nedlagt, ble området også stengt for alminnelig ferdsel. Det stoppet selvsagt ikke graffitikunstnere, og ironisk nok, ble det et populært samlested for ungdom å drikke øl.

Ruinene av de ti bryggeribygningene står fremdeles, inkludert administrasjonstårnet i nyrenessansestil og den nygotiske fløyen. Det er ikke mulig å komme seg inn på området, men man kan se de nærmest falleferdige bygningene utenfra. Visstnok skal eiendommen ha blitt kjøpt opp av et stort møbelkonsern, og det planlegges et nytt stort kjøpesenter.

Berliner Unterwelten, som arrangerer flere turer under jorden i Berlin, og som jeg også har skrevet om tidligere, har jevnlig guidede turer til ett av de nedlagte underjordiske bryggeriene i Berlin, nærmere bestemt det tidligere Berliner-Kindl-Brauerei i bydelen Neukölln.

På denne turen møtes man på mikrobryggeriet Am Rollberg, hvor man først får en innføring i tysk øl- og bryggerihistorie, før man får en omvisning i bryggeriet. Deretter beveger man seg over til de tidligere gjærings- og lagringstunnelene til Berliner-Kindl-Brauerei.

I gamle dager var det mange underjordiske tunneler rundt omkring i Berlin, som ble brukt til ølbrygging. For å kunne produsere bunnfermentert øl, som begynte å bli veldig populært på midten av 1800-tallet, var man avhengig av store lagre som også var kjølige på grunn av gjæringsprosessen. Derfor bygde man tunneler, gjerne 20 m under bakkenivå.

Siden grunnvannsnivået i sentrum av Berlin var veldig høyt, etablerte de fleste bryggeriene seg foran byportene, og helst ved foten av åsene Barnim og Teltow, da hovedsakelig i Windmühlenberg (dagens Prenzlauer-Berg) i nord og i Kreuzberg og Neukölln i sør. I dag er ingen av tunnelene brukt til ølproduksjon. De fleste er i dag revet eller brukt til andre formål.

Berliner Unterwelten har flere guidede turer på engelsk, men merk at denne kun er på tysk. Omvisningen foregår på lørdags ettermiddager og varer halvannen time. Man må melde seg til på forhånd, og husk at antall besøkende er begrenset. Etter tunnelbesøket kan man prøve ølsortene til Am Rollberg.

Som ellers i Tyskland drikkes det mye pilsnerøl i Berlin, men Berlin har også sin egen ølsort: Berliner Weisse, en surøl på bare 3%. Det er en regional variant av overgjæret hveteøl, som har eksistert i hvert fall siden 1500-tallet. På slutten av 1800-tallet var det byens mest populære øl og mer enn femti bryggerier som brygget det. I dag er det kun ett bryggeri i Berlin som brygger det kommersielt, nemlig Berliner-Kindl-Schultheiss, og ølet heter Berliner Kindl Weisse. Noen få av mikrobryggeriene brygger det også.

Berliner Weisse kan drikkes som den er, men serveres som oftest med en søt fruktsirup, rød (bringebær) eller grønn (Waldmeister, eller myske på norsk, en urt). Den regnes som en forfriskende sommerdrikk.

Mye kan sies om øl fra det gamle Øst-Tyskland, om at kvaliteten var dårlig, og at dette var mye av grunnen til at det gikk så dårlig for de øst-tyske bryggeriene. De fleste som omtalte kvaliteten som dårlig har aldri smakt en dråpe øst-tysk øl. Hovedgrunnen for at så mange måtte legge ned var gammelt bryggeriutstyr og mangel på investeringer etter sammenslåingen av øst og vest.

Kanskje var ikke den øst-tyske pilsneren helt på høyde med den i vest, men den ble brygget med 85% malt, noe som absolutt er akseptabelt i de fleste land. Renhetsloven var også velkjent og godt utbredt i øst, siden den ble påbudt da Bayern ble en del av Tyskland i 1901. Så tyske ølkjennere ser ingen grunn til at ølet i øst skulle ha vært dårligere enn i vest.

Berliner Weisse derimot, brygget av VEB Schultheiss Brauerei Schönhauser Allée, regnes faktisk for å ha vært overlegen sin «konkurrent» i vest. Dette bryggeriet produserte den klassiske versjonen av ølet, ufiltrert, upasteurisert, kompromissløst i smak. Da bryggeriet la ned sin virksomhet på 90-tallet, ble det regnet som en tragedie for de som elsket dette ølet.

Dette bryggeriet begynte også på midten av 80-tallet å brygge Leipziger Gose, en varm fermentert ølsort som da ikke hadde vært brygget på rundt 20 år, verken i øst eller vest. I Leipzig, som lå i Øst-Tyskland, var det ingen lokale bryggerier som ville satse på gose. Nå er det stadig flere som brygger ølet.

I årene etter sammenslåingen til et felles Tyskland, opplevde også barene i Øst-Berlin en kraftig nedgang og mange måtte stenge. De senere årene har trenden snudd, og spesielt Prenzlauer-Berg har opplevd en renessanse, og har kanskje blitt den beste bydelen i Berlin for såkalt pub crawl, eller barhopping. Jeg har tidligere skrevet om mikrobryggerier i Berlin her.

Erik Drilen (besøkte Berlin 4. – 8. mars 2020)

Tradisjonsbrygging i Stjørdal

Tørking av malt. (Bilde: Jørund Geving)

For nordmenn flest har i øl i lang tid vært synonymt med pils. De siste årene har derimot mikrobryggeriene poppet opp som sopp over hele landet og vi har blitt presentert for ølsorter som IPA, pale ale, hveteøl (wit, weiss), bitter, porter, stout… Alle ølsorter av utenlandsk opprinnelse.

Det mange kanskje ikke vet er at man har sikre kilder på at øl har vært brygget i Norge i minst tretusen år.

Ølet var så viktig før i tiden at Håkon den gode og Gulatingsloven kom med et pålegg som gjorde at du ble bøtelagt eller kunne miste gården din om du ikke satte av ett mål korn til malt eller brygget øl før jul. Ølet var så viktig at Olav Tryggvason brukte det i kristningen av landet vårt, men at man i stedet for å drikke til ære for Odin og de norrøne gudene, så skulle man drikke til ære for Maria og Jesus, konge og biskop.

En growler med juleøl fra Stolt Bryggeri i Stjørdal.

Dessverre døde bryggetradisjonen ut på gårdene de fleste steder i landet, da påbud ble byttet ut med forbud. I dårlige vekstår måtte kornet prioriteres til mat. Kirken begynte å sette begrensninger, i hovedsak fordi brennevinet fikk innpass i Norge på slutten av 1500-tallet. At folk kom til kirken i beruset tilstand på søndagene var kun ett av mange problem.

Brennevinet fikk mange til å drikke seg fra gård og grunn på 1700- og 1800-tallet. Lovendringer gjorde at kun kommunalt drevne samlag fikk lov til å selge brennevin, til dels drevet fram av kvinnene. Under første verdenskrig ble det igjen matmangel, og produksjon av brennevin og brygging av øl ble begrenset for å sikre matforsyningen. Fra 1916 til 1927 kom forbudstiden, og all omsetning av alkohol ble forbudt. I 1938 fikk Vinmonopolet enerett på salg av vin og brennevin. Mange kommuner hadde også ølmonopol helt opp til vår tid.

Først 1. juli 1999 kom det oppmykinger i regelverket, og folk kunne igjen brygge øl til eget bruk. Kunnskapen og bryggetradisjonene, derimot, var forsvunnet i store deler av landet.

Jørund Geving på Søndergården Såinnhuslag gjør klart til tørking av malt.

Men ikke i Stjørdal. Det var ett unntak fra ølloven (fra 1912) som ble opphevet i 1999. Man kunne brygge øl om man maltet kornet selv. Og det har man gjort i Stjørdal i generasjoner. I såkalte såinnhus, et eget hus på gården beregnet til tørking av malt.

Vørteren kokes.

I Stjørdal har de sågar sin egen ølsort, stjørdalsøl, eller maltøl som også mange kaller det. Det er like mange måter å brygge ølet på som det er bryggere, men alle har til felles den særegne røyksmaken fra det røykmaltede kornet. Det er estimert at over 500 mennesker, fordelt på et 50-talls såinnhus, brygger sitt eget stjørdalsøl i dag.

I følge det amerikanske ølmagasinet Beer Advocate gjør dette Stjørdal til kommunen med størst tetthet av bryggerier i hele verden. Og hvorfor er det ikke flere som kjenner til denne ølsorten? Det er tross alt flere som brygger stjørdalsøl i Stjørdal enn folk som brygger Rauchbier i delstaten Franken i Tyskland.

Den siste helgen i november er den store bryggedagen i Stjørdal. Da skal det brygges til jul. Flere bryggere går gjerne sammen i det de kaller såinnhuslag. På den måten samarbeider de med nødvendige felleskostnader, som å holde såinnhus og utstyr til malting og brygging. Samt utveksle idéer, erfaringer og historier.

På Søndergården såinnhuslag er det noe redusert bemanning i år, pga frykten for Covid-19 og pålegget om sosial distansering. Jørund Geving tar imot meg på gården som nærmest ligger ved enden av rullebanen på Trondheim Lufthavn Værnes. Flyene går inn for landing rett over hodene på oss.

Her får jeg omvisning i såinnhuset og en kort innføring i bryggetradisjonene og litt historie. I kjelene koker vørteren.

Geving bruker Iduns blå gjær når han brygger sitt øl, da gamle gjærstammer, best kjent som kveik, sannsynligvis ikke lenger er å oppdrive lokalt i Stjørdalen eller Trøndelag. Men om noen vet om eller skulle komme over noe på en av de gamle gårdene, er han interessert i å komme i kontakt med vedkommende. Kveik kunne i gamle dager bli samlet på gjærkranser, gjærstokker eller kranser av bjørkeris. Noen kunne til og med lagre den ved å dyppe sekkestrier i gjæra og henge de opp til tørk.

Alstadberg Tradisjonsbryggeri ligger på Skatval, også det i Stjørdal kommune. Her blir jeg møtt av Roar Sandodden for en omvisning i såinnhuset og bryggeriet. Roar malter stjørdalskorn på tradisjonelt vis, med or, eller ørder som det heter lokalt, i ovnen. Roar holder også kurs om malting og tradisjonell brygging.

Humle (Foto: Jørund Geving)

Godt stjørdalsøl skal være brygget på fullmodent og godt byggmalt. Kornet legges først i bløtt til groprosessen starter. Deretter spres kornet over grokarm, og vendes flere ganger om dagen slik at varmen fra groingen spres jevnt utover og ikke skaper varme lommer i kornet.

(Foto: Jørund Geving)

Etter fire-fem dager er kornet ferdig med groingen, og det må nå tørkes raskt før det begynner å spire. Kornet blir tørket på planker med små hull som slipper røyk fra ovnen under, opp til kornet. Her er det viktig å ikke få for høy temperatur, for da brenner man kornet. Blir det for lite røyk blir det for lite smak og aroma. Det lukter gjerne godt med røyk i hele bygda når man tørker kornet, så det er sjelden tvil om at det er ølbrygging på gang i nabolaget.

Når kornet er så tørt at det spretter i to stykker når man biter i det, er det blitt det vi kaller malt. Før maltet kan brukes må det renses for rester fra groingen.

Vannet som brukes til bryggingen er kokt opp med einer, og blir kalt einerlog eller einlaug. Denne siles gjennom maltet i et meskekar for å få ut mest mulig sukker og smak. Når denne silingsprosessen er ferdig kalles restene av maltet for drav, som stort sett blir brukt til dyrefôr.

Vi har nå det som kalles vørter. Noen koker vørteren, andre brygger råøl. Råøl er med andre ord pasteurisert og ikke kokt. Noen tilsetter humle, andre ikke. Når ølet når en temperatur på 32-37 grader, tilsettes gjær. Etter et døgn er gjæringen ferdig, og kan fylles på kagger. Ølet bør stå i én uke før man tapper det.

Dessverre er det få mennesker, utenom bryggernes egne familier og venner, som får smake det hjemmelagde brygget. Det er fortsatt slik at øl over 4,75% kun kan selges på Vinmonopolet. Det er trist for norske gårdsbryggerier, som ønsker å ta imot gjester på omvisning og smaking, ikke kan selge produktene sine på gårdene. Spesielt svært mange utenlandske turister har vanskelig for å forstå dette. Men de håper at myndighetene snart kan myke opp denne loven også.

Derimot har to bryggerier de siste årene begynt å brygge stjørdalsøl: Klostergården Håndbryggeri og Stolt Bryggeri. Disse kan fås på Vinmonopolet, men på grunn av produksjonskapasiteten og interessen rundt ølet kan det være mange polutsalg rundt omkring i landet som ikke har det i sortimentet. På Vinmonopolet i Stjørdal er det som regel ikke noe problem, om du skulle finne veien innom.

Tinghaugen på Frosta ligger på veien til Tautra.

Klostergården Håndbryggeri ligger på Tautra. På klosteret her ble det også i gamle dager brygget øl, det kan man se av klosterets bestillingsjournal. Dessverre har man til dags dato ikke klart å finne noen oppskrifter på ølet som ble brygget der. Derimot har Jørn Anderssen, som driver bryggeriet på Klostergården, inngått et samarbeid med Roar Sandodden på Alstadberg.

Jørn Anderssen på Klostergården Håndverksbryggeri.

Klostergårdens mest kjente øl heter da også Alstadberger – et stjørdalsøl, etter oppskrift av nevnte Roar Sandodden. Det er faktisk det første ølet her i landet som er blitt tildelt Spesialitet-merket, for sin særegne smak. For å få dette hedersmerket må produktet være basert på norske ingredienser og lokale oppskrifter. Maltet tørker de i eget såinnhus. Alkoholprosent 6,5%.

Foruten Alstadberger brygger også Klostergården to andre ølsorter med malt tørket i såinnhuset:

Stjørdahls er et lyst, lett og fruktig øl, med preg av moderne pilsnermalt og tysk humle i kombinasjon med mildt røykpreg fra stjørdalsmalt og gammel bryggetradisjon. Alkoholprosent 4,5%.

Såinn heter det nyeste stjørdalsølet som brygges på Klostergården, og er brygget fullt og helt med egenmaltet korn fra Tautra, med einer, og gjæret med Gjernes-kveik fra Voss. Det er heller ikke brukt humle i dette ølet. Den er foreløpig kun lagret på fat og tilgjengelig hos noen få utvalgte barer og restauranter.

Klostergården tilbyr ølsmaking og flerretters middag, som er et populært tilbud for grupper og bedrifter. I tillegg til de nevnte ølsortene brygger de flere sorter øl, som står til de forskjellige rettene som serveres, eller de kan nytes alene. Det produseres også whisky på gården, det også med hjemmeprodusert malt.

Stolt Bryggeri AS er det første og fortsatt eneste kommersielle bryggeriet i Stjørdal. Bryggeriet ble startet i 2013 under navnet Stjørdalsbryggeriet. For to år siden ble bryggeren Mikael Slettedal spurt om å overta og med det var Stolt Bryggeri i gang på Hjelseng Gård.

Naturlig nok, når man holder til i Stjørdal, er det en selvfølge at de ønsket å brygge sin egen versjon av det lokale tradisjonsølet. Stolt bruker også utelukkende lokal malt til bryggingen, og tilsatt einer i skyllevannet, som gir et friskt preg av sitrus og barskog. Humle har de sløyfet.

Stjørdalsølet Røyklagt har mottatt mye skryt her hjemme, men er også blitt lagt merke til i utlandet, blant annet på den tyske mat- og landbruksmessen Grüne Woche i Berlin, verdens største i sitt slag. Den vant også Barcelona Beer Challenge 2019, i kategorien for røkt øl. Alkoholprosent 7%.

Selv om det er i Stjørdal heimebrygging av øl er mest utbredt i Norge, så brygges det noen få andre steder i landet også, som f.eks. i Hornindal, Voss og Morgedal, men ikke i samme omfang. Tradisjonsbrygging har forsvunnet de fleste andre steder i verden også, men det finnes noe i Finland, Estland og Litauen.

Stjørdalsbryggeriene bruker lokal malt.

Om du ønsker å lese mer om stjørdalsøl og gårdsbrygging anbefales bøkene «Gårdsøl» av Lars Marius Garshol og «Viking Age Brew» av Mika Laitinen. I disse bøkene finnes også oppskrifter for den som skulle få lyst til å henge seg på de gamle tradisjonene.

Erik Drilen

(besøkte Stjørdal og Tautra i perioden 28. november til 11. desember 2020)

På fjelltur i Snåsa

Ismenningen Fjellstuggu i Snåsafjellene.

For mange kan man få inntrykk av at Snåsa er en kommune de fleste kjører tvers gjennom på E6 for å komme seg nordover eller sørover.

© norgeskart.no

Til tross for bare drøye 2.000 innbyggere er ikke Snåsa noen liten kommune. Med nesten 2.500 kvadratkilometer er den Trøndelags nest største kommune og på størrelse med gamle Vestfold fylke. Omtrent halvparten av kommunens befolkning bor i administrasjonssenteret Snåsa.

Snåsa er forøvrig en tospråklig kommune, der norsk og sørsamisk er likestilt. Kommunen er der sørsamenes språk står sterkest, og om noe sted her i landet skal regnes som sørsamenes hovedstad, må det være Snåsa.

I Snåsa er det fjellturer som gjelder. Og om du ikke har hytte der selv, er det ikke noe problem å få leid seg inn.

Ismenningen Fjellstuggu har 29 sengeplasser fordelt på sju rom i hovedbygget og to frittstående hytter. Du kan bestille rom som privat, men hele eller deler av anlegget kan også leies til familietreff eller virksomheter som ønsker å avholde møter, arrangement eller naturopplevelser. Sengetøy er levert av Mascot Høie på Ørlandet.

Anlegget tilfredsstiller de nyeste handicap-kravene og er godkjent for blant annet leirskoler. Det er mulig å kjøre buss helt opp til fjellstuen.

I spisesalen kan det dekkes opp til 60 personer.
Baren har alle rettigheter.

Ismenningen Fjellstuggu kan også dekke festbord for 60 mennesker ved større arrangement. De har også bar med alle rettigheter og wifi.

Storm Stjern Ledang er fornøyd når han får være med å fiske. (Foto: Skjalg Ledang)
Ikke minst når han stolt kan vise frem fangsten etterpå.

Snåsafjellene er kjent for sitt rike dyreliv og er et populært område for både jakt og ferskvannsfiske. Man kan leie båt eller kano bl.a. i Ismenningen, Grønningen og Langvatnet. Husk fiskekort, som man kan bestille på nett. Flere steder kan man også bade, bl.a. ved Ismenningen Fjellstuggu.

Å «gå i fjellgårdene» sier man i Snåsa. Med det mener man å gå tur over flere dager i Snåsas fjellheim. Nesten halve kommunen ligger i Norges fjerde største nasjonalpark, Blåfjella-Skjækerfjella, med mange forskjellige turløyper. Noen av fjellgårdene med bevertning og muligheter for overnatting er Gjevsjøen, Holden, Gaundalen og Gressåmoen.

Spesielt førstnevnte, Gjefsjøen fjellgård, bør interessere den som er opptatt av krigshistorie. Rype var kodenavnet på en amerikansk fallskjermstyrke, som ble droppet i Snåsafjellene tidlig på våren 1945. Styrken, som hovedsakelig bestod av norskamerikanere, ble ledet av William Colby, og som senere ble CIA-sjef, hadde som oppgave å drive geriljaaksjoner bak tyskernes linjer, og sabotere jernbanen mellom Steinkjer og Grong. De hadde base på Gjefsjøen fjellgård.

Skjækerfjella

Ett av flyene med soldater som ikke nådde fram, styrtet i Snåsafjellene. Et minnesmerke, en pyramide, ble reist på Plukktjernfjellet, til minne om de tolv soldatene som ble drept, etter krigen. Bygningen på Gjefsjøen fjellgård, som ble brukt som hovedkvarter for Operasjon Rype er nå under restaurering.

Snåsa er også kjent for å være bygda med flest setrer i det gamle Nord-Trøndelag. Flere av snåsasetrene vil du kunne besøke når du følger noen av de nevnte turløypene fra Ismenningen og Grønningen.

Det går ingen bilveier til disse setrene, og for å komme til de må man gå til fots. Til gjengjeld får man oppleve Norge slik det var for hundre år siden. Her er husdyr og budeier, og maten framstilles på tradisjonelt vis. Melkebilen kommer ikke til setrene, så melken blir foredlet på stedet. I tillegg får man høre mange historier, både om setrene, men også om dyrene og naturen, langt borte fra storbyens stress og mas. Kanskje får du se reinsdyr også.

Bølareinen

Selv om kommunen ikke er av de folkerikeste i Trøndelag, er Snåsa full av historie. Det finnes spor som beviser at det var mennesker her for minst 6000 år siden. Bølareinen er en av Norges mest kjente helleristninger, og ligger tett ved Snåsavatnet. Strengt tatt ligger Bølareinen i Steinkjer kommune, men mye av området med rundt 30 figurer ligger også på snåsasiden, og driftes av Saemien Sijte, sørsamenes museum og kultursenter i Snåsa. Det er naturlig å stoppe her på sørsiden av Snåsavatnet på vei til Snåsa. På kaféen er det også enkel matservering i tillegg til produkter av reinkjøtt og andre lokale råvarer.

Av severdighetene i Snåsa sentrum er det verdt å få med seg Saemien Sijte, for å bli kjent med den sørsamiske kulturen.

Ikke langt unna samenes museum ligger også barndomshjemmet til Snåsamannen, Joralf Gjerstad. Gjerstadhuset fremstår som det gjorde gjennom Gjerstads oppvekst. Medaljer og utmerkelser han har mottatt opp gjennom tidene er også utstilt her. Snåsa Hotell har også et lite Joralfmuseum, en miniutstilling om Joralfs liv og virke gjennom bilder og avisutklipp. En byste av Snåsamannen finnes også her.

Gjerstadhuset
Snåsa kirke

I sentrum av Snåsa kan man nå det meste til fots. Snåsa kirke ligger heller ikke langt fra Saemien Sijte og Gjerstadhuset. Den eldste delen av kirken er fra første halvdel av 1200-tallet, den nye delen ble ferdig i 1869. Altertavlen er et praktfull treskjærerarbeid fra 1677. Også en del av prekestoltønnen er fra 1600-tallet, selv om resten av trappen og prekestolen ble laget i 1930-årene.

Rett ved kirken og Vinje prestegård står det to minnesmerker. Det ene er til minne om Bernt Julius Muus, født i Snåsa i 1832, utvandret til Amerika, der han ble sokneprest for norske innvandrere fra 1859. I 1874 grunnla han St Olaf College i Northfield, Minnesota.

Vinje prestegård er fredet.

Det andre minnesmerket er til minne om Ole Rynning, som også reiste til Amerika. Hans far var sokneprest i Snåsa. Rynning er mest kjent for å ha skrevet boka Sandfærdig Beretning om Amerika til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand, bedre kjent som Amerika-boka, som har fått en viktig plass i norsk utvandringshistorie.

17. maisteinen på Lysthusberget

Ole Rynning reiste også 17. maisteinen på Lysthusberget i 1835, i gangavstand fra Vinje prestegård. Dette monumentet skal være ett av Norges eldste nasjonalmonument, og utvilsomt Norges eldste 17. maimonument. Kong Karl Johan hadde få år tidligere forbudt markeringer for den norske grunnloven og grunnlovsdagen, og reisingen av 17. maisteinen var en protest mot dette. I dag holdes en blomsterseremoni ved steinen 17. mai hvert år.

Viosen ved Snåsavatnet.

Viosen er «gamlebyen» i Snåsa, og var det tidligere sentrum med bakeri, handelslag og kai. I dag er det stort sett bolighus her, mange i sjarmerende og gammel stil, og er absolutt verdt et besøk. Her er også badestrand og marina for fritidsbåter. Snåsa bygdemuseum, Vonheim, ligger også like ved Viosen.

Krigsmonumentet på Jørstad

Jørstad jernbanebru ligger på sørsiden av Snåsavatnet, ikke langt fra Breide og avkjørselen til Megard og Ismenningen. Den opprinnelige jernbanebrua ble sprengt av en norske sabotasjegruppe kjent under navnet Woodlark, som var en del av den britisk ledede Norwegian Independent Company No. 1, også kjent som Kompani Linge etter kompanisjefen Martin Linge. I dag er det et krigsminnesmerke på stedet, to støtter, én til minne om Operasjon Woodlark og én til minne om Operasjon Rype.

Husmannsplassen på Sandmoen

Husmannsplassen på Sandmoen representerer bygninger som var vanlige i Snåsa før i tiden. Andre husmannsplasser har enten blitt revet eller fått andre formål, og derfor var det viktig å få fredet Sandmoen, som er fra rundt 1845. Et viktig kulturminne i kommunen, som ligger mellom minnesmerket ved Jørstad jernbanebru og avkjørselen i Breide til Megard og Ismenningen.

På vei opp til Ismenningen kjører man også forbi Megard kirkested i Imsdalen, hvor det også er en St Olavskilde. Det sies at Olav den Hellige skal ha drukket av denne kilden, og at vannet har en helbredende kraft. Som med de fleste Olavskildene rundt omkring, er det vel heller usannsynlig at Olav den Hellige noen gang har satt sine bein på Megard, men det er verdt å gjøre et stopp ved den lille kirken og kilden. Den ligger på den nordlige pilgrimsleden til Stiklestad og Nidaros. Man antar at kirken ble bygget en gang på første halvdel av 1300-tallet.

Visste du forresten…

  • – at Snåsavatnet er Norges sjette største innsjø?
  • – …og at Snåsavatnet har sin egen sjøorm, Kudulla?
Snåsavatnet sett fra Viosen.

Erik Drilen (besøkte Snåsa og Ismenningen Fjellstuggu 15-16. juli 2020)

Refsneshagan (Indre Fosen)

Refsnesbautaen fra 1914 til minne om 30 menn fra Stjørna som kjempet i Napoleonskrigen 1801-1814

I mitt forrige innlegg skrev jeg om Bakstein kulturminneløype i Fevåg, Indre Fosen. Ikke langt unna finnes nok en kultursti: Refsneshagan.

Før i tiden var det et yrende liv på Refsneshagan, med landhandleri, bakeri, poståpneri og dampskipsekspedisjon. Med andre ord et naturlig samlingssted i bygda. Rutebåten fra Trondheim til Stjørna la også til på dampskipskaia her fram til 1956. Hovedhuset er fra 1882. I dag er husene forlatt og overlatt til naturen og forfall, men vil i de nærmeste årene bli restaurert og bli klargjort til nye behov i vår tidsalder.

Noe av det første du legger merke til når du følger stien oppover mot toppen av Refsnes, er bautaen. Den ble reist i 1914 til minne om de 30 mennene fra Stjørna, som ble sendt til Napoleonskrigen hundre år før (1801-1814) mot Sverige og Storbritannia. Kongeriket Danmark-Norge var Napoleons allierte på den tiden, og mange nordmenn ble også sendt i krigen. Etter Kielfreden i 1814 rakk Norge å signere sin grunnlov, før Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Etter at Norge ble selvstendig i 1905, ble flere bautaer reist til minne om de som kjempet for landets frihet, og på Refsnes valgte man å hedre de 30 fra Stjørna.

På Refsnes har mennesker bodd, jaktet og fisket i nærmere 9000 år. Langs kulturstien vil du komme over en stor steinalderboplass fra yngre steinalder (4000-1500 før vår tidsregning) som er ryddet fram.

Fra gammelt av var det tradisjon å gravlegge mennesker sammen med noen av deres eiendeler i en gravhaug. Med kristendommen endret denne skikken seg, og folk ble gravlagt etter kristne ritualer i vigslet jord på kirkegårder. De gamle gravrøysene fra steinalderen og jernalderen ble glemt og etter hvert overgrodd av mose og busker. På Refsnes finnes flere gravrøyser fra både steinalderen og jernalderen (1500 år siden). Disse har arkeologer ryddet fram igjen, og med informasjonsskilt langs kulturstien kan vår generasjon lære historien om våre forfedre som bodde her.

Utsikt fra laksevorpet.

På Refsnes finnes også et såkalt laksevorp, en gammel fangstmetode, der man ventet på laksen med en traktformet not. Fjellveggen var hvitkalket, slik at laksen trodde at den var på vei mot en foss. Fiskerne ventet til at nok laks hadde svømt inn i nota, for deretter å stenge den igjen. Fiskemetoden var vanlig fra middelalderen og helt fram til begynnelsen av 1900-tallet.

Stikkelsteinan.

Utroskap hadde man før i tiden også. En utro kone planla, sammen med sine to elskere, å drepe sin mann. Liket av mannen ble gjemt under en berghammer, og mannens båt ble satt på sjøen for at folk skulle tro at han hadde druknet. Dessverre for kona og elskerne ble udåden oppdaget. De ble dømt til døden på Refsnes, og hodene deres ble plassert på hver sin holme utenfor. Disse holmene heter den dag i dag Stikkelsteinan.

Kommer man fra Sørfjorden til Refsnes, vil man også oppdage to bruer, som var del av den gamle hovedveien til Rissa, over Fevågskaret til Mælan, bygd på 1920-tallet, helt til den ble avløst av en ny hovedvei over Hogsdalen på slutten av 1960-tallet. Saga bru er en steinhvelvsbru over Sagelva, bygd i 1919. Dalen bru er en steinbru over Dalelva bygd i 1912. Nye bruer ble bygd ved siden av de gamle og åpnet i henholdsvis 1978 og 1979.

Gjengitt med tillatelse fra Norgeskart.no

Erik Drilen (besøkte Refsneshagan 17. juni 2020)

Fevåg: Steinalderhistorie, eventyr og skipsvrak

En av flere havfruer på berget langs Bakstein kulturminneløype.

Få mennesker her i verden reiser like mye som oss nordmenn. De aller fleste velger å reise ut av landet i ferien, men situasjonen med Covid-19 har gjort at vi må tenke alternativt i år. Utenlandsferie blir byttet ut med norgesferie eller kanskje til og med hjemmeferie.

Er du heldig er puben åpen.

Men hvor godt kjenner du nærområdet ditt? Selv om jeg tidligere har kjørt rundt hele Fosen og skrevet om Fosenhalvøya, må jeg innrømme at jeg fortsatt kommer over perler som jeg ikke visste om.

Skipsvraket «Crete Joist» har ligget i fjæra i snart 80 år.

Selv om Fevåg ligger i nabokommunen, og på den andre siden av fjorden, er det ingen grunn til at jeg ikke burde ha kjent til Bakstein kulturminneløype der. Skipsvraket «Crete Joist» kan jeg til og med se hjemmefra med en god kikkert. Men det måtte altså en post på Facebook til for at jeg skulle bli gjort oppmerksom på den.

Er du interessert i historie og eventyr, så er turen dit så absolutt verdt å anbefale.

Fevåg ligger ved innløpet til Stjørnfjorden, 21 km fra kommunesenteret Rissa i Indre Fosen kommune i Trøndelag, om du ikke er kjent med området. Du tar av mot havna ved Coop Marked i Fevåg.

Du går fra Ungdomshuset, hvor det for øvrig også er parkeringsplass, og følger grusveien til du kommer til et skilt der det står Kulturminneløype. Derfra går det en enkel sti over myr og berg, som passer for hele familien. Underveis vil du møte på skilt som forteller om funn fra steinalder og jernalder.

Når stien igjen møter grusveien på den andre siden, på Baksteinneset, vil du bli møtt av kjente og kjære skikkelser fra eventyr og sagn. Alt fra huldra, nøkken og troll, til havfruer og de tre bukkene Bruse. Og ikke minst Knerten.

Huldra og nøkken.

Når man følger grusveien tilbake til Fevåg vil man snart oppdage et skip som ligger i fjæra. Den 57 meter lange betonglekteren «Crete Joist» har ligget der helt siden 1943. Det unike med den er at den er laget av betong, og har derfor ikke rustet bort, slik mange andre forlis gjør etterhvert.

«Crete Joist» ble bygget i 1920 ved verftet Blackett’s Concrete Ships Ltd i Thornaby-on-Tees, England. Skipet ble kjøpt av Christiania Portland Cementfabrik i 1924, der det ble brukt til frakt av kalkstein fra Langøya til Slemmestad. I 1941 ble skipet solgt til Bergen Kullkompagni. Under andre verdenskrig tok tyskerne beslag i skipet, og det ble satt inn i koks- og kulltrafikk mellom Trondheim og Ålesund.

Ifølge Stjørna Heimbygdslag og kilder i Fevåg forliste den under en storm vinteren 1943. «Crete Joist» var da under slep som røk, og skipet drev i land i fjæresteinene i Fevåg. Der har det ligget siden. Man har forsøkt å trekke skipet av land uten å lykkes. Man har også forsøkt å sprenge det for å fjerne det, men «Crete Joist» synes å være bygd av usedvanlig sterk betong. I stedet har skipet blitt liggende, og blitt en lokal turistattraksjon.

Kulturminneløypa er totalt 5,1 km.

Når man først er i Fevåg bør man også ta en titt på havna og bryggerekka. De fleste gamle husene og naustene her ble bygget på 1800-tallet.

Gjengitt med tillatelse fra https://www.norgeskart.no/

Erik Drilen (gikk kulturminneløypa i Fevåg 4. juni 2020)

Ørland: Flyvraket på Tønnølsfjellet

Utsikt over Ørlandet, Storfosna og Hitra fra Tønnølsfjellet.

Tåken lå tett over Oksvoll og Nes denne sommerdagen. Et fly kunne høres. Motorduren var høy. Det måtte ha flydd veldig lavt. Så ble det stille. Timer senere var det fullt av tyske soldater ved Tønnølsfjellet. Et fly hadde styrtet i fjellet, rett ved Steinvikskardet, denne fredagen 27. juni 1941.

Krasjstedet sett nedenfra på østsiden av fjellet.

En tysk Junkers Ju 52/3m, et kombinert passasjer- og transportfly med 14 soldater om bord, var på vei fra Banak, via Bardufoss, til Værnes. Soldatene var på vei hjem på perm. Tolv av de, inkludert tre crewmedlemmer, døde umiddelbart i flykrasjet. Én døde ved et Luftwaffe lasarett i Trondheim tre dager senere.

Den fjortende, Eugen Ruoff, hadde blitt kastet ut av flyet i krasjet og overlevde. Forkommen og med mange brudd i kroppen ble han også levnet små sjanser av legene til å overleve. Mot alle odds kom han seg og døde først i 2006 i en alder av 88 år.

Fosen Turlag har laget merket sti opp til Tønnølsfjellet og stedet for flyvraket. Det er en 6,6 km gåtur fra vannverket på Nes, bratt sti opp Olaklova, over bekkefaret og opp til åpent fjellterreng. På sørsiden av fjellet har du fantastisk utsikt over Nes, Ørlandet, Tarva, Storfosna og Hitra. Planlegger du godt kan du også få med deg Hurtigruten når den passerer.

© norgeskart.no

Det går merket sti rundt fjellet, mot krasjstedet, opp til de tre vardene på toppen av Tønnølsfjellet (374 m.o.h.), og videre tilbake til den samme stien der vi kom opp.

I dag, nesten 80 år senere, ligger det fortsatt flydeler oppe på Tønnølsfjellet. Dog ikke så mange. Mesteparten av vrakdelene lå lenge nedenfor fjellet, men de er borte i dag. Området er i dag vernet og det som fortsatt ligger der må ikke flyttes på.

En alternativ merket sti til flyvraket går fra parkeringsplassen i Risvika, ved fylkesveien rett nord for Bjugnholmen.

De tretten omkomne ligger i dag gravlagt på Havstein krigskirkegård i Trondheim.

Det finnes flere minner fra andre verdenskrig på Fosen. Jeg vil forsøke å besøke flere av disse i tiden framover, og skrive om disse.

Erik Drilen (besøkte Tønnølsfjellet 21. april 2020)

Firenze: Verdens eldste apotek

Denne, og flere andre statuer møter deg når du går inn døra til Santa Maria Novella-apoteket.

Du må vite hva du ser etter når du går nedover Via della Scala i Firenze. Hvis ikke oppdager du ingenting og går rett forbi. På utsiden er det ingenting spesielt, kun et lite skilt, men når du åpner døren og går inn får du en wow-følelse.

Få skritt unna ligger den vakre kirken Basilica di Santa Maria Novella. Det er nesten som å komme inn i en kirke når du går inn i Via della Scala 16 også. Samme navn som kirken har det også, det som regnes som verdens eldste apotek som fortsatt er i drift.

Officina Profumo Farmaceutica de Santa Maria Novella ble etablert av munker av dominikanerordenen allerede i år 1221, for snart 800 år siden. Munkene begynte å dyrke urter til medisinsk bruk i deres eget ambulatorium. Etter hvert ble produktene deres kjent over hele Italia, og apoteket åpnet for folket i 1612. Deretter tok det helt av. De berømte såpene, parfymene og kremene, eliksirer og duftevann fant veien helt til Russland, Kina og India.

I dag er det fremdeles de samme oppskriftene som brukes. Du kan verken kjøpe piller, plaster eller prevensjonsmidler der, men altså deres egne apotekvarer, salver, kremer, eliksirer, såpe og parfyme, samt potpurri og duftlys.

Selve interiøret er en opplevelse man bør få med seg. Rikt dekorerte tak, fantastiske lysekroner og gammeldags tapet, og ikke å forglemme vitrineskapene i tre, med vakre utskjæringer. Det er som å komme til et helt annet århundre, men så skal det etter sigende også ha vært pavebolig en gang i tiden.

Få også med deg det lille museet med antikke flasker og keramikk, maskiner som ble brukt til å lage medisiner, samt det lille sakristiet i San Niccolo-kapellet, med vakre freskomalerier fra Kristi lidelseshistorie, malt av Mariotto di Nardo for mer enn 600 år siden.

Erik Drilen (besøkte Firenze 22.-24. oktober 2019)

Virtuell ferie

Dette året vil gå inn i historien som året som snudde livet opp ned for de fleste av oss. De færreste av oss hadde vel trodd i vår moderne tid at et virus skulle kunne få så stor påvirkning på livet til en hel verden. Stengte butikker, hjemmekontor, stengte barnehager og skoler. Alle arrangementer er avlyst de nærmeste ukene eller månedene. Ingen påskeferie på hytta. En verdensøkonomi i fritt fall, permisjoner og arbeidsledighet, og ikke minst stengte landegrenser og hjemmekarantene.

Snart står sommeren for døren. Dette blir ingen vanlig sommer for oss nordmenn. Pr i dag er det ingen som vet hva som vil åpnes og hva som vil være stengt om noen måneder. Det er vel få som har tro på ferie på en strand ved Middelhavet i sommer.

Selv de mest optimistiske reisearrangørene har begynt å reklamere for norgesferie. Selv en sverigetur vil nok være uaktuelt for de fleste om karantenebestemmelsene opprettholdes. Jeg har skrevet flere innlegg om steder i Norge, i hovedsak Trøndelag, men også et par andre steder, for de som ønsker tips og idéer. For mine svenske lesere, har jeg også skrevet om Jämtland, samt Stockholm og Malmö. Se innholdsfortegnelsen øverst på siden.

Men hva skal man finne på i tiden fram til landet og verden for øvrig åpnes igjen? Det kan være en prøvelse for familien å måtte holde seg samlet hjemme over tid, ikke minst en prøvelse også for de som bor alene.

Jeg tror intet ord har blitt benyttet oftere de siste ukene enn «virtuell». Med unntak av coronavirus, Covid-19 og karantene, da selvsagt.

Alt skal være virtuelt i disse dager. Artister holder virtuelle konserter som streames på nett, på Facebook, Youtube eller andre plattformer. Selv nettavisene og lokale radiostasjoner har kastet seg på trenden og viser gratis konserter på sine hjemmesider.

Metropolitan Museum of Art i New York City har lagt ut videoer fra museet med 360-graders teknologi på sine hjemmesider. British Museum i London har lagt ut virtuelle turer i museet på sidene sine. Los Angeles County Museum of Art likeså. Victoria and Albert Museum i London har lagt ut store deler av sin utstilling, slik at folk har mulighet til å besøke museet virtuelt så lenge de holder stengt. Dette er bare noen få eksempler.

Selv mange turistkontorer, land og byer har laget sine virtuelle reiser og sightseeinger. Bare å søke på «virtual travel» og landet du ønsker å besøke. Et eksempel er Visit London (https://360.visitlondon.com/). Et annet er Visit Faroe Islands på Facebook, der selv seerne kan være med å dirigere hvor guiden skal gå.

Skjermdump av utsikt på virtuell tur med My Virtual Mission (Inca Trail)

Men nå er det viktigere enn noen gang å kunne holde seg i aktivitet. Det er lett å bli sittende i godstolen eller sofaen når man må holde seg hjemme i karantene. Nå er vi i Norge så heldige at de fleste av oss bor nær marka og naturen, og kan benytte oss fritt av den. Så lenge vi holder minst to meters avstand til andre mennesker, så er det ingen grunn til ikke å gå turer. Flere andre land har restriksjoner som pr i dag ikke tillater innbyggerne sine denne muligheten.

Skjermdump fra Corfe Castle som du kan besøke på tur gjennom England med My Virtual Mission.

Om du trenger motivasjon eller inspirasjon til å komme deg opp av sofaen, så finnes det virtuelle råd for det også. Nylig ble Metro Marathon i Düsseldorf i Tyskland, som skulle gått 26. april, avlyst. I stedet arrangerer de nå en virtuell maraton, der alle i hele verden kan melde seg på gratis. Du løper hvor du vil, om det er hjemme i stua eller i marka. Ved hjelp av treningsapper som Strava og Fitbit kan du registrere kilometrene du går eller løper.

Når du har fullført får du en medalje (virtuell selvsagt) som du kan legge ut på din egen facebookside og skryte av at du har fullført maraton i Düsseldorf. Flere andre maratonløp som skulle vært avholdt nå på våren eller sommeren er i ferd med å gjøre det samme. Hvem vet, kanskje kan du løpe London eller New York Marathon i ditt eget nærområde til høsten?

Du går hjemme, men du kan følge på kartet hvor langt du har kommet på den virtuelle reisen med My Virtual Mission.

En annen motivasjonskilde kan være My Virtual Mission og nettstedet Conqueror Events. Her kan du lage dine egne reiseruter (gratis) og følge med på google maps med streetview online underveis mens du går hvor du enn befinner deg. Det er ingenting i veien for å løpe, sykle, svømme eller ro heller. Ja, selv treningsmaskiner kan du bruke. Alle kilometrene du legger inn registreres på din egen reiserute.

Om du drømmer om å danse deg gjennom Pilgrimsleden fra Oslo til Trondheim, og få med deg severdighetene underveis, så har du muligheten her.

Du kan selvsagt også velge en eller flere av My Virtual Missions egne utfordringer. Her kan du for eksempel gå, løpe eller sykle fra sydspissen av Cornwall i England til nordspissen av Skottland (1745 km) eller Route 66 (3669 km) mens du følger kartet og streetview underveis hjemme. Du får til og med postkort fra flere av stedene du passerer underveis. Du kan også følge Hadrian’s Wall, Grand Canyon og Great Ocean Road (Australia). På disse utfordringene får du til og med en ekte medalje (ikke virtuell) i posten når du fullfører.

Ikke bare holder du deg i form, men kanskje oppdager du også nye reisemål til situasjonen i verden har stabilisert seg og du kan begynne å reise igjen?

Erik Drilen

Bør vi ha flyskam?

Vi leser at den svenske innenrikstrafikken med fly falt med 11% det siste året. Utenriks har den falt med rundt fem prosent. Den største skylden, eller æren, for dette må den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg ta på seg.

At jordas overflatetemperatur stiger er det ingen forskere som betviler. Om du tror den er menneskeskapt eller ikke, har egentlig lite å si. Forurensing ødelegger både naturen rundt oss og luften vi puster i. Alle mennesker burde gjøre en innsats for å redusere utslippene.  Alt vi risikerer er å få en renere planet.

Det er ingen tvil om at transportnæringen og flybransjen står for en god del av verdens forurensing og utslipp av CO2 (karbondioksyd). Bransjen har allerede begynt å ta grep. Allikevel vil det ta flere år før nullvisjonen vil nås.

Hurtigrutens ekspedisjonsskip MS Roald Amundsen.

Jeg har tidligere skrevet om Hurtigrutens nye ekspedisjonsskip, MS Roald Amundsen, verdens første hybriddrevne cruiseskip, som på deler av sine seilinger kan driftes på strøm, og med det kan redusere drivstofforbruket og CO2-utslippene med 20%. Flere fergestrekninger her i landet har nå også fått hybridferger, som kan lades mellom seilingene.

Hva så med fly? Her i Norge har vi ikke merket nedgangen på innenlandsflyvinger, slik man har i Sverige. Har ikke vi nordmenn fått kjenne på flyskammen enda?

Flybransjen har begynt å ta grep. Både når det gjelder utforming av flyene og vindmotstand, men også når det gjelder type drivstoff og drivstofforbruk. Karbonnøytralt biodrivstoff er på vei inn. Gamle fly fases ut og erstattes av nye og mer miljøvennlige fly. De første hybridflyene kan være her om fem år. Rene elektriske fly ligger lenger fram i tid. Vi kan nok ikke regne med elektriske fly i persontrafikk de nærmeste ti årene, og de første flyene vil også være små og beregnet på å fly korte avstander.

Hva er alternativet til å fly? I Sverige har man et veldig godt utbygd jernbanenett. Det har vi ikke i Norge. Selvsagt kunne mange nordmenn reist med tog i stedet for fly mellom Oslo og de største byene her i landet. Faktisk bruker man ikke så mye mer tid heller, om det skulle være et argument.

Om man begynner å regne på tiden det tar å komme seg til flyplassen, oppmøtetid før flyavgang, innsjekk, flytid, tiden det tar å komme seg av flyet og vente på bagasjen, tiden det tar å komme seg fra flyplassen til den endelige destinasjonen og sammenligner med tiden det tar å reise fra f.eks. sentrum av Oslo til sentrum av Bergen eller Trondheim med tog, så er det faktisk ikke så veldig stor forskjell. Reiser du med nattog, sparer du også inn en hotellovernatting.

Men Norge er et langstrakt land, og mange av oss bor på kysten med høye fjell og lange fjorder som skiller tettstedene. Tog er ikke noe alternativ for store deler av befolkningen. Buss og ferge er for mange ikke et fullgodt alternativ, da det kan forlenge reisen betydelig for de som bor ute i distriktene, og spesielt i Nord-Norge med store avstander.

Å flytte all lufttrafikken til tog vil uansett ikke skje i vår tid. Flytrafikken i verden er så enorm at det ikke vil være plass til den på jernbanenettverket vi har i dag, og utbyggingene vil være så enorme at det vil ta over hundre år og utslippene så store at de langt overgår karbonutslippene fra flyindustrien. Hvor mange eurotunneler vil måtte bygges?

Selv om teknologien for nullutslipp enda ikke er tilgjengelig for oss som reiser, hva kan vi som reisende gjøre for å gjøre feriereisen mer miljøvennlig?

De fleste har fått med seg at Norwegian de siste månedene har fokusert mye på vekt. Vekten på flyet er avgjørende for hvor mye drivstoff som forbrennes. Her kan du også bidra. Trenger du å ta med alt du pakker i kofferten? Noen ting kan du kanskje kjøpe på destinasjonen? Trenger du alle klærne du pakker for ferien? Trenger du å ta med solkrem hjemmefra, eller kan du kjøpe den på destinasjonen? Man kan også vurdere om man bør kjøpe taxfree-beholdningen i utlandet eller vente til man kommer tilbake til Norge.

Om det er 150-180 passasjerer på flyet og alle klarer å redusere bagasjen med noen kilo, så skjønner du raskt at det kan utgjøre en god del på flyets totalvekt. Fem-seks kilo pr passasjer og flyet hadde fort blitt et tonn lettere. I tillegg hadde det blitt mer plass i bagasjehyllene og ombordstigningen hadde gått raskere.

Det japanske flyselskapet All Nippon Airways har til og med gått så langt at de oppfordrer passasjerene til å gå på do før de går om bord i flyet. Alle monner drar, ikke sant?

Man kan også være miljøbevisst på feriedestinasjonen. Når man reiser er det gjerne fristende å ta inn på et all inclusive-hotell, dvs et hotell der alle måltider og drikke er inkludert. Da har man lettere kontroll med økonomien, da alt er betalt på forhånd. Kanskje er det enkelt når man reiser med barn, at de også kan få en gratis is når de selv ønsker det. Men det er ikke nødvendigvis billigere totalt sett. De fleste av all inclusive-hotellene er eid av utenlandske investorer eller kjeder, og maten er gjerne ikke lokal. Fortjenesten til disse hotellene går også ofte ut av landet du besøker.

Er det ikke da bedre å ta inn på et lokalt drevet hotell, spise kortreist mat på en lokal restaurant, og samtidig vite at pengene kommer lokalbefolkningen til gode? Kortreist er bedre enn importert, også for miljøet.

Tilbake til overskriften: Bør vi føle flyskam? Jeg mener nei. Å fokusere på skam fører til at mange mennesker går lei og til en viss grad motvilje. Men det er lov å tenke rasjonelt og allikevel gjøre en innsats for miljøet. Ikke fly mer enn nødvendig, men allikevel ikke gi slipp på ferien.

Flere reiseselskaper planter i dag trær eller plukker plast fra strendene rundt omkring i Verden. Passasjerene på Hurtigruten kan delta frivillig på å samle plast. På fire måneder har Hurtigrutens passasjerer plukket til sammen 40 tonn med avfall bare på Svalbard og Antarktis. Det kalles bærekraftig reiseliv.

Stillehavet er ett av stedene som merker klimaendringene raskest. Her fra øya Niue.

Erik Drilen (seminar med Avinor i Trondheim høsten 2019 og på reiselivsworkshopen Travelmatch i Oslo 23. januar 2020)

48 timer i Poznan

Ved første øyekast virker Poznan kanskje ikke til å være av de vakreste byene i Polen. Man trenger litt mer tid på å oppdage den. Det er ikke å legge skjul på at Poznan er industriby, men det lille sentrum av byen har en lang og viktig historie for landet.

De fleste historiske stedene i byen finner du langs ruten som på polsk heter Trakt Królewsko-Cesarski, den kongelige og keiserlige ruten, gjerne merket i rødt på kartet du får på turistkontoret. Den starter fra museet Porta Posnania, går gjennom gamlebyen og slutter ved det nye keiserslottet.

Poznan ble grunnlagt på 700-tallet, var Polens første hovedstad og regnes som Polens vugge, da det var her landet ble grunnlagt og kristnet på siste halvdel av 900-tallet. Polens første konge, Bolesław I, ble kronet her. Selv da hovedstaden ble flyttet til Krakow i 1039, fortsatte Poznan å være et viktig kultur- og handelssenter. Byen ble bombet under andre verdenskrig av tyskerne, og rundt 70% av byen ble ødelagt, men gjenoppbygd etter krigen.

I dag er Poznan Polens femte største by med rundt 550.000 innbyggere. Arbeidsledigheten her er bare én prosent, og det er på grunn av byens viktige industrivirksomheter, som stål- og maskinindustrien, kjemiske og elektrotekniske fabrikker, samt nærings- og nytelsesmiddelindustrien. Det er flere universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og museer i Poznan.

Polens vugge

Fra Porta Posnania

En sightseeing gjennom Poznan klarer man fint til fots. Sentrum av byen er ikke så stort. Et godt utgangspunkt er å starte på østsiden av elvebredden, med museet Porta Posnania. Dette er et interaktivt museum, som tar for seg historien om Ostrów Tumski, katedraløya, midt ute i elven Warta, der Poznan oppstod, og der den eldste bebyggelsen befant seg.

Museumsbesøket tar gjerne en time, og deretter kan man fortsette over broen til Ostrów Tumski, for å iaktta den eldste katedralen i Polen, fra år 968. Her finnes det gravsteiner fra 1400- og 1500-tallet, et gullkapell fra 1800-tallet med en sarkofag og monument av Mieszko I og Boleslaw I Chrobry. Førstnevnte regnes som den som grunnla og kristnet Polen. Sistnevnte var Polens første konge. I kjelleren kan man se rester av den eldste katedralen, et dåpskapell og graver til de første fyrstene.

Når man allikevel er på denne kanten av Poznan, vil jeg anbefale å legge inn lunsj på resturanten Dynx på den østre bredden av Warta. Her serveres tradisjonell polsk mat, inkludert «pyrka z gzikiem» (eller «pyry z gzikiem), som betyr potet med cottage cheese.

På vestsiden av Warta fortsetter turen mot gamlebyen. Mesteparten av bymuren er i dag borte, men markeringene for hvor den en gang stod, finner du på fortauet på veien inn mot torget.

På det gamle torget viser Poznan seg fra sin beste side. Rådhuset fra 1500-tallet, regnes som en av Polens vakreste renessansebygninger. De fleste bygningene rundt torget, fargerike handelshus og palasser, har sin opprinnelse fra 1300- til 1700-tallet, ble bombet under andre verdenskrig, men gjenreist og renovert etter krigen. Ellers er det mange vakre monumenter på torget.

Av museer som er verdt å besøke vil jeg anbefale arkeologimuseet, som inneholder gjenstander fra regionen Wielkopolska, samt en rik samling av egyptisk og nubisk kunst. Et annet er museet for musikkinstrumenter. Sistnevnte er et av veldig få av sitt slag i Europa. Ringve Museum i Trondheim er et av de andre.

En av de mest praktfulle barokk-kirkene i Polen er utvilsomt er St Stanislaus bykirke rett sørøst for torget. Bygget av jesuittene på 1600-tallet. Nevnes må også det berømte pipeorgelet i kirken, bygget av Friedrich Ladegast på 1800-tallet. Det er orgelkonserter der de fleste lørdager kl 12.00. Under tempelet er det kjellere der man oppbevarte vin på 1900-tallet. Jesuittkollegiet ligger rett ved siden av. Der har blant annet Frédéric Chopin holdt konserter.

Jeg vil også så absolutt anbefale å besøke St Martins croissantmuseum (Rogalowe Muzeum Poznania). Her får du ikke bare anledning til å lære historien om bakverket, men også være med på å bake croissantene, og underveis lære litt om dialekten som snakkes i Poznan. En underholdende opplevelse. Croissantene er for øvrig beskyttet av EU, og man har ikke lov til å bake og selge de om man ikke kan vise fram et EU-sertifikat, og man må være fra Wielkopolskaregionen, der Poznan er hovedstaden.

Vest for torget, på Przemysł-høyden, stod det gamle slottet til kongen. Middelalderslottet har blitt renovert de siste årene, og er nå gjenåpnet som brukskunstmuseum. Fra slottstårnet har du også god utsikt over byen.

Også vest for torget ligger et annet torg, Wolnościplassen, som er omringet av representasjonsbygninger fra slutten av 1700-tallet, som Nasjonalmuseet, tidligere Hotel Bazar og Raczynski- biblioteket.

Fortsetter man å følge den kongelige- og keiserlige ruten, kommer man snart til det som er Europas yngste monarkresidens. Bygget i 1910 for den tyske keiser Vilhelm II. Etter første verdenskrig var det her matematikkfakultetet i Poznans Universitet holdt til, der matematikerne, som knekket kodene fra Enigmamaskinen på 1930-tallet, ble utdannet. Et eget Enigmamuseum vil bli åpnet i Poznan i løpet av 2020. Slottet brukes i dag som kultursenter for utstillinger, kino, teater og konserter.

Park Cytadela

Om man ønsker å få med seg mer av Poznan, kan Park Cytadela være verdt et besøk. Dette er en stor park hvor man lett kan bruke et par timer. Det tar en liten halvtime å gå fra markedsplassen i gamlebyen til parken.

I parken ligger Våpenmuseet (Muzeum Uzbrojenia) i en militærlaboratoriebunker fra 1872, opprinnelig brukt til å lage ammunisjon, senere ammunisjonslager. Den største attraksjonen er allikevel utendørsutstillingen med militært utstyr, bl.a. et dusin militærkjøretøy, ni fly, to helikoptre, fem stridsvogner og flere kanoner.

I parken finnes også gravplasser for falne soldater fra både første og andre verdenskrig. Den som kanskje fortjener mest oppmerksomhet er den britiske, eller Commonwealth Cemetery. Noen av dere har kanskje sett filmen «The Great Escape» fra 1963 med Steve McQueen, James Garner og Richard Attenborough? Soldatene som ligger her er de falne soldatene fra virkelighetens «Great Escape», som filmen var basert på. Ellers finnes det en rekke monumenter i parken.

Julemarkedet

Julemarkedet i Poznan har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Faktisk er de, i hard konkurranse med Praha, Wien, Tallinn og byer i Tyskland, blitt kåret til en av de beste julemarkedene i Europa, stemt frem av de tilreisende selv. I år åpnet julemarked 16. november og holder åpent frem til 22. desember. Julemarkedet holder til på den gamle markedsplassen midt i gamlebyen og på den nærliggende Wolnościplassen.

Det som spesielt har fått julemarkedet i Poznan til å stå fram er isfestivalen som avholdes den andre helgen i desember. Skulptører fra hele verden deltar i konkurransen om å lage de flotteste isskulpturene. Og hva skjer med kunstverkene? De får stå på markedsplassen til de smelter.

© Jakub Pindych / Poznan Tourism Organisation

Polsk øl

En rekke land er kjent for sine ølsorter. Tsjekkia for sin pilsner, Tyskland for sin lyse lager, weissbier, altbier og kölsch, Belgia for blonde, saison, wit, lambic og en rekke andre. Når man snakker om polsk øl, er det kanskje baltisk porter det første man tenker på, hvis det er noe som regnes som polsk. Men porter er jo ikke en polsk øltype, derimot i utgangspunktet en øltype med opphav fra England.

Som i mange andre steder i Mellom-Europa er det pils som dominerer også i dette landet, men Polen har faktisk sin egen ølsort. Den er ikke lett å finne, for den er ikke spesielt populær. Den heter Piwo Grodziskie (eller Piwo z Grodziska), eller på tysk under navnet Grätzer. Som pilsner (fra Plzen) har den fått navnet fra byen den kommer fra, Grodzisk Wielkopolski, mindre enn fem mil fra Poznan. I motsetning til pilsner, som i dag brygges over hele verden, brygges denne polske ølsorten fremdeles kun i byen den har sitt navn fra.

Og hva skiller denne øltypen seg fra alle andre? For det første, smaken. Den intense smaken av røyk og humle. Den er brygget på røkt hvetemalt, der de har brukt eik i prosessen. Eikerøkt hvetemalt, om man vil. Ølet har en klar, lys farge, mye kullsyre og alkoholprosenten er lav (gjerne rundt 3%). På grunn av kullsyren har den gjerne blitt kalt «polsk champagne».

Denne øltypen vet man har eksistert i minst sjuhundre år. Den var veldig populær på 1600-1700-tallet og fram til pilsnerrevolusjonen kom. Under kommunisttiden i Polen ble all bryggerivirksomhet nasjonalisert. Da begynte det også å gå nedover med øltypen. Da det siste grodziskiebryggeriet ble nedlagt i 1993, gikk også ølsorten nesten i glemmeboken. Ikke før i 2011 bestemte polsk hjemmebryggerforening at de ville gjenopplive ølet.

I og med at ølet fortsatt ikke brygges i store mengder, er det ikke alle barene i Poznan som fører det. Vi fant det i puben Dom Piwa. Grodziskie er mest populært på sommeren og passer veldig godt til grillet eller røkt kjøtt, østers, røkt gouda og eplepai. Serveres helst i koniske glass eller vinglass, og med skum på toppen.

Om du har opplevd julemarked rundt omkring i Europa, så har du sikkert også smakt en eller annen variant av gløgg, eller Glühwein som det heter på tysk. Glühwein, eller grzane wino, får man også i Polen. Men i Polen har de også noe som heter grzane piwo, eller grzaniec. Varmt øl. Ikke kaldt, ikke lunkent, men varmt. Men det er mer enn bare øl. Det lages av upasteurisert øl, man tilsetter honning, nellik, kanel, ingefær og varmer det opp. Når det begynner å koke er det bare å servere. Skal visstnok være populært i hele Polen på vinterstid. Ikke akkurat min personlige favoritt, men man skal jo prøve alt nytt. Jeg prøvde det i baren Dragon Social Club i Poznan. Om ikke varmt øl frister, har de også mye annet øl her, i tillegg til musikk, alternativ kunst og ikke minst et dragehode over baren.

Mikrobryggerier finnes også overalt i hele Polen, også i Poznan. Jeg rakk ikke over alle barene som spesialiserer seg på håndverksøl, men min personlige favoritt blant de jeg rakk, er utvilsomt Piwna Stopa. De har 16 sorter på tappekran og mer enn 200 ølsorter på flaske. Koselig lokale med levende ild i peisen, og ikke minst vennlige bartendere som er ivrige til å svare på dine spørsmål om øl. Kanskje får du noen smaksprøver også. Ikke rart det er et populært sted for ølkjennere.

Det kanskje mest populære stedet å gå når man er i Poznan er Brovaria, som ligger midt på torvet i gamlebyen. Brovaria er kjent som ett av de beste bryggeriene i hele Polen. De kan tilby egenprodusert pils, hveteøl og honningøl, i tillegg til forskjellige sesongøl. Her er det ikke bare bryggeri og bar, men også restaurant med fremragende mat. Og skulle du ikke få nok av ølet, kan du også få kjøpt det på flaske, eller 3-liters fat, for å ta med hjem.

For oss nordmenn er øl veldig billig i Polen, men om du ønsker virkelig billig øl, kan jeg anbefale kommunistpubene. Det er to grunner til å besøke disse: Det ene er selvsagt prisene, det andre er stedet i seg selv. Vegger og tak er fylt med minner fra kommunisttiden, her er både Lenin og Stalin, samt andre gjenstander fra den kalde krigen. Jeg besøkte puben Proletaryat, som ligger bare femti meter fra torget i gamlebyen. Stedet er populært blant studenter, sikkert nok på grunn av prisene.

Shopping

Det finnes en rekke kjøpesentre i Poznan, men Stary Browar, Det gamle bryggeriet, er det som har mest historie og er det flotteste. Det har mer enn 200 butikker, samt et kunstgalleri. Av og til holdes det også konserter her. Detaljer fra det gamle bryggeriet er bevart over hele kjøpesenteret.

Hovedshoppinggaten i byen går fra Stary Browar opp mot det gamle torget.

Erik Drilen (var på studietur med Poznan Tourism Organisation 4.-6. desember 2019)

Hele verden på menyen